Frida Hansen.
Foto: Gustav Borgen
(1896)
Frida Hansens billedvev "Melkeveien" fra 1898.
Frida Hansens hus i Stavanger.
Foto: Magne Nilsen
(2010)
Frida Hansen, eg. Fredrikke Bolette f. Petersen (født 8. mars 1855 i Hetland, død 12. mars 1931 i Vestre Aker) var tekstilkunstner. Hun ønsket å revitalisere norsk tekstilkunst ved å bruke eldre vevteknikker og plantefarger kombinert med nye og egne mønstre. Dette gjorde henne til en hovedskikkelige innen norsk art nouveau og en pioner innen moderne vevkunst.
Slekt og familie
Hun var datter av grosserer og skipsreder Peter Sickerius Petersen (1811–1875) og Mathilde Helliesen (1824–1915).
Den 12. august 1874 ble hun gift med kjøpmann, skipsreder og godseier Hans Wilhelm Severin Hansen (1842–1920), som var sønn av stadshauptmann Lauritz Wilhelm Hansen og Elise Margrethe Sundt.
Liv og virke
Hun kom fra en svært velstående familie, og vokste opp i det som i dag er kjent som Frida Hansens hus i Stavanger, som den gang lå i Hetland kommune. Faren var leder for handelshuset J.A. Köhler & Co., og eide gården Hillevåg.
Da det ble klart, i ung alder, at hun hadde kunstneriske talenter sørga foreldrene for at hun fikk tegneundervisning av kjente kunstnere som Kitty Kielland, Elisabeth Sinding og Johan Bennetter. Da hun nitten år gammel ble gift med Hans Wilhelm Severin Hansen la hun fra seg tankene om å bli kunstner.
I 1876 døde hennes far, og hennes mann tok over ledelsen for J.A. Köhler & Co. Paret flytta da inn på Hillevåg, der han drev et mønsterbruk mens hun opparbeida flotte hager rundt tunet. De fikk tre barn i løpet av de neste årene. En tid levde de svært behagelig, og var en del av selskapslivet i Stavanger. Frida Hansen reiste også til utlandet for å se kunst, og særlig likte hun å reise til Paris.
Tidlig i 1880-åra kom så et krakk i Stavanger, og i 1883 gikk Hans Wilhelm Severin Hansen konkurs. I tillegg opplevde de å miste to av sine tre barn i løpet av et par år. Etter konkursen reiste han til utlandet, mens hun ble igjen med ei datter. Hun hadde da ikke noen inntekt, og valgte å starte opp en broderiforretning. Dette ble veien tilbake til kunsten, men nå altså tekstilkunst og ikke tegning. Hun begynte å se på mulighetene for å gjenopplive og fornye norske vevtradisjoner. I 1889 reiste hun til Kjerstina Hauglum i Sogn, og lærte å bruke oppstadvev. I 1890 kunne hun stille ut sitt første teppe med tittelen Birkebeinerne fører den unge Haakon Haakonssen på ski over fjellet, laget etter Knud Bergsliens maleri fra 1869.Etter dette forsøket med et naturalistisk motiv, så hun at veien å gå heller var å ta tak i de stiliserte mønstrene i eldre billedvev. Hun begynte også å lete fram gamle metoder for plantefarging.
I 1892 flytta hun til Kristiania. Hun fikk en stilling hos Den Norske Husflidsforening som konsulent og mønstertegner, men kom etter kort tid i konflikt med ledelsen der. Etter å ha sagt opp i foreninga, fortsatte hun virksomheten fra sitt eget atelier. En stor bestilling fra familien Butenschøn på Søndre Skøyen ga henne mulighet til å ta et studieår i Köln og Paris, der hun også tok opp tegning igjen. I Paris møtte hun den nye stilretningen art noveau, der hun fant nettopp den stiliseringa hun ønska til billedveven. Tilbake i Kristiania lagde hun flere store billedtepper, blant annet hennes hovedverk Melkeveien. Det ble første gang stilt ut på Bergensutstillingen 1898. Teppet vakte stor interesse, og med støtte fra blant annet Randi Blehr ble Hansen i 1897 kunstnerisk leder for Norsk Aaklæde- og Billedtæppe-Væveri, senere Det norske Billedvæveri. Hun tok patent på transparentteknikken, og fikk stor internasjonal anerkjennelse for den. Den har såkalt åpen ornamentering, der mønsteret lages med innslag på åpne renningstråder. Dette slipper gjennom lys, slik at teppet framstår som transparent.
Kunstkritikerne var begeistret over hennes teknikk, men ikke alltid over motiv og stilvalg. Det var særlig mangelen på referanser til norske tradisjoner som ble oppfatta som problematisk. Satt opp mot Gerhard Munthes ornamentale tepper framsto Hansens verker som unorske. Hennes verk havna derfor i stor grad i utlandet; så også Melkeveien som ble solgt til et museum i Hamburg. Først senere ble hun innkjøpt av norske museer.
Hun ble stående i ekteskapet med Hans Wilhelm Hansen, men i 1900 bodde de ikke sammen - han bodde på en annen adresse enn henne i Kristiania. Men i 1910 er han registrert på Bestum sammen med henne, og han bodde fortsatt der og var gift med henne da han døde 2. juledag 1920.[1]
I 1904 bygde hun seg hus med atelier på Bestum. Samme år la Det norske Billedvæveri ned driften, og i 1906 ble foretaket formelt oppløst. Hansen fortsatte på egen hånd, og i 1906 ble hun assosiert medlem av franske Société Nationale des Beaux-Arts etter å ha stilt ut teppet Semper Vadentes i Paris. Hun var svært aktiv de neste årene, og hadde blant annet flere arbeider utstilt på Jubileumsutstillinga på Frogner 1914. I 1915 mottok hun Kongens fortjenstmedalje i gull.
Selv om hun fortsatt å lage billedtepper til sin død i 1931, var hun fra 1920-åra av de fleste ansett som umoderne etter at først klassisismen og så funksjonalismen slo gjennom. Fordi de fleste av hennes verker var i utlandet ble hun en tid glemt. Det man mest forbandt med henne var Riksteppene, som var laget på Det norske Billedvæveri etter Gerhard Munthes kartonger. Først i 1973 ble det satt opp en utstilling på Kunstindustrimuseet i Oslo som førte til at hun ble gjenoppdaget i sitt hjemland. Av viktige verker som befinner seg i Norge kan nevnes Riksteppene på Det kongelige slott, Olavsteppet i Stavanger domkirke og I Rosenhaven på Drammens Museum.
Referanser
Litteratur og kilder
Halvdan Magnus Hansen (født 7. juli 1953 i Larvik, død 19. september 2003) var forfatter. Hansen debuterte i 1998 med diktsamlingen Utan å ta metermålet fram. I 2000 ga han ut diktsamlingen Eg vandrar som kjentmann på jorda og en praktbok om fjellgarden Bakken i Lysefjorden. Han har også skrevet en bok med gamle historier fra stålverket.
Hansen ble ansatt som kulturkonsulent og bibliotekar i
Forsand kommune i 1986, der han fikk ansvaret for å bygge opp den nye kulturetaten. Både bibliotek og museumssamling lå under hans ansvarsområde. Han hadde helt fra begynnelsen en spesiell interesse for historie og lokalhistorie i sine forskjellige former. Hansen var en god forteller som ga liv til de mange hendelser og personer som har levd langs Lysefjorden. Sammen med Njål Tjeltveit ga han ut reisehåndboka
Lysefjorden, ei kulturhistorisk reise.
Les mer … Byste av Ole Nielsen, reist i 1920 ved Storahuset på Ålgård. Kunstnar:
Jo Visdal.
Foto: Rune Sattler/Wikimedia Commons.
Ole Nielsen (fødd i
Hjelmeland 12. januar 1827, død i
Sandnes 23. april 1915) var utlærd handverkar (fargar), og er mest kjend som industrigründar og fabrikkeigar. Han grunnla mellom anna
Aalgaards Uldvarefabrik. Nielsen var ein viktig pioner i det som har vore kalla «industrieventyret på Jæren», og representerer i eigen person ei illustrerande utviklingslinje frå handverksbasert
protoindustriell verksemd til moderne storindustri innan tekstilbransjen. Han kan også sjåast som ein eksponent for den arbeidsetikken og entreprenørånda som prega det
haugianske miljøet som han tilhøyrde, enda om det er litt omdiskutert kor vidt han personleg skal oppfattast som haugianar. Nielsen vart tildelt
Oscar IIs fortenestemedalje i 1887, og utnemnd til riddar av 1. klasse av
St. Olavs Orden i 1903. Da hadde han gått ein lang og suksessrik veg frå dei smålåtne kår han var fødd inn i.
Les mer … Einar Aarrestad
Foto: Norske skolefolk (1952)
Einar Aarrestad (fødd 26. juni 1902 i
Hetland kommune ved
Stavanger, død 31. mai 1989) var lærar, klokkar og aktiv fråhaldsmann.
Han var son av lærar P.A. Aarrestad og Elisa Bertine f. Dyskeland. Einar Aarrestad tok eksamen ved Kristiansand lærarskule i 1926.
Aarrestad var vikar i krinsane Talje og Hidle på
Sjernarøy i to år, dinest var han eitt år ved Vigrestad folke- og framhaldsskule og eitt år ved Frue framhaldsskule. I åra 1932-40 var han tilsett ved
Tine framhaldsskule, og var frå kring 1940 til 1947 ved Roaldsøy folkeskule i Hetland. Etterpå arbeidde han som lærar og skulestyrer ved Hommersåk folkeskule i
Riska, i noverande
Sandnes kommune.
Les mer … Jon Sørensen og familien.
Foto: 1910-åra (Akershusmuseet/Digitalt Museum)
Jon Sørensen (fødd i
Sandnes 23. august 1868, død i
Ullensaker 1936) var lærar,
fylkesskule- og
folkehøgskulemann. Han var det ein kan kalle ein skuleentreprenør, ein av dei nokså mange i samtida som grunnla og leia privatskular på idealistisk grunnlag. Mange av dei gjorde seg også sterkt gjeldande innan det offentlege skulesystemet, og det gjeld i høg grad Jon Sørensen. Det meste av yrkeskarrieren sin hadde han på
Romerike, og mest kjend er han som eigar og styrar av
Eidsvoll folkehøgskole 1908-1918. Dette vart i samtid og ettertid vurdert som eit særs vellykka tiltak. Men eit samanfall av familiekrise og
dyrtid under
fyrste verdskrigen, gjorde at Sørensen gav opp prosjektet og la ned skulen. Han gjekk deretter igjen over i det offentlege skuleverket.
Les mer …