Forside:Kvinner i lokalhistoria

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Om Kvinner i lokalhistoria
Vi har fått vist fram mange kvinnelige politikere og pionerer - nå skal vi også jobbe for å synliggjøre andre kvinner på en tydeligere måte. Ranveig Kalrudstad får her tjene som eksempel på de som slet ut ryggen like så mye som mennene gjorde det på åkeren. Fotoet er fra hennes familiealbum, og er trolig tatt i 1930-åra.

Kvinner i lokalhistoria er et delprosjekt på Lokalhistoriewiki som har som formål å synliggjøre kvinner i en lokalhistorisk sammenheng. I lokalhistoria, som i historieskriving og -forsking ellers, er kvinner ofte underrepresentert. Dette skyldes til dels at det kan være vanskeligere å finne kvinner å omtale i eldre tiders politiske og økonomiske historie, der kvinner gjerne enten spiller biroller eller omtales kollektivt. Men det skyldes også at historie som andre akademiske fag har vært mannsdominert, og har oversett viktigheten av kvinner og av «kvinnelige sysler».

Få grener av historiefaget har en bedre mulighet enn lokalhistorien til å rette opp denne skjevheten. Lokalhistorie er de nære tings historie, og det å finne kvinner som kan og bør omtales er ikke vanskelig. Samtidig er det fortsatt slik at menn har et forsprang som det må korrigeres for, og det er det vi prøver å gjøre med dette prosjektet.   Les mer ...

 
Smakebiter fra artikler
Ólafia Jóhannsdóttir
Foto: Det Hvite Bånd 100 år i Norge, 1989
Ólafia Jóhannsdóttir (født 22. oktober 1863 i Nedre Mosfell på Island, død 21. juni 1924 i Kristiania) var en islandsk sosialarbeider og kvinnesaksforskjemper som innvandra til Norge i 1900-åra og ble helt sentral for utviklinga av helsetjenester og andre tilbud til fattige og utstøtte i samfunnet. Hun er særlig kjent for sitt arbeid i slummen på Grønland og Vaterland i Oslo, hvor hun er hedra med en byste i Vaterlandsparken og gatenavnet Olafiagangen. Olafia var datter av sokneprest Jóhann Knútur Benediktsson og Ragnheiður Sveinsdóttir. Hun vokste opp hos tanta Torbjørg Sveinsdóttir (morens søster), som var leder av den islandske kvinnesaksforeninga, og onkelen Benedikt Sveinsson som var alltingspresident. Hun ble tidlig påvirka til å bli politisk aktiv med sterke meninger. Olafia utdanna seg til lærer, og planla å starte en folkehøyskole. I 1892 reiste hun til Askov folkehøiskole i Danmark, hvor hun kom i kontakt med grundtvigianismen og ble sterkt påvirka av den.   Les mer …

Augusta Mjøen som ung. Bildet henger på Gjøvik gård.

Ingeborg Augusta Mjøen (født 1834Oppdal, død 1924 på Gjøvik gård) var husfrue i over 60 år på Gjøvik gård. Hun ble gift med statsagronom/brukseier Niels Hansen (1824-1904) i 1857, de bodde fire år på Haugsrud i Romedal før de flyttet til Nedre Gjøvik, som gården het opprinnelig. De fikk sju barn, deriblant Jon Alfred Mjøen, Inga Volckmar, Alf Mjøen og Reidar Mjøen. Dette var en svært kulturinteressert familie, der musikk og teater var en viktig del av tilværelsen. Alle barna var musikalske. Augusta var husfrue og en elsket mor og bestemor.

Augusta var datter av lensmann Jon Mjøen og Helene Schøien og vokste opp på Oppdal. 15 år gammel fikk hun reise til fru Lindemanns privatskole, seinere kalt Meyers privatskole, i Davik i Nordfjord. Hun var der i ett år og fikk undervisning i blant annet regning, geografi og historie, før hun ble konfirmert høsten 1850. Så fikk hun ett og et halvt år i Christiania for «at gaa videre i Sprog og Musik», som hun sier det selv i sine erindringer. Hun fikk undervisning i fransk og tysk av professor Athmer og sang og piano av hans kone og svigerinne, forteller hun. I Christiania møtte hun igjen sin barndoms lekekamerat og slektning, Bjørnstjerne Bjørnson. Han var søskenbarn av hennes mor og de hadde vært ofte sammen som barn. I Christiania gikk de i teater og besøkte slektninger som tanta Maren Spindler og familien Nordraak, Bjørnsons familie. Da Augusta begeistret skrev til faren sin at hun ble invitert til å prøvelese for teaterdirektør Carl Borgaard, ble Christiania-oppholdet brått avsluttet. Faren var redd hun skulle gå til scenen.   Les mer …

Harsson fotografert ved garden Sønsterud i Hole. Hun er spesialist på gardsnavn med endinga -rud.
Foto: Bjørn Geirr Harsson (2011)

Margit Harsson (født 9. juni 1943 i Ål i Hallingdal) er navneforsker. Hun var ansatt ved Seksjon for navnegransking, Universitetet i Oslo fra 1989 til hun gikk av med pensjon i 2013. Hun har sia 1990-tallet gitt ut serien Bustadnavn i Østfold sammen med kollegaen Tom Schmidt. I 2010 kom hennes store leksikon over gardsnavn med endinga -rud, et arbeid som bygger på Harssons mangeårige studier av disse stedsnavna.

Harsson har sia 1976 bodd i HoleRingerike. Hun er gift med geofysikeren Bjørn Geirr Harsson. Begge har engasjert seg i lokalhistorisk arbeid i Hole, blant annet i Heftet Ringerike.   Les mer …

Kirken og prestegården på Norderhov, der Anna Colbjørnsdatter og mannen bodde.
Foto: Nasjonalbiblioteket.
Anna Colbjørnsdatter Ramus (født 1665 eller 1667 i Sørum, død 1736 på Norderhov) var prestekone på NorderhovRingerike, og fikk heltestatus da hun under store nordiske krig lurte svenske soldater slik at norske styrker kunne overrumple dem og stoppe frammarsjen mot Kongsberg og Lier.Etter at svenskene hadde satt i gang det første Norgesfelttoget i mars 1716 ble en styrke under oberst Axel Löwen sendt over Hadeland og Ringerike. De hadde to mål: Å falle general Barthold Heinrich von Lützow i ryggen ved Gjellebekk skanse i Lier, slik at det svenske angrepet som var stansa der kunne komme i gang igjen og kutte ded dansk-norske forsyninger til den beleirede Akershus festning via havnen i Drammen så snart isen gikk, og deretter å ta kontroll over Kongsberg Sølvverk.

Den 28. mars 1716, sent på kvelden, kom styrken til Norderhov prestegård. Jonas Ramus slet med gikt og var sengeliggende, så Anna Colbjørnsdatter tok imot svenskene. Nøyaktig hva som så skjedde vil vi nok aldri få vite. Det finnes flere versjoner, som kan forenes i to hovedfortellinger: Den folkelige og den offisielle.

Den folkelige versjonen forteller at hun serverte svenskene så rikelig med mat og drikke at de ble kampudyktige. Hun fikk samtidig sendt melding til gården Stein i Hole, der det lå en norsk styrke. De ankom Norderhov klokka tre på natta, og angrep de forspiste og fordrukne svenskene. Det kom også forsterkninger fra Gjellebekk under oberst Johan Wilhelm von Øtken noe senere på natta, og de knuste den svenske styrken fullstendig. 42 svensker falt, omkring 140 ble tatt til fange og resten flykta til Christiania, som var under svensk kontroll. Det som skjedde har blitt kjent som «svenskelaget» - det var laget hun stelte til mer enn slaget som avgjorde saken.   Les mer …

Foto av Marie Aagaard, gjengitt i Norske filologer og realister, 1933.
Marie Aagaard (født 28. desember 1891 i Trondhjem, død 6. november 1974) var utdannet filolog og lektor, og arbeidet i skoleverket hele yrkeskarrieren. Hun arbeidet i Ullensaker, Tromsø og Hamar, i tillegg til i hovedstaden, hvor hun virket lengst. Etter lærerskoleeksamen i 1913 og pedagogisk eksamen i 1920 ble hun cand. philol. i 1921 (med tysk hovedfag, bifag engelsk og fransk). Hovedoppgaven hennes het Novalis og hans roman Heinrich von Ofterdingen. Hun var lektor ved Tromsø offentlige høyere almenskole 1922-27 og var lektor ved Hamar offentlige høyere almenskole 1927-33.Visstnok på slump søkte hun seg til Berg skole i 1933 og ble ansatt. Her var hun til hun gikk av med pensjon på 1950-tallet.   Les mer …

Katti Anker Møller
Katti Anker Møller (født 23. oktober 1868, død 20. august 1945) var kvinnesaksforkjemper. Hun var født på Sagatun utenfor Hamar, som datter av folkehøgskolegründeren Herman Anker. Hun tilbrakte sitt voksne liv på herregården Thorsø i Torsnes som fra 1964 er en del av Fredrikstad kommune, da hun i 1889 ble gift med sin fetter, godseier Kai Møller.

Møller var særlig opptatt av å bedre forholdene for ugifte mødre og uekte barn. Sammen med svogeren Johan Castberg arbeidet hun for en revisjon av lovverket på området, noe som resulterte i De Castbergske barnelover av 1915. Møller var også med i Norske Kvinners Nasjonalråd.

I Oslo ble Foreningen for Hjemløse Mødre og Spædbarn stiftet i 1907.[1] Kvinnesaksforkjemperen Katti Anker Møller var en av initiativtakerne. Foreningens formål var å gi et tilbud til nybakte, enslige mødre, slik at de kunne forsørge egne barn. I 1918 fikk institusjonen navnet Aline spedbarnshjem, denne eksisterer fortsatt (2018). Det opprinnelige formål som mødrehjem var å gjøre kvinnene til forsørgere. Men mange av barna ble adoptert bort.

En annen av hennes hjertesaker var prevensjonsveiledning, og hun sto bak opprettelsen av det første mødrehygienekontoret i 1924.   Les mer …
 
Se også
 
Eksterne ressurser
 
Kategorier for Kvinner i lokalhistoria
 
Andre artikler
 
  1. Egde, Sidsel: Alines historie. 1907-1992. Oslo, 1993. Digital versjonNettbiblioteket