 Utsikt mot Røros fra Småsætran, ved rutas start. Foto: Louise Brunborg-Næss (2019)
Den historiske vandreruta Malmveien følger DNTs merkede sti fra Røros til Langen Gjestegård ved porten til Femundsmarka. Ruta er knapt 50 km lang og har overnattingsmuligheter på Marenvollen og Fjølburøsta. Fra Røros på 667 moh. går ruta gjennom lettgått fjellterreng med høyeste punkt på 900 moh., og langs furukledte sand- og grusmoer. De eldste sporene etter folk langs Malmveien er mange tusen år gamle. Landskapet i deler av ruta er preget av furumoer og langstrakte egger ( eskere). Disse landskapsformene ble dannet på slutten av siste istid, for ca. 10 000 år siden. Langs vann og vassdrag som Feragen, Langtjønna og Femunden er det en rekke spor etter menneskelig aktivitet. På de tørre, selvdrenerede grusmoene langs vassdragene var det fine boplasser og gode fiskemuligheter. Her finnes spor etter bålplasser, skjørbrent stein og kvartsavslag fra tiden 4000-1700 f.kr. ( neolitikum). Kvarts ble brukt til å lage pilspisser, kniver og andre nødvendige redskaper. Les mer …
Fløtningskanalen Femunden-Feragen, også omtalt som Feragkanalen eller Feragskanalen, er et kanalanlegg med tilhørende fire tømmerrenner bygget i tre som går mellom Femunden og Feragen, gjennom Langtjern. Anlegget ble påbegynt i 1714, men ikke ferdigstilt før i 1764. Mellom Femunden og Feragen gikk et vannskille, da Femundens vann rant østover, inn i Sverige, mens Feragens vann fløt vestover mot Glomma. Kanalen gjør at Femunden idag avgir vann både til Glomma og til Trysilelva.
Kobberverket på Røros hadde et enormt behov for ved og trekull - ikke bare til smelting, men også til fyrsetting i gruvene. Dette førte til at skogen var uthogd opptil 25 kilometer fra Røros allerede rundt 1670, og fra begynnelsen av 1700-tallet måtte det meste hentes inn fra utenfor cirkumferensen. Ved å forbinde Femunden med Feragen, som ligger åtte meter lavere, fikk kobberverket tilgang på tømmeret i de store skogsområdene rundt Femunden. Les mer …
 «Reisende Svensk Kvaksalver “Falkenstjerna”» ble av presten angitt som barnefar under Georg Karlsens dåp i 1877. Selv var Falkenstjerna neppe til stede var en omreisende svenske som i annen halvdel av 1800-tallet innvandret til Norge. Falkenstjerna bodde flere steder i landet, herunder på Senja. Men løsgjengeren og svindleren synes fremfor alt å ha følt seg hjemme i Trøndelag, hvor Falkenstjerna hadde flere langvarige opphold, og hvor han i alle fall fikk to sønner. Falkenstjerna ble flere ganger domfelt for lovbrudd av ulike slag, herunder for kvakksalveri. Etter vel tjue år i landet var det i 1887 slutt: Falkenstjerna ble utvist fra riket, og synes ikke å ha vendt tilbake. Les mer …
 Johan Falkberget i arbeidspositur. Foto: Rasmus Berg (1932) Johan Petter Falkberget (født 30. september 1879 i Rugldalen ved Røros, død 5. april 1967 samme sted) var forfatter og journalist. Han kom fra en bergverksslekt og hadde selv jobba i gruvene som ung mann, noe som gjenspeiles i hans forfatterskap. Han var også en periode politisk aktiv på venstresida.
Han vokste opp med en far som jobba ved Røros Kobberverk, på det lille bruket Falkberget i Rugldalen. Det var morfaren John O. Jamt som hadde rydda bruket ved Ruglsjøen, omkring halvannen mil fra Røros. Faren flytta til Røros fra Østerdalen – han var født i Tolga prestegjeld – og ble gift med Gunhild Jamt. Han var både gårdbruker og bergmann, og var også interessert i litteratur og sosiale spørsmål. Dette var interesser han overførte til sin sønn.
Det fortelles at navnet Falkberget tok han som ung mann fra en fjellknaus ved Ratvolden som var forma som et fuglehode. Les mer …
 Marie Finnskog deltok under Samemøtet i 1917, hvor hun blant annet sa at «retten til å eie landet og beitestrækningerne tilhørte lapperne som var landets første folk.»Hun har på seg en sørsamisk gåptoe, med tjurrie-tjohpe – den karakteristiske kamformede lua som bare brukes i det rørossamiske området. (født 3. mai 1851 i Røros; død på Glemmen pleiehjem i Fredrikstad 7. juni 1927) var en sørsamisk emissær, sangevangelist og folketaler som fra ca 1890 til 1920-årene holdt møter over store deler av Norge. Hun deltok på samemøtet i 1917 og samemøtet i 1921. Hun brukte også navneformene Marie Finskog og Maria Finnskog, og som ugift Maria Kjelsberg og Marie Stengel. Hennes foredrag var dels kristelige, dels om avholdssaken, dels om samisk kultur, og dels mer politisk om «lappernes fortrykte stilling». Hun kan ha vært en av de første samer som talte offentlig om dette. I en redegjørelse for sin virksomhet i 1916 sa hun at hun hadde vært forkynner i 25 år, og talt samenes sak i 15 år. Les mer … | 
