Kulturminner fra reindrifta i Reisadalen er ett av temaene som formidles langs historisk vandrerute Reisadalen. Reisadalen og fjellområdene rundt er vår- og høstbeiteland for store reinflokker som trekker gjennom områdene på sin ferd mellom sommerbeiter ved kysten i Nordreisa, Kvænangen og Kåfjorden og vinterbeiter ved Kautokein/Guovdageaidnu. Dette er et flyttmønster som går langt tilbake i tid. Mange av kulturminnene du kan se langs den historiske vandreruta, spesielt på strekningen Imo - Ráisjávri, er tilknyttet den reindriftssamiske historien.
Kulturminner  Én av mange registrerte árran i Reisadalen. Det er fort gjort å gå forbi teltboplasser og árran dersom de er gjengrodde. Foto: Rudi A. Mikalsen/Sametinget
Den vanligste kulturminnetypen er árran, som er den samiske benevnelsen for et steinsatt ildsted i lávvu eller gamme. Árran er ovale eller rektangulære i formen, og gjerne åpne i kortenden.Mange av disse er godt synlige på overflaten, selv om de er flere hundre år gamle. En nøyaktig datering av boplassen er som oftest kun mulig gjennom dateringer av trekull fra ildstedet. Gjennom utgravninger av reindriftssamiskeboplasser vet vi at slike árran har vært i alminnelig bruk siden 1400-tallet, men det fins også dateringer tilbake til 600-tallet (eldre jernalder). Les mer …
Trio Tamreinlag A/L var eit andelslag stifta i 1954 med føremål tamreindrift i delar av fjellområda Tafjordfjella, Reinheimen og fjellområde sør for Ottadalen, i kommunane Skjåk, Lesja og Grytten. Laget kom til som ein konsekvens av at to andre tamreinlag i regionen, Lesja tamreinlag og Skjåk tamreinlag vart avvikla. Reinen i desse laga utgjorde utgangspunktet for flokken til Trio, 1843 dyr ved etableringa. I 1959 kjøpte laget inn svensk skogsrein. Det året hadde det om lag 2500 dyr og 4700 andelar fordelt på 1251 eigarar. Den samla andelskapitalen var kr. 440.000 og beiteområdet var ca. 2500 km2 i dei tre kommunane. Les mer …
Reingjelding eller reinkastrering blir utført på hann reinar, gjerne i treårsalderen, som skal trenast opp til kjørerein, og dessutan ofte òg andre hannreinar som skal vera med på å skapa ro i større reinflokkar. Tradisjonelt har reingjelding vorte utført ved at ein bit over testiklane med for- og hjørnetenner til sædstrengene sprikk med eit hørbart knepp, og deretter mosar sund testiklane mellom fingrane. To fordeler med denne metoden er at skinnet ikkje blir punktert, noko som minskar infeksjonsfaren; og at testikkelvevet til ein viss grad er intakt, slik at ein minimal testosteronproduksjon framleis kan finne stad. Reinen viser gjerne teikn til å vera uvel i to–tre dagar etter inngrepet. Frå andre halvdelen av 1900-talet har denne metoden vorte ulovlig, og i dag går gjeldinga normalt for seg med burdizzo-tong, som knusar vevet i sædstrengen. Les mer …
| 
