Katolsk kirkehistorie
Den katolske kirke i Norge ble etablert i det 10. århundre, og var underlagt Roma. De første kristne i Norge var antagelig fra De britiske øyer. Med Olav den hellige ble kirken befestet som religion i Norge, og i årene etter hans død i 1030 ble kristendommen den dominerende og etterhvert eneste tro. Den katolske kirke var eneste kirke i Norge fram til Reformasjonen i 1537, da den ble forbudt. I 1843 ble det gitt dispensasjon til å opprette en ny katolsk menighet i Oslo. Det er pr 1. januar 2024 rundt 169 224 katolikker i Norge, som utgjør rundt 3,1 % av befolkningen.
Historie
1000-tallet
Kirken ble etablert i Norge i det 10. århundre og var underlagt Roma. De første kristne i Norge var antagelig fra de britiske øyer. Med Olav den hellige ble kirken befestet som religion i Norge, og i årene etter hans død i 1030 ble kristendommen den dominerende og etterhvert eneste tro. Ikke lenge etter, fra midten av 1000-tallet, ble kirken mer organisert. Biskopene tok tidlig sete ved de tre stedene som ble regnet som hellige. Faste skiller mellom de tre bispesetene ble opprettet på tidlig i kong Olav Kyrres regjeringstid (1067-1093).
De fem historiske bispesetene
De tre første faste bispeseter i Norge var:
- Selja (i Nordfjord) for det Vestafjellske,
- Nidaros (i Trondheim) for det Nordenfjellske,
- Oslo for det Østafjellske.
Senere endringer og nyopprettelser i bispeseter:
- 1125: Stavanger
- 1153: Hamar
- 1170: Bispesetet på Selja flyttet til Kristkirken i Bjørgvin (Bergen)
Disse regnes således som de fem historiske bispesetene i Norge:
- Dioecesis Nidrosiensis
- Dioecesis Bergensis
- Dioecesis Osloensis
- Dioecesis Stavangrensis
- Dioecesis Hamarensis
De fem historiske bispesetene i Norge som var ryggraden i den offentlige administrasjonen i Norge fram til reformasjonen.
Den norske kirkeprovins
Den norske kirkeprovins ble i 1152 opprettet med erkebispesete i Nidaros, som den katolske kirkens utpost mot Europas nordvestlige hjørne, omfattende hele det norrøne Norgesveldet med Norge, Island, Færøyene, Grønland, Orknøyene og Isle of Man.
I 1152 kom den engelske kardinalen Nicholas Breakspear, som to år senere ble pave under navnet Hadrian IV, til Norge for å organisere den norske kirkeprovins og vigsle den tidligere stavangerbispen Jon Birgersson til landets første erkebiskop. Den norske kirke ble i årene som fulgte, utstyrt med omfattende privilegiebrev, med fullt indre selvstyre. I en periode preget av borgerkrig kunne kirken manøvrere slik at den skaffet seg større makt på bekosting av både konge og ting. Da Håkon Herdebrei falt i 1162, steg en ny tronpretendent fram med hjelp av lederen av lendmannspartiet, Erling Skakke. Og ved hans sønn Magnus Erlingssons salving og kroning fikk kirken enda større privilegier.
Kirken ble særlig hardt rammet av Svartedauden i perioden 1346-1353. All tjenesteytelse i samfunnet brøt sammen og den største tjenesteyteren var kirken, og der var det en enorm mangel på mennesker. Kirker ble stående tomme og helsetilbud ble borte. Kulturelt var pesten også en stor katastrofe, da de fleste skrivekyndige var borte.
Reformasjonen
Utdypende artikkel: Reformasjonen
Reformasjonen i Norge i 1537 var en prosess styrt ovenfra av kong Kristian III, uten at dette hadde noen folkelig foramkring. Det brede laget av folket hadde lite kjennskap til reformasjonstankene og overgangen fra katolisisme til protestantisme skjedde først og fremst ut fra kongens og makthavernes økonomiske og politiske interesser. Reformasjonen førte til at kongen fikk hånd om alt kirke- og klostergodset i Norge, noe som utgjorde halvparten av all jord i landet.
Den nye troen var fremmed for folk flest og ble introdusert gjennom danske prester og danske bøker. Reformasjonen ble oppfattet som tvang av svært mange. Flere adels- og embetsmenn ville imidlertid være med på å dele kirkegodset, og støttet reformasjonen av den grunn.
Kirken hadde hatt ansvar for langt mer enn det åndelige. Omsorg for fattige skjedde i stor grad gjennom kirker og klostre. Klostrene tok seg også av syke. Utdanningsmulighetene i Norge var få, og var knyttet til kirken. Alt dette måtte erstattes av andre tilbud, noe som tok lang tid.
Reformasjonen førte til at den lutherske statskirken, Den norske kirke, ble den eneste tillatte. Den katolske kirken ble forbudt. Hundreårene som fulgte var vanskelige for dem som fortsatt ønsket å holde fast på sin opprinnelige katolske tro, og den katolske kirke ble en undergrunnskirke. Den eneste biskopen som gikk over til den lutherske kirken var Oslo-bispen Hans Rev.
Katolsk liv etter reformasjonen
Utdypende artikkel: Motreformasjonen
Med reformasjonen kom et forbud med etablering av nye munke- og nonneordener i Norge og mot innreise for katolske prester og ordensfolk. De gamle ordnene ble oppløst over noe tid og forsvant i løpet av noen årtier. En orden som skapte spesielt stor frykt blant protestanter, var jesuittene som hadde et motreformatorisk formål. Som i andre land kom det i Norge en motreformasjon, men denne fikk en annen karakter enn mange andre steder. Forandringen i Norge var så brå og uventet at det ikke oppsto noen indre reformbevegelse som ønsket å reformere, men beholde, den katolske kirken. I stedet ble det dels en folkelig «undergrunnsbevegelse», en uorganisert sådan, ved at mange holdt på de gamle skikkene. Folk som oppfordet til katolsk praksis ble hardt straffet, som pisket og brent.
Motstanden rettet seg også direkte mot de nye lutherske prestene. I noen tilfeller gikk det rolig for seg ved at man bestakk myndighetene for å slippe å få en luthersk prest. I andre tilfeller ble det voldelige oppgjør. Et kjent eksempel er Christopher Johannesen, den første lutherske presten i Jølster, som i 1538 samlet sammen og brente alle helgenbilder han kunne finne i sitt prestegjeld. Det endte med at bøndene slo ham ihjel. Man kjenner også andre prestedrap, noen dokumenterte i samtidige kilder, andre mer lokale legender.
Norske konvertitter
Av mer organisert motstand kjenner vi til «Kloster-Lasse», Lauritz Nilssøn (ca. 1538-1622) fra Tønsberg som konverterte på midten av 1500-tallet til katolisismen under et studieopphold på jesuittenes universitet i Leuwen i Belgia, og han drev katolsk misjonsvirksomhet i hele Skandinavia. I 1613 ble det rullet opp et katolsk nettverk, der medlemmene ble stilt for retten i Skien. Fem personer av høy status ble tiltalt for å bekjenne seg til den katolske tro: De tre brødrene Christopher, Jacob og Evert Hjort samt Herman Hansson Ring og Jens Pharo. Jacob Hjort, som rømte landet før de andre ble arrestert, var til og med ordinert som katolsk prest etter å ha studert under Lauritz Nilssøn.
19. juni 1613 ble det bestemt at katolikker bosatt i Norge skulle tape arveretten og utelukkes fra alle embeter i stat, kirke og skole. 21. august samme år ble Pharo, Ring og Jacob og Christoffer Hjort dømt til å miste kall, embete og arv, og til å forlate riket innen tolv uker. Dersom de ikke forlot Danmark-Norge ville de risikere dødsstraff. Evert Hjort ble frifunnet i saken. De andre mistenkte hadde allerede forlatt landet og nevnes derfor ikke i dommen.
Man kan finne spor av katolsk trosliv i Norge helt fram til oppmykningen med dissenterloven i 1843, men det forekom ikke lenger noe organisert motstandsarbeid.
Cicignon
Utdypende artikkel: Johan Caspar de Cicignon
Offiseren, festningsingeniøren og byplanleggeren Johan Caspar de Cicignon var praktiserende katolikk og fikk i kraft av sin heltestatus i Danmark-Norge og den faglige avhengigheten de dansk-norske myndighetene hadde av ham, gjorde at han kunne ta seg friheter på det religiøse området som var helt utelukket og ble staffet strengt for alle andre. Som praktiserende katolikk holdt han seg etter slaget på Bergens våg i 1665 med en egen katolsk huskapellan, og en katolsk feltprest for sine utenlandske leiesoldater.
Fra 1675 er det registrert en jesuittpater i hans stab som ble med til Fredrikstad. Dette vakte forargrelse i lutherske kirkelige miljøer og superintendent i Christiania, Hans Rosing, forlangte at stattholder Ulrik Frederik Gyldenløve øyeblikkelig skulle utvise jesuittpateren. Gyldenløve hadde imidlertid andre ting å være opptatt av, den skånske krigen og var da helt avhengig av Cicignon og ville ikke effektuere noen utvisning fra hans stab. Etter krigen var myndighetene fortsatt så avhengig av Cicignon at Gyldenløve våren 1682 innvilget fri religionsutøvelse for byens borgere i Fredrikstad, da Cicignon ikke ønsket å snu ryggen til sin tro for karrierens skyld. Da Cicignon også hadde som oppgave å besiktige og se til de øvrige festningsverkene i landet, var også hans prester med på reisene og ga hemmelige messer med utdeling av sakramentene til katolikker i Norge på ulike steder i landet.
Religionsfriheten i Fredrikstad ble alvorlig truet ved innføringen av Christian Vs Norske Lov i 1688 og møtte mer aktiv motstand og mobbing fra antikatolske kretser, men ble fortsatt beskyttet av Gyldenløve. I september 1690 sendte kong Christian V et dekret som bestemte at alle barn av blandede ekteskap skulle døpes og få opplæring i den lutherske tro. I 1661 så de katolske prestene seg nødt til å forlate landet.
Etter 1843
Utdypende artikkel: Jesuittparagrafen
I Norges grunnlov fra 1814 ble det i §2 slått fast at «Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende sig til den, ere forpligtede til at opdrage sine Børn i samme. Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget.» I 1842 ble bestemmelsen utfordret da den franske generalkonsul i Christiania ønsket å døpe sin datter katolsk. Kong Karl III Johan ga tillatelse til dette, og presten Gottfried Ignatius Montz reiste til Christiania for å døpe barnet og samtidig feire messe i generalkonsulens hjem. Omkring 60 katolikker, alle utenlandske borgere, var til stede. De søkte kongen om tillatelse til å etablere en menighet i byen, og kongen rådførte seg med Kirkedepartementet og det teologiske fakultet. Fra begge steder kom det positivt svar, men det ble også foreslått en rekke restriksjoner.
6. mars 1843 ble det ved kongelig resolusjon gitt tillatelse til å opprette en katolsk menighet i Christiania. Montz ble i april 1843 ble første katolske sokneprest i Norge siden reformasjonen og var sokneprest i St. Olaf menighet fram til 1848, da han vendte tilbake til Tyskland. Den første menighetsmessen ble feiret i det provisoriske St. Olavs kapell på første påskedag, den 16. april 1843. I den første fasen var det kun i hovedstaden det var tillatt å feire messen, og det var ikke tillatt å drive utadrettet virksomhet med tanke på å få nordmenn til å konvertere.
I 1845 vedtok Stortinget dissenterloven, som ga religionsfrihet for kristne utenfor statskirken (men ikke for andre religioner).
Okkupasjonsårene
Under okkupasjonen 1940–1945 sto Den katolske kirke overfor de samme utfordringer som resten av Norge, men også noen problemstillinger som var spesielle for kirken. En del prester, ordenssøstre og lekfolk var av tysk opphav, noe som førte til at okkupasjonsmyndighetene retta et spesielt søkelys mot dem. Kirkens internasjonale struktur var også et problem; dette ble sett som noe som var i strid med den tyske nasjonalismen.
Før krigsutbruddet var det en rekke artikler i avisa St. Olav som advarte om en mulig storkrig. Både Sovjetunionen og Tyskland ble sett som trusler. I 1939 innførte biskop Jacob Mangers egne bønner for fred i messeliturgien, og han ga også menighetene ordre om å ta opp kollekt til flyktninger fra Finland og Polen. I januar 1940 advarte biskopen mot å være blind for hvilken vei ting gikk i Europa.
For Den katolske kirke ble en spesiell konsekvens av den tyske invasjonen at antall katolikker vokste kraftig. Omkring en tredjedel av den tyske befolkninga i 1940 var katolikker, og dette ble gjenspeila blant soldatene som kom hit til landet. Flertallet av ordenssøstrene og en god del prester i Norge var tyske. Mange av de politiske flyktningene som hadde kommet til Norge i åra før krigen, var katolikker, og prester og søstre hadde derfor fått en annen versjon av begivenhetene der enn den de fleste fikk gjennom avisene. Ordenssamfunnene, som hadde lojalitet til en leder utafor Tyskland og som hadde sin egen indre struktur uavhengig av staten, fikk tidlig problemer med nazistene, og dette var kjent i Norge. De tyske prestene og søstrene i Norge stilte derfor opp for den enkelte katolikk som kom til landet, men det var ikke noen støtte til den tyske krigsmakten å spore. Militære gudstjenester ble holdt av tyske feltprester, som rekvirerte katolske kirker til formålet. Mangers sendte ut melding til menighetene om at man måtte tillate dette, men at samarbeidet måtte holdes til et minimum og være av praktisk art. I St. Olav domkirke i Oslo ble det for øvrig trykt illegale aviser i kirketårnet, selv om tyskerne jevnlig rekvirerte kirken.
Biskop Mangers var klar fra første stund. Han sendte ut et antinazistisk hyrdebrev den 16. april 1940, der han avslutter med velsignelse av kongen, kongehuset og «vårt kjære Norge». I den første tida var dette typisk, man hadde ikke lært seg å være diplomatisk i sine uttalelser. I St. Olav ble tyskerne omtalt som «fienden», noe som utløste en sterk reprimande. Man valgte da å være mer forsiktig, for å sikre at avisa fortsatt kunne bli utgitt. I 1941 kom det melding om at Sigrid Undset måtte fjernes som fast medarbeider. Etter dette ser det ikke ut til å ha vært noen store konflikter, selv om enkelte artikler må ha gått ut over hva sensuren normalt tillot. Den mer diplomatiske tilnærminga førte også til at tyskerne viste mindre interesse for kirken, noe som gjorde det lettere å drive undergrunnsarbeid.
Fem nederlandske prester i Norge ble arrestert i mai 1940. Biskop Mangers protesterte, og fikk beskjed om at for at prestene skulle bli løslatt måtte biskopen garantere at prestene både privat og offentlig ville fremme tyske interesser. Mangers avviste dette, men merkelig nok ble prestene allikevel løslatt neste dag. Slike hendelser skjedde flere ganger gjennom krigen, og Mangers ble da gjerne innkalt av Gestapo for å avgi forklaring. Blant prester som ble arrestert og som satt fengsla i kortere eller lengre tid, kan nevnes Harald Taxt, Haakon Kielland Bergwitz, Johs. Duin, Finn Thorn og Hugo van der Vlugt. Arrestasjonen av sistnevnte ble den mest dramatiske. Nederlenderen van der Vlugt ble arrestert i juni 1942. Bakgrunnen var at han i et brev hadde skrevet noen spøkefulle bemerkninger som falt den tyske sensuren tungt for brystet. Han ble satt på Grini, og i november 1942 ble han sendt til konsentrasjonsleiren Sachsenhausen-Oranienburg. Der døde han av dysenteri i mars 1943. Hans navn står øverst på minnesmerket over falne katolikker ved St. Olav domkirke i Oslo. En annen prest, Franz Josef Fischedick, ble i 1943 forsøkt innrullert i den tyske krigsmakten ettersom han var tysk borger og i rett aldersgruppe. Biskopen protesterte mot dette, og prosessen stoppa.
Biskopen var fra Luxembourg og hadde før krigsutbruddet søkt om norsk statsborgerskap. Da okkupasjonsmyndighetene kom over denne søknaden, utløste det en reaksjon. Mangers ble i mai 1941 innkalt til Gestapo, hvor han ble utskjelt fordi han ville bli norsk. Fra tysk ståsted var han nemlig tysker, ettersom Luxembourg hadde blitt innlemma i Det tredje rike.
Da Den norske kirke protesterte mot at ungdom ble tvangsutskrevet til Arbeidstjenesten i februar 1942 sluttet Mangers seg til protesten på Den katolske kirkes vegne. Han ble igjen innkalt og utskjelt, men tyskerne unnlot å fengsle ham. Senere på året fulgte protester fra Den norske kirke mot jødeforfølgelsene. Mangers sendte 10. november 1942 et brev til Innenriksdepartementet der han ba om at jøder som hadde konvertert og tilhørte Den katolske kirke måtte bli unntatt fra regelen i jødeloven av 26. oktober. Det var tre familier og to enkeltpersoner dette gjaldt, og ettersom myndighetene allerede kjente til deres jødiske herkomst ble de navngitt i brevet. Mangers ba også den ungarske generalkonsulen i Oslo om å gripe inn da to ungarske borgere, mor og sønn, ble arrestert. Da Mangers ble kontakta av Den norske kirke senere samme dag som han sendte brevet og bedt om å bli med på en felles protest valgte han å ikke gjøre det, ettersom det ville ha ført til et umiddelbart avslag på søknaden om nåde. I februar 1943 hadde Mangers fått svar, og måtte melde til Roma at hans bønn om nåde ikke hadde ført fram. Etter dette sluttet han seg til den generelle protesten mot behandlingen av jødene, siden det ikke lenger var fare for at det kunne skade enkeltpersoners sak.
I 1944 skrev Mangers et hyrdebrev for fasten hvor han gikk svært langt. Spesielt setningen «Å betrakte sin egen nasjon eller rase som det høyeste gode og som innbegrepet av alt godt, mens man ser ned på andre folk, hater eller forakter dem, det er simpelthen hedenskap». Et så direkte angrep på de tyske raseteoriene var et avvik fra den diplomatiske linja, og måtte utløse en reaksjon. Man regna med at biskopen ble arrestert, men tyskerne tok i stedet fram et annet våpen. De skrev om brevet slik at det fikk en nazistisk undertone, og trykte det så i Kirkedepartementets Meddelelsesblad og noen aviser. Gjennom de katolske menighetene og undergrunnbevegelsen i Den norske kirke ble allikevel den korrekte versjonen godt kjent i kristne miljøer, så skaden ble nok mindre enn tyskerne hadde håpet på.
Det er ikke laget noen oversikt som viser hvor mange katolikker det var som meldte seg inn i Nasjonal Samling. Det finnes brev skrevet under krigen fra NS-medlemmer i kirkens arkiv, der de klager på at de blir behandla som annenrangs medlemmer. Dette bekrefter at det fantes katolske medlemmer av NS, og samtidig at andre medlemmer fulgte parolene om å reagere mot dem. Etter krigens slutt var det noen framtredende medlemmer av NS som konverterte. Blant de mest kjente er Finn Halvorsen og Sverre Riisnæs; sistnevnte konverterte i Italia. De ga uttrykk for at de i Den norske kirke ikke kunne finne forsoning, og at de derfor måtte finne en annen kirke hvor de kunne føle tilhørighet. De som konverterte ble tatt i mot på linje med andre; det ble ikke oppfatta som kirkens oppgave å straffe etter krigens slutt. Men i et tilfelle var det et tidligere NS-medlem som ønska å bli katolsk prest, og det ble avvist av biskop Mangers.
Struktur i moderne tid
Utdypende artikkel: Den katolske kirke
I den katolske kirke er den viktigste enheten bispedømmene. Disse kan være samlet under et erkebispedømme, eller stå direkte under Roma. Bispedømmene er videre inndelt i menigheter. Disse kan igjen være inndelt i mindre enheter, kapelldistrikter, der det er nødvendig, særlig av geografiske årsaker.
Bispedømmer og stift
Norge ble i 1667 underlagt det apostoliske vikariat Calenberg, Göttingen og Grubenhagen, med sete i Bremen. Tre år senere fikk dette vikariatet navnet Vikariatet for de nordiske misjoner. I 1781 ble den skandinaviske halvøy skilt ut i det apostoliske prefekturet Sverige, med sete i Stockholm.
I 1855, tolv år etter at den første menigheten i moderne tid ble opprettet i landet, fikk Norge en egen jurisdiksjon, det apostoliske prefekturet Nordpolmisjonen. Denne dekket også Island og Grønland. Så, i 1868, kom den første landsdekkende jurisdiksjon, misjonsområdet Norge, som ble oppgradert til prefekturat i 1869 og vikariat i 1892.
I 1931, etter at biskopen hadde sittet værfast i Hammerfest en vinter, kom man til at hele Norge ikke kunne administreres fra Oslo. Dermed ble vikariatet Norge delt i vikariatet Oslo og misjonsområdene Midt-Norge og Nord-Norge. Midt-Norge ble prefektur i 1935, og Nord-Norge i 1944.
Neste endring kom i 1953. Da ble det besluttet at Oslo ikke lenger var å regne som et misjonsområde, og vikariatet ble oppgradert til bispedømme. Midt-Norge ble samme år vikariat, og Nord-Norge fulgte to år senere.
I 1977 ble Norsk katolsk bisperåd opprettet.
I 1979 ble Midt- og Nord-Norge oppgradert til territorialprelaturer og fikk nye navn etter bispesetene i Trondheim og Tromsø. Dermed har de samme status som bispedømmer i de fleste henseender, men da de fortsett er svært avhengige av økonomisk hjelp utenfra og har svært få prester rekruttert fra egne rekker, kan de ikke ennå oppnå status som regulære bispedømmer. Da prelatur er en ukjent enhet i norsk språk, besluttet man å bruke den gamle betegnelsen stift om dem, slik at man innen den katolske kirke snakker om Oslo katolske bispedømme og Trondheim og Tromsø katolske stift.
Organisasjoner
- Caritas Norge, stiftet i 1952 som Norsk Katolsk Flyktningehjelp.
- Norges Unge Katolikker, stiftet 1947 som Norsk Katolsk Ungdomsforbund.
- Norges Katolske Kvinneforbund, stiftet 1924, lagt ned i 2015.
Kilder
- Den katolske kirke i Norge, Aschehoug, Oslo 1993 Digital versjon på Nettbiblioteket
- Den katolske kirkes hjemmeside, diverse artikler
- Trus- og livssynssamfunn utanfor Den norske kyrkja, 1. januar 2016, Statistisk sentralbyrå