Berit Nøkleby skrev også lokalhistorie og bidro med to kapitler i boka Oppegård blir til som utkom i 2014 i anledning kommunens 100 års-jubileum. Her signerer forfatterne bøker på lanseringsdagen i Oppegård bibliotek i november 2014. Fra venstre forfatterne Finn Erhard Johannessen, Berit Nøkleby, skjult bak henne er Willy Østberg. I midten er Ola Alsvik og den blå armen tilhører siste av de seks forfatterne, Ole K. Endresen. Til høyre står Birger Løvland som venter på et signert eksemplar. Foto: Siri Iversen, 2014 Berit Nøkleby (født 25. september 1939 i Drammen, død 26. juli 2018) var historiker. Hun er særlig kjent for sitt arbeid med andre verdenskrig, men har også skrevet en del lokalhistorisk litteratur.
Nøkleby tok hovedfag i historie med en avhandling om den tyske sendemannen Curt Bräuers politikk i Norge i april 1940, og har senere gitt ut en rekke bøker med tema fra krigen. 1967–1970 var hun forskningsstipendiat ved Norges hjemmefrontmuseum, og fra 1970 til 1974 var hun ved Norges almenvitenskaplige forskningsråd. Les mer …
Forsideoppslag fra Norsk Tidend om brenningen av Telavåg, 3. juni 1942.
Brenningen av Telavåg var represalier etter en trefning mellom medlemmer av Kompani Linge og tyske styrker i bygda Telavåg på Sotra den 26. april 1942. Bygda ble, som eneste sted i Norge, jevnet med jorda den 30. april 1942. Telavåg var et viktig sted for Englandsfarten. Lokalbefolkningen var patriotisk innstilt, og Shetlandsgjengen og SIS rekrutterte blant de sjøvante innbyggerne. Tidlig om morgenen den 26. april 1942 ankom seks mann fra tysk Sipo og tre fra Statspolitiet bygda. Bakgrunnen for dette skal ha vært et en mann fra Statspolitiet kom til Telavåg dagen før for å lete etter radioutstyr. På grunn av en misforståelse ble han tatt for å være motstandsmann, og tilbudt skyss til England. Han oppdaget også at noen gjemte seg i Laurits Telles hus. Han varslet Sipo, som så aksjonerte. To av tyskerne, hauptsturmführer Gerhard Berns og untersturmführer Henry Bertram stormet inn i Laurits Telles hus, hvor de fant to mann fra Kompani Linge som grep til våpen. De to tyskerne og en av de norske politimennene falt. Det samme gjorde Lingemedlemmet Arne Værum, mens Emil G. Hvaal ble hardt såret. Fordi to medlemmer av Sipo hadde blitt drept var den tyske reaksjonen kraftig. Josef Terboven reiste til Telavåg for å overvåke aksjonen. Samtlige hus ble sprengt og brent, alle dyr ble ført bort og alle båter ble senket. Alle menn mellom 17 og 60 ble sendt til Sachsenhausen. 31 av de 72 som ble sendt dit døde i konsentrasjonsleiren. De andre innbyggerne satt internert i Norge til mai 1944. Les mer …
Flere steder i byen står det blå plaketter til minne om Oslogjengens aksjoner, her på Akersgata 55. Foto: Chris Nyborg (2013) Oslogjengen var ei sabotasjegruppe i Oslo som var aktiv i 1944 og 1945. Den var sammensatt av personer fra flere forskjellige SOE-team under Gunnar Sønstebys ledelse. Formelt var den underlagt Kompani Linge (NORIC), og ble av medlemmene omtalt som «NORICs Oslo-avdeling». Mye på grunn av at kjente personer som Sønsteby og Max Manus var medlem av gruppa har den fått svært stor oppmerksomhet, selv om den var mindre og utførte færre aksjoner enn Milorg D-13s sabotasjegruppe AKS 13000.
Milorg var i de første krigsårene tilbakeholdne med sabotasjeaksjoner. Fra sommeren 1944 endret dette seg. Som en følge av tysk tilbakegang fra 1943 ønsket man å legge mer press på okkupasjonsstyrkene, og det var også en holdningsendring blant motstandsfolkene og i befolkningen ellers. Gruppa ble samlet gjennom sprengningen av Arbeidskontoret i Oslo den 18. mai 1944, som ble utført av Sønsteby, Max Manus og Gregers Gram. Målet var å stoppe utskrivningen av nordmenn til Arbeidstjenesten og på sikt til militærtjeneste. Gruppa knyttet seg tett opp mot Milorgs sentrale ledelse. Høsten 1944 brukte sjefen for SOEs norske seksjon, oberstløytnant J.S. Wilson, navnet «The Oslo Detachment» om gruppa; slik fikk den sitt navn. Det var tolv mann med i gruppa. Tre av disse, Gregers Gram, Tor Stenersen og Edvard Tallaksen, falt i 1944. Les mer …
Andre verdenskrig, fra et norsk ståsted også kjent som okkupasjonen 1940–1945 var historiens mest omfattende konflikt. Den startet i likhet med første verdenskrig som en europeisk konflikt, men spredde seg raskt til andre deler av verden. De to hovedgrupperingene i krigen var aksemaktene Tyskland, Italia og Japan og de allierte, som omfattet Storbritannia, Frankrike, Canada, USA, Sovjetunionen, Kina og en rekke andre land.
Da det brøt ut krig på kontinentet i september 1939 forholdt Norge seg nøytralt, men som i første verdenskrig var det klart at landet hadde klare sympatier til de allierte. Nøytraliteten ble brutt ved angrepet på Norge 1940, da Tyskland uten forutgående krigserklæring gikk til angrep på en rekke norske byer den 9. april 1940. I løpet av to måneder måtte de norske styrkene kapitulere, men konge og regjering hadde innen det kommet seg i sikkerhet i England.
En fem år lang okkupasjon fulgte. I denne perioden hadde Nasjonal Samling ledet av Vidkun Quisling formelt makten i landet, mens den tyske okkupasjonsmakten representerte den reelle makthaver, Tysklands diktator Adolf Hitler. Les mer …
|