Kvinnene i motstandsbevegelsen

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk

Kvinnene i motstandsbevegelsen risikerte livet under andre verdenskrig. Men etter krigen ble det nesten stille om de modige kvinnene i motstandskampen. Når kvinnene nevnes er det gjerne i biroller; som vertinner i dekkleiligheter eller som konene til motstandsmenn. Det har kommet ut en og annen bok, dokumentar og noen avisartikler, men dette er predt materiale. Når titlene f.eks. lyder Kvinner i krig : gløtt inn i en forsømt samtidshistorie og Kvinnenes glemte kamp, så ser vi at vi har manglet et stort, samlende verk.

Kvinnene drev motstandsarbeid side om side med gutta. Deres mot var like stort og mange av deres venner ble arrestert, torturert og henrettet. Det er registrert 1003 navngitte kvinner som kjempet, flere tusen satt som politiske fanger og vi vet om en del som døde enten i kamper, i fangenskap, under tortur eller i selvmord.

Høsten 2020 kom det endelig et etterlengtet storverk; Mari Jonassen kom ut med "Norske kvinner i krig 1939-1945", et verk på over 600 sider. Dette verket fyller ut en stor, hvit flekk i okkupasjonshistorien. Historikeren Jonassen peker ikke bare på forsømmelsene som har preget tidligere framstillinger. Hun får et nytt og langt mer sammensatt bilde til å tre fram, basert blant annet på hundrevis av interjuer som hittil har ligget ubenyttet i arkivene på Norges hjemmefrontmuseum. Verket byr på en mengde ukjente historier fra hele landet og inneholder et omfattende navneregister.

Hvorfor blir kvinners innsats under krigen underkommunisert?

Pensjonert oberst, Britt Tove Berg Brestrup, har i forelesning på Oslo Militære Samfund (OMS) kommet med noen mulige forklaringer til denne usynliggjøringen:

Kjønnsrollene viskes ut i krig, men kommer tilbake med freden. De fleste kvinnene ønsket ikke snakk om sin innsats av forskjellige årsaker.

For Solveigs del er det vanskelig å snakke – hun har i mange år forsøkt å fortrenge erfaringene – glemme alt det vonde. Smertene den det medførte, vil hun ikke påføre andre ved å la dem ta del i historien.

Det er flere årsaker til fortielsen.

Først og fremst solidariteten kvinnene imellom, de beskytter hverandre mot den bannlysende og fordomsfulle holdningen som deler av befolkningen avdekker i det første fredsåret mot kvinner, enten de har vært observert i nærheten av en tysker eller har jobbet for okkupasjonsmakten på oppdrag fra motstandsbevegelsen. Selv om fraterniseringen og intimiteten til tyskerne var for å skaffe tilveie sensitiv strategisk informasjon, skjønte de at de aldri ville blitt forstått eller tilgitt. Et dårlig rykte kan ikke rettes opp, det ser ut til å følge slekters gang uansett hvor mange gode nordmenn som kan bevitne det motsatte. Redsel for å bli misforstått eller dømt av befolkningen for landssvik basert på antakelser om omgang med tyskerne: Nei, de ønsker bare å komme videre i livet.

Kvinner blir hardt dømt av befolkningen, selv med dokumentasjon om lojalitet fra hjemmefronten.

Fordømmelse og hat kommer også fra egen familie. Fra foreldre, søsken, ektefeller og kjærester. Kvinnene hadde tilbrakt mye tid utenfor den sosiale kontrollen familien tilsynelatende burde ha hatt over unge kvinner. Det var enkelte, som opplevde et krav fra sine nærmeste om ikke å motta Deltakermedaljen, men å fortrenge og tie. Dette presset, og manglende oppfordringer til å fortelle sine historier, gir ikke næring til selvhevdelse eller anerkjennelse.

Solveig og hennes venninner ønsker å ha et normalt liv, selv om det normale livet gir flere traumer som ikke normaliserer livet. Mangelfull anerkjennelse av innsatsen forsterker elendigheten, men de klager ikke. Hun klager ikke.

Det utløste en fordømmelse og raseri mot kvinner som har blitt forelsket og tilbudt sin seksualitet til tyskerne. Snau klipping, avkledning, terrorisering, isolering, utestengelse og i de verste tilfellene voldtekter blir legitimert av flokkmentaliteten til pøblene som opphever seg selv til dommere over kvinnene, uten rettssak. Mobbens atferd forsterker angsten, og mange holder kjeft om krigsdeltakelsen, av fare for å bli satt i feil bås.

Solveig er i ettertid opptatt av at hendelsene ikke tas ut av det historiske perspektivet – rett etter at Norge hadde vært okkupert i fem år. Det er imidlertid ingen formildende omstendigheter for å opptre slik pøblene gjorde, mener hun.

Solveig ga sitt æresord til fellesskapet – og ingen andre enn hennes egne kan løse henne fra det. Er det lettere for kvinner å opprettholde taushetsplikten? Ja, kanskje fordi de ikke har det samme behovet for å fremheve sin innsats. En innsats ingen var interessert i, de ble ikke anmodet til å snakke – de er ikke en del av historieskrivingen. Ikke fikk de delta på alle paradene i fredsdagene heller, det sømmet seg ikke for kvinner å delta, uansett hvor mange de hadde hatt under sin kommando under krigen, eller hva de hadde bidratt med i motstandsarbeidet.

Situasjonen ble på ingen måte bedre for kvinnenes anseelse da Stortinget i et hemmelig møte den 14. mai 1946 vedtok å sende 4000 norske soldater til Tyskland. Forsvarsdepartementet med statsråd Jens Chr. Hauge ønsket at Tysklandsbrigaden skulle ha et kvinnekorps. Kampen mot kvinner i uniform i Tysklandsbrigaden var uventet og vulgær. Kanskje hadde situasjonen vært annerledes om ikke Hauge selv hadde tåkelagt kvinners innsats under krigen. Kampanjen mot kvinner i Tysklandsbrigaden var ledet av den norske avdelingen av «Kvinner for Fred og Frihet». Det var ikke uvanlig at kvinnelige soldater ble trakassert og spyttet på i enkelte miljøer. Glemt var verneplikten innført for kvinner under krigen og kvinners innsats i motstandsarbeidet og for freden. Det er nok en vesentlig årsak til at flere kvinner og deres nærmeste holdt kjeft om innsatsen under krigen.

For Solveig er det et dilemma. På den ene siden er det en fare for at grusomhetene blir glemt før de blir kjent. På den andre siden sitter det langt inne å blottlegge seg selv. Solveig vil ikke utsette andre for de følelsene hun sliter med, vil ikke påføre andre sin egen angst og vil absolutt ikke ha medlidenhet. Dessuten kan det være at hun har oppfattet og husker annerledes enn andre. Hvem eier sannheten?

Hverdagen var tortur – avstraffelser, ydmykelse, hardt arbeid, lite mat, kulde like plagsom som varme, det var en kamp for å overleve. Det er vondt å se andre utsettes for tortur uten å kunne gripe inn. Hun kan fortsatt kjenne pisken og høre resonansen fra skjelettet som skrangler under slagene. Ser og kjenner lukten av dem som ikke overlever torturen. Lukten fra krematoriene. Skyldfølelsen for ikke å gripe inn, selv om det ofte gjorde vondt verre. Spørsmålet om det var verdt det, er der.

Det var stoltheten av at de sto imot, sloss og vant som gjorde det verdt det.


Antall

  • Over 4000 kvinner var politiske fanger
  • 26 kvinner mistet livet
  • Ca. 150 ble sendt til leire i Tyskland, hvorav 11 av dem døde
  • 5 døde i politisk fangenskap i Norge
  • 3 døde under kamper på hjemmefronten
  • 4 omkom under flukt til England
  • 3 avrettet 21. juli 1944

Mørketallene regnes som store. Likevel ble de fleste av motstandskvinnene glemt da freden kom. Norges krigshistorier er først og fremst viet menn.

Kvinner i hjemmefronten

Kvinners rolle i hjemmefronten er et tema det ikke har vært skrevet så mye om, ut over at kvinner ofte opptrer i «biroller» i beretningene om motstandsarbeidet. Det finnes også eldre personlige beretninger fra Lise Børsum og Kirsten Bruvoll, som begge var konsentrasjonsleirfanger, og en artikkel om kvinners rolle i holdningskampen skrevet av Helga Stene i 1976. Cecilie Wormdal kom med den første større gjennomgangen i 'Kvinner i krig' fra 1979. Etter dette ble kvinner i større grad tatt med i beretninger, om enn med mindre omtale enn mannfolka. En av de mer omfattende gjennomgangene av temaet i senere tid er Mari Jonassens bok 'Alt hva mødrene har kjempet' fra 2010, der kvinners ulike roller i hjemmefronten blir belyst. Det var atskillig flere mannlige enn kvinnelige aktivister i hjemmefronten; men kvinnenes rolle er nok ikke skikkelig belyst siden store deler av litteratur om temaet knapt nevner kvinner annet enn som vertinner i dekkleiligheter eller som konene til motstandsmenn.

I Milorg og andre stridende enheter var det langt færre kvinner og da primært i ikke-stridende roller. Det er også kjent at kun en kvinne tjenestegjorde i Kompani Linge, nemlig "Nørsa" Ingebjørg Skoghaug). I ledelsen var det få kvinner. I Milorgs etterretningsorganisasjon Mikkeltjenesten var Inger Johanne Strømme leder fra 1943 til hun ble arrestert i mars 1945. I XU satt Anne-Sofie Strømnæs som nestleder og mange ble svært forundret da det viste seg at «Aslak» ikke var en mann, men en vever, ung kvinne.

Den kommunistiske motstandsbevegelsen hadde høyere kvinneandel, selv om det også der tok litt tid før kvinner vant innpass. Mellom tjue og tredve prosent av medlemmene var kvinner, og det var her man først begynte å bruke kvinner som kurerer. Noen kvinnelige medlemmer deltok også i sabotasjeaksjoner og likvideringer. Da Osvald-gruppas gjenlevende medlemmer ble hedra med Deltagermedaljen og/eller sølvfat i 2013 var to av de åtte mottakerne kvinner: Signe Raassum fikk Deltagermedaljen og sølvfat, mens Anne Marie Mamo mottok kun sølvfat ettersom hun ikke oppfylte kravet til å ha vært stridende over en lang nok periode (det samme gjaldt også to av mennene som ble hedra).[1]

Ledende organer for hjemmefronten hadde lite kvinnerepresentasjon. Frieda Dalen var 1944–1945 lærernes representant i Koordinasjonskomitéen, og det var i en treårsperiode ett kvinnelig medlem i hjemmefrontens sekretatariat. XU hadde to kvinner i ledelsen, mens Milorg hadde kvinner i distriktsledelsen i to av distriktene.

Sivile kampanjer - Foreldreaksjonen

Jonassen viste i boka si at flertallet av aktive motstandskvinner i Norge var knytta til Sivorg, og var aktive i holdningskampen. Foreldreaksjonen ble starta av ei gruppe kvinner i Oslo, og munna ut i at opp mot 300 000 foreldre sendte inn likelydende protestbrev til Kirke- og undervisningsdepartementet. Dette var en av de mest omfattende massekampanjene under okkupasjonen.

Dokumentarer og filmer

Anne Marie Breien – i hemmelig tjeneste

Dokumentarfilm på NRK fra 2020 om motstandskvinnen Anne Marie Breien.

Lottene på Sørøya

I september 2016 spurte NRK hvilke filmer fra nord som burde bli filmatisert. Ett av forslagene var da lottene fra Sørøya. Rein film tok oppfordringen på alvor og har nå satt i gang. Skuespiller og regissør Maria Bock og produsentene Ken Arne Brox og Mathis Ståle Mathisen ønsker nå å fortelle historien i en tv-serie som er ventet utgitt i 2022.

«Motstandskvinner»

I dokumentaren «Motstandskvinner» fra 2000 forteller tre kvinnelige krigshelter om sin innsats for Norge i årene 1940-45. Gerd Vold Hurum, Wenche Stenersen Holm og Anne-Sofie Strømnæs skildrer ungt mot, farer, redsel, flukt og ikke minst kjærligheten til landet sitt.

Etter 55 år fikk de egen utstilling på Forsvarsmuseet

I motsetning til de fleste menn som ble registrert som motstandsfolk, var det svært mange motstandskvinner som verken fikk medalje, diplom og heller ikke en offisiell takk etter krigen. Gjennom årenes løp er det blitt foreslått at disse kvinnene, som risikerte livet sitt for Norge, burde få en tydeligere anerkjennelse. Den 28. november 2000, 55 år etter krigens slutt, ga Forsvarssjefen dem en offisiell takk for innsatsen i forbindelse med en utstilling på Forsvarsmuseet.

Tabell over motstandskvinner

Det er registrert over 1000 navngitte kvinner som kjempet, flere tusen satt som politiske fanger og vi vet om en del som døde enten i kamper, i fangenskap, under tortur eller i selvmord. Her har vi påbegynt en samlende tabell.

Navn på motstandskvinner Pikenavn Dekknavn Født Død Org Grini Ravensbrück Deltakermedaljen Kongens fortjenstmedalje Regjeringens minnemedalje 1939-45
Aasta Stene
Abelone Møgster 29.10.1883 25.11.1975 6185 20136 KFM i gull, 01.07.1958
Agnes Kiønig
Alette Engelhart 07.05.1896 13.08.1984 XU
Alfhild Bruvoll
Alfhild Hovdan Olsen 13.09.1904 20.02.1982 Grinifange
Alfrida Gjengset 14.04.1904 16.11.1979
Anna Petrea Eilertsen Østby 18.10.1894 23.04.1945
Anne Flåten
Anne Knudsdatter Graah, best kjent som Lille Graah 22.01.1908 19.01.2001 Grinifange Ravensbrückfange
Anne Marie Breien 19.08.1915 04.04.2003
Anne Marie Mamo
Anne-Sofie Østvedt Strømnæs "Aslak" 02.01.1920 16.11.2009 XU
Aslaug Ellefsen
Astrid Løken 14.04.1911 19.01.2008 XU
Birgit Christine Nissen 01.06.1899 29.05.1945
Borghild Niskin 19.02.1924 18.01.2013
Constance «Conny» Juell 1899 1947
Dagmar Lahlum 10.03.1923 28.12.1999
Dagny Besseberg
Dagny Davidsen
Dagny Loe 14.10.1912 2010
Edith Pedersen
Elin Gleditsch 05.02.1916 01.10.2017
Elisabeth Schweigaard Selmer 18.10.1923 18.06.2009
Ellen Schjoldager
Elsa Egeland Endresen
Elsa Thowsen
Else Wendel
Eva Kløvstad Jørgensen "Jakob" 10.07.1921 08.06.2014 Milorg 25, Hamar
Eva Christiansen Aschim
Frieda Dalen f. Alfrieda Kristine Jensen 13.12.1895 15.02.1995 Siv.org., Koordineringskomitéen
Gerd Stub Andersen "Sara" 10.11.1918 17.04.2011 Osvald-gruppa
Gerd Vold Hurum f. Gerd Sigrunn Ebro Vold "Truls" 17.03.1917 02.06.2004
Gerd Weman Asmyhr
Gidske Anderson 04.11.1921 19.10.1993
Gunhild Brataas
Helen Astrup
Helene Marie Johannessen
Helga Stene 08.10.1904 02.10.1983 Gro-komiteen. Foreldreaksjonen
Henriette Bie Lorentzen f. Anna Henriette Wegner Haagaas 18.07.1911 23.08.2001 Ravensbrückfange
Ina Backer f. Ina Margrethe Danielsen 19.09.1916 30.01.1996 Grinifange, nr. 760
Ingebjørg Skoghaug "Nørsa" 28.01.1912 06.12.2008 Kompani Linge KFM i gull, 1949
Ingeborg Refling Hagen 19.12.1895 30.10.1989 Grinifange, nr. 1206 og 5995
Inge-Lise Larsen
Inger Gulbrandsen 26.01.1923 20.03.2016 Grinifange, Ravensbrückfange Delt.med. KFM Regj.

Kilder og litteratur

  • Borgersrud, Lars: Nødvendig innsats : sabotørene som skapte den aktive motstanden. L. Borgersrud, 2015. ISBN 9788293206187.Digital versjonNettbiblioteket
  • Brestrup, Britt Tove Berg: Usynlig i krig og fred. Mostandskvinnen Solveig Lystad. Kolofon, 2020. ISBN 978-82-300-2050-0.
  • Hatledal, Kristin: Krigsheltinne eller tyskarjente? : historia om Dagmar Lahlum - i lys av andre etterretningskvinner. K. Hatledal, Masteroppgave i historie fra Universitetet i Oslo, 2009. Permanent lenke: http://urn.nb.no/URN:NBN:no-22324
  • Jonassen, Mari: Alt hva mødrene har kjempet : kvinner i motstand 1940-1945. Aschehoug, 2010. ISBN 9788252575996. Digital versjonNettbiblioteket
  • Jonassen, Mari: Norske kvinner i krig 1939-1945. Aschehoug, 2020. ISBN 9788203267512.
  • Lottene på Sørøya s. 78 i Grethe Vernø og Elisabethg Sveri (red): Kvinnenes forsvarshistorie. Kvinners frivillige beredskap, 1990. ISBN 8299171717. Digital versjonNettbiblioteket
  • Værnø, Grethe og Elisabethg Sveri (red): Kvinnenes forsvarshistorie. Kvinners frivillige beredskap, 1990. ISBN 8299171717. Digital versjonNettbiblioteket
  1. Medlemmer av Osvaldgruppen hedret og dekorert, VG, publisert 2013-10-04, henta 2013-10-04