 Anne-Cath. Vestly fotografert i sitt hjem i Nøklesvingen 30 på Bøler i Oslo i 1963.  «Lønnebo» på Jessheim i Ullensaker, hvor Anne-Cath. Vestly bodde fra 1928 til 1931. Foto: Leif-Harald Ruud (2023) Anne-Catharina (Anne-Cath.) Vestly (født Schulerud 15. februar 1920 på Rena i Åmot kommune, død 15. desember 2008) var skuespiller og forfatter, kjent for sine fortellinger for barn gjennom radio, fjernsyn og tallrike bokutgivelser. I 1957 kom første bok om Mormor og de åtte ungene, med Åtte små, to store og en lastebil. Da fortellingene senere ble filmet, var det med Anne-Cath. Vestly selv i rollen som mormor. Mellom 1963 og 1968 spilte Anne-Cath. Vestly sammen med Alf Prøysen i barnetv-serien Kanutten og Romeo Clive.
Senere fulgte barnetimer og bokserier om blant andre Knerten og Lillebror, Aurora, Guro, Kaos og Ellen Andrea. Med bøkene om Aurora og Guro introduserte Anne-Cath. Vestly både drabantbyliv og ulike familieformer og samlivsmodeller i fortellingene. Hun ga ut bøker helt til begynnelsen av 2000-tallet. Les mer …
 Anne omkring 1860-61 med sønnen Ola, født mars 1859. ( 1830- 1909) var husmannsjenta som ble husfrue på en av Østerdalens største gårder, som Ola Klefsås så treffende har beskrevet henne i Norsk biografisk leksikon.
Anne ble født på husmannsplassen Kjølhammaren under Atneosen i Stor-Elvdal 17.12.1830. Foreldrene var Ole Olsen (1790-1867) og Sigrid Olsdatter (1795-1891). Etter å ha vært tjenestejente på storgården Atneosen kom hun i tjeneste på Evenstad, hvor hun ble forlovet med odelsgutten Ole Olsen Evenstad (1827-1859). Ole Olsen døde kort før vielsen, og Anne fødte sønnen Ole (1859-1891), før hun giftet seg med Erik Bergersen Messelt (1825-1867) og overtok Evenstad.
Etter sønnens død i 1891 satt Anne Evenstad som enearving til hele Evenstad-eiendommen. Allerede i 1859 hadde hun opprettet legatet ”Ole og Anne Evenstads Minde, til værdige Trængende og til Almueoplysningens Fremme i Storelvedalens Sogn”, på 5000 Spesidaler. I 1899 fordelte hun hele 1 million kroner i sitt testamente (til sammenlikning var statens samlede skatteinntekter samme år på 43 mill.) Legatet ”Marit Øvergaards Minde til understøttelse eller uddannelse for unge eller gamle, ugifte kvinder inden Storelvedalens herred” ble opprettet med 50 000 kr. Les mer …
 Nikolai Ramm Østgaard ca. 1864 med døtrene Thora, Ragnhild og Aagot på fanget Nikolai Ramm Østgaard (fødd i Trondheim 21. april 1812, død i Elverum 3. januar 1873) var jurist, embetsmann og forfattar. Han var fut i Sør-Østerdal futedømme 1859-1872. Særleg er han kjend som forfattar av folkelivsskildringa En Fjeldbygd, med tema frå Tynset, der han budde frå han var sju til han var tolv år gammal.
Østgaard tilhøyrde i 1840- og 1850-åra eit nasjonalt orientert, språkpolitisk engasjert og folkelivsinteressert litterært miljø i Christiania. Det var sentrert rundt foreininga Tollekniven og Kristiania norske Theater, og inkluderte elles namn som P. Chr. Asbjørnsen, Jørgen Moe, Bernt Lund, Aa. O. Vinje og Knud Knudsen.
En Fjeldbygd kom i kjølvatnet av og bidrog sjølv til vidareutvikling av det nasjonale gjennombrotet i litteratur og folkelivsgransking midt på 1800-talet. Boka er ein kombinasjon av dokumentarberetning og underhaldande forteljing. Den har truleg gjeve inspirasjon og lånt motiv til Bjørnstjerne Bjørnsons bondeforteljingar, noko som i samtida iallfall vart sterkt framhalde av Aa.O.Vinje. Verket er ikkje minst interessant ved dei haldningane som forfattaren legg for dagen i høve til sitt tema og «granskingsobjekt», bygdefolket på Tynset.
Ved museumssenteret Ramsmoen på Tynset er det reist ein bauta over Østgaard. Les mer …
 Kristoffer Svartbækkens grav på Løten. Foto: Jensens (2007) Kristoffer Nilsen Svartbækken Grindalen (døpt 9. september 1804, død 25. februar 1876) var den siste personen som ble henrettet i Norge for forbrytelser begått i fredstid. Han var dømt for mordet på Even Nilsen Dæhlin. Han ble født på husmannsplassen Svartbækken under Grindalen i Elverum, og foreldrene var Nils Olsen og Berte Ingvaldsdatter. Folkesnakket tilskrev allerede Svartbækken flere mord, og hans tyvaktighet var velkjent; han hadde tilbrakt 41 år av sitt liv bak murene. Han vakte også oppmerksomhet for sitt voldsomme temperament. Mange ble i alle tilfeller redd ham, forteller de lokale historiene.Saken mot Svartbækken kom på et tidspunkt da dødsdommer ble stadig sjeldnere. Høyesterett vurderte derfor å idømme livsvarig fengsel. Men den kaldblodighet som kjennetegnet drapet, det usle motiv som forelå, hans følelseskalde fremtreden under straffesakene, hans lange rulleblad som uforbederlig forbryter, samt vitnemålet fra Svartbækkens prest, ble bestemmende da dommerne skulle fastsette straffen. Den 20. november 1875 fant de fem dommerne enstemmig at Svartbækken måtte idømmes dødsstraff.Tidlig om morgenen 25. februar ble Svartbækken fraktet med tog fra Hamar til Løten. Med hest og vogn ble han deretter transportert de 5 kilometrene fra Berg stasjon til retterstedet, under sterk bevoktning. Cirka kl. 07.30 var han fremme ved Stormyra. Tross Stormyras avsidesliggende beliggenhet var det møtt frem 3000 mennesker, noe som sier en del om folks fascinasjon for halshugginger den gang. Presten spurte Svartbækken om han hadde begått forbrytelsen han var dømt for og om han mente dommen var rettferdig. Begge gangene svarte den dødsdømte høyt og tydelig: «Ja.» Presten ba deretter en bønn sammen med Svartbækken.
Les mer …
 Folkvang var lærerskolens første tilholdssted. Elverum lærerskole ble etablert i 1892 av Olav Andreas Eftestøl, under navnet Elverum friseminar. Seminaret ble raskt populært, og seks år tidlig på 1900-tallet hadde det flest uteksaminerte kandidater av alle landets lærerskoler. Den opprinnelig private skolen ble overtatt av staten i 1937, og lærerskolen på Hamar ble samtidig flytta til Elverum. Fra 1937 til 1967 (?) var det offisielle navnet Elverum offentlege lærarskule, deretter Elverum lærerskole (1967-75?) og Elverum lærerhøgskole (1975-1994). Skolen ble i 1994 en del av Høgskolen i Hedmark, og i 2007 ble allmennlærerutdanninga sentralisert til Hamar.
Elevene på skolen ble ei stund kalt ristlapper. Halldis Moren Vesaas gikk der 1925-28, og skriver at klengenavnet «var vanleg i mi tid på Elverum lærarskule. Kva kom det av? Av seminarist kanskje? Det heitte vi og stundom, sameleis som skulen framleis iblant heitte seminar.» Les mer … | 
