 Landsteilene kystkultursenter Foto: Nesodden kystlag Steilene kystkultursenter ligger på Steilene, ei øygruppe utenfor Nesoddens vestkyst som i dag er et populært sted for bading og båtliv for mange. Fra 1800 og til slutten av 1960-tallet var øyene forbudt område for allmennheten. Da var det oljevirksomhet på øyene, først med lampeolje som ble tappet på kanner før frakt til byen, siden petroleum og bensin. Da Esso la ned virksomheten, overdro de øyene til Nesodden kommune, og på Landsteila (den av de fem øyene som ligger nærmest land) gikk en gjeng ildsjeler i gang med å ta vare på kaiområder og bebyggelse som sto igjen.
Nesodden kommune eier området, men frivillige organisasjoner har fått avtaler med kommunen for å drifte stedet, deriblant Nesodden Kystlag som de siste 25 årene har lagt ned utallige dugnadstimer for å holde Landsteila ved like. Dypvannsbrygga på Landsteila er i tre og er ganske unik i sitt slag i Oslofjorden, og denne er fremdeles i bruk takket være innsatsen til Nesodden Kystlag. I tillegg har flere brygger gjenoppbygget på dugnad. Les mer …
 Bilde av en pram i Langesunds-fjorden. Foto: Tore Friis-Olsen Pram, eller pråm, som det heter i mange dialekter, kan bety så mye. En stor kasseformet lekter kan hete en pram, og i ferskvann kalles gjerne det meste for pråm.
Stort sett er en pråm eller eke, kjært barn har mange navn, en rundbunnet båt, klinkbygd, med speil akter, og et lite speil, «nesa», forut. På norskekysten har vi to hovedtyper, de blir gjerne kalt Holmsbupram og Arendalspram etter de mest kjente byggestedene. Holmsbuprammen har mange nære slektninger i hele Oslofjordområdet, Arendalsprammen langs hele Sørlandskysten. Grensen mellom de to typene går mellom Kragerø og Risør.
Vest og nord i landet er prambyggingen av ny dato, her har kjølbåtene hatt markedet alene til omkring 1900. Blant folk som seiler eller ror lange strekninger har det vært vanlig å se litt ned på prammen som farkost, og det må vel innrømmes at en seilsnekke, oselver eller nordlandsbåt har mer sus over seg. På den andre siden er ikke prammen bygget for seilas eller lange roturer, og den er overlegent funksjonell i sine riktige omgivelser. Les mer …
 Store Torungen fyrstasjon. Foto: Arendal turistkontor (2012) ligger på en øy utenfor Arendal. Det opprinnelige tårnet var bygd i tegl, mens dagens tårn fra 1914 er støpt i jern. Tårnet er 34,3 meter høyt. Fyret har et eldre, fransk 2. ordens linseapparat. Fyrstasjonen er stor og omfatter maskinhus, boliger, uthus, gammel smie, tufter etter tegltårnet og tidligere boliger og uthus. Anlegget omfatter også hager og spor etter hage, samt landing og naust. På øya er det spor etter mindre jordbruksdrift. Fyrstasjonen ble opprettet samtidig med Lille Torungen og Sandvikodden fyrstasjoner, og har funksjonell og visuell forbindelse med disse. Store og Lille Torungen fyrstasjoner ble bygget som tvillingfyr.
Fyrstasjonen ligger i sammenheng med verneverdige bygningsmiljøer ved innseilingen til Arendal. Noe av fyrområdet er som del av raet, foreslått fredet som landskapsvernområde etter lov om naturvern. Forøvrig er området vernet som naturreservat etter samme lov. Store Torungen fyrstasjon er et fint eksempel på en rikt sammensatt stasjon. Fyrtårnet er en typisk representant for de høye støpejernstårnene. Fyret har høy grad av opprinnelighet med eldre linseapparat i bruk og diafonanlegg med trykktanker intakt. Fyrstasjonen har fyrhistorisk interesse ved sin forbindelse med Lille Torungen fyrstasjon og stor miljøbetydning i sammenheng med bygningsmiljøene ved innseilingen til Arendal, «Byen med de tvende Fyre». Les mer …
Tysnes kystlag blei stifta 1992, er medlem av Forbundet KYSTEN og har om lag 70 medlemmer (2014). Båtrygging og bruk av robåt er laget sin kjerneverksemd.
Kystlaget har lokalar på handelstaden Årbakka i Tysnes kommune, der det har vore handelsstad med krambu og postopneri frå slutten av 1800-talet og fram til 1960 då verksemda vart nedlagt. Laget leigar det midtre huset der, i fyrste etasje har kystlaget eit slags museum, det er det motorar og ymse sakar frå heilt til bake til seglskutenes tid og i andre etasje har møtelokal. På kaia ved Flakkavåg ligg eit båtbyggjeri som kystlaget leiger til båtbyggjarkursa sine. Med Harald Dalland (1945 - 2014) i spissen har kystlaget arrangert kurs sidan 1995, og det har i alt vorte bygd om lag 50 båtar. Les mer …
 Hjulgogna i den gamle stampa på Hovdanes i Tysnes. I fleire hundre år vart det importert vadmål frå Shetland. Vadmålet vart kalla hjeltavadmål. er eit omgrep som gjerne vert brukt om handelen mellom Skottland og øyriket i vest - ikkje minst Shetland - og Sunnhordland. Dei skotske skipa kom til Sunnhordland etter tømmer og anna trelast, og produkt laga av trevyrke. På norsk side vart det importert ei lang rekkje varer, frå korn og tøyvarer til tobakk og brennevin. Handelen pågjekk i fleire hundre år, frå ca. 1450-1750, men heldt også fram etter dette til utpå 1800-talet. Handelen var mest intens i perioden 1550-1650. Sjølve kjernen i handelen på skotsk side var eksport av korn, brød, tøyer, fisk, brennevin og tobakk, i bytte mot særleg tømmer og andre produkt av tre, som seksæringer. Handelen var dominert av nokre få aktørar, som Mowat-familien på Tysnes som tente svært gode pengar på vareutvekslinga. Les mer … | 
