 «Prospekt af Christiansands Vesterside og Dampschibbet Prinds Carl 1830». Prinds Carl var noe større enn Constitutionen og hadde på en tur til Danmark med 400 passasjerer. hadde i 1814 et beskjedent innslag av motorisert ferdsel, men skipsfarten var likevel den første transportgrenen som ble motorisert da damp erstattet seil. Staten engasjerte seg tidlig i rutefart med dampskip. Etter hvert kom også private rederier inn i bildet. 1850-årene ble en brytningstid for kystfarten. Staten bestemte seg for å trekke seg ut av kystfarten i 1857. Store nasjonale og lokale rederier ble opprettet i siste halvdel av århundret. Utbygging av jernbanenettet førte til at skipsruter ble opprettet som en forlengelse av jernbanen. Skipsverft ble etablert. Fyrvesen og havner ble utbygd. Et statlig redningsvesen var opprettet i 1854, og Redningsselskapet ble stiftet i 1891. I den detaljerte artikkelen Passasjerskip langs norskekysten finnes en meget representativ tegningssamling som stammer fra skipsingeniør Anton M. Berthelsen (1911-74). Les mer …
 «Constitutionen» i Langesundskreppa, 1827. Foto: Ukjent / Norsk Maritimt Museum via Arkivverket var det første dampdrevne fartøyet i Norge. Hjuldamperen ble bygd som postskip i England i 1826, og ble året etter satt i rute mellom Christiania og Christiansand. I tillegg til posten kunne skipet frakte 32 passasjerer, men dette tallet ble senere økt. I tillegg til de dampdrevne skovlhjulene var fartøyet rigga som skonnert. Jomfruturen i Norge gikk den 17. april 1827 fra Christiania til Christiansand, først under navnet «Dampfartøiet No.1». Christopher Budde var skipper, og klarte å holde rutetida til Holmestrand. Ferden fra hovedstaden til Christiansand tok to og en halv til tre dager, så lenger ut i rute var det ikke lenger like faste tider i tabellen. Les mer …
 Nær dette stedet ved Kambo i Mosseskogen skjedde ranet – og her møtte raneren sitt endelikt et par år senere. Foto: Chris Nyborg (2008) var en forbrytelse som fant sted ved Kambo natt til 1. desember 1815. Ranet gav et stort utbytte, og førte til en langvarig jakt på gjerningsmannen som til slutt ble tatt og dømt til døden. Hendelsen er omtalt i lokalhistoriske skrifter både i Vestby og Moss kommuner, idet postsleden la ut fra en gård i Vestby prestegjeld mens forbrytelsen fant sted i Moss prestegjeld. Les mer …
 Postruten Christiania-Trondhjem sammenfaller i store trekk med pilegrimsruten. var kanskje den viktigste å få på plass etter hvert som behovet for postformidling økte. Både kongemakt og kirkens administrasjon vokste, og behovet for sikker forsendelse av skriftlige dokumenter og meldinger ble stadig tydeligere. En kopibok fra bispesetetet i Bergen har en oversikt over brev sendt i årene mellom 1337 og 1342 som viser at det foregikk en omfangsrik korrespondanse mellom ledende menn i landet som krevet ombæring av brevbud. Betalingen for slike tjenester varierte mye avhengig av omstendighetene og hvem som utførte tjenesten. Lensregnskaper for Akershus 1557-58 viser eksempler på at brevbud kunne bli betalt 1 daler for en reise til Trondhjem, 3 daler for reise ril Bergen og 4 daler til Danmark. For brev av stor diplomatisk betydning kunne godtgjøringens størrelse komme opp i 60 daler. Katolske kirkeledere tungt representert i riksrådet innså at Norge burde organisere en posttjeneste til å erstatte bruk av budstikker, kurerer og leilighetsskyss av brev. De kom med et konkret forslag om å opprette en postrute mellom Christiania og Trondhjem i 1525. Les mer …
 Hannibal Sehested Stattholder i Norge 1642-1651. Kopi av maleri utført av Karl von Mander, Wedellsborg
Den regulære postgangen i Norge begynte med at stattholder Hannibal Sehested etablerte Postverket i Norge i 1647. Han var stattholder mellom 1642 og 1651, kongens svigersønn og hans viktigste representant i Norge. Kongen het Christian IV, og regjerte i 60 år (1588-1648). Regulær postgang var allerede blitt opprettet i Danmark i 1624 og ennå tidligere ute i Europa. Det hadde riktignok vært foreslått en form for postgang i Norge helt tilbake på 1500-tallet, men det hadde ikke blitt noe av forslaget. Norge var fra naturens side et vanskelig, tidkrevende og dyrt land for regulær posttransport. Les mer …
 I Sindinggården var det postkontor fra 1824 til 1854. (2008) sporer sin historie tilbake til midten av 1600-tallet da den dansk-norske statsadministrasjonen fant en ny måte å organisere budtjenesten i den langstrakte unionen. På denne tiden ble postkontoret Fridrichstads Norske opprettet i Fredrikstad, under ledelse av postmester Peder Lauritsen. Fridrichstads Norske var navnet på byens postkontor da det ble opprettet i 1647, under ledelse av postmester Peder Lauritsen. Lauritsen var postmester til 1665. Hvor det første postkontoret faktisk ble etablert vet man ikke, Vi må her huske at tidspunket ligger forut for byggestart av Fredrikstad Festning. Det er vel likevel å anta at kontoret lå sentralt i byen og at det som nå var lett tilgjengelig for publikum. Kanskje man ikke kan snakke om noe stort publikum, for skrivekunsten var det jo bare et fåtall forunt å beherske. Det ble ikke benyttet stempler på denne tiden. På verdiforsendelser kan man dog identifisere post som er behandlet i festningsbyen, på bakgrunn av postkontorets lakksegl. I dette står å lese «Fridrichstads Norske». Les mer … | 
