| Om Mat- og drikkekultur
|
 Kjøttkaker på tradisjonelt vis. Foto: Stig Rune Pedersen Mat- og drikkekultur presenterer norske matretter og drikkevarer, samt tradisjoner og produsenter knyttet til disse. Dessuten nye mattradisjoner som er kommet til gjennom innvandring og nordmenns søken etter nye smaker og opplevelser. Her kan du altså finne utdrag fra, eller kanskje vi heller skal si smaksprøver på, artikler om alt fra barkebrød til samosa. Les mer ...
|
|
|
| Smakebiter
|
 Gunhild Larsgard, ugift, stelte heime, tenestjente, storprodusent av brunost, kvitost og smør, dronning i eige rike: Randen gard i Hovet/Hallingdal på 950 moh., 7 km til nemmaste granne. Foto: Joronn Sagen Engen (faksimile fra Fremtiden 31. januar 1981) Gunhild Larsgard (fødd 3. august 1909 i fjellbygda Hovet i Hol kommune i Hallingdal, død 29. september 1993 i bygda Hol, Hol kommune) var tenestjente, budeie, og dronning i eige rike. Ho gjorde ein stor innsats under andre verdskrigen.
Foreldra var Birgit Pålsdotter og Hans Larsson Larsgard. Dei var bønder. Gunhild var nummer fire i ein syskjenflokk på seks, og den yngste av tre jenter. I 1915 flytta ho, seks år gamal, med familien til fjellgarden Randen som låg kring sju kilometer frå Hovet. Ho gjekk på skule i Nord-Hovet. Storesystrene etablerte seg utanfor bygda. Mor hennar døydde i 1941, far følgde etter i 1949. Ein bror drukna i 1947. Den yngste broren sette seg ned i Hovet. Det vart eldste bror hennar, Pål, som held fram som bonde på Randen. Saman lyfta Gunhild og Pål arven etter far og mor, men utan brorfamilien i bygda vore det ikkje mogleg drifte garden. I 1986 flytta dei til bygdars att, for godt. Den siste tida budde Gunhild på aldersheimen i grannebygda Hol, der ho døydde 29. september 1993.
Kven var Gunhild Larsgard? Kva kjenneteikna tida ho levde i? Korleis var dagane organiserte på ein liten fjellgard, 950 moh., i øvre Hallingdal, på 1900-talet? Bygdebokforfattaren Lars Reinton gir oss i kortform eit svar: «Kvinne, ugift, steller for Pål heime». Ho var kjent for sin gode brunost, og for innsatsen under krigen.
Ser ein nærare etter finn ein ei uhyre produktiv kvinne, men produkta, som ost, smør og rumme ligg ikkje att i landskapet som varige merke etter lange dagar med tunge lyft og slit, slik til dømes arbeidsrøyser etter menns innsats gjer det. Les mer …
 Lefsefat i Harstad - tykklefse lagt sammen to og to til venstre og bretta tynnlefse til høyre. Begge typer er smurt med smør, sukker og kanel. er et tynt, mykt brød. Tradisjonelt har det blitt laget hovedsakelig med mel, men særlig på Østlandet begynte man på 1800-tallet å blande inn poteter. På Østlandet har derfor lefse blitt synonymt med en blanding av potet og hvetemel, mens en type som er laget med hvetemel, rømme og surmelk har blitt kjent som vestlandslefse. De foran nevnte varianter er alle såkalte tynnlefser. Både på Østlandet, Vestlandet, i Trøndelag og i Nord-Norge bakte - og bakes det fortsatt tykke lefser, som gjerne heves med en blanding av kulturmelk og natron.
Grunnoppskriften på tynnlefsa varierte fra distrikt til distrikt, og på de fleste gårder var det også et spørsmål om hvilke blandingsforhold som til enhver tid passet, for eksempel om man hadde mye poteter til overs eller om man trengte å bruke opp surmelk som begynte å bli gammel. Deigene var normalt ugjæret, men det finnes også varianter som ble gjæret. Lefsene var en fin måte å forlenge holdbarheten, for ble de oppbevart riktig kunne de holde fra potethøsten til utpå neste sommer. De ble oppbevart tørre, og så fuktet med vann når de skulle brukes. I senere tid er det også vanlig å fryse lefser. Les mer …
Kjøttkaker med poteter, brun saus, kålstuing og tyttebær servert på Restaurant Lorry i Oslo. er en del av gammel norsk tradisjonsmat. Basis for kjøttkakene er kjøttdeig som spes, krydres og blandes for senere å bli formet til kaker som stekes i stekepanne. Kjøttkakene blir som oftest lagt i en brun saus for å trekke frem til servering.
Før 1950-tallet var det også vanlig at man brukte hermetisering av kjøttkaker som konserveringsmetode. Fersk kjøttdeig hadde man bare etter at man hadde slaktet, slaktinga foregikk som oftest bare om høsten. Mest mulig av dyret ble konservert til mat og skulle vare til neste høst, derfor var ikke kjøttdeig noe man hadde tilgjengelig hele året.
Det er store variasjoner i oppskriften på kjøttkaker, spesielt i forhold til hva man sper med. Disse variasjonene kan i liten grad defineres geografisk, men er heller basert på at den beste kjøttkakeoppskriften alltid er den mor bruker eller brukte; «mors kjøttkaker» er et uttrykk for det sikre, hjemmekoselige og tradisjonelle i livet. Les mer …
 Denne biten med barkebrød fra Valle i Setesdal ble lagt ved presten Peder Ludvig Lunds beskrivelse av Valle prestegjeld i 1798. Foto: Anne-Lise Reinsfelt / Norsk Folkemuseum Barkebrød er brød bakt med mel av korn malt sammen med bark. Brødet var erstatningsmat i krisetider, spesielt på 1700-tallet og i nødsårene tidlig på 1800-tallet. Det var særlig bark av alm, bjørk og furu som ble brukt, men også andre treslag kunne brukes. Bjørkebarken er så bitter at den bør lutes før bruk. Næringsinnholdet i barken er minimalt, men brødet mettet slik at man kunne klare seg gjennom kortere sulteperioder.
Det er usikkert når man begynte å lage barkebrød. Folk var utvilsomt tidlig klar over at bark ikke var farlig å spise, og det er nærliggende å tro at man allerede i middelalderen har drøyet melet på denne måten i uår. En mulig referanse fra middlealderen er knytta til at Christoffer av Bayern skal ha blitt kalt «barkekongen» etter at man under uår måtte lage barkebrød, men dette er ikke sikkert dokumentert. Den tidligste klare referansen er fra 1597. En danskfødt prest skrev om armod i Numedal, og fortalte at folket tok barn fra alm og bjørk som de bakte brød med. Presten ser ut til å ha smakt på det selv, og kan meddele at «Gud skall wide, det er icke megit söt at ædde». Les mer … |
|
|
|
