Grini fangeleir: Forskjell mellom sideversjoner
(→Fanger) |
|||
| Linje 191: | Linje 191: | ||
* [[Viggo Widerøe]] | * [[Viggo Widerøe]] | ||
* [[Thomas Christian Wyller (1922-2012)|Thomas Christian Wyller]] | * [[Thomas Christian Wyller (1922-2012)|Thomas Christian Wyller]] | ||
* [[Trygve Christian Wyller (1888–1960)|Trygve Christian Wyller]] | |||
* [[Arnulf Øverland]] | * [[Arnulf Øverland]] | ||
* [[Knut Aas (1910-1992) |Knut Aas]] | * [[Knut Aas (1910-1992) |Knut Aas]] | ||
Sideversjonen fra 28. aug. 2020 kl. 10:27
Grini fangeleir (ty:, Gefangenlager Grini, brukt av ledelsen på dokumenter og skriv under krigen, i senere litteratur Polizeihäftlingslager Grini) var den største tyske fangeleiren i Norge under andre verdenskrig. Leiren er ikke oppført på grunnen til den nærliggende gården Grini, men på plassene Nedre og Øvre Ilen under Nordby gård i Østre Bærum. Anlegget var opprinnelig tiltenkt som kvinnefengsel, men ble fra 1940 tatt i bruk som interneringsleir for norske offiserer, senere som fangeleir for politiske fanger og kriminelle som en av fire Sipo og SD-leire, sammen med Krøkebærsletta, Falstad og Espeland.
Forhistorie
Staten eksproprierte i 1930-årene begge Ilenplassene for oppføring av et nytt kvinnefengsel kalt Grini, trolig med navn etter «Grini hjem for voksne kvinner som hadde stelt sig galt» på gården Grini i Vestre Bærum. 16. september 1938 meldte Aftenposten at entreprenørfirmaet Brødrene Vister hadde fått oppdraget med å bygge kvinnefengelset, og at dette skulle ta et år. Anlegget skulle bestå av en bygning på fire etasjer med plass til 60 innsatte, samt en mindre bygning 60 meter fra hovedbygningen som skulle være isolat med ni celler.
Et år senere ble det meldt om at anlegget snart var ferdig, men også betydelig utvidet med plass til 100 innsatte i store, lyse rom uten gitter, gymnastikksal, dusjrom, skolekjøkken, kirke og forsamlingslokale. Dette skulle ferdigstilles og klar til innflytting i mars/april 1940.
Allerede den 24. april 1940 ble Grini tatt i bruk som krigsfangeleir for rundt 700 fanger, og etter felttoget i 1940 brukte tyskerne Grini som interneringsleir for norske offisersfanger. Etter at disse ble løslatt i juni samme sommer, ble bygningsmassen brukt til innlosjering av Wehrmacht-soldater det neste året.
Fangeleir
Åpningen som sivil fangeleir skjedde 12. juni 1941, da 115 fanger ble overført fra Åneby fangeleir. Grini fangeleir ble den største leiren i Norge.
I det første krigsåret var formålet med leiren kortvarige interneringer. Fra 1941 ble leiren hovedsakelig brukt for oppbevaring av politiske fanger brakt inn fra hele landet.
Ved overføringen fra Åneby fulgte også kommandanten med, SS-Obersturmführer Hermann Koch, med kallenavnet «Stormfyrsten» blant fangene.
Fra april 1942 ble kommandospråket i leiren tysk.
Kommandanten fra sommeren 1942 til krigens slutt, SS-Hauptsturmführer Alfred Zeidler, ble under rettsoppgjøret dømt til livsvarig fengsel, løslatt og utvist i 1953.
Utvidelse 1941/1942
Fengselsbygningen og anlegget fra før krigen var beregnet på 100 innsatte, men utover sommeren og høsten 1941 økte antallet til nærmere 400 hundre. Dette medførte behov for både utvidelse av det fysiske anlegget, men også selve organiseringen av leirens drift måtte endres.
Denne utvidelsen gjorde at fengselsanleggets preg både i ytre form og i arbeidsform i stor grad gikk over fra et fengselspreg til en fangeleir, selvom den opprinnelige fengselsbygningen fortsatt spilte en viktig rolle, ikke minst etter hvert som også brakkeleiren ble overfylt.
Bygningsmassen
Arkitekt Frode Rinnan var blant de innsatte, og han ble av leirledelsen forelagt tegninger og planene for Sachsenhausen og Dachau og satt til å tilpasse denne strukturen til Grini. Grinis eget arkitektkontor ble supplert med Odd Nansen da han ankom leiren som såkalt «kongegissel», folk som SD antok var venner av kongefamilien.
Da byggearbeidene ble påbegynt ble Rinnan ble byggeleder for oppføring av brakkeleiren. Dette arbeidet tok sin tid og de første brakkene var klare til innflytting først i april 1942. Samme dag de første flyttet inn, 18. april 1942 ble Rinnan sendt videre til Sachsenhausen hvor han satt resten av krigen.
Selv utvidelsen av fangebrakkene og tilhørende bygninger var i hovedsak fullført i juni 1942. Samme sommer startet også byggingen av de første drivhusene, samt det indre elektriske gjerdet og vakttårnene.
Organisasjonsstruktur
Fangene selv foreslo en organisasjonsstruktur som tyskerne hadde benyttet siden konsentrasjonsleirene ble åpnet i 1933. Denne bygget på en «personalsjef» som hadde den høyeste stillingen blant fangene, og denne sto for all arbeidsformidling og fordeling av arbeidsoppgavene og var et bindeledd mellom fangene og leirledelsen når det gjaldt utnevnelse av arbeidsformenn, brakkesjefer og andre tilltsvalgte blant fangene. Den første personalsjefen ble utnevnt like før jul i 1941 og var medeier og styreformann i varemagasinet Strøm & Strøm Erling Steen (1891–1961), senere president i Norges Røde Kors 1947–1957. Steen ble avsatt i oktober 1942 da det ble avslørt en smuglerrute inn i leiren, og han og fire andre havnet på celle.
Brakkesjefene (gangsjefer før brakkene kom) var nivået under personalsjefen og disse hadde en nestkommanderende (kalt kalfaktor) som blant annetvar ansvarlig for all matfordeling. På det enkelte rom var det også en tillitsvalgt som hadde ansvaret for ro og orden, samt matfordelingen.
Utenfor brakkene var det den enkelte arbeidslederen som sto under personalsjefen. Antallet og størrelsen på arbeidskommandoen varierte med de oppgavene som skulle løses. Selv om forslag til tillitsvalgte ofte kom fra fangene selv, var det alltid leirledelsen som hadde det siste ordet.
Siden det illegale arbeidet ble større, hvor særlig senere professor Thomas Christian Wyller (1922–2012) hadde en sentral rolle, ble det viktig å få inn personer i disse posisjonene som skjønte hvilken rolle de skulle spille. Særlig fordi det blant de innsatte både var kriminelle, folk med nazisympatier og regelrette spioner.
Fangedrakter
Den første tiden var ikke leiren forsynt med fangedrakter, og de innsatte gikk i sine egne, sivile klær. Men eEtter en rømning hvor fanger hadde blitt sendt til skogs for bærsanking 27. juli 1941, ble det fortgang i en uniformering av fangene. Gardens depot ble tømt, alle distinksjoner, merker og bånd fjernet og disse uniformene ble lagt til grunn for leirens fangedrakter. Gardens uniformer ble etter hvert supplert med andre drakter sydd i samme stil.
Draktene ble utstyrt distinksjoner i form av striper og symboler som viste fangenes nasjonalitet og stilling i leiren.
Brakkesjef, tilhørt Kåre Fredrik Wilhelmsen.Foto: Museene i Akershus
Vorarbeiter (arbeidsformann), tilhørt Arne Hognestad.Foto: Museene i Akershus
Kalfaktor - skjorte, tilhørt Odd Franz Schrøder.Foto: Museene i Akershus
Jugendfange (ungdomsfange), tilhørt Haakon Rygh.Foto: Museene i Akershus
Underlagt særlige sikkerhetsbestemmelser, tilhørt Karsten Emanuel Ødegård. Trekant opp er gissel og rød trekant kommunist.Foto: Museene i Akershus
Enheter
Aufnahme/Vermittlung
Aufnahme/Vermittlung («Formidlingen») var alle nyankommeres første møte med leiren, hvor de ble registert og fratatt eventuelle verdisaker av tyske tjenestemenn.
Det var hit de besøkende kom, og dette var også stedet hvor fanger som skulle til Victoria Terrasse eller andre steder ble hentet og levert.
Mottakelsen
Etter registering ble de nye fangene sendt videre i Mottakelsen, drevet av fangene selv, og en helt annen stemning enn på den tyskdominerte Aufnahme. Mottakelsen lå inne på området, og fra begynnelsen av 1943 fikk denne avdelingen en egen brakke, nr. 15. Her ble de tildelt seng og fikk en første innføring i leirlivet og ble undersøkt av lege.
Sivilkammeret og Effektkommeret
Etter Mottakelsen gikk de nye fangene til Sivilkammeret, hvor de avleverte sitt sivile tøy og andre private gjenstander for oppbevaring, og deretter til Effektkammeret som var ansvarlig for fangedrakter, sengetøy og annet som de innsatte trengte, og de nyankomne fikk tildelt dette.
Fallskjermen og Traven
«Fallskjermen» var en spesialcelle for død- og tukthusdømte fanger. Den var i bruk fra 5. november 1942 til 23. september 1944 og lå i en sal øverste etasje i fengselsbygningen, opprinnelig bygget som en gymnastikksal. Her var det så høyt under taket at salen ble utstyrt med køyesanger i fire etasjer.
De tukthusdømte ventet på transport til Tyskland, noe som normalt fant sted innen to måneder etter ankomsten. Også andre fanger som skulle overføres til Tyskland kunne havne på Fallskjermen. Cella ble også brukt til avsoning av disiplinærstraffer og til enkelte fanger som satt på Grini uten dom. Da Fallskjermen ble nedlagt ble den overlatt til kvinneavdelingen. De mannlige fangene som satt der ble overført til Haft, isolatavdelingen.
Traven eller Travkommandoen var en spesiell straffekolonne som eksisterte fra 9. april til 27. juni 1942. Den var for vanskeliglige og spesielt uønskede fanger som måtte arbeide ekstra hardt, og all forflytning måtte skje i form av løping i travtempo. Alle jødiske fanger ble plassert i denne, men også andre fanger, men det kan se ut som at det var litt tilfeldig hvem som havnet her.
Haft
Både kvinne- og mannsavdelingen hadde spesielle straffeceller for fanger kunne sitte isolert i opptil flere år. Disse ble kalt «Haft», som betyr fengsling. Fra 20. februar 1942 be Haft opprettet som en egen avdeling.
Dette var i utgangspunktet eneceller, men etter hvert som leiren ble overbefolket, ble det vanlig med både tre og fire fanger på hver celle.
De som ble satt på Haft var folk som var til forhør, og som en ikke ønsket skulle være blant de andre fangene. Et mindretall var Grinifanger som hadde forbrudt seg mot leirregklementet, Mange av de innsatte på Haft var involvert i mange og større saker og som ikke hadde fått sakene avgjort ennå.
Etter en stund overtok tok Haft cellene som var i første, andre og tredje etasje på den høyre siden i den opprinnelige fengselsbygningen. Cellevinduene hadde da fått stålgitter. Selvom formålet var islolalsjon, utviklet fangene et kommunikasjonssystem med hverandre og leirlivet utenfor.
Gårdsbruket
Begge de to brukene Øvre og Nedre Ilen, som begge lå innenfor leirens ytre gjerde, ble tatt ibruk som gårdsbruk og matforsyning for leiren, med store jorder og drivhus, både oppdyrkning og husdyrhold. Byggingen av drivhusene ble påbegynt sommeren 1942.
Etter hvert som leiren vokste, ble også nabogården Nordli langs Griniveien rekvirert i juni 1942, og det ble bygget vei fra leiren til Nordli, med bru over Østernbekken. Også jorder fra de andre nabogårdene Nordby og Haga ble også rekvirert, tilsammen utgjorde denne utvidelsen rundt 450 dekar.
Både vei/brubyggingen, samt dyrkingen på gårdsbrukene ble utført av de innsatte i ulike arbeidskommandoer.
Ungdomsavdelingen
De første året ble de yngste fangene, fra helt ned i 13–14 års aldereni tenårene, behandlet på lik linje med de andre fangene.
Sommeren 1942 ble flere unge gutter satt inn på Fallskjermen på Grini, hovedsakelig fordi de hadde arbeidet med og distribuert illegale aviser og kom fra Bredtveit fangeleir. På denne tiden hadde også matmangelen rammet hele landet, også fangeleiren. Leirledelsen skylte penger til Løvenskiold-Vækerø som hadde levert byggermaterialer, og det ble avtalt at denne gjelden skulle betales i form av arbeid med luking m.m. på Fossum gård som er eid av Løvenskiold.
Blant annet matmangelen gjorde at leirledelsen forsto at de måtte ha spesielle tiltak mot de helt yngste, samtidig hadde de en tro på å kunne oppdra disse til å bli nasjonalsosialister.
Personalkontoret plukket ut de 12–13 yngste guttene på Fallskjermen til denne arbeidskommandoen, i tillegg fikk også sju eldre gutter være med, men disse passene rullerte blant de noe eldre guttene. Denne utekommandoen ble kalt Arbeitskommando Lövenskiold og ble en forløper til Ungdomsavdelingen.
Arbeidet på Fossum ga også en nødvendige tilgang på mer mat til de yngste, som de også smuglet med inn i leiren til de andre fangene. Da gårdsarbeidet ble avsluttet og arbeidskommandoen oppløst, ble også disse fangene overført fra Fallskjermen til brakkene.
Utekommandoer
De fleste utekommandoene holdt til på det sentrale Østlandsområdet, hvorav Ljanskollen leir (250 fanger, 26. oktober 1944–ut krigen) var en av de større, men man hadde også Fannrem fangeleir (216 fanger, 28. oktober 1944–ut krigen) i Trøndelag, Bardufoss fangeleir (tilsammen rundt 650 fanger, 16. mars 1944–ut krigen), samt Veiskaret fangeleir og Veidal fangeleir i Kvænangen (rundt 400 fanger, 4. august til 22. november 1942), Kongsvinger (15–20 fanger som rullerte, tilsammen 80–100 fanger, 4. mai 1943–ut krigen) og Fornebu (rundt 500 fanger, 29. mars 1944–ut krigen).
Utenfor Oslo-området beholdt fangene sine fangenumre og fangedrakt fra Grini, men var under de lokale myndigheters kommando og ansvar. Victoria Terrasse, hvor Gestapo hadde sitt hovedkvarter, ble også brukt som utekommando for Grini.
Den siste utekommandoen som ble opprettet var på Mysen på Momarken travbane, der rundt 400 fanger den 13. mars 1945 ble satt inn for å bygge en ny leir som etter planen skulle bli Norges eneste konsentrasjonsleir.
Fanger
Det kom inn fanger fra brede lag av folket til Grini; her satt blant andre professorer, vitenskapsfolk, idrettsfolk, politikere, kunstnere, kirkeledere og grenseloser som var involvert i å hjelpe flyktninger til Sverige og Storbritannia.
Fra 1941 og fram til freden i 1945 ble totalt benyttet 19 788 fangenumre, men dette er ikke en nøyaktig indikasjon på hvor mange som var innsatt i løpet av krigen. Noen fanger fikk ikke nummer, totalt kan dette dreie seg om rundt 180 kvinner og menn, mens andre, som ble satt inn flere ganger, fikk nytt nummer hver gang,
Av de registerte innsatte ble 3402 deportert til fengsler og konsentrasjonsleire i Tyskland og tyskokkuperte områder. På det meste, ved krigens slutt var det på Grini, inklusive utekommandoene over 5 400 innsatte, hvorav 600 kvinner. Flertallet var nordmenn, men også atten andre nasjoner var representert i løpet av krigsårene. Det utenlandske innslaget var med på å prege leiren, selv om disse aldri ble en stor gruppe. Disse fangene hadde en stor bokstav på ryggen, for eksempel en F (Frankrike), S (Sovjetunionen), B (Belgia), P (Polen), J (Jugoslavia).
Etter hvert fungerte leiren også som et tradisjonelt fengsel for regulære kriminelle også ble plassert. Det ble også satt inn folk som skulle spionere på de andre fangene og fungere som angivere.
I 1946 kom boka Norsk fangeleksikon: Grinifangene, der det er oversikt over alle man kjenner til som satt på Grini i løpet av okkupasjonsårene.
Noen av fangene var: Mal:Kolonner start
- Johannes Andenæs
- Signy Arctander
- Reidar Aulie
- Lars Berg
- Johan Borgen
- Abraham Borøchstein
- Trygve Bratteli
- Alexander Brinchmann
- Anton Wilhelm Brøgger
- Brynjulf Bull
- Francis Bull
- Sigurd Evensmo
- Herman Fischer
- Knut Gard
- Einar Gerhardsen
- Harald Gjesdal
- Harald Grieg
- Henrik Groth
- Lille Graah
- Helge Gundersen
- Asbjørn Halvorsen
- Ingeborg Refling Hagen
- Ole Hallesby
- Knut M. Hansson
- Odd Hassel
- Karsten Heli
- Trond Hegna
- Johan Bernhard Hjort
- Rolf Hofmo
- Adler Holmboe
- Alfhild Hovdan
- Alf Haaland
- Gunnar Jahn
- Alvild Jørgensen
- Per Krogh
- Olav Larssen
- Odd Lindbäck-Larsen
- Erik Formo Løchen
- Marie Lous Mohr
- Knut Mollestad
- Abelone Møkster
- Odd Nansen
- Rasmus Navelsaker
- Otto Nielsen
- Peder J. M. Pedersen
- Fredrik Toralv Riktor
- Frode Rinnan
- Birger Ruud
- Hans Ryggen
- Rudolf Falck Ræder
- Lauritz Sand
- Didrik Arup Seip
- Einar Skavlan
- Johan Skrindsrud
- Olaf Solumsmoen
- Eiliv Skard
- Vegard Sletten
- Erling Steen
- Einar Strand
- Arne Sælensminde
- Lars Sæther
- Gustav Sønsteby
- Henrik Sørensen
- Finn Thorn
- Arne Thu
- Olav Tronrud
- Kristian Welhaven
- Viggo Widerøe
- Thomas Christian Wyller
- Trygve Christian Wyller
- Arnulf Øverland
- Knut Aas
Henrettede fanger
Det er kjent at åtte fanger ble henrettet på Grini i 1944, av dem tre kvinner. Den 5. juli ble to fanger henrettet:
- Åge Hedenstad (1921–1944)
- Kjell Segelcke Koren (1924–1944)
Den 21. juli 1944 ble seks fanger henrettet:
- Ruth Andersen (1907–1944)
- Sigrid Hammerø (1893–1944)
- Helene Johannessen (1924–1944)
- Helge Larsen (1901–1944)
- Jacob Palkin (1892–1944)
- Arne Stølan (1909–1944)
I 1952 ble minnesmerker avduket på de to stedene henrettelsene fant sted (øvre og nedre rettersted), utført av Nic. Schiøll.
Minnesmerke ved øvre rettersted på Grini, utført av Nic. Schiøll 1952.Foto: Stig Rune Pedersen (2005)
Minnesmerke ved Grini (nedre rettersted) over Hedenstad og Koren som ble henrettet på stedet.Foto: Stig Rune Pedersen (2005).
Monumentet på nedre rettersted.Foto: Siri Johannessen (2016).
Gjenstander fra krigsårene er utstilt på Grini Museum.
Etter krigen ble Grini omdøpt til Ilebu fengsel for landsvikdømte og i 1951 til Ila landsfengsel og sikringsanstalt, i dag Ila fengsel og forvaringsanstalt.
Galleri
Grinimonumentet. Den nærmeste delen er fra det opprinnelige elektriske gjerdet.Foto: Stig Rune Pedersen (2005).
Jøssingveien fører inn til dagens Ila fengsel.Foto: Stig Rune Pedersen (2014).
Sigrid Hammerø var en av de tre kvinnene som ble skutt på Grini. Hun er gravlagt på Ullern kirkegård.Foto: Stig Rune Pedersen (2016).
Se også
Litteratur
- Per Vollestad: Livet på Grini, Kagge forlag, Oslo, ISBN 978-82-489-2644-3
- Eitinger-rapporten, kap. 11.7.2
- Giertsen, Børre R. (red): Norsk fangeleksikon: Grinifangene. Utg. Cappelen. Oslo. 1946. Digital versjon på Nettbiblioteket
Eksterne lenker
- ilafengsel.no Et bilde fra Grini
- Aftenposten.no En øyevitneskildring
- ilafengsel.no Fengselets historie
