Forside:Kvinner i lokalhistoria

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Om Kvinner i lokalhistoria
Vi har fått vist fram mange kvinnelige politikere og pionerer - nå skal vi også jobbe for å synliggjøre andre kvinner på en tydeligere måte. Ranveig Kalrudstad får her tjene som eksempel på de som slet ut ryggen like så mye som mennene gjorde det på åkeren. Fotoet er fra hennes familiealbum, og er trolig tatt i 1930-åra.

Kvinner i lokalhistoria er et delprosjekt på Lokalhistoriewiki som har som formål å synliggjøre kvinner i en lokalhistorisk sammenheng. I lokalhistoria, som i historieskriving og -forsking ellers, er kvinner ofte underrepresentert. Dette skyldes til dels at det kan være vanskeligere å finne kvinner å omtale i eldre tiders politiske og økonomiske historie, der kvinner gjerne enten spiller biroller eller omtales kollektivt. Men det skyldes også at historie som andre akademiske fag har vært mannsdominert, og har oversett viktigheten av kvinner og av «kvinnelige sysler».

Få grener av historiefaget har en bedre mulighet enn lokalhistorien til å rette opp denne skjevheten. Lokalhistorie er de nære tings historie, og det å finne kvinner som kan og bør omtales er ikke vanskelig. Samtidig er det fortsatt slik at menn har et forsprang som det må korrigeres for, og det er det vi prøver å gjøre med dette prosjektet.   Les mer ...

 
Smakebiter
Julie Alfstad deler ut diplomer etter avslutta svømmekurs i Pellervika i Brumunddal i 1967.
Foto: Magne Lilleøen/Hedmarksmuseet

Julie Alfstad (født Almerud 14. mai 1926, død 21. november 2003) var kroppsøvingslærer, turninstruktør og svømmelærer. Alfstad, også kjent som «Svømme-Julie», lærte flere tusen barn i Mjøsområdet å svømme gjennom de mange kursa hun holdt i etterkrigstida.

På hjemstedet Brumunddal hadde Alfstad svømmekurs i mange år. Kursa, som ble holdt i blant annet Kvernveita (nedafor Streket) og i Pellervika, kunne samle 50-60 barn hvert år. I Håjendammen i Østre Toten og tjernet Sillongen i Vestre Toten var det også mange som lærte å svømme av Julie. Aftenposten var i juli 1986 til stede på Sillongen, og meldte at dette var den 40. sommeren som Julie «lærte totningene å klare seg selv i vannet».   Les mer …
Berit Olsdatter Malerbakken (født 11. oktober 1860 i Øystre Slidre, død 13. juni 1934 i Østre Toten) var småbrukerkone i Østre Toten. Hun skreiv seg også Berit Slåttum.

Berit Olsdatter reiste etter hvert til Toten, sannsynligvis for å ta seg arbeid. Rundt 1890 var hun tjenestejente på Haugen, nabogarden til Hoff prestegard og Hoff kirke i Østre Toten.

6. april 1890 gifta hun seg med Johannes Larsen (1863–1932), sønn av småbruker Lars Evensen og Maria Johannesdatter. Mannen var fra bruket Spanien, like ved Haugen.   Les mer …
Minnetavle over norske fanger i Ravensbrück.
Foto: Mari Olsen
(2014)

Ravensbrück var en konsentrasjonsleir for kvinner i Tyskland under andre verdenskrig. Den ble åpna i mai 1939 ved landsbyen Ravensbrück nær Fürstenburg/Havel i Brandenburg, omkring ni mil nord for Berlin. Fram til våren 1945 var flere enn 130 000 kvinner fanger i leiren. Bare 40 000 av dem overlevde krigen. I tillegg ble det i 1941 åpna en avdeling for menn ved siden av hovedleiren, og omkring 20 000 menn ble sendt dit. 102 eller 103 norske kvinner ble sendt til leiren.Fangene var dels politiske fanger, og dels tilhørte de minoriteter som tyskerne anså som uønska. Særlig jøder og romfolk var sterkt representert. Ravensbrück var primært en arbeidsleir, også etter at «sluttløsningen» - det industrielle massedrapet på jøder og andre grupper - ble satt i gang i 1942. Det ble bygd fabrikker ved leiren, med konsernet Siemens & Halske som en av de største aktørene. Fangene som ble satt i arbeid på fabrikker ble ofte plassert i en av de omkring 70 underleirene, slik at de oppholdt seg nær arbeidsplassen. Etter krigen fikk en del fanger økonomisk kompensasjon for slavearbeidet i fabrikkene. For eksempel mottok Solveig Lystad erstatning både fra Siemens og fra den tyske staten.

  Les mer …
Cecilia Christina Schøllers store prestisjeprosjekt var Stiftsgården i Trondheim, som hun lot oppføre som enke.

Cecilia Christina Schøller (født Sidsel Kristine Frølich 16. mars 1720 i Tønsberg, død 17. april 1786 i København) var en av Trondheims rikeste personer. Hun kjøpte av kongen i 1776 tittelen geheimerådinne, ikke som hustru av en geheimeråd, men i eget navn, og ble dermed den høyest titulerte kvinne i Norge på slutten av 1700-tallet. Hun lot oppføre Stiftsgården i Trondheim, et av Nordens største trepaléer. Hun var datter av offiser Johan Frederik Frølich (1681–1757) og Hilleborg Frølich f. Wittberg (d. 1771). Faren tilhørte slekta Frølich, mens mora var fra en dansk høyadelsslekt. Cecilia Christina, eller Sidsel Kristine som hun ble døpt, var det tredje av sju barn.

Den 18. september 1742 gifta hun seg med Stie Tønsberg Schøller (1700–1769). Hun var 22 år gammel, mens han var 42 år og enkemann. Hans første ekteskap var med Elisabeth Angell, som døde i 1742. Ekteskapet var typisk for det øvre sjikt i Trondheim; slekta Schøller var først forent med slekta Angell gjennom ekteskap, og så ble den forent med slekta Frølich.   Les mer …
Belle Gunness med dei tre borna hennar, to med Mads Sorenson og yngstemann med Peter Gunness. Biletet vert gjerne datert kring 1908, men yngstemann vart fødd i 1903, og var kanskje noko yngre enn fem år her.
Foto: Ukjend.
Belle Gunness, opphavleg Brynhild Paulsdotter Størset (fødd 11. november 1859 i Selbu, offisielt død 28. april 1908 i LaPorte i Indiana) var ei husmannsdotter frå Trøndelag som vart kjend som den første kvinnelege seriemordaren i USA. Det er skrive fleire bøker og laga dokumentarfilmar om ho.

Den 1. april 1902 gifta ho seg med norsk-amerikanaren Peter Gunnes, opphavleg Peder Simensson Gunnes frå Sandsvær. Då sonen deira vart fødd våren 1903 hadde mannen allereie vore død i nokre månader; forklaringa til Belle var at han i desember 1902 fekk ei kjøttkvern i hovudet og døydde av brot på skallen.

Etter at Peter Gunnes døydde levde ho eit nokså anonymt liv på farmen. Den 28. april 1908 brann så huset ned. På branntomta fann dei fire lik, etter ei kvinne og tre born. Dei trudde naturleg nok at det var Belle og borna hennar, sjølv om det var noko merkeleg at kvinneliket mangla hovudet.

Kort tid før brannen hadde Asle Helgelien kome til LaPorte, på leit etter broren Anders Helgelien. Anders hadde vore i kontakt med ei enke i LaPorte med tanke på ekteskap, og Asle fann fram til Belle Gunnes. Han vart avvist, men etter brannen byrja han å leite på tomta. Der fann han raskt det nedgravne liket av broren. Politi og liksynsmann kom til staden, og byrja leite vidare. Ifølgje rapporten fann dei ti mannslik og to kvinnelik der, og truleg restar etter fleire. Under likskuet vart det kjend at Belle hadde hatt kontaktannonsar i skandinaviske aviser i USA, der ho skreiv at ho var ei enke med ein formue på 8000 dollar, som ville ha ein mann som hadde like mykje. Naboane kunne fortelje at det hadde vore ei rekkje framande menn innom, og at ho hadde sagt at dei var slektningar som var innom.   Les mer …
Signy Arctander.
Foto: Ukjent, hentet fra Studentene fra 1915. Biografiske opplysninger samlet til 50-årsjubileet 1965.
Signy Anette Arctander (født 26. oktober 1895 i Bergen, død 23. september 1971 i Oslo) var samfunnsøkonom og statistiker, gjennom hele sin yrkeskarriere tilknyttet Statistisk sentralbyrå. Hun hadde i etterkrigstiden ledende stillinger i byrået, og mellom 1960 og 1963 var hun konstituert direktør. Arctander var sosialt interessert, både innen sin forskning og når det gjaldt ulike former for frivillig arbeid. Under krigen var hun engasjert i illegalt arbeid og satt en periode på Grini med fangenummer 13742.   Les mer …
  
Se også


Kategorier for Kvinner i lokalhistoria
Kvinner i lokalhistoria
Prestekoner
 
Andre artikler
 
Nyopprettede artikler om kvinner

Siste endringer for Kvinner i lokalhistoria

Flere endringer ...

Hentet fra «https://lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Forside:Kvinner_i_lokalhistoria&oldid=2534499»