 «Vieljaš» Foto: Nordnorsk Fartøyvernsenter og Båtmuseum Vieljaš er en rekonstruksjon av en liten tanabask. «Vieljaš» betyr lillebror. Basken er bygget som et rekonstruksjonsprosjekt etter tegning.
Oppmåling og tegning er utført av Bjørn Skauge i 2002. Den opprinnelige båten er funnet ved utløpet av Tanavassdraget, og er i svært dårlig forfatning. Det foreligger ikke informasjon om båtbygger, byggeår eller byggested. Originalen for denne Tanabasken tilhører Tana museum i Polmak.
Arbeidet med rekonstruksjon og dokumentasjon er utført av Nordnorsk fartøyvernsenter i samarbeid med Tana Museum og Varanger Samiske Museum i Deanu ja Várjjat Museasiida med støtte fra Sametinget. Les mer …
 Salmebok på umesamisk, det eldste samiske litteraturspråket. er den språkgruppa innanfor uralske språk som blir snakka av samar. Dei samiske språka viser nærmast slektskap med østersjøfinske språk, som blant anna inkluderer finsk/ kvænsk, men slektskapet er ikkje nærmare enn at vi ikkje greier å skilje eit hypotetisk proto-samisk/finsk ut frå det generelle uralske rekonstruerte protospråket. Dei samiske språka kan inndelast i tre hovudgrupper: austsamiske språk, sentralsamiske språk og sørsamiske språk. I Noreg har sørsamisk, lulesamisk og nordsamisk morsmålstalarar og offisiell status på kommunalt og fylkeskommunalt nivå innanfor Det samiske forvaltningsområdet. Pitesamisk har òg somme morsmålstalarar i Norge, og revitaliseringsarbeid er i gang. Skoltesamisk og umesamisk er lokalt utdøydd som morsmål i Norge, men revitalisering er aktuelt. I Sverige har sørsamisk, umesamisk, pitesamisk, lulesamisk og nordsamisk morsmålstalarar. Förvaltningsområdet för samiska språket, som dekkjer 19 kommunar per 2014, sikrar samiske tilbod i førskulen og eldreomsorgen, og i tillegg har ein rett til å bruke sitt samiske språk i møte med forvaltninga. Det finst likevel ikkje tilbod om grunnskuleutdanning med samisk som opplæringsspråk i Sverige. I Finland har nordsamisk, enaresamisk og skoltesamisk morsmålstalarar. Les mer …
Ole Petterson var en svenskesame, som kom over til Rossfjordbygda i Lenvik. Etter all sannsynlighet kom han sammen med flyttsamene i det vi kan betrakte som en av de store folkevandringene på Nordkalotten. Petterson var en mann med interesse for jorda og naturen, noe han i sin tid også overførte til sine etterkommere.
Vi vet ikke for sikkert når han ankom Rossfjordbygda, men vi vet at han bodde i Sultindvik den førsta tid. Seinere flytta han til Prostgjerdbakken hvor han etablerte seg 10. februar 1826. Dette var et reingjerdeområde om lag en kilometer nord om Tårnvatnet, som i sin tid var satt opp av svensksamen Nils Nilsen Prost (f. 1751). Her rydda Ole Petterson seg en liten gård; satsa på korn og poteter og ble boende i seks år. Men han opplevde til stadighet at avlingene ble utsatt for tidlig nattefrost. Derfor flytta han igjen, lenger inn i skogen, og endte opp under Vassbruna øst for vatnet. Hit skal han ha kommet i 1832. Han ble derved den første oppsitteren ved det han benevnte Tornio - etter heimplassen sin på svensk side. Dette skal så ha vært bakgrunnen for at vatnet han bosatte seg ved ble hetende Tårnvatn.
Les mer …
Ole Enok Olssen født 1829 ved Tårnvatn i Rossfjord i Lenvik prestegjeld ble bosatt i Målselv. Han ble gift 1. august 1860 med Hanna Estensdatter født 21.mars 1834 og fra Tårnelv, som også er i Rossfjordbygda, men øst for Rossfjordvatnet. Etter at de hadde bodd et par år hos konas foreldre, rev de seg løs og flytta til Ole Enoks bror Andreas i Bjørklia i Målselv. Her starta Ole Enok utviklinga av Målselvnepa - det nordnorske eplet.
 Georg Karlstad fotografert på «kvilesteinen» i Prostgjerdbakken. Her var det at Ole Pettersson etablerte seg 10. februar 1826. Georg husker de brukte å kvile her når de gikk fra Tårnstad til Straumen på handel. Denne steinen ligger noen meter til høyre for der husene hans Ole Petterson sto, sett fra Tårnvatnet. Foto: Gunnhild Lauknes 2015 Ole Enoks far, Ole Petterson var kommet østfra, sammen med flere samer som kom over til Norge i det vi kan betrakte som en av de store folkevandringene på Nordkalotten. En tid bodde han i bygda Sultindvik, men flytta så til Prostgjerdbakken hvor han etablerte seg 10. februar 1826. Dette var et reingjerdeområde om lag en kilometer nord om Tårnvatnet, som i sin tid var satt opp av svensksamen Nils Nilsen Prost (f. 1751). Her ble han boende i seks år, rydda seg en liten gård og satsa på korn og poteter. Men han opplevde til stadighet at avlingene ble utsatt for tidlig nattefrost. Derfor flytta han igjen, lenger inn i skogen, og endte opp under Vassbruna øst for vatnet. Hit skal han ha kommet i 1832. Han ble den første oppsitteren ved det han benevnte Tornio - etter heimplassen sin på svensk side. Dette skal så ha vært bakgrunnen for at vatnet han bosatte seg ved ble hetende Tårnvatn. Skylddelingsforretningen på Tårnstad ble gjort torsdag 20. september 1832 og ble undertegnet av formann Hinberg, Tosten Jørgensen fra Finnland i Rossfjord og Anton Jørgensen Hals fra Tranøy prestegjeld, i tillegg til Ole Pettersson selv var også Haagen Brynildsen, Kirkevig i Tromsø prestegjeld og L.M. Schive.
Ole Petterson fikk kongelig skjøte på eiendommen sin den 10. mars 1847, skjøtet ble tinglyst 29. juni 1849, og avgifta ble på 45 spesiedaler.
Han ble gift med Anne Katrine Pedersdatter fra Luneborg i Målselv - som så ble Ole Enoks mor. I tillegg til Ole Enok fikk de Petrikke Helmine, Andreas, Johan Mathias, Peder Andreas, Tarald og Anne Elisabeth. Les mer …
 Russisk-ortodoks kors avbildet på et postkort fra Petsjenga (Petsamo) Foto: Digitaltmuseum.no/Hardanger og Voss museum ( ru. Печенга) eller Petsamo ( finsk og svensk), frå skoltesamisk Peäccam ( nordsamisk Beahcán) er namnet på landområdet rett austom riksgrensa mellom Sør-Varanger kommune i Norge og Murmansk fylke i Russland. Området er skoltesamisk frå gammalt av, og i si moderne utstrekning utgjer området austdelen av Pasviksiidaen, heile Petsamosiidaen og den vestlige delen av Suenjel-siidaen. Området kom under russisk kontroll i 1533.
Området ble fra begynnelsen av 1600-tallet til først på 1800-tallet betraktet som et felles norsk-russisk skattland, det såkalte fellesdistriktet. Fram til 1813 skatta skoltene både til Russland og til Danmark-Norge, men dei sto under russisk verdslig og kyrkjeleg jurisdiksjon. I perioden mellom 1814 og 1826 kravde heller ikkje Sverige-Norge skatt av skoltane. Området vart anerkjent under russisk jurisdiksjon ved grensekonvensjonen av 1826.
I og med Tartutraktaten i 1920 vart mesteparten av området lagt til Finland, men i 1944 vart det innlemma i den daverande Sovjetunionen og utgjer i dag hovuddelen av Petsjengskij rajon i Russland. Les mer …
Trolldomsprosessane i Europa frå 1420-åra til kring 1750, i nyare tid òg kjent som hekseprosessane eller heksejakta, var ei organisert jakt på personar ein meinte var trolldomskunnige. Trolldomsprosessane fann hovudsakleg stad i protestantiske område, men var òg vanleg i Frankrike og Polen. I katolske kjerneområde som Spania, Portugal og Italia vart ein liknande funksjon utført av Inkvisisjonen. Dei fleste av dei dømte i prosessane i Noreg var kvinner og har frå 1700-talet av — etter at trolldomsprosesstida var over — gjerne vorte kalla hekser. Totalt vart omkring 50 menn og 250 kvinner dømte til døden i Noreg; totalt er det dokumentert at 307 personar vart avretta. Eit unntak frå hovudregelen elles i Nord-Europa var Island, der berre menn vart dømte for trolldom. Blant samane var det òg fleire menn enn kvinner som vart skulda. Den første norske saka kom i 1570-åra, og den siste avrettinga fann stad i 1695. Dei fleste avrettingane i Noreg vart utførte ved brenning på bål. Brenninga vart sett som ei rensing av den dømte. Les mer …
| 
