 Olaf Røed. Foto: Ukjent/Eiker Arkiv (født 25. november 1889 el. 1890 på Rød i Øvre Eiker) var gårdbruker og en av de første bilselgerne på Østlandet.
Han vokste opp på Nordre Rød i Fiskum, som sønn av gårdbruker Nils Eriksen (1839-?) og Ellen Rød (1844-?). De hadde åtte barn.
Olaf Røed kom i 1908 til Oslo for å friste lykken. Han skaffet seg arbeide ved Østbanens Forbruksforening, en av hovedstadens største kjøtt- og dagligvareforretninger.
Noen år senere, i 1923, stod Olaf Røed utenfor Rolf T. Bjerckes Import- og Salgsforretning i Neubergsgaten 9–11. Han ønsket å kjøpe automobil, og ved synet av den amerikanske bilen Star, produsert i Detroit, åpnet han lommeboken og ble bileier. Olaf Røed tok seg like godt arbeide i firmaet. Etter en stund ble Olaf Røed tilbudt stilling som bilselger, med gode lønnsvilkår. Som selger var han ofte på sine hjemtrakter i Mjøndalen for å demonstrere biler. Han reiste også over hele Østlandet: Østfold, Vestfold, Numedal, Hallingdal, Telemark, Geilo, Valdres og Lillehammer. Les mer …
 Drosjedriften i Kristiania kom i gang i de første tiåret på 1900-tallet. Dette skal være den aller første. Foto: Anders Beer Wilse/Oslo Museum Bilen – Fra politisk motstand til politisk aksept (1905–1960) er en artikkel som gir innblikk i bilens plass i det politiske bildet.
Frem til 1920-årene var det neppe noen som så på bilen som trussel mot de eksisterende transportformene. Derimot var det flere som så bilen som et godt fremtidsrettet tiltak for mobilitet og effektivitet i samfunnet. Utover på 1920-tallet ble vognmenn som med sin lastebil tilbød tjenester i markedet i konkurranse med hverandre og de kollektive transportmidlene, først og fremst jernbane, opplevd som en stigende trussel. Staten som hadde eierinteresser i jernbanen, intervenerte til fordel for de kollektive transportmidlene, men hadde lite hell i sine reguleringstiltak frem til utbruddet av andre verdenskrig i 1939.
Under verdenskrigen regulerte og rasjonerte okkupasjonsmakten all transport og drivstoff til fordel for sine egne formål. Personbilen ble satt på lager i påvente av fred. Transportmidler som for eksempel godsbil ble utstyrt med generator drevet med karbid, knott og småved. Dette løste drivstoffproblemet, men generatoren hadde dårligere virkningsgrad enn bensin og diesel. Da verdenskrigen sluttet i 1945, var både transportmidler og veinett nedslitt. Les mer …
 Lastebil fra Stavern bilfabrikk. Foto: Ukjent Stavern bilfabrikk AS ble stiftet 6. november 1917 i Stavern i Vestfold. Fabrikken sto ferdig i 1918 og var den gang én av Norges flotteste, med et areal på 1200 km², toaletter både i første og andre etasje og garderobe for arbeiderne. De fikk også tildelt arbeiderboliger, to hvite bygninger, de såkalte «bilbrakkene».
Man satset på produksjon på rullebånd, etter amerikansk modell. I 1919 rullet den første bilen ut av fabrikken. Dette var lastebiler av merket «STABIL», forkortelse av Staværn Bilfabrikk. De første av disse hadde elektrisk drift. Les mer …
 Forretningsgården i 1976 Foto: Ukjent ble stiftet 1926 og butikken åpna 28. oktober samme år. Vi vet at det hadde vært etablert forbrukersamvirker før på Ytterøy; det første som kom allerede i 1870 ble kalt Ytterøens Spareforening - og det neste ble Ytterøens Forbrugsforening, som ble etablert i 1875. Men ingen av disse forsøka varte så mange år. Det NKL-tilknyttede laget vi skriver om fikk imidlertid gode kår, fulgte med i tida, og eksisterte til langt ut på 1990-tallet. Men måtte til slutt bite i graset - for utviklinga - eller dårlig oppslutning blant medlemmene kanskje? Les mer …
 Shellstasjonen på Skedsmokorset. Foto: Gunnar Haakensen (ca 1960) på Skedsmokorset ble satt opp i 1937. Allerede i 1928 satte smeden Hans Haakensen opp bensinpumper her. Det var Norsk Engelsk Mineralolie Aktieselskap, som senere endret navn til Norske Shell, som bygde stasjonen og forsynte den med bensin- og oljeprodukter. Bensinstasjonen lå inntil den gamle Haakensen-smia på Skedsmokorset som var et velkjent samlingspunkt i bygda. Her hadde Haakensen-familien siden slutten av 1800-tallet drevet en tradisjonell bygdesmie i første etasje, mens det i andre etasje var snekkerverksted og hjulmakerverksted. Her ble det laget vogner, kjerrer, sleder og hjul samt utført nødvendige reparasjoner for veifarende i hestetransportens tidsalder. Det falt seg derfor naturlig å omstille seg og satse på bensinstasjondrift da bilene tok til å dominere veitrafikken. Les mer … | 
