Forside:Urfolk og nasjonale minoriteter

URFOLK OG NASJONALE MINORITETER • NYERE MINORITETER jødisk • samisk • skogfinsk • kvensk • rom • romani Om Urfolk og nasjonale minoriteter Urfolket og majoriteten møtes. Foto: Olve Utne (2011) Urfolk og nasjonale minoriteter er en fellesbetegnelse på en rekke grupper som i utgangspunktet ofte har lite felles. Urfolkene representerer den tidligste befolkningen på et sted, med en historie som ofte strekker seg mye lenger tilbake enn majoritetens. I Norge er samene landets urbefolkning, som først i senere år har tilkjempet seg rettigheter på linje med de den norsk-etniske majoriteten har. De nasjonale minoritetene er grupper som har en lang historie i landet de lever i uten å være urfolk, det vil si innvandrergrupper som kom for svært lenge siden og har en klar tilhørighet i landet. De folkeslagene som i Norge er definert som nasjonale minoriteter er romanifolk, rom, jøder, kvener og skogfinner. Innenfor hver av disse folkegruppene er det en rekke undergrupper. To av folkeslagene, rom og jøder, tilhører større folkegrupper som finnes i mange land, mens de tre andre primært har etnisk og kulturell tilknytning til folkegrupper i Norden. Disse fem folkeslagene har et særskilt vern i Norge som følge av at Norge i 1998 ratifiserte Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter. Det man først og fremst tenker på som samlende faktor er utfordringene de har i møtet med majoriteten; utfordringer som går slikt som på tilhørighet, språk, kulturuttrykk og -forståelse, religion og tradisjoner. Her har de også mye til felles med de nyere minoriteter. En hovedforskjell er at urfolk og nasjonale minoriteter opplever å være fremmede i sitt eget og sine forfedres land, mens nyere minoriteter ofte opplever å ha lagt det kjente bak seg og befinner seg i en fremmed verden.   Les mer ...   Smakebiter Åsta Holth-museet vart opna i heimen hennar på Svullrya i 2004. Bysta utafor vart laga av Skule Waksvik i 1995. Foto: Siri Iversen (2018) Åsta Holth (fødd 13. februar 1904 på Svullrya, død 16. mars 1999 på Kongsvinger) var forfattar og skogfinsk kulturformidlar. Ho vaks opp på finnetorpet Sør-Revholt på Grue Finnskog som den nest yngste i ein stor syskenflokk. Det var trange kår, og som fjortenåring fekk ho sin første jobb som hushjelp. Det var hardt arbeid der klasseforskjellane mellom tenestefolk og arbeidsgjevarar var tydelege. Det var som dramatiker ho byrja, med sitt første skodespel for amatørteater i 1929. Det hadde tittelen I Luråsen, og vart publisert av Noregs ungdomslag. Det kom fleire slike, men i dag er dette ein mindre kjend del av forfattarskapet. Frå 1935 levde ho dels av skrivinga, mellom anna ved å skrive noveller for ukeblad. Særleg i Arbeidermagasinet fekk ho inn ein del. Somme av dei var underteikna med Åsta Paavolainen, slekta sitt finske namn; andre med Åsta Holth etter torpet Sør-Revholt. Ho sa sjølv om skrivemåten: «Visst er Holth eit jålet namn, med den h'en hengt på. Men det var mote den gongen far min forkorta Revholt.». Den første boka ho gav ut var novellesamlinga Gamle bygdevegen frå 1944. Dette er framleis ein klassikar, med nokre av dei finaste finnskogsforteljingane ho skreiv. Som lyrikar debuterte ho i 1946 med diktsamlinga Porkkalafela.   Les mer … Faksimile fra Klassekampen 10. oktober 1979: omtale av igangsettelse av sultestreiker som protest mot Alta-utbyggingen. <onlyinclude>Alta-saken, også ofte omtalt som Alta-konflikten eller Alta-aksjonen, var en langvarig konflikt omkring planene for utbygging av Alta-Kautokeinovassdraget. De første planene ble lagt fram i 1968, og i 1973 ble den førte protestorganisasjonen, Altautvalget, danna. Protestene handla både om samiske rettigheter og miljøvern. Fra samisk side dreide det seg både om retten til landet, fordi bygda Masi (Máze) skulle demmes ned, og reindrifta som ville bli sterkt påvirka av kraftutbygging. Andre organisasjoner, og etter hvert Folkeaksjonen mot utbygging av Alta-Kautokeinovassdraget, sto sammen i kampen mot utbygging, som etter hvert eskalerte til sivil ulydighet i et omfang som ikke hadde vært sett siden andre verdenskrig. På den andre sida sto regjeringa, energimyndigheter og Finnmark fylkesting.   Les mer … Bugøynes ved Vestersandfjæra. Foto: Magnus Berg (1996) Bugøynes (finsk/kvensk: Pykeijä, Nordsamisk: Buođggák) er et fiskevær i Sør-Varanger kommune i Finnmark, som ligger innenfor Bugøya på sørsiden av Varangerfjorden. Bygda ble befolket av finske innvandrere på 1800-tallet. Finsk er et språk som brukes daglig, derfor har fiskeværet fått kallenavnet Pikku-Suomi på finsk (norsk: Lille-Finland). Hovednæringene i Bugøynes er fiske, turisme, kongekrabbefangst og eksport, og i dag bor det ca. 200 mennesker her. I 1760-årene har det bodd samer i Bugøynes. Etter grensedelingen med Sverige i 1751 ble Bugøynes regnet til Norge og ikke til fellesdistriktene som de øvrige deler av kommunen. Den spredte faste bosetting av samer og nordmenn skapte ikke noen tett bebyggelse slik den sterke innvandringen fra Finland gjorde i 1850-60 årene.   Les mer … Parókhet (arkforheng) (datert 5670 (1910)) frå synagogen i St. Jørgensveita i Trondheim. Foto: Olve Utne Jødedom er den tradisjonelle religionen til det jødiske folket. Jødedommen er ein monoteistisk religion som har grunnlag i Tenákh (Den hebraiske bibelen, Det gamle testamentet) med hovudvekta på Toráen (Mosebøkene). Hovudretninga av jødedommen i dag er rabbinsk jødedom, som i tillegg baserer seg den munnlege tradisjonen som han nedfeller seg i Talmúd med sine kommentarar. Sjølv om det på mange tidspunkt i historia har vore eit mindre tal jødar i Noreg, er det først sidan dei par siste tiåra av 1800-talet at det har vore offentlege jødiske gudstenester her i landet. I dag finst det fullt ut organiserte jødiske meinigheiter i Oslo (Det mosaiske trossamfund i Oslo) og Trondheim (Det mosaiske trossamfunn, Trondheim), men føre andre verdskrigen var det òg meir eller mindre organiserte grupper andre stader, inkludert i Kristiansund (sjå Jødedom i Kristiansund).   Les mer … Samisk arkiv / Sámi arkiiva (nordsamisk) er en del av Arkivverket. Arkivet holder til i Diehtosiida i Kautokeino, og har ansvar for offentlige og private arkiv med betydning for samisk historie, kultur og samfunn. Her finner man blant annet arkivene fra Sametinget, Samisk høyskole, Gáldu - Kompetansesenteret for urfolks rettigheter og Kautokeino kommune. Arkivet er samlokalisert med Samisk høyskoles bibliotek. Bakgrunnen for opprettelsen av arkivet var at man hadde sett et behov for en egen arkivinstitusjon som spesiell kompetanse innen samisk språk og kultur. Prosjektet Samiske arkiver ble oppretta i 1988, og i 1995 ble arkivet oppretta som en stiftelse. Det ble i 2005 underlagt Riksantikvaren, og siden 2007 har arkivet vært en del av Arkivverket.   Les mer … Karl Herschel (1821/22–1891). Karl Herschel (1821/22–1891), òg kjend som Kiewe Herschel, var ein bukovinskfødd asjkenazisk jøde som blant anna er kjent for å ha skrive boka Nyt Lys. De fem Mosebøger og for å ha debattert med blant andre Bjørnstjerne Bjørnson. Karl Herschel vart fødd i 1821 eller 1822 i Czernowitz (no Cernăuţi i Romania) i Bukowina i det daverande Austerrike-Ungarn. Kring 1852 gifte han seg med Anna Kaufmann frå Brody i Galicja, og dei flytte snart etter til Göteborg.   Les mer …		Kategorier for Urfolk og nasjonale minoriteter Urfolk og nasjonale minoriteter Jødisk historie og kultur Kvensk historie og kultur Romanifolkets historie og kultur Romsk historie og kultur Samisk historie og kultur Skogfinsk historie og kultur   Andre artikler Jødisk historie i Oslo Ove Borøchstein (1949–2013) Robert Levin Max Oster Elias Glick (1876–1914) Salomon Bresky Frank Sachnowitz Abraham Leiser Borøchstein Jødedom Abraham Lopez Sandra Droucker (1875–1944) Håkon Laksov Kai Feinberg Leonhard Seppala Samuli Paulaharju Kvener Norske Kveners Forbund – Ruijan Kveeniliitto Aksel Konrad Mikkola Gudrunhula Godin Hagvald Nikolaysen (1882-1957) Arkivkilder til rom Samer Liste over sider om samisk historie og kultur Fjellsamar Samiske dyrenamn Thomas Renberg Raide Reinflyttinga til Magerøya Sápmi Bugøynes