Kjeldearkiv:Fra bisp til konge (Eikerminne 1950)
Fra bisp til konge (1595-1749). Glimt av Eiers fortid.
av Roar Tank
Gjengitt fra Eiker Historielags årbok Eikerminne 1950, s.15-29
s.15
Det hender at den som lever seg inn i fortiden, gjennom de gamle skrifter, får se for seg en enkelt scene, en enkelt dag, så levende at det er umulig å slippe den. Det blir så friskt, så menneskelig og så nærværende at det blir stående i ens erindring som var det en opplevelse.
Superintendenten Jens Nilssøn har latt sin famulus, sin sekretær ville vi si, fortelle om bispevisitasene. Det er vel lettere å kalle ham biskop, selv om den apostoliske etterfølgelse ble brutt i Norge og Danmark ved kirkereformen av 1536.
Jens Nilssøn var etter datidens begreper alt en gammel mann da han 57 år gammel kom til Eiker i 1595. Ung — 25 år gammel — var han da han i 1563 var blitt rektor i Oslo og gift året etter med den daværende superintendents datter Magdalena i Oslo—Hamar forenede stift. Han ble åtte år senere sin svigerfars, Frants Bergs, medhjelper og i 1580 «retteligen udvalgt og kaldet til at være superintendent» i Oslo og Hamar stifter.
Fra Båhuslen til Dovrefjell og Østerdalene, i vest til Telemark gikk hans ferd, utrettelig og med nidkjær ånd for å nedbryte minnene og skikkene fra den romersk-katolske tid, som dengang ennå erindredes av de eldste.
På Eiker fikk Fiskum kirke stå som en anneks-kirke. Men Berg kapell var «plat ødelagt, nu nedbrote. Det var engang viet til St. Margrete. Ruinene av den lille stenkirke nevner Hans Strøm: «Paa Gaarden Berg en kvart Miil ovenfor og ligeledes ved den alfare Vei, har og staaet en gammel Bygning, hvoraf endnu sees Grundvolden,
s.17
som bestaar af meget store Stene med Kalk i mellom, der er ligesaa haard som Stenen». Så fantaserer Strøm videre om den gamle kirkeruin.
Jens Nilssøn var knapp og kjølig, uten fantasier.
La oss først følge Jens Nilssøn på hans ferd gjennom Eiker. På Lier prestegård den 2. juli 1595 var det stille og fredelig. Da Modumspresten herr Lage kom til herr Oluf på FrognerFrogner, gikk de til, bords. «Siden gikk bispen op paa sit kammer til forschrefne tid», heter det. Det hadde vært «solskiens vær, dog vaarhimmelen offuerdragen undertiden med blege schyer, sønden vind».
Det var et stort følge Jens Nilssøn hadde, nesten en liten avglans av den romerske biskops fyrstelige prakt. Et minne om dette var også bispetaleren som den romerske prests husholderske fikk ved besøket. Nu skjenket den protestantiske superintendent prestefruen Marin en gammel daler og datteren Birgitte en mark.
Den gamle vei følger vi gjennom Hval, til stevnestuen Viulstad, over Stoppen Stoppen og Nøste. Han ser over til Kobbervik, det gamle Kauparvik. Vi kommer nu gjennom Bragerhagen til Bragernes. Han atskiller mellom Drag eller Drum og Eikerelven. Han mener at Drammen kommer av Drammedal. Vi må si som den gamle professor som ikke kunne motsi studentene og alltid gav dem beste karakter: «Ganske riktig, bare det motsatte!» Dramdal er jo dannet av Drafn som er er poetisk bilde «bølge».
Vi hører om glemte, for lengst forsvunne gårder i det senere Bragernes byområde. Han reiser ikke den almanne vei over øvre Sund, men ser over til Strøm på den søndre side av elven. Etter Landfall kommer vi til første gård på Eiker, «heder Vienes liggendis paa høyre haand och er den første gaard paa Eger».
For dem som er kjente på Eiker, vil det ha interesse å følge Jens Nilssøns vei som hans sekretær får den diktert:
«Saa derfra i vester 1 fiering til en aa heder Solberg aa, der fore wj offuer en bro heder Solberg bro i vester. Denne an kommer af norden aff marcken aff den skoug som ligger imellum Eger og Lier, och staar der 7 sanger paa den nordre siden i rad strax hoss huerandre. Och løber forschrefne Solberg aa vd i Eger (elffuen) som wj haffde paa den venstre haand strax hos oss.
Saa fore wj fra Solberg aa i norduest 1/2 mijll til en anden elff heder Krogstad-
s.18
elffuen. Der staar 8. sauger oc droge wj om 2. sauger staaendis paa den nordre side dem haffde wj paa den høyre haand, 3. pilskud imellum huer, och 6. paa den venstre haand floget langt fra oss, ret hoss huer andre.
Denne elff kommer norden fra aff forschrefne skoug imellum Lider och Eger, oc løber ud i Eger elffuen hen ved 2 eller 3 pilskud derfra som wj fore offuer forschrefne Krogstad aa.
Siden fra Krogstad aa droge wj i norduest 1 pilskud om en gaard heder Krogstadt liggendis ret hoss veyen paa den venstre haand.
Saa fore wj derfra i norduest 1 1/4 fiering igiennom nogen smaa skoug til en gaard heder |Sande och haffde Egerelffuen paa den venstre haand 3 pilskud fra oss. Der wi korn til Sande møtte her Tiustell Olssøn her Lauritzis capellan paa Eger, bispenn och antuordet hannem her Lauritzis breff.
Der effter skifrer wj hester paa forchrefne Sande.
Siden fore wj derfra i norduest 1/2 parten aff en 1/2 fiering til Sundgaarden (ved Hougssundt som mand drager offuer til her Lauritzis paa Eger) och er der fra Lier och til dette sund 2 mijll.
Saa fore wj fra Hougssund i nordnorduest fiering igiennom en skouff til Vidrene elffuen, der fore wj offuer it vad i norduest. Och kommer denne aa aff nogle smaa vande liggendis øster i marcken.
Saa fore wj fra Vldrene elffuen i nordnorduest 3. fieringer dl en gaard heder Drammedall. Der skiftet wj hester, och boer der en heder Anders och hans quinde heder Aase, hun haffuer verit gifft tilforn och haffde en hed Christoffer, er smucke effnige folck, der vaar bispen op i stuen oc drack engang imeden de skifftet hester.
Der effter fore wj derfra i nord 2. pilskud til en bro heder Kniffuebro liggendis 1 mijll fra Hougsund. Der under rinder en beck kommer østen aff marcken 1 mijl aff myrer oc løber vester udj Egerelffuen.
Saa derfra i nord 1 fiering til en gaard heder Varp liggendis paa den venstre haand iche langt fra veyen. Der ende vester i fra 1/2 fiering ligger Buskerud, der fogeden Peder Christiernssen her Laues suoger boer.»
Visitatsferden gikk videre. Ved Bergsjø-evjen steg magister Jens Nilssøn og soknepresten på Modum av hestene og lot seg ro opp under Heggen. Fra Modum dro superintendenten og hans følge videre på hesteryggen over Snarum til Sigdal, så til Numedal og Telemark fra Tinn til Skien for gjennom Lågendalen å nå tilbake over Sandsvær til Haug på Eiker. Det var en besværlig reise på gamle ridestier, over fjell, gjennom elver. Og i Telemark var kampen mot overtro og papistiske skikker på det sterkeste, mot ville gravøl, mot drukkenskap. Jens Nilssøn var en meget kraftig og myndig
s.19
prelat. Hans svigerfar hadde jo vært lenge svak, og de første lutherske ]]superintendent]]er hadde tatt de svære oppgaver nokså rolig og lett. Først magister Jens tok opp kampen mot det store forfall som fulgte i ytre henseende med kirkeforandringen.
Da det geistlige følge var nådd inn over Eikers vestgrense ved gården Vegu, det gamle Vig-haugr, kamp-haugen, hadde Eikerpresten sendt sin kapellan i møte for å føre det ridende selskap fram til Haug.
Dette var i kong Christian den fjerdes ungdom, før han selv grep inn i regjeringen. Tredve år etter anla og bygde han den nye, etter tidens leilighet enestående kjørevei fra Hougsund til Kongsberg, for sølvverkets skyld. I 1595 var i sommerhalvåret hesteryggen bispens fremkomst-
s.20
middel. Dagen da han nådde Eiker, hadde Jens Nilssøn på en dag ridd 2 store mil: «temmelige gode vey paa den venstre side Louen, men paa den østre side som wi fore er det ikke saa god vey.... solskien indtil imod middag, da begynte det at regne en stor skur. Siden holt det op och solskien undertiden imod aftenen, sønden vind».
Da Jens Nilssøn kom over grensen til Eiker, sendte fru Gudrun Gren sin forvalter ham imøte for å be ham til Skjelbred. «Da vndschyldet bispen at hand icke kunde det giøre»- Vi må ikke tro at det var en kavalkade på fnysende gangere. Nei, små norske hester, som vi kjenner helt fra Eggumstenens tegninger fra jernalderen, gikk i sindig god skrittgang, som vi eldre husker fra nordfjordingene på setervei. De ble jo skiftet med mellomrom. Vi må tenke på Islands veiforhold i vår tid.
Vi vet at fru Gurun på Skjelbred var en søster av Anders Gren og enke etter Jon Nilssøn Skak til Skjelbred. Kansler Anders Gren levde ennu i 1595 og skrev seg til Sundsby i Båhuslen, kriger i syvårs-krigen, etter Hans Pederssøn Litle Norges Rikes kansler, men aldri knyttet til Eiker, som denne var det. Anders Gren døde først i 1614. Fru Gudrun skal vi møte på selve Olavsdagen på prestegården i gildet hos soknepresten herr Lauritz Christofferssøn som alt i tyve år hadde vært Eikers overhyrde.
Langsomt og sindig beveget det geistlige tog seg frem. På Fossen, vår tids Fossesholm, bodde visst ennå fru Inger Ottesdatter av Austråts datter fru Ingeborg Nilsdatter Gyldenløve, Peder Hanssøn Litles enke. Her kom ingen forvalter for å by følget inn. Men hør nu:
«Der strax østen for rinder en elff som kommer aff Fiskum vandet aff den nordre ende ved den østre side+ som ligger fra Fossem i sønder 3. eller 4. pilshud, Der staar Hans Pederssøns sauger lige ved Fossem de 2. paa det østre land och den tredje paa det vestre land. Och ligger der en bro tuert offuer heder Fossembro. Saa løber hun der fra i nordoust.»
Nå red de fra Spæren om Berg og kom til Sem, Hans Pederssøn Litles gård, den tidligere kongens gård. Der stod Hans selv ute og
s.21
bød bispen inn med seg til gjest. Da var klokken 12. «Saa bleff da bispenn hoss hannen til middags maaltid». Medtjeneren i Sandsvær kall herr Marcus Jenssøn var ennå med, skjønt Jens Nilssøn hadde gitt ham et bare måtelig vitnesbyrd, men føyet til at han hadde «en god røst at messe medt». Følget ble sendt i forveien til Haug.
Dagen etter, «then 29. Julij S. Oluffs dag», visiterte superintendenten «Houg kircke paa Eger och predicket selff den text Rom. 13. de magistratu et subditis». Det var den gang så likefrem og enkelt. I den gamle bibeloversettelse var ikke så lite preget av Martin Luthers personlighet, et preg som gikk over i den oversettelse som den gang var den danske. Luther var ikke redd for å forsyne oversettelsen med belærende tillegg, som nu forlengst er skåret bort. Det var lite igjen av Paulus uendelige resignation som så hen til det forestående martyrium. Også den kristne urkirkelige askese var Luther rask nok til å forklare fra sin tross mot den romerske tradition som han i sin klostertid hadde levet under og gjort opprør mot: «All øvrighet er av Gud». Og skatten til keiseren. Luther føyet til i vers 5: «verdslig mact er for timelig freds skyld. Derfore er Samvittigheden plictig af tilbørlig kierlighed at være hende underdanig». Og til vers 7 føyer Luther: «Seer huor godt det er at gifue Skat, oc være lydig, Thi der med hjelpe i til at beskytte de Fromme oc straffe de Onde. Derfore lader eder det icke fortryde». I Romerbrevets 13. kapitels siste vers stod det i den gamle oversettelse: «Men fører eder i vor HERRE JEsum Christum: Oc bevarer Legemet. Dog saa at det bliver icke løsactigt». Dette måtte Luther rette på og tilføyer: «Det er, plager icke Legemit formeget med ulidelig Hellighed, Vect, Faste, Grundelse, som øyenskalcke giøre». «Vect» betydde våking, «Grundelse» grublerier. Og øyenskalke er i reformatorens munn papistene. Det har sikkert vært en tordnende og manende preken. Vi har bevart 32 prekener av Jens Nilssøn, og de står meget høyt i vår kirkes historie. Den gang åt og drakk de som hadde råd dertil, løsnet som kirken var fra de romerske kirkeregler om faste og måtehold.
Tilstede i kirken var Hans Pederssøn og hans frue Anne Hansdatter Schinkel fra Gjerskov på Fyn i Danmark. Tilstede var også
s.22
[[Frederik Hanssøn Litle|fru Gudrun på Skjelbred. Og den unge {junker Fredrik]]. Med ham utdøde slekten Litle på Foss og Sem. Og der var jomfru Anne, Fredriks søster. I tre ættledd hadde de eiet Foss, det senere Fossesholm, og Sem. I 1616 var det forbi med denne danskættede adelsfamilie. I 1595 var det ennå bare herlighet og glede. Og alvor. Bispen formante almuen. Han gikk av stolen «ned paa gulffuit som hand er von at giøre.... og iblant andet Lastet han flux deris uskickelige væsen med druckenskaff og slagsmaall och andet saadant.»
Efter formaningen eksaminerte, prøvde, han folket, både unge og gamle udi deres kristelige religion och cathechismo». «Siden bleff der siunget: Gud fader vdj Himmerig sin vilje hand oss kiende». Så leser vi:
«Der efter gick Hans Pederssen och bispen hiem i prestegaarden och gick Hans Pedersen op met bispen paa hans kammer, och der skenckte bispen hannem 3. eller 4. maarskin och 6. hermelin. Siden lod Hans sin tiennere (hente) en liden stenflaske aquae vitae och skienckte bispen, och igaar skienckte hand bispen en liden tønne syltedt Ingefær.
Samme dag haffde her Lauritz til giest hoss sig Hans Pederssen och hans frue fru Anne Skinckell, jomfru Anne Hansdaatter och Hanssis søn Frederick Hanssen en liden vng juncker, item fru Gurun Green, och hendis søn en ilden juncker heder Niels Joenssen och hendis daatter jomfru Alitz. Item bispen M. Jens, oc 2 smucke mend ther i sognet ved naffn Oluff Reyerssen paa Ager liggendis i sønder fra prestegaarden 3. eller 4. pilskud oc Pouell Hoen, Torgier Hoens søn. Oc ligger Hoen i nord fra prestegaarden 3. eller 4. pilskud.»
Ved det andre bordet satt Christian Berg og hans kvinne Anne, Niels Kolberg, Engelbret Snicker og hans kvinne Elze. «Item Jens fru Gudruns foget och Hans Pederssens fogit Casper Dirickssen och 2 eller 3 unge kiøbsuenne aff Bragenes». De fornemme herskap fra Skjelbred og Foss og Sem dro til båts hjem ved syvtiden, fulgt til båten av Jens Nilssøn og soknepresten. Da var det atter klart solskinnsvær, etterat det om dagen hadde vært skyet med smått regn.
Men så!
Hans Pederssøns folk kom tilbake til prestegården for å drikke med de unge kjøpsvenner fra Bragernes. De «begynte at dricke
s.23
och siden imod dagningen sloes de med tørre hug och buldrede saa at ther kunde ingen haffue ro om natten». Superintendenten var tidlig oppe etter den søvnløse natt — kl. 4, og forærte ved avskjeden Elin, herr Lauritz', en gammel daler. Så gikk ferden i båt på Fiskumelven — kalt Hougselven — ned til evjen omkring Løssjøen og ut på Ekerelven. Her ser de Skramnes på det søndre land til høyre. Fra Daler på Eiker regner herr Jens Nilssøns famulus at det er en halv mil til Bragernes, som de ror forbi frem til Gilhus i Lier. På Sankt Hallvards gamle kongsgård Huseby hviler så Jens Nilssøn ut. Av Michel på Huseby får han en gave: en spekelaks, og av Michels hustru Anne Olsdaatter et par fløyels tøfler. Ennu følger kapellan Tjøstel fra Eiker med. Men så går ferden til Asker og derfra hjem til Oslo med båt.
Men hør hvor bekymret magisteren ennå er for Eiker da han i Asker tar avskjed med |Tjøstel: «Oc samme tid gaff hand her Niels och |her Tiøstel forloff at fare hiem. Men tilforn baade i dag tilig och nu offuer borde bad bispen |her Tiøstel at hand schulle sige her Lauritz paa Eger alffuorlige at handt tager kirckernis regenschaffs (bøger) met det første oc visiterer thj der klauges fast at regenschaffet er iche taget udi 8. eller 9. aar sommesteds som de oc er berettet her udj Aske.
Och at her Lauritz ville haffue en flittig tilsiunn medt almuen ther paa Eger at de søger kircken oc lader den wskickelige væsen som de haffue. Disligest ville ochsaa haffue en god tilsiun i sit huss oc see hvorledes ther gaar til baade ude oc inde.»
Det siste var en fin liten sarkasme med takk for en urolig natt på Haug prestegård. Skal vi tro Peder Anchersen, så varte det uskikkelige liv på Eiker ennå i hundre år.
Det historisk interessante ved dette blikk inn i fortiden, et hurtig øyekast inn i livet på Eiker i kong Christian den fjerdes ungdomstid, — viser hvor vaklende den nye kirke og dens forandrede lære har vært.
De gamle bånd som det romersk-katolske presteskap i all fall i noen grad hadde lagt på menigheten, var løsnet. Luthers farlige ord om faste og våking og om øienskalke ble hørt. Kirkebygningene forfalt, regnskapene kom i uorden, klostrene og bispegårdene som
s.24
hadde vært milde stiftelser, ble for største delen inndratte av staten. Den nye superin-endent kunne nok advare, sende påminnelser. Det er bare den halve historiske sannhet at kirken og dens gods i den romersk-katolske tid var skattefrie. Inntektene ble brukt til formål som nå enten ble fornektet og latt øde, eller som staten måtte ta opp. Bare noen få milde stiftelser fikk bli stående som gamlehjem og sinnssyke-asyl.
Peder Anehersen og Hans Strøm har berøvet oss de kjære romantiske drømmer om kongsgårder og slotter på Eiker.
Kongsgård i det gamle sprog betyr bare at staten, personifisert i kongen, eide gården. Kongsbonde og kongsleilending hadde ikke noen glans over seg. Vi er rent på villstrå når vi bruker ord som herregård, hovedgård og gods. I den tid da disse ord ble skapt, betyr herregård bare en gård som eides av en herre, en adelsmann. Ble den fastholdt som sete for adelsmannen, ble den senere kalt en adelig setesgård og kunne få frihet for en jordskatt. Men en adelsmann kunne godt eie jord som ikke var skattefri. Hovedgård begynner vi nå å kalle hver hovedbygning på en gård i oppløsning, for hovedbølets vedkommende. En «hovedgård» er et gammelt dansk ord: en gård med arbeidspliktige bønder. Den behøver ikke å være adelig setesgård. Og så «gods»! En storgård med skog kan være meget større enn et «gods». Når en person eide flere gårder, da ble det til-
s.25
sammen et gods. Det kunne godt forenes under en hovedgård, og hovedgården kunne godt være adelig eller uadelig, med eller uten privilegium. Peder Anchersen fortalte oss jo om gods og om herregårder på Eiker for to hundre år siden. Ingen av dem var da adelige. Nu har jeg sett et gammelt sagbruk betegnet både som hovedgård og som herregård. Ære være de vakre gamle bruk. De kan være like gode uten disse navn, som der er historisk uriktige. Buskerud på Modum hadde privilegier ennå i Collett-familiens eie. Den var først statens fogedgård, ble så borgerlig gods, utstyrt med store privilegier. — Det var en liten sluttbemerkning som har falt meg i pennen fordi jeg nylig leste ordene herregård og hovedgård i en årsberetning om et staselig gammelt bruk med et slott.
Er det ikke noen vei siden fra superintendenten til Eiker prestegård? Jo, det er. Christian Grawe på Eiker er den som har reddet Jens Nilssøns visitatsbøker fra hel undergang. Rektor A. E. Eriksen antar (i 1888) at Jens Nilssøns skriver Oluf Børgessøn, som døde i Urskog, hvor han var sokneprest, har eiet visitatsbøkene personlig etter Jens Nilssøns død. Hans sønn Børge, ble prest i Drammen og har brakt bøkene med seg dit. De er så kommet til Grawe som igjen forærte seks bind
s.26
til biskop Peder Hersleb i København i 1748. To av bindene ble lånt til Gerhard Schøning, men kom senere tilbake til de andre fire.
Vi vet at Christian Grawe stod i litterær forbindelse med ikke bare Hersleb, men også med Jacob Langebek. Det har kanskje vært Grawes mening at visitatsbøkene skulle gå til det selskap, som hadde vist ham æren å velge ham til medlem. Langebek roste jo Grawe som den samler og giver av gamle dokumenter som han var. Gavene skaffet Grawe den ærefulle titel professor antiquitatum! «Professor i fedrelandets gamle saker».
Dette var fra Jens Nilsson til Christian Grawe. For Eikers historie har han, etter sin tids oppfatning, hatt interesse. Hvem var så Grawe? Svigerfar til Hans Strøm, naturforskeren og historikeren, sokneprest på Eiker og titulær professor som svigerfaren. Strøm overstråler svigerfaren. Men denne er allikevel verd å minnes. Det store leksikon forteller om Grawe: Født i Tem i Skanderborg amt i Danmark 1. januar 1700, huslærer, senere lærer på Bragernes. Prest i Rygge og Moss 1733 i tolv, år, så i to år tredjeprest i Christiania, på Eiker sokneprest fra 1747 til sin død i 1763 (11. november). Moren Helene Grawe døde 1756, 81 år gammel. Faren sokneprest Niels Cortsen Bisted, døde 55 år gammel da sønnen var syv år.
Jacob Worm forteller at Grawe var skipsprest i 1730, som Strøm også nevner det, men tilføyer at Grawe også tok en tur til England. Mellom Grawe og Strøm var det to prester på Eiker: Peder Jensen Nyrop (1763-1773) og Lorentz Schnitler (1773-1778).
I et brev til Langebek fra Grawe leser vi:
«Bragernres d. 18. Aug. 1748.
Jeg sender herved til SeLskabets (Selskabet til det danske Sprogs og Historiens Fremme) Bogsamling 6 Bind af en gammel lærd Præst udi Norge nemlig Oluf Byrgessen, Sognepræst fordum til Bunlaugs Næs (!), hans haandskrevne Sager, hvis indhold De selv seer; videre herom ved bedre Leilighed....
.....Udi dette øieblik forefaldt denne Skibsleilighed, jeg maa derfor skrive hastig og uordentlig. Vi maa i Hast mestendels snige os paa Skibsleilighed, naar noget skal nedsendes. Min ydmygste og ærbødigste Hilsen beder jeg maa formelde Selskabets værdige Lemmer.»
s.27
På Folkemuseet henger et pastell-maleri som skal være malt av Peder Aadnes og som fremstiller Grawes datter, gift med Hans Strøm. Hvis maleriet er malt av Peder Aadnes, kan det ikke være Grawes hustru Maren Lerche. Peder Aadnes var født i 1739 og døde i 1792. Maren Lerche, som 3. juli 1732 ble gift med Christian Grawe, var født 12. mars 1708, død 5. mai 1743. Disse tall utelukker muligheten av at Peder Aadnes kan ha malt Maren Lerche. Graves annen hustru, Christence Plade (født 1697, død 7. oktober 1775 på Strømsø) kan heller ikke med rimelighet tenkes å være malt av denne maler, da det andre pastellmaleriet, det av Strøm, sikkert må antas å være malt kort før 1791, da det ble brukt som forbilde ved stikkingen av det kjente stikk av Hans Strøm i dette år. Det står da tilbake at bildet temmelig sikkert forestiller Strøms hustru Helene Dorothea Grawe. Hun døde i 1808. Helene Dorothea var først gift med Morten Meyer (født 1725, død 27. oktober 1763). Strøm giftet seg med henne, enken etter hans formann i embetet i Borgund i 1764. Det var som så mange andre preste-ekteskaper den gang, da ellers den nye prest måtte utrede enkepensjonen. Strøm var født 1726, fra 1778 sokneprest på Eiker, og døde 1. februar 1797. Bildet bærer sterkt preg av empire-tidens mote. Hennes fødselsår er ukjent. Men da Grawe ektet sin første hustru, Maren, i 1732, tilsier vår aktelse for Grawe oss å anta at datteren ikke var eldre enn født i 1733, Dette stemmer helt med bildet, som viser oss en kone i femti-årene.
Så vender vi oss til diktet «Salve et vale» («Vær hilset — og far vel»). En rystende brammen med klassisk viten i datidens overveldende lærdom. Det er som å møte Holbergs samtids verste overdrivelser. Det er som om Erasmus Montanus imponerer Peer Degn. Men allikevel er det et interessant dikt.
Strøms boksamling ble skjenket Det Deickmanske Bibliothek.
En leser som studerer nøye Christian Grawes «Egerana», vil bli forbløffet over at den verdige sokneprest hentyder til at dronning Lovise måtte blive «trind», og at kongen må «spise elskovs manna» av hennes munn.
s.28
Var det besk ironi, eller var det uvitenhet?
Kong Frederik den femte var en håpløs alkoholiker og en simpel kvinnejeger. Dronning Lovise var en from og mild engel. Hun døde «den 19. December 1751, da hun var 27 Aar. Det var bevægeligt at see nogle 1000 Mennesker hver Dag paa Slotspladsen, som paa Knæe og med høye Skrig anraabte Himlen om hendes Redning. Selv vilde hun gjerne døe, thi hendes Mands Utroeskaber giorde hende Livet bittert.» Vi kjenner mange enkeltheter om kong Frederik den femtes liv; det har jomfru Biehls fjernbilde og kammerherre Suhms nærbilde sørget for. Det siste skandalskrift er trykt først i 1918. Suhm gir kongen bare den ene ros at han ikke forførte uberørte jomfruer. Det er en ros som ikke tilkommer alle menn. Det store folk elsket kong Frederik. Det så mange av sine egne svakheter igjen hos ham. Kong Frederik den femtes overhoffmarskalk den alment beundrede grev Adam Gottlob Moltke, rådet den unge kronprins til ikke å ha en offisiell elskerinne, som hans farfar og farfars far hadde hatt. «Han skaffede ham een, kaldet Madam Hansen, med hvem han avlede tvende Døtre uden at det næsten var bekiendt». Hans elskov vedblev hele livet å være meget demokratisk. En av hans kvinner var en presteenke.
Det må betones at det ikke er historisk riktig å fremheve kongens levnet i motsetning til et uskyldig og rent levende folk. Et studium av kirkebøkene viser at umoralen var jevnt fordelt mellom de forskjellige samfunnslag. Kongene var så uheldig stillet at deres liv ble mere bemerket, og at ettertiden minnes deres utskeielser, mens den jevne mann ble lykkelig glemt. Vi må også minnes kong Frederik's far Christian den sjette, hvis liv kan bestå for en englenes domstol.
Den kongelige drukkenskap var en bakkantisk vin-rus. Folkets rus hadde intet med vin å gjøre; den var en brennevins-rus, en ravende vanvidds-dans, nettopp aller verst i første halvdel av det attende århundre som er sterkt preget av alkoholisme og radesyke. Vi har tall: «Reisen til Norge betød en betydelig forøgelse av den kongelige vinkælders udgifter. Mens der saaledes i 1749 ved hoffet blev konsumeret omkring 500 potter rødvin om maaneden, udviser det maaneds-
s.29
regnskab, der omfatter rejsen, et forbrug paa over 3200 potter, og for rhinskvinens vedkommende var tallene godt 700 potter og 2650 potter. Disse tal giver dog ikke mulighed for virkelig at vurdere, i hvor udstrakt grad den kongelige suite paa rejsen har nydt Bacchus' glæder, idet vi ikke ved, hvor mange gæster der sad ved kongens taffel til daglig, og hvor mange der blev beværtet under rejsen». Forfatteren Jens Sølvsten har i sin kommentar til P. I. Grønvold's tegninger fra reisen i Danmark (1949) rett i sin uttalelse. Men vi tar ikke feil når vi slutter oss til at Bacchus-toget har vært et ravende følge hvor selv følgets spisser ravet med. Et syn for den, kanskje naive, sokneprest på Eiker! Kunne han ennå ønske dronning Lovise til lykke? Drukkenskapen så han på Eiker, nok til å kjenne tidens laster, med utroskap og sykdom i sitt følge. Han var ikke en hykler, men fulgte bare tidens kongesmiger, som hørte til ved kongereiser. Hermed ønsker vi ham og hans Christence: VALETE!