 Roa sanitetsforening på skitur i Nordre Oppdalen i 1953. I midten foran, til venstre for hunden, er foreningens mangeårige leder Astrid Askersrud. Eier: Randsfjordmuseet Roa sanitetsforening på Roa i Lunner kommune på Hadeland ble stiftet 12. mars 1940 og var et lokallag av Norske kvinners sanitetsforening. Foreningens første formann var Astrid Askersrud, og hun ble formann sammenhengende i 26 år.
Andre verdenskrig
Foreningens første oppgave var å gi pleie og hjelp til sårede og slitne soldater aprildagene 1940. Det var krigshandlinger både på Bjørgeseter og på Stryken. Kvinnene strikket også strømper, votter, «geværvotter» og pulsvanter til soldatene. Senere hadde de aktiviteter til inntekt for krigsrammede. Og de samlet inn laken, putetrekk og sengetøy som de delte ut til krigsrammede og vanskeligstilte familier. Alle skolene i Roa krets fikk utdelt tran, marmelade og «kunsthonning» fra foreningen under krigen. Les mer …
 Nåtlersker i arbeid ved Skofabrikken Norge. Dette bildet stammer trolig fra 1930-tallet, altså etter at Margrethe hadde slutta ved fabrikken. Margrethe Lorentse Chipaka (1890-1947) (også skrevet schipaka, chipakka, chipacka) var nåtlerske, senere massør fra Oslo. Hun satt på Grini i to omganger.
Margrethe vokste opp i Oslo som datter av Samuel Chipaka og Kristine Olsdatter Chipaka. Hun hadde en tre år eldre storesøster, Samuelinde, og en ett år yngre bror som døde som spebarn.
Ingen av Margrethes foreldre var født i Norge. Mora var svensk. Faren var født av afrikanske foreldre i Cape Town, og var kommet til Lier som pleiebarn da han var liten. Foreldrene møttes sannsynligvis i Lier, men da Margrethe ble født bodde familien på Sandaker i Oslo. På dette tidspunktet ser mora ut til å ha vært hjemmeværende, mens faren var kelner ved det trendy utestedet Bazarhallen. Gjennom Magrethes oppvekst bytta faren jobb relativt ofte. Han var alt fra havnearbeider til sirkusberider, og bodde også i lange perioder i utlandet. Mora arbeida som regel som flaskeskyllerske ved Ringnes bryggeri. Les mer …
 Kart som viser byene som skulle angripes. Med angrepet på Norge i 1940 menes det tyske angrepet på landet den 9. april 1940. Angrepet var en del av Operation Weserübung, der Weserübung-Nord var rettet mot Norge og Weserübung-Süd var rettet mot Danmark.
Angrepet ble utført med en styrke som var langt mindre enn det som ut fra vanlige taktiske betraktninger var nødvendig for å ta et land på Norges størrelse. Årsaken til dette var at Norge hadde et svakt nøytralitetsvern, samt at de tyske styrkene hadde en detaljert plan og overlegent utstyr. Invasjonen foregikk allikevel ikke helt etter planen. Det viktigste tilbakeslaget for tyskerne i de første timene var senkningen av Blücher i Drøbaksundet, som førte til at hovedstyrken som skulle innta Oslo ble midlertidig stanset. Dette førte til at Kongen, Regjeringen og Stortinget kunne komme seg ut av hovedstaden. Den tyske invasjonsstyrken kunne dermed ikke presse norske myndigheter til en umiddelbar overgivelse. Les mer …
 Falne tyskere hentes ut fra «Altmark» den 16. februar 1940. Foto: Ukjent fotograf var en episode som fant sted 16. februar 1940, da britiske soldater bordet det tyske skipet «Altmark» i Jøssingfjorden og fritok krigsfanger. Hendelsen krenket norsk nøytralitet, og førte Norge nærmere deltagelse i andre verdenskrig. Jøssing ble etter krigsutbruddet et kallenavn på nordmenn som gjorde motstand mot den tyske okkupasjonen.
Den 15. februar oppdaget britiske fly «Altmark». Seks jagere ble sendt etter skipet, og for å unngå dem gikk «Altmark» inn i Jøssingfjorden sammen med sin eskorte. Skipene fra den norske marinen var torpedobåtene «Skorv» og «Kjell» og bevoktningsbåten «Firern». Kl 22.20 på kvelden kom den britiske jageren «Cossack» inn i fjorden med lyskasterne på. De norske båtene holdt seg utenfor det som skjedde videre. «Altmark» slo bakk for å klemme jageren mot land, men gikk selv på grunn. Liggende hjelpeløs ble den bordet, og fangene ble befridd. Britene avfyrte flere skudd, som ikke ble besvart av tyskerne. Seks tyskere falt under aksjonen, og ytterligere en døde på sykehus av skadene han ble påført. Britene hadde ingen tap.
Konsekvenser
Tyske myndigheter protesterte kraftig på at den norske marinen ikke hadde beskyttet «Altmark». Samtidig protesterte norske myndigheter kraftig i London. Folkerettseksperter fra Norge, Sverige og USA mente at aksjonen var en grov krenkelse av norsk nøytralitet. Britene på sin side mente at det var en «teknisk krenkelse», og at de hadde moralsk rett til å utføre en slik aksjon.
Tyskland hadde allerede gått i gang med planer om en invasjon av Norge, og etter bordingen av «Altmark» ble det satt fart i prosessen. Den 21. februar ble von Falkenhorst utnevnt til sjef for operasjonen, og den 9. april 1940 ble Operasjon Weserübung realisert.
Litteratur
Koordinater: 58.31947° N 6.34054° Ø Les mer …
 Siste appell før frigivelse 8. mai 1945. Bildet er nok tatt fra fjerde etasje i den originale fengselsbygningen mot nordvest og den store appellplassen. Den tverrstilte brakka helt til høyre i bildet er Magasinet, brakka langsmed appellplassen er kjøkkenbrakka, og den parallelle og noe mindre bak denne er en vaskebrakke. Brakka ved enden av appellplassen er kantinebrakka, de øvrige brakkene er fangebrakker. Tre av vakttårnene sees i bakgrunnen. Åsen i bakgrunnen er Brunkollen. (1945) ( ty:, Gefangenlager Grini, brukt av ledelsen på dokumenter og skriv under krigen, i senere litteratur Polizeihäftlingslager Grini) var den største tyske fangeleiren i Norge under andre verdenskrig. Leiren er ikke oppført på grunnen til den nærliggende gården Grini, men på plassene Nedre og Øvre Ilen under Nordby gård i Østre Bærum. Anlegget var opprinnelig tiltenkt som kvinnefengsel, men ble fra 1940 tatt i bruk som interneringsleir for norske offiserer, senere som fangeleir for politiske fanger og kriminelle som en av fire Sipo og SD-leire, sammen med Krøkebærsletta, Falstad og Espeland. Som Sipo/SD-leir var øverstkommanderende for disse sjefen for Sipo og SD i Norge, Heinrich Fehlis. Staten eksproprierte i 1930-årene begge Ilenplassene for oppføring av et nytt kvinnefengsel kalt Grini, trolig med navn etter «Grini hjem for voksne kvinner som hadde stelt sig galt» på gården Grini i Vestre Bærum. 16. september 1938 meldte Aftenposten at entreprenørfirmaet Brødrene Vister hadde fått oppdraget med å bygge kvinnefengelset, og at dette skulle ta et år. Anlegget skulle bestå av en bygning på fire etasjer med plass til 60 innsatte, samt en mindre bygning 60 meter fra hovedbygningen som skulle være isolat med ni celler.
Et år senere ble det meldt om at anlegget snart var ferdig, i fire etasjer med en grunnflate på 1000 m², betydelig utvidet med plass til 100 innsatte i store, lyse rom uten gitter, gymnastikksal, dusjrom i hvert ende, skolekjøkken, kirke og forsamlingslokale. I kjelleren var det sentralvarmeanlegg, kjøkken med tre dampkjeler på 150 liter hver, kjølerom, vaskeri og desinfeksjonssrom. De tre nederste etasjene hadde celler i sideflløyene, på hver side av en midtgang. Disse målte 3X2,6 meter og hadde innlagt kaldt vann. Hver fløy hadde også et eller to større rom, toalttrom og skyllerom. Midtfløyen hadde større rom, beregnet på kontorer, legekontor, sykestuer etc. Disse ble senere tatt i bruk som rom for vaktmannskapene,som personalkontor for administering av fanger og som kalfaktori (matfordeling]. Dette skulle ferdigstilles og klar til innflytting i mars/april 1940.
Allerede den 24. april 1940 ble Grini tatt i bruk som krigsfangeleir for rundt 700 fanger, og etter felttoget i 1940 brukte tyskerne Grini som interneringsleir for norske offisersfanger. Etter at disse ble løslatt i juni samme sommer, ble bygningsmassen brukt til innlosjering av Wehrmacht-soldater det neste året.Åpningen som sivil fangeleir skjedde 12. juni 1941, da 115 fanger ble overført fra Åneby fangeleir som da ble lagt ned. Grini fangeleir ble den største leiren i Norge.
I det første krigsåret var formålet med leiren kortvarige interneringer. Fra 1941 ble leiren hovedsakelig brukt for oppbevaring av politiske fanger brakt inn fra hele landet. Les mer …
 Minnesmerket står i ein park rett ved Kirkelandet kyrkje. Foto: Chris Nyborg (2017) som omkom under holocaust vart avduka søndag 29. juni 2003. Bronsestatuen på sokkel av fjøresteinar frå Klubba er laga av bildehoggar Tore Bjørn Skjølsvik. Minnesmerket er finansiert ved privat innsamling, gåver og støtte frå Kristiansund kommune. Føre andre verdskrigen var Kristiansund på Nordmøre blant dei byane i Noreg som hadde størst andel jødiske innbyggjarar. Med Nazi-Tysklands okkupasjon av Norge 9. april 1940 vart det slutt på det stort sett trygge livet for kristiansundsjødane — først med tysk terrorbombing av Kristiansund, og seinare med antijødiske lovar, og hausten 1942 med arrestasjonar og deportasjon av alle jødar nazistane greidde å finne. Les mer … | 
