 «Stjernebilene» kaltes bilene til Ejnar S. Nielsen. Disse ble brukt til sjåforskole- og drosjebiler tidlig på 1920-tallet. Stjernebilene gikk konkurs og opphørte etter en kort periode. Bilde er tatt ved Nielsen-verkstedet i Samasjøen. kan føre sin historie tilbake til første verdenskrig. Antallet drosjer steg raskt, og 20. juli 1933 ble Harstad og Omegn Drosjeforening stiftet med Einar Reppen som første formann. Øvrige styre: Ingnor Larsen og Eivind Haugan. Supplanter: Magnus Jørgensen, Harald Schrøder og Kristian Nilsen. Kasserer: Adolf Torbergsen med Leif Heløe som vara. Revisor: Thorvald Berglund og Halvdan Jacobsen.Da de første bilene kom til byen, var veiene smale og dårlige slik at det med jevne mellomrom var laget møteplasser. Drosjene dominerte stort sett bilparken i byen, og sjåførene laget seg egne regler for vikeplikt hvor en av dem var at den som var på tur ut av byen, hadde forkjørsrett. En av de tingene foreningen fikk gjennomført, var faste takster for alle bilene. Dette kom i stand for å få bukt med prutingen. Folk ville selvsagt først og fremst kjøre med den som var billigst uten hensyn til hvilken bil som hadde tur. Les mer …
 Drosjedriften i Kristiania kom i gang i de første tiåret på 1900-tallet. Dette skal være den aller første. Foto: Anders Beer Wilse/Oslo Museum Bilen – Fra politisk motstand til politisk aksept (1905–1960) er en artikkel som gir innblikk i bilens plass i det politiske bildet.
Frem til 1920-årene var det neppe noen som så på bilen som trussel mot de eksisterende transportformene. Derimot var det flere som så bilen som et godt fremtidsrettet tiltak for mobilitet og effektivitet i samfunnet. Utover på 1920-tallet ble vognmenn som med sin lastebil tilbød tjenester i markedet i konkurranse med hverandre og de kollektive transportmidlene, først og fremst jernbane, opplevd som en stigende trussel. Staten som hadde eierinteresser i jernbanen, intervenerte til fordel for de kollektive transportmidlene, men hadde lite hell i sine reguleringstiltak frem til utbruddet av andre verdenskrig i 1939.
Under verdenskrigen regulerte og rasjonerte okkupasjonsmakten all transport og drivstoff til fordel for sine egne formål. Personbilen ble satt på lager i påvente av fred. Transportmidler som for eksempel godsbil ble utstyrt med generator drevet med karbid, knott og småved. Dette løste drivstoffproblemet, men generatoren hadde dårligere virkningsgrad enn bensin og diesel. Da verdenskrigen sluttet i 1945, var både transportmidler og veinett nedslitt. Les mer …
 Bøyesen Maskinforretning. Foto: Sætherskar, Johs. (red.), Det Norske Næringsliv 4: Telemark Fylkesleksikon, Bergen, 1949. Bøyesen Maskinforretning ble grunnlagt i mai 1922 av daværende disponent Sigurd Bøyesen. Forretningen lå på Notodden.
Sigurd Bøyesen sin maskinforretning var et aksjeselskap med aksjekapital på 10.000 kr rundt 1950. Forretningen omsatte landbruksmaskiner, biler, bilrekvisita, motorsykler, båtmotorer og lignende. I tillegg fungerte den som bensinstasjon (Shell). Forretningen bestod av bensinstasjon, verksted og garasje. Les mer …
 Forretningsgården i 1976 Foto: Ukjent ble stiftet 1926 og butikken åpna 28. oktober samme år. Vi vet at det hadde vært etablert forbrukersamvirker før på Ytterøy; det første som kom allerede i 1870 ble kalt Ytterøens Spareforening - og det neste ble Ytterøens Forbrugsforening, som ble etablert i 1875. Men ingen av disse forsøka varte så mange år. Det NKL-tilknyttede laget vi skriver om fikk imidlertid gode kår, fulgte med i tida, og eksisterte til langt ut på 1990-tallet. Men måtte til slutt bite i graset - for utviklinga - eller dårlig oppslutning blant medlemmene kanskje? Les mer …
 Shellstasjonen på Skedsmokorset. Foto: Gunnar Haakensen (ca 1960) på Skedsmokorset ble satt opp i 1937. Allerede i 1928 satte smeden Hans Haakensen opp bensinpumper her. Det var Norsk Engelsk Mineralolie Aktieselskap, som senere endret navn til Norske Shell, som bygde stasjonen og forsynte den med bensin- og oljeprodukter. Bensinstasjonen lå inntil den gamle Haakensen-smia på Skedsmokorset som var et velkjent samlingspunkt i bygda. Her hadde Haakensen-familien siden slutten av 1800-tallet drevet en tradisjonell bygdesmie i første etasje, mens det i andre etasje var snekkerverksted og hjulmakerverksted. Her ble det laget vogner, kjerrer, sleder og hjul samt utført nødvendige reparasjoner for veifarende i hestetransportens tidsalder. Det falt seg derfor naturlig å omstille seg og satse på bensinstasjondrift da bilene tok til å dominere veitrafikken. Les mer … | 
