Norges monarker: Forskjell mellom sideversjoner
Hopp til navigering
Hopp til søk
mIngen redigeringsforklaring |
m (→Se også) |
||
| Linje 101: | Linje 101: | ||
*[[Harald V]] ([[1991]]–) | *[[Harald V]] ([[1991]]–) | ||
== Referanser == | == Referanser == | ||
Sideversjonen fra 4. apr. 2009 kl. 14:58
Norges monarker, som hersket over et samlet Norge, regnes tradisjonelt fra Harald Hårfagre, muligens som en arv fra Snorres framstilling i Heimskringla. Det er imidlertid usikkert hvor stabil kongemakten var i de første ca 150 år, og historikere har argumentert for at Norges kongerekke like gjerne kunne regnes fra Olav Tryggvason[1], eller fra Harald Hardråde[2].
Kongerekken er samtidig en innfallsvinkel til Norges historie: Den beskriver utviklingen av statsmakten og regjeringen i Norge: fra rikssamling, gjennom middelalderens kirke- og kongeroller, via Kalmarunionen og enevoldstiden, omskiftinger i kjølvannet av den franske revolusjon og Napoleonskrigene fram til dagens konstitusjonelle monarki.
De lengstregjerende kongene er Christian IV (60 år) og Haakon VII (52 år).
Hårfagreætten og Ladejarlene
- Harald I Hårfagre (ca. 872–ca. 933)
- Eirik Blodøks (ca. 931–ca. 933)
- Håkon I Adelstensfostre den gode (933–ca. 960)
- Harald II Gråfell (ca. 960–ca. 970)
- Håkon Sigurdsson, Ladejarl (ca. 970–995)
- Olav I Tryggvason (995–1000)
- Eirik og Svein Håkonsson, Ladejarler (dansk styre) (1000–1012)
- Håkon Eiriksson og Svein Håkonsson, Ladejarler (dansk styre) (1012–1015)
- Olav II (Haraldsson) den hellige (1015–1028)
- Håkon Eiriksson, Ladejarl (dansk styre) (1028–1030)
- Svein Knutsson (Alfivason) (dansk styre) (1030–1035)
- Magnus I den gode (1035–1047)
- Harald III Hardråde (1045–1066)
- Magnus II Haraldsson (1066–1069)
- Olav III Kyrre (1067–1093)
- Håkon Magnusson Toresfostre (1093–1095)
- Magnus III Berrføtt (1093–1103)
- Olav Magnusson (1103–1115)
- Øystein I Magnusson (1103–1123)
- Sigurd I Jorsalfare (1103–1130)
- borgerkrigstiden innledes
- Magnus IV Blinde (1130–1135)
- Harald IV Gille (1130–1136)
- Sigurd Slembe gjorde krav på kongsnavn og tronen 1136-39
- Sigurd II Munn (1136–1155)
- Inge Krokrygg (1136–1161)
- Øystein II Haraldsson (1142–1157)
- Magnus Haraldsson barnesamkonge 1142-1145, regnes ikke med i vanlige opplistninger
- Håkon II Herdebrei (1159–1162)
- Magnus V Erlingsson (1161–1184)
Sverreætta
- Sverre Sigurdsson (1177–1202)
- Håkon III Sverresson (1202–1204)
- Guttorm Sigurdsson (1204)
- Erling Steinvegg var baglernes kandidat som norsk konge 1204-1207
- Inge II Bårdsson (1204–1217)
- Filippus Simonsson var baglernes kandidat som norsk konge 1207-1217
- Håkon IV Håkonsson (1217–1263)
- Borgerkrigstiden avsluttes
- Magnus VI (Håkonsson) Lagabøte (1263–1280)
- Eirik II Magnusson (1280–1299)
- Håkon V Magnusson (1299–1319)
- Magnus VII Eiriksson (1319–1355)
- Håkon VI Magnusson (1343–1380)
- Olav IV Håkonsson (1380–1387)
Kalmarunionen
- Dronning Margrete Valdemarsdotter (1388–1412)
- Erik av Pommern (Eirik III) (1389–1442)
- Christoffer av Bayern (1442–1448)
- Karl I Knutsson Bonde (1449–1450)
Dansketiden, Oldenburg
- Personalunion
- Christian I (1450–1481)
- Interregnum (1481–1483)
- Hans (1483–1513)
- Christian II (1513–1523)
- Frederik I (1524–1533)
- Interregnum (1533–1536/1537)
- Dansk lydrike
- Helstaten Danmark-Norge
- Frederik III (1660–1670)
- Christian V (1670–1699)
- Frederik IV (1699–1730)
- Christian VI (1730–1746)
- Frederik V (1746–1766)
- Christian VII (1766–1808)
- Frederik VI (1808–1814)
1814
Personalunion med Sverige
Huset Holstein-Gottorp, deretter Bernadotteslekten
- Karl II (1814–1818)
- Karl III Johan (1818–1844) [3]
- Oscar I (1844–1859)
- Karl IV (1859–1872)
- Oscar II (1872–1905)
Et selvstendig Norge, 1905-
Referanser
- ↑ Vera Henriksen: «[Olav Tryggvason] var den første som virkelig samlet Norge, innland sådel som kystområder, fra Göta älv til Finnmark i nord; som sin forlengede arm satte han lendmenn i alle landsdeler.» I: Norges konger. Grøndahl Dreyer, 1995. s 39
- ↑ Claus Krag: «Særlig må Haralds rolle som dynastigrunnlegger framheves. De senere norske kongene, fram til 1387, var alle hans ætlinger. Ættelinjen fra Harald Hardråde tilbake til Harald Hårfagre virker derimot oppkonstruert og mer usannsynlig. Derfor burde den norske kongeslekten i middelalderen heller kalles «Hardrådeætten» enn «Hårfagreætten». Harald Hardråde bidro helt vesentlig til konsolideringen av et eget norsk rike.» I: Norsk biografisk leksikon, 2. utg., bd 4. 2001
- ↑ Karl II adopterte Jean-Baptiste Bernadotte, som etterfulgte ham som Karl III Johan