| Om Namdalen
|
 Kart over Midt-Noreg med Namdalen markert i okergult. Kartet er frå før kommunereformen i 2020. Namdalen (norsk) eller Nååmesjevuemie (sørsamisk) er eit landskap eller ein region lengst nord i Trøndelag fylke med til saman 37 812 innbyggjarar (4. kvartal 2019) og 13 018 kvadratkilometer, fordelt på dei elleve komunane Namsos, Nærøysund, Overhalla, Grong, Lierne, Høylandet, Flatanger, Osen, Namsskogan, Leka og Røyrvik. Arealet utgjer ein tredjedel av Trøndelag, men folketalet utgjer berre drygt 8 % av fylket sitt folketal. Snåsa kommune vert i nokre samanhangar rekna med til Namdalen, og då vert areal og folketal noko høgare. Kommunen definerar seg i dag helst som del av Innherad. Landskapet har ikkje nokon eigen administrasjon, men interkommunalt samarbeid finst og Namdal regionråd har ei viktig rolle i distriktet. Stundom skil ein mellom Indre Namdal og Ytre Namdal. Landskapet grensar til Innherad, Fosen og Helgeland i Noreg og Jämtland i Sverige. Det er to byar i området — Namsos og Kolvereid. Kolvereid er den minste byen i Noreg. Les mer ...
|
|
|
| Smakebitar fra artiklar
|
 Annæus Myklevand var en omreisende handelsmann som prøvde seg i mange yrkesgrener, men hadde et avslappet forhold til lov og rett. (født 22. juni i 1875 på Sørplassen ved Møkkelvatnet i Grong, død 1935 i Båtsfjord) var sønn av husmann, tømmerhugger og fergemann Erik Johnsen og Julianna Tobiasdatter. Han bodde hjemme til han var åtte år. Da flyttet han og bodde hos fremmede mens han gikk på skole. Rett etter konfirmasjonen begynt han å reise rundt i Trøndelag, Nordland, Troms og Sverige som handelsmann. Men han var en mann som prøvde seg i mange yrker og hadde et avslappet forhold til lov og rett. Allerede som 18-åring ble han straffedømt, og han hadde flere opphold i fengsel i løpet av livet. Likevel er historien om Annæus Eriksen Myklevand fortellingen om en usedvanlig kreativ og fargerik mann som også hadde sine gode sider. Han ble beskrevet som en urolig sjel som levde sitt eget liv, men samtidig var hjelpsom og raus. I avisene ble han tidlig omtalt som «meget kvik og begavet ungdom», at han var kjent som Skandinavias yngste folketaler, en betegnelse han trolig selv sto bak. Les mer …
Flatanger historielag i Flatanger kommune ble stiftet 31. oktober 1993. Det utgir Årbok for Flatanger og har som formål «å være møteplass for lokalhistorisk interesse. Laget skal arbeide for å utdype interessen både mot de sjøbaserte og de landbaserte deler av vår kultur og vår historie». Historielaget skal samle og nedtegne kunnskaper, fortidsminner og kulturminner, i tillegg å være bidragsyter til kulturelle aktiviteter. Samarbeid med skolen er viktig. Siden 1995 har laget vært medlem av Landslaget for lokalhistorie. Les mer …
 Hans Hagerup Krag fotografert rundt 1870 Hans Hagerup Krag (født 9. august 1829 i Grong, død 8. mai 1907 i Kristiania) var militærutdannet veiingeniør, tilknyttet veivesenet fra 1852. Mellom 1874 og 1903 var han en markant veidirektør, landets andre, og sto bak den første fullstendige norske veiplanen. Blant prosjektene i hans tid kan nevnes fullføring av Haukeliveien (1880-1896), Geirangerveien (1885) og Strynefjellsveien (1895), og veianleggene på Holmenkollen og Voksenkollen i Aker. Han var også med på å grunnlegge Den Norske Turistforening.
I 1865 ble Krag ansatt som kontorsjef i veidirektoratet, som nylig hadde blitt opprettet. Han ble samtidig stedfortreder for veidirektør Christian Vilhelm Bergh (1814-1873). I tiden under Bergh arbeidet Krag særlig med de påtenkte veiene fra Gudbrandsdalen til Sunnmøre, Nordfjord og Sogn.
Da Bergh døde i 1874 overtok Hans Hagerup Krag som veidirektør, en stilling han hadde helt til 1903. Som veidirektør sto Krag bak en rekke betydelige og nyskapende veiprosjekter. Det ble det lagt vekt på slake stigninger og færre kurver enn i for eksempel i Sveits, et land han hadde studert studert veiene i. Stigningene oversteg sjelden 1:10, noe som var en fordel da bilene senere overtok for hestetransporten.
I budsjettet for 1879 skisserte Krag den første fullstendige norske veiplan. Hovedtyngden av utbyggingsprosjektene i planen var lagt til Vestlandet, fjellveiene mellom Østlandet og Vestlandet og Nord-Norge. I hans tid ble arbeidene fullført på Haukeliveien (1880-1896), Geirangerveien (1885) og Strynefjellsveien (1895).
Les mer …
 Sofie Eline Storvolds gravminne. Foto: Astrid Grendstad Sofie Eline Storvold (født 16. juli 1880 i Høylandet i Namdalen, død 30. mars 1947) var hjelpekone i Klæbu. Hun trådte til ved fødsler, i barseltiden, under sykdom og ved dødsfall. Sofie Eline Storvold var gift med landpostbud Oluf Andreas Storvold (-1936) fra gården Storvoll II, Klæbu. Sammen fikk de tre barn, Kristine (f. 1907), Helga Pauline (f. 1909) og Anna Oline (f. 1911).
Gravminnet til Sofie Eline Storvold er vernet på grunn av den store betydningen hun hadde i Klæbu; Sofie var en kvinne med varmt hjerte og stor omsorg for sine medmennesker. I tillegg er gravminnet i seg selv egenartet. Les mer …
 Brede meieri ca 1910 - personene er ikke identifisert. Foto: Hentet fra Snåsaboka bd 2, ukjent fotograf på Vestbygda i Snåsa kommune ble etablert i 1894, og kom som en følge av et møte mellom interessenter på Nord-Breide i 1893. Meieriet gjennomgikk flere kriser før det «kom opp å stå» ved inngangen til første verdenskrig. Det var andelshaverne i dette meierilaget som så å si innførte samvirkelagstanken i Vestbygda. Men da meieribygningen brant ned i 1924 klarte man ikke å komme til enighet om nymeieriets beliggenhet og beskaffenhet. Man leverte da faktisk ei stund til Levanger, før man vendte seg til Midtbygda og Snåsa meieri i 1933. Les mer … |
|
|
|
|
|
|
| Kategoriar for Namdalen
|
|
|
|
|
| Andre artiklar
|
|
|
|
