Lokalhistoriewiki:Hovedside
Ukas artikkelSigrid Wiborg Andersen f. Wiborg i Skoger (nå Drammen) 3. juli i 1914 og døde 27. oktober 1978 på Kongsberg) var husmor og ekspeditrise.
Under andre verdenskrig var hun motstandskvinne. I begynnelsen av okkupasjonen var hun kurér for ektemannen Finn Andersen, men etter at han ble skutt og drept i 1944, ble hun sambandssjef og kuréransvarlig. Ingen annen norsk kvinne nådde høyere i Hjemmestyrkenes hierarki. Les mer... Smakebiter fra artiklene Domstolen ble opprettet for å dømme Gunnar Eilifsen til døden. Foto: fra Lynau, Kjell: De gav sitt liv, s. 13 (1945) Politiets særdomstol eksisterte ad hoc 1943-1944 for å skaffe juridisk legitimitet til de dødsstraffer som ble avsagt mot nordmenn under krigen. Fra 11. mai 1944 var den et fast organ med navnet Politiets alminnelige særdomstol, ledet av ekspedisjonssjef Georg Hasle. BakgrunnVidkun Quislings regjering hadde gjeninnført dødsstraff i norsk lov i september 1942, men den hadde i august 1943 ennå ikke blitt brukt, og inntil da var det bare tyskerne som gjennomførte henrettelser i Norge. 9. august 1943 fikk politibetjent Gunnar Eilifsen ordre fra politimester Bernhard Askvig om å arrestere tre unge kvinner som ikke hadde møtt til arbeidstjenesten. De fem polititjenestemennene som skulle foreta arrestasjonen nektet å utføre ordre. Eilifsen henvendte seg til Hjemmefronten for å få råd og hjemmefrontledelsen svarte at Eilifsen skulle nekte å utføre ordren. Dette var et tidspunkt hvor ting virkelig begynte å stramme seg til, og Eilifsen skal ha vært nervøse for hva som ville skje, men valgte å stå løpet ut og tilbakekalte ordren. Han ble da innkalt til Askvig på Møllergata 19, men ble der arrestert uten å ha snakket med politimesteren. De tyske okkupasjonsmyndighetene med reichskommissar Josef Terboven i spissen hadde lenge hatt en voksnde misnøye med det norske politiet, til tross for at mange politifolk hadde meldt seg inn i Nasjonal Samling, var det flere ganger at politifollk hadde opptrådt fiendtlig overfor tyskernes ønsker. Eilifsen hadde også våren 1941 meldt seg ut igjen fra Nasjonal Samling, og hadde da blitt degradert fra politimester i Halden til politibetjent i først Hønefoss, deretter i Oslo. På dette tidspunkter hadde Tyskalnd også gått på store militære nederlag på Østfronten og i Nord-Afrika og Sicilia var invadert av de allierte. Dette gjorde at stemningen både blant tyskerne og de norske nazistene stadig ble mer anspent. Reichskommissar Terboven ville at Eilifsen skulle stilles for en tysk domstol slik at de kunne statuere et strengt eksempel for å sette skrekk i politiet og tvinge dem til lydighet. Lover med tilbakevirkende kraftI et av sine mange mislykkede forsøk på å markere uavhengighet i forhold til de tyske myndighetene, presset Quisling på at saken skulle behandles av de norske myndighetene Terboven gikk med på at nordmennene kunne behandle saken under forutsetning av at Eilifsen ble dømt til døden. Quislingregjeringens problem var imidlertid at det i den norske lovgivningen fra 1942 ikke var hjemmel for å ilegge dødsstraff for Eilifsens ordrenekt. Og om det hadde kunnet finnes muligheter for dette, var det lite trolig at noen norsk domstol ville ilegge dødsstraff i en slik symbolsak med hensikt å skremme norske politifolk til lydighet. For å kunne avsi dødsdom var det derfor nødvendig med en ny lov som kunne gi hjemmel for både særdomstol og dødsstraff. Både politiminister Jonas Lie og justisminister Sverre Riisnæs involverte seg personlig i saken. Det viste seg å være tilnærmet umulig å få noen i departementets lovavdeling til å skrive en slik lov, selv blant NS-medlemmene i departementet. I full hast skrev derfor Riisnæs og ekspedisjonssjef Georg Hasle selv en midlertidig lov av 14. august 1943 om tiltak til opprettholdelse av ro og orden i krigstid, altså en lov fra fem dager etter Eilifsens forseelse. Loven slo fast at politiet, Førergarden og Germanske SS Norge var underlagt militær straffelov, og dermed kunne dømmes til døden for ordrenekt gjennom Politiets særdomstol. Denne Lex Eilifsen ble utsatt for skarp kritikk, fordi den var gitt tilbakevirkende kraft. Etablering Med hjemmel i den nye loven ble Politiets særdomstol etablert som en ad hov domstol skulle skulle settes ned ved behov. Josef Terboven sto på kravet om at Eilifsen måtte dømmes til døden, og han mente at dette måtte gjøres i en norsk domstol. Lie beordret sjefen for Statspolitiet, Karl A. Marthinsen og politimester i ordenspolitiet Egil Olbjørn til å delta som dommere. NS-oppnevnt høyesterettsdommer Egil Reichborn-Kjennerud ble utnevnt til å lede domstolen etter å ha blitt forsikret om at domstolen skulle behandle saken på fritt grunnlag. Eilifsens forsvarer var Albert Wiesener. Behandlingen av EilifsensakenI første omgang klarte de ikke å få dømt ham, fordi det ikke fantes noen relevant hjemmel. Reichborn-Kjennerud hevdet at Eilifsen ikke kunne dømmes etter den nye loven, men at han kunne dømmes etter bestemmelsen om ordrenekt som allerede fantes i loven. Maksimumsstraffen etter denne bestemmelsen var 10 år i fengsel, mens Reichborn-Kjennerud mente fire år kunne være passende staffeutmåling. Olbjørn var enig med ham, men gikk inn for en lengre fengselsstraff, mens Marthinsen gikk inn for dødsstraff. Terboven skal ha blitt rasende over dette, og krevde en ny runde i retten. Både Olbjørn og Reichborn-Kjennerud gikk imot en kjennelse på juridisk grunn og ble satt under et betydelig personlig press fra Lie og Riisnæs og ble truet med blant annet at de selv kunne bli henrettet. Reichborn-Kjennerud svarte da at dersom Norges frihet avhang av et justismord fikk det heller være med friheten, og så fikk han heller selv bli henrettet. De ble også lovet at Quisling ville bruke sin myndighet til å benåde Eilifsen. Da retten ble satt igjen, hadde Olbjørn gitt etter for presset da Marthinsen sa han ville ringe det tyske politiet om han ikke ga etter, mens Reichborn-Kjennerud var så sliten at han kunne ikke si annet enn «nei». Eilifsen ble da dømt til døden med stemmene til Marthinsen og Olbjørn, mens Reichborn-Kjennerud tok dissens. Terhoven avviste blankt Quislings forsøk på å benåde Eilifsen, som de tre dommerner hadde blitt lovet. Henettelse og virkninger av sakenEilifsen ble henrettet ved skyting den 16. august 1943 av ti betjenter fra Stapo ved Sværsvann på grensa mellom Oslo og daværende Ski kommune. Samtidig med henrettelsen ble omkring 700 politifolk over hele landet pågrepet og avkrevd lojalitetserklæring. Omkring 600 nektet og 300 av disse ble sendt i konsentrasjonsleir, mens omtrent like mange ble sittende i Grini fangeleir. Mens tanken fra okkupasjonsmyndighetene var at dette skulle stramme opp i rekkene, førte til det heller til mer motstand innen politiet og til at rekruttering til politiet nesten helt stoppet opp. Promlemet for Reichborn-Kjennerud var at behandlingen av Eilifsensaken var under krigen underlagt sterk taushetsplikt, og utad ble han oppfattet som en av Eilifsens mordere. Dette gjorde at han var redd for å likvidert av Hjemmefronten, og fikk etter hvert psykiske problemer som følge av det press han var under. Han hadde flere nervøse sammenbrudd i årene 1943 og 1944 og han misbrukte sovemidler, medikamenter og alkohol. Han ble ved rettsoppgjøret etter krigen dømt til ti års tvangarbeid, men tidlig løslatt blant annet med begrunnelse om at han «med alvorlig risiko for seg selv la for dagen en modig og uforferdet holdning ved å fastholde sin votering om anvendelse av fengselsstraff i stedet for dødsstraff overfor Eilifsen». Quslings manglende benådning av Eilifsen gikk inn i tiltalen mot Qusiling i rettsoppgjøret og Qusling ble dømt for drap på Eilifsen. Kilder
Kjellers bombehistorie i andre verdenskrig hadde et betydelig omfang. Kjeller flyplass ble i løpet av krigen utsatt for tre store bombeangrep - utført av tre ulike nasjoners luftstyrker. Ut fra foreliggende materiale har vi satt opp denne listen med tidsangivelse og antall bomber:
Oppfordring fra RiksantikvarenI dag er de aller fleste bombekratre fylt igjen, men Riksantikvaren har ønsket at enkelte av de opprinnelige hullene skal bli liggende som et taust vitne om de dramatiske angrepene. I tråd med dette ønsket er det i 2022 sørget for at ett av kraterne i den bratte Nitteberglia blir behørig markert med en infotavle med historien som ligger bak. Litt høyere i den samme lia ligger fire andre kratere som antas å stamme fra det samme raidet – med stor sannsynlighet det amerikanske angrepet 18. november i 1943. Omfanget av bombingenSå langt det har kunnet bringes på det rene ser det ut til at både de amerikanske og britiske bombene veide 250 kg. Selv om det tyske angrepet hadde et mindre omfang kan vi fastslå at det i løpet av krigen ble sluppet rundt 40 tonn eksplosiver over Kjeller flyplass og nærmeste omegn. Ser vi på Norge som helhet er det registrert at de allierte slapp rundt 3000 tonn bomber til sammen. Allierte styrker slapp vel 2,7 millioner tonn på mål i Tyskland og okkuperte områder. Registrering av bombenedfalleneDet er ikke kjent hva de tyske myndighetene foretok seg av kartlegging rundt bombenedfallene – antagelig var det ikke særlig omfattende. Men fra det amerikanske dagangrepet i 1943 finnes flere interessante dokumenter. To av dem er nedtegnet av nordmenn i tjeneste på Kjeller under krigen. Det ene er en beretning av Asbjørn Larsen. Han forteller detaljert om sine opplevelser i Asbjørn_Larsen_-_en_Kjellerveterans_nedtegnelser. Det andre er en opptegning som ble gjort av Finn Garthe Rifseim, født 4. oktober 1922. Han var ansatt ved driftskontoret på flyfabrikken, som da var under tysk ledelse (Brinker Eisenwerke). Men siden det var manøver på flyplassen hadde han i likhet med de fleste andre fått fri den dagen. Fra sitt bosted ved Sorenskriverbakken i Rælingen, hadde han fritt utsyn over Lillestrøm og Kjeller. I Amerikansk_bombeangrep_på_Kjeller_1943 er både hans tekst og tegning av bombingen tatt inn. Tegningen er lagt inn med blyant på et stykke papir av dårlig kvalitet – for selvsagt var det stor mangel på både papir og skrivesaker. Men han har gitt en helhetlig gjengivelse, og fått med utrolig mange detaljer. Det tredje er luftfoto som tydelig viser at området ved Brøterbakken og østre baneende er pepret med bombenedfall - se øverst. Ueksploderte bomberNoen av bombeflyene som ikke kom inn i riktig posisjon over bombemålet, fortsatte i en sving og kvittet seg med bombelasten - med sikkerhetspinnen på plass - over Vardeåsen og Heksebergåsen på grensen mot daværende Sørum kommune. Men også på Kjeller falt det et stort antall bomber som ikke eksploderte. Det var russiske krigsfanger fra fangeleiren på Kjeller som fikk den meget risikable jobben med å grave opp bombene. Bildesamling av ulike bombeskader
Son under andre verdenskrig omtaler hendelser under okkupasjonen 1940–1945 i Son i Akershus. Området ble besatt av tyske styrker tidlig 9. april som ett av de første stedene i Norge. Tyske styrker ble satt i land fra krysseren «Lützow» ved hjelp av fergen «Oscarsborg» og ble samlet opp på torget i Son.Tidlig på morgenen 9. april 1940, etter at den tyske flåten som stevnet inn mot Oslo hadde blitt slått tilbake ved Oscarsborg lenger inn i fjorden, ble fergen «Oscarsborg», også kjent som «Borgen» som gikk i trafikk mellom Son og Oslo kapret av krysseren «Lützow». Omkring 300 soldater og offiserer ble satt over på fergen, som ble sendt til Son. Dermed ble torvet i Son et av de første steder hvor tyske soldater satte sine ben på norsk jord under invasjonen, med unntak av de som hadde svømt i land fra «Blücher». Totalt ble omkring tusen tyske soldater satt i land i Son i løpet av dagen. Les mer … En grensesone var under andre verdenskrig et område i Sør-Norge med grense mot Sverige der det var restriksjoner på ferdsel. Grensesonene ble innført for å begrense muligheten til å flykte til Sverige og for å stoppe innsmugling av våpen og annet materiell fra Sverige.
OmfangGrensesonene ble opprettet i juni 1940. Grensesone Øst omfattet områdene nærmest grensen, mens Grensesone Vest omfattet et langt større område, som omfattet følgende kommuner: 1. januar 1944 ble sonene utvidet. RestriksjonerInnbyggerne i grensesonene måtte ha et grenseboerbevis som ble utstedt av politiet. De som bodde helt opp til grensen måtte i tillegg ha et hvitt sperresonebevis. Andre som skulle ferdes i grensesonene måtte ha grensepass. Privat bilkjøring var forbudt. Busser og tog i grensesoner var derfor som oftest fulle. Det var i tillegg krav om reisetillatelse dersom man skulle lenger enn tre mil. Dette unngikk mange ved å kjøpe billett et stykke av veien, gå av, og kjøpe ny billett videre. Sjåfører og konduktører oppdaget dette, men de aller fleste lukket øynene for det. Bestemmelsene ble fra januat 1942 håndhevet av et eget grensepoliti. EffektGrensesonene gjorde passering av svenskegrensen vanskeligere, men på ingen måte umulig. Både sjøveien fra kystbyene i Grensesone Vest og over land i Grensesone Øst var det fullt mulig å komme seg over. Grenseloser tok på seg det farefulle oppdrag å gang på gang føre folk fram til grensen. Litteratur
|
Ukas bilde
Aktuelt
Om lokalhistoriewiki.noLokalhistoriewiki drives av Norsk lokalhistorisk institutt (NLI) ved Nasjonalbiblioteket. Wikien hadde 2,6 millioner besøk i 2023, og akkurat nå har vi 77 269 artikler og 217 700 bilder. Om du vil bidra med å skrive, redigere eller laste opp bilder, er det bare å registrere seg som bruker! Hvis du trenger starthjelp, kan du ta en titt på hjelpesidene våre. Og om du ikke finner ut av ting, ta gjerne direkte kontakt med oss på NLI. |
- Sider med duplikatargumenter i malkall
- Domstoler
- Andre verdenskrig
- Straff
- Etableringer i 1943
- Opphør i 1945
- Kjellerhistorien
- Krigshandlinger
- Kjeller flyplass
- Kjeller
- Lillestrøm kommune
- Skedsmo
- Hverdagsliv under andre verdenskrig
- Akershus fylke
- Innlandet fylke
- Hedmark
- Telemark fylke
- Vestfold fylke
- Østfold fylke
- Forsider