Forside:Kvinner i lokalhistoria

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Om Kvinner i lokalhistoria
Vi har fått vist fram mange kvinnelige politikere og pionerer - nå skal vi også jobbe for å synliggjøre andre kvinner på en tydeligere måte. Ranveig Kalrudstad får her tjene som eksempel på de som slet ut ryggen like så mye som mennene gjorde det på åkeren. Fotoet er fra hennes familiealbum, og er trolig tatt i 1930-åra.

Kvinner i lokalhistoria er et delprosjekt på Lokalhistoriewiki som har som formål å synliggjøre kvinner i en lokalhistorisk sammenheng. I lokalhistoria, som i historieskriving og -forsking ellers, er kvinner ofte underrepresentert. Dette skyldes til dels at det kan være vanskeligere å finne kvinner å omtale i eldre tiders politiske og økonomiske historie, der kvinner gjerne enten spiller biroller eller omtales kollektivt. Men det skyldes også at historie som andre akademiske fag har vært mannsdominert, og har oversett viktigheten av kvinner og av «kvinnelige sysler».

Få grener av historiefaget har en bedre mulighet enn lokalhistorien til å rette opp denne skjevheten. Lokalhistorie er de nære tings historie, og det å finne kvinner som kan og bør omtales er ikke vanskelig. Samtidig er det fortsatt slik at menn har et forsprang som det må korrigeres for, og det er det vi prøver å gjøre med dette prosjektet.   Les mer ...

 
Smakebiter
Utenfor Lunds hytte i Lillomarka. Fra venstre: Ada Torgersen, (trolig) Lina Lund, Anna Helliesen og Agnes Rødseth.
Foto: Ukjent. Mellom 1916 og 1927.
Lina Lund (født 26. april 1862 i Fet, død 2. februar 1927 i Oslo) var håndarbeidslærer og tilsynslærer i håndarbeid ved Vålerenga skole, Oslo. Hun var aktiv i flere lærerorganisasjoner og engasjert i saker knyttet til skolen og læreryrket. Lund broderte også flere skolefaner.

Lund ble i 1881 guvernante. Da var hun bare 19-år. I 1895 ble hun ansatt som håndarbeidslærerinne ved Vaalerengens skole, som ble åpnet samme år. Her arbeidet hun som håndarbeidslærer og tilsynslærer for håndarbeid til hun gikk av med pensjon i 1927. I et intervju med Norges Kvinder i 1926, beskriver hun detaljert undervisningen på de ulike klassetrinnene. Hun forteller også om utfordringene med for store klasser og knappe ressurser.

Lund var også håndarbeidslærer ved Fortsettelsesskolene, der pensum inkluderte mer avansert håndarbeid som kjolesøm og modellering av hatter.   Les mer …
Minnetavle over norske fanger i Ravensbrück.
Foto: Mari Olsen
(2014)

Ravensbrück var en konsentrasjonsleir for kvinner i Tyskland under andre verdenskrig. Den ble åpna i mai 1939 ved landsbyen Ravensbrück nær Fürstenburg/Havel i Brandenburg, omkring ni mil nord for Berlin. Fram til våren 1945 var flere enn 130 000 kvinner fanger i leiren. Bare 40 000 av dem overlevde krigen. I tillegg ble det i 1941 åpna en avdeling for menn ved siden av hovedleiren, og omkring 20 000 menn ble sendt dit. 102 eller 103 norske kvinner ble sendt til leiren.Fangene var dels politiske fanger, og dels tilhørte de minoriteter som tyskerne anså som uønska. Særlig jøder og romfolk var sterkt representert. Ravensbrück var primært en arbeidsleir, også etter at «sluttløsningen» - det industrielle massedrapet på jøder og andre grupper - ble satt i gang i 1942. Det ble bygd fabrikker ved leiren, med konsernet Siemens & Halske som en av de største aktørene. Fangene som ble satt i arbeid på fabrikker ble ofte plassert i en av de omkring 70 underleirene, slik at de oppholdt seg nær arbeidsplassen. Etter krigen fikk en del fanger økonomisk kompensasjon for slavearbeidet i fabrikkene. For eksempel mottok Solveig Lystad erstatning både fra Siemens og fra den tyske staten.

  Les mer …
Snublestein til minne om Rebekka Goldenheim ved hennes siste hjem i Oslo, Observatoriegata 9.
Foto: Chris Nyborg
(2017)
Rebekka Goldenheim (født 24. august 1883 i Kristiania, død 1. desember 1942 i Auschwitz) var musikklærer i Kristiania/Oslo. Under andre verdenskrig ble hun som jøde deportert og drept i gasskammeret i Auschwitz.

Hun var datter av skraphandler Moritz Selig Goldenheim (1851–1910) og Sophie Goldenheim (1854–1908).

I folketellinga 1900 er hun oppført sammen med foreldrene og tre søsken i Norbygata 7. Den eldste av søskene, Helga Goldenheim (1878–1936) var født i Liverpool, mens Amalie (1880–1920) og Josef (f. 1887) var født i Kristiania. Begge foreldre har oppgitt Mariompol (Marianopol) i Russland som fødested, og vi kan ut fra barnas fødested og -år anta at de kom til Norge mellom 1878 og 1880.   Les mer …
Byste av Kim Friele, utført av Nina Sundbye. Står på Deichmanske bibliotek, hovedbiblioteket i Oslo.
Foto: Siri Iversen (2019)
Karen-Christine «Kim» Friele (født 27. mai 1935 i Bergen, død 22. november 2021 i Oslo) var en av pionerene i den norske homobevegelsen. Hun regnes som den første i Norge som sto fram som homofil under fullt navn, og gjennom Det Norske Forbundet av 1948 gjorde hun en stor innsats for å endre lovgivning og holdninger på dette feltet. Kim Frieles arbeid i DNF-48 regnes som helt sentralt for at straffelovens forbud mot homoseksuelle handlinger ble fjerna i 1972. Hun jobba også for at homofili skulle strykes som en sykdomsdiagnose. I 1978 ble homofili som følge av denne kampen strøket fra de mentale forstyrrelser i diagnoseskjemaene. Samme år ble Friele tildelt Fritt Ords pris. I 1981 kom nok en seier da straffelovens forbud mot rasistisk diskriminering ble utvida til også å gjelde seksuell legning.   Les mer …
Foto av Elise Sem, sannsynligvis fra andre halvdel av 1920-tallet.
Foto: Ukjent/Oslo Museum
Elise Sem (født 26. november 1870 i Christiania, død 9. januar 1950 i Oslo) var jurist med en pionéerkarriere. Hun ble i 1904 landets første kvinnelige overrettssakfører med egen forretning, og ble i 1912 landets første kvinnelige høyesterettsadvokat. Elise Sem hadde en rekke verv. I 1918 ble hun varaformann og i 1931 formann i Kristiania og Akers lønnsnevnd for industrielt hjemmearbeid. I 1896 stiftet hun Kvinnelige Studenters Gymnastikkforening, og i 1904 tok hun Norges Livredningsselskabs eksamen etter å ha gjennomgått et introduksjonskurs i svømming og livredding.   Les mer …
Lovise Heggen
Foto: Johan J. Nerbøvik

Lovise Heggen (fødd 17. mars 1893 på Heggen i Valldalen av foreldra Gurine Ingebriktsdtr. og Mons Ellingss. Heggen, som nr fem av fjorten sysken. Ho vart konfirmert i Norddal i 1908 med karakteren «Næsten udmerket godt».

Lovise Heggen tok eksamen ved Volda lærarskule i 1914 og hadde deretter stillingar ved Arendal, i heimbygda Valldalen og tre år i Narvik. I 1930 tok ho embetseksamen ved Universitetet i Oslo med hovudfag i norsk og sidefaga historie og engelsk. Deretter vart ho lektor ved Volda lærarskule fram til 1957. Ho bygde seg hus i Kårstavegen nr. 12 i 1937 og bude der til ho døydde.[1].

Lovise Heggen var sosialist og var med på etableringa av Volda Arbeidarlags kvinnegruppe i 1937, same året som ho vart vald inn i heradsstyret. Ho var sterkt religiøs, og vart medlem av Oxfordrørsla. Lærarskulen vart eit sentrum for denne rørsla. Ho var òg pasifist, og markerte seg ved å gå i mot hjelpa til Finland i februar 1940. Det fekk ho «skarpe hogg» for.   Les mer …
  
Se også


Kategorier for Kvinner i lokalhistoria
Kvinner i lokalhistoria
Prestekoner
 
Andre artikler
 
Nyopprettede artikler om kvinner

Siste endringer for Kvinner i lokalhistoria

Flere endringer ...

  1. ↑ Busetnadssoga for Volda bd. 4b s. 32.
Hentet fra «https://lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Forside:Kvinner_i_lokalhistoria&oldid=2534499»