Akershus slott og festning: Forskjell mellom sideversjoner
| Linje 57: | Linje 57: | ||
Inne på festningen ble flere av bygningene tatt i bruk som lagre. [[Riksarkivet]] hadde sine første lokaler der fra [[1840]]; i [[1866]] flyttet arkivet ut blant annet fordi forholdene ikke var egnet for langvarig oppbevaring av dokumenter. | Inne på festningen ble flere av bygningene tatt i bruk som lagre. [[Riksarkivet]] hadde sine første lokaler der fra [[1840]]; i [[1866]] flyttet arkivet ut blant annet fordi forholdene ikke var egnet for langvarig oppbevaring av dokumenter. | ||
Fra [[1820]] ble festningen brukt som fengsel. I den første tiden var dette kjent som [[ | Fra [[1820]] ble festningen brukt som fengsel. I den første tiden var dette kjent som ''[[Akershus landsfengsel|Akershus festnings slaveri]]'', der de innsatte ble satt til å utføre straffarbeid. [[Gjest Baardsen]] og [[Ole Høiland]] er blant de mest kjente fangene som satt der. Mennene som ble dømt etter [[Kautokeinoopprøret]] i [[1852]], unntatt [[Aslak Hætta]] og [[Mons Somby]] som ble henrettet, ble satt i slaveriet på Akershus. Under sitt opphold der gjorde [[Lars Hætta]] den første oversettelsen av [[Bibelen]] til [[nordsamisk]]. I [[1854]] fikk fengslet navnet ''Akershus straffansstalt'', og fra [[1900]] ble det hetende ''Akershus landsfengsel''. | ||
I [[1850]] ble festningen et militært hovedkvarter, og man begynte å reise nye militære bygninger. [[Heinrich Ernst Schirmer]] og [[Wilhelm von Hanno]] sto bak flere av disse. Samtidig kom det stadig sterkere krav om å rive festningsanlegget. Redningen ble en økt forståelse for betydningen av å bevare [[kulturminne]]r på slutten av 1800-tallet. | I [[1850]] ble festningen et militært hovedkvarter, og man begynte å reise nye militære bygninger. [[Heinrich Ernst Schirmer]] og [[Wilhelm von Hanno]] sto bak flere av disse. Samtidig kom det stadig sterkere krav om å rive festningsanlegget. Redningen ble en økt forståelse for betydningen av å bevare [[kulturminne]]r på slutten av 1800-tallet. | ||
Rundt århundreskiftet startet et omfattende restaureringsarbeid. Dette fortsatte helt fra til [[1960]], og også senere har det blitt utført arbeider på enkelte bygninger. [[Peter Blix]] la i [[1896]] fram det første utkastet, og [[Stortinget]] bevilget penger i [[1897]]. Det var en omfattende diskusjon om hvordan arbeidet skulle gjennomføres. [[Harry Fett]] fikk gjennomslag for mange av sine tanker, der det mest sentrale var at bygninger fra alle perioder i festningens historie måtte bevares, ikke bare middelalderbygningene. | Rundt århundreskiftet startet et omfattende restaureringsarbeid. Dette fortsatte helt fra til [[1960]], og også senere har det blitt utført arbeider på enkelte bygninger. [[Peter Blix]] la i [[1896]] fram det første utkastet, og [[Stortinget]] bevilget penger i [[1897]]. Det var en omfattende diskusjon om hvordan arbeidet skulle gjennomføres. [[Harry Fett]] fikk gjennomslag for mange av sine tanker, der det mest sentrale var at bygninger fra alle perioder i festningens historie måtte bevares, ikke bare middelalderbygningene. | ||
===Fra unionsoppløsningen til okkupasjonen=== | ===Fra unionsoppløsningen til okkupasjonen=== | ||
Sideversjonen fra 4. mar. 2009 kl. 18:33
Akershus slott og festning, i dagligtale oftest kalt bare Akershus festning, er en festning og et kongelig slott fra middelalderen. Det ligger på Akersneset i Oslo sentrum, og har gitt navnet til fylket Akershus. Den var, med et avbrudd fra 1815 til 1820, en operativ militær festning fram til 1850. Siden 1850 har festningen vært et militært hovedkvarter. I 1820 ble det etablert fengsel der.
Det aller meste av festningen er åpen for publikum. To museer – Forsvarsmuseet og Norges Hjemmefrontmuseum – har tilhold der.
Festningen har navn etter gården Aker kombinert med hús («borg»), altså «Akersborgen». Den ga navn til Akershus hovedlen, dets etterfølger Akershus stiftamt og til slutt Akershus fylke.
Festningsområdet
Festningsområder dekker rundt 170 dekar, mens bygningsmassen er på til sammen rundt 91 000 m². Den opprinnelige middelalderborgen er omkranset av en ringmur, og utenfor denne ligger flere bastioner. På det ytre området ligger nyere anlegg som Festningsplassen, kvartalet i Myntgata og området rundt Forsvarsdepartementet. Det meste av bebyggelsen i den ytre delen er fra 1800-tallet, etter at festningen gikk ut av operativ bruk.
Militærhistorie
Akershus festning har vært sentral i forsvaret av Oslo gjennom historien. I 1624, etter bybrannen, ble byen fra dagens Gamlebyen til området som nå er kjent som Kvadraturen, rett ved festningen. Den har blitt angrepet flere ganger, men har aldri blitt tatt med storm. Den eneste gang festningen har blitt overgitt var i 1940, og den var da ikke lenger en operativ festning.
Begynnelsen
Da Alv Erlingsson den yngre angrep Oslo i 1287 hadde man ikke noe forsvarsanlegg som kunne stå imot. Håkon V Magnusson grunnla derfor noen år senere festningen. Det nøyaktige tidspunktet er ukjent, men det antas at det skjedde i 1290-åra. I år 1300 nevnes Akershus i et brev fra kongen til Mariakirken, uten at det er klart om den da sto ferdig.
I 1287 ble Oslo angrepet av den opprørske adelsmannen Alv Erlingsson, men den gamle kongsgården kunne ikke forsvare byen effektivt. Behovet for et sterkere forsvarsanlegg ble dermed tydelig.
Første gang festningen ble testet var i 1308. Den ble da beleiret av Erik av Södermanland støttet av norske stormenn. Festningen sto imot beleiringen inntil en norsk bondehær beseiret hertugen og stormennene i et slag. Flere slike opprør fulgte i 1330-åra. Enkelte ganger hadde opprørerne også kontroll over Akershus, ikke vet at de tok borgen med storm, men fordi også høvedsmannen støttet opprør. I 1360- og 1370-åra, under Håkon VI, ble borgen utvidet slik at den ble enda sterkere.
Neste beleiring kom i 1449–1450. Heller ikke den svenske kongen Karl Knutsson Bonde klarte å innta festningen. Deretter var det fredelig på Akershus fram til 1502, da Knut Alvsson kom med en hær og avsatte den danske høvedsmannen Peder Griis. Festningen var nå på norske hender igjen, og den danske kongen sendte skotske leiesoldater som senere i 1502 beleiret Akershus. De lyktes ikke i å ta festningen, og kongen skrev ut hver tredje mann på Sørøstlandet til militærtjeneste for å gjenvinne kontrollen. Han tok tilbake styringen i lenet da Knut Alvsson ble drept da han var på vei til forhandlinger.
Under grevefeiden forsøkte Gustav Vasa å ta kontroll over Norge, og i 1523 beleiret svenske soldater Akershus. Befolkningen i Oslo brant husene sine, og svenskene kunne ikke holde beleiringen lenge.
Reformasjonen til eneveldet
Noen år før reformasjonen ble festningen sterkt skadet da lynet slo ned og forårsaket brann i det indre borgområdet. Da Christian II beleiret Akershus i 1531–1532 var det derfor en svak borg som møtte ham. Garnisonen på borgen var bare på tyve-tredve mann, da store deler av den var ute i annet oppdrag. Høvedsmannen Mogens Gyldenstjerne bløffet, og klarte å få på plass en våpenhvile. I mars 1532 kom unnsetningen, en styrke fra Danmark og Lübeck som hevet beleiringen.
Mens beleiringen pågikk angrep Gyldenstjerne den 21. januar 1532 Hovedøya kloster. Abbeden ble tatt til fange, og klosteret ble plyndret. Stein fra klosteret ble i tiden som fulgte brukt til å forsterke festningen. Høvedsmannen fikk også større midler til rådighet ved at han tok over klosterets leilendinger.
I 1567, under den nordiske syvårskrigen, ble Akershus beleiret av svenske styrker. Christen Munk, som nå var slottsherre, brant byen slik at svenskene også denne gang ble stående uten forsyninger og tak over hodet. Svenskene måtte derfor trekkes seg tilbake.
Under Christian IV var det igjen omfattende byggeaktivitet på festningen. I 1593 startet en utbygging som skulle modernisere festningen. Det hadde vært en enorm utvikling innen våpen siden festningen sist ble opprustet. Spesielt var det viktig å tilpasse den til tidens artilleri. Arbeidet var kostbart, og ble finansiert gjennom ekstraskatt på Østlandet og i Agder og gjennom pliktarbeid. Første fase var klar i 1604, med ytterverker bygget etter det italienske bastiosystemet.
I årene 1616–1646 fortsatte arbeidene. Festningen ble i denne perioden nærmere knyttet til byen. Etter bybrannen i 1624 ble byen flyttet til området rett ved festningen, det som nå er kjent som Kvadraturen, og gitt navnet Christiania. Det ble anlagt voller rundt byen, slik at den kunne forsvares i sammenheng med festningen. Dermed ble muligheten til å beskytte byen langt bedre. Festningens profil ble i denne tiden sterkt endret. Restene av det gamle hovedtårnet Vågehals ble revet. To nye tårn, Blåtårn og Romersikstårnet, ble reist. Rundt borggården ble bygningene gjort sammenhengende. Kruttkammeret under slottskirken ble gjort om til fire fangehull. To av disse er bevart. Kongens og stattholderens kamre ble ominnredet, slik at de ble mer komfortable. Gjennom disse og andre endringer hadde festningen blitt forandret fra en middelalderborg til et befestet renessanseslott.
Helt i slutten av denne perioden mistet Danmark-Norge Båhuslen, Jemtland og Herjedalen. Dette førte til enda en runde med utbygging av Akershus festning, som hadde blitt enda viktigere som en nasjonal festning. Isaac van Geelkerck ble hentet inn som arkitekt.
Enevoldstiden
Ved innføringen av enevelde i 1660 mistet Norge de fleste av sine riksinstitusjoner, og festningen ble dermed i større grad rent militær. På 1700-tallet var Overhoffretten den eneste sivile institusjon som hadde fast tilhold på festningen. De militære anlegget ble igjen opprustet fram mot midten av 1700-tallet. I 1686 var det igjen en stor bybrann, og etter denne ble vollene rundt byen fjernet. Samtidig ble festningen utvidet nordover. Etter denne omgangen med nybyggingen dekket festningen et nesten like stort område som byen.
Under det første Norgesfelttoget, den 8. mars 1716, ble festningen angrepet av Karl XII av Sverige med 10 000 mann. Festningen var ikke klar til kamp, men kommandant Jørgen Christopher von Klenow klarte å samle rundt 3000 mann. Et forsøk på å storme festningen mislyktes totalt, og svenskene innledet en beleiring. Denne ble brutt da de svenske forsyningslinjene sviktet slik at de måtte trekke seg tilbake.
Rundt midten av 1700-tallet hadde tiden gått fra Akershus festning. Anlegget hadde ikke lenger noen stor militær betydning på grunn av utviklingen i krigskunst og våpenteknologi. Etter unionsinngåelsen med Sverige i 1814 begynte en prosess med å deaktivere festningen, og fra 1815 var den ikke lenger i aktiv militær bruk.
Unionstiden
Ettersom den militære nytten av festningen i stor grad var borte og byen trengte plass til nye byggeprosjekter, ble deler av de ytre murene revet. Tomtene som dermed ble liggende åpne ble brukt til både offentlige og private formål. Oslo Børs, Christiania Theater, Norges Bank og Frimurerlosjen er blant bygningene som ble reist i dette området. Vollene ble åpnet som friluftsområde, og Akershusstranda ble et populært badested.
Inne på festningen ble flere av bygningene tatt i bruk som lagre. Riksarkivet hadde sine første lokaler der fra 1840; i 1866 flyttet arkivet ut blant annet fordi forholdene ikke var egnet for langvarig oppbevaring av dokumenter.
Fra 1820 ble festningen brukt som fengsel. I den første tiden var dette kjent som Akershus festnings slaveri, der de innsatte ble satt til å utføre straffarbeid. Gjest Baardsen og Ole Høiland er blant de mest kjente fangene som satt der. Mennene som ble dømt etter Kautokeinoopprøret i 1852, unntatt Aslak Hætta og Mons Somby som ble henrettet, ble satt i slaveriet på Akershus. Under sitt opphold der gjorde Lars Hætta den første oversettelsen av Bibelen til nordsamisk. I 1854 fikk fengslet navnet Akershus straffansstalt, og fra 1900 ble det hetende Akershus landsfengsel.
I 1850 ble festningen et militært hovedkvarter, og man begynte å reise nye militære bygninger. Heinrich Ernst Schirmer og Wilhelm von Hanno sto bak flere av disse. Samtidig kom det stadig sterkere krav om å rive festningsanlegget. Redningen ble en økt forståelse for betydningen av å bevare kulturminner på slutten av 1800-tallet.
Rundt århundreskiftet startet et omfattende restaureringsarbeid. Dette fortsatte helt fra til 1960, og også senere har det blitt utført arbeider på enkelte bygninger. Peter Blix la i 1896 fram det første utkastet, og Stortinget bevilget penger i 1897. Det var en omfattende diskusjon om hvordan arbeidet skulle gjennomføres. Harry Fett fikk gjennomslag for mange av sine tanker, der det mest sentrale var at bygninger fra alle perioder i festningens historie måtte bevares, ikke bare middelalderbygningene.
Fra unionsoppløsningen til okkupasjonen
Fra 1905 til 1925 hadde arkitekt Holger Sinding-Larsen en sentral rolle restaureringen. Hans bidrag var lite synlig utenfra, men i denne perioden fikk man rettet opp skader i murer, gulv og takkonstruksjoner for å sikre bygningene. I 1929 fikk Arnstein Arneberg ledelsen, og samarbeidet med blant annet Gerhard Fischer.
Arbeidene på festningen pågikk fram til krigsutbruddet i 1940, og ble tatt opp igjen etter krigens slutt.
Okkupasjonsårene
Under okkupasjonen 1940–1945 var festningen under Wehrmachts kontroll, og fungerte som kaserne, fengsel og rettersted.
Den 1. februar 1942 ble Vidkun Quisling innsatt som ministerpresident gjennom statsakten på Akershus. Josef Terboven hadde da lånt lokaler på festningen for anledningen.
Fengslet på Akershus, Kriegswehrmachtgefängnis Akershus, ble brukt til fanger der man trengte ekstra høy sikkerhet. Det gjaldt særlig fanger som ventet på overføring til Tyskland og dødsdømte. Også tyske soldater som hadde blitt dømt av en krigsrett kunne bli plassert på festningen. Det var gjennom det meste av krigen rundt 80 fanger der, men langt flere i de siste krigsmånedene. Bygningene som ble brukt dette var landsfengselets.
42 nordmenn ble henrettet på retterstedet i 1945. De første var ti gisler som ble henrettet 9. februar som represalier etter likvideringen av politigeneral Karl Marthinsen. Det ble også henrettet et ukjent antall tyskere på festningen. Stedet er markert med et minnesmerke.
Den 11. mai 1945 ble festningen formelt overgitt av kommandant major Josef Nictherlein til Terje Rollem fra Milorg.
Etter okkupasjonen
Etter krigens slutt ble Quisling fengslet i Kruttårnet. Han, og flere andre som ble dømt til døden under rettsoppgjøret, ble henrettet på festningen.
I 1950 ble landsfengselet nedlagt.
Bygningshistorie
Festningens bygningshistorie kan deles inn i noen hovedperioder:
- Middelalderborgen fra til midten av 1600-tallet
- Renessanseslottet fra midten av 1600-tallet til begynnelsen av 1800-tallet
- Endringer etter at festningen gikk ut av aktiv militær bruk
Middelalderborgen
Det er i dag bare enkeltdeler som gjenstår av middelalderborgen, og det er vanskelig å se mønstre fra denne perioden i bygningsmassen. Enkelte av murene fra perioden står fortsatt.
| Bygning | Oppført | Beskrivelse | Tilstand | Bilde |
|---|---|---|---|---|
| Jomfrutårnet | Befestet ytre port. | Slisse for fallgitter og rester etter vindebroen er bevart. Eksisterende tårn er av senere dato. | 
| |
| Kanniktårnet | Flankeringstårn mot nord. Også kalt Knutstårnet fra senmiddelalderen. | Delvis gjenreist på opprinnelige murer. | ||
| Nordfløyen | Hovedbygningen med storhall og kongens private kammer. | |||
| Romeriksfløyen | Støttebygning med kjøkken mm. | |||
| Sørfløyen | ||||
| Våghalsen | Sentraltårn | Revet, markeringer etter fundamentet i borggården. |
Kommandanter