 Den daværende Haslum stasjon på Bærumsbanen i 1920-årene. Stasjonsbygningen med seteritak. Haslum var dengang banens endestasjon, og enkeltsporet videre gikk bort til verkstedsområdet på Avløs stasjon. I 1930 ble dette enkeltsporet forlenget ut til Kolsås stasjon. (1924-1929) er i dag en del av Oslo og omegns T-banenett. Banen var før oppgraderingen i årene 2008-2014 en av A/S Oslo Sporveiers fire vestlige forstadsbaner som samles i fellestunnelen Majorstuen–Nationaltheatret–Stortinget. Strekningen fra Stortinget til Kolsås i Bærum er 17,45 km lang og hadde før stengningen i 2006 25 stasjoner. Den har felles trasé med Røabanen til den tidligere holdeplassen Sørbyhaugen, og krysser grensen til Bærum ved Lysakerelva. Banen inngår fra 2016 i T-banens linje 3 med Østensjøbanen som har Mortensrud stasjon som endestasjon i den andre enden, en strekning på nesten 31 km. En rekke av holdeplassene hadde opprinnelig små ekspedisjonsbygninger, dette gjaldt Jar, Tjernsrud, Ringstabekk, Egne Hjem, Bekkestua og Haslum, alle disse er nå revet. Bygningstypen er bevart på Kolsås stasjon og er flyttet og rehabilitert i forbindelse med oppgradering av stasjonen til T-banestandard. Bygningstypen som var utformet i nybarokk med såkalt seteritak, og var tegnet av driftsingeniør Jan Bernhard Greve (1877–1940) ved Kristiania Elektriske Sporvei. Han brukte sannsynligvis tilsvarende bygninger på Ekebergbanen som forbilde. Disse var tegnet av arkitekt Erik Glosimodt. Les mer …
 Parti fra Langårsund med brygga og den gamle butikken i bakgrunnen. Foto: Sonia Jensen (2006) Langåra er ei øy i Asker, sør for Brønnøya. Offentlig friområde. Ca. 230 dekar, også kalt Nordre Langåra i motsetning til Søndre Langåra som ligger utenfor Nesoddlandet, nord for Fagerstrand. Lå under Nesøygodset, men ble solgt av Knud Frantsen rundt 1680. Senere var Caspar Donato Brambani eier. Han solgte øya videre til bankier Viktor Møinichen Plahte som underbruk av Høvik Verk. I 1923 kjøpte Georg Berthelsen Langåra for kr 60 000, med tanke på utparsellering til sommerhus. Stor offentlig motstand gjorde at han samme år heller tilbød øya til Oslo kommune for kr 120 000.
I samarbeid med Asker kommune benyttet Oslo seg av sin forkjøpsrett for kr 60 000, og Langåra ble deretter regulert til offentlig friluftsområde.
Langåra ble et svært populært ferieparadis med telt og karakteristiske plankehytter med opptil flere tusen feriegjester. Her fantes også lokale «veinavn» som Blodstien, Hawaii, Snobbetoppen og Familiedalen. De steile fjellskrentene på sørvestsiden vitner om tidligere tiders kalksteinsbrudd. Oslofjordens Friluftsråd tilbyr utleie. Fergeanløp i sommermånedene. Les mer …
 Fra boka Asker, utgitt 1917. Borgen er en navnegård i Asker kommune. Gården ble tidlig delt i flere bruk. Opprinnelig navn Byrgin, sammensatt av berg eller byrgi (innhegnet sted) og vin (havnegang). Navnet har neppe noe med bygdeborg å gjøre, det er naturlig at beliggenheten under Vardåsen er gjenspeilt i navnet. Dialektuttale var /børjen/. Det er registrert i alt 11 gravhauger forskjellige steder på Borgen. Det var to gårder også i middelalderen, begge ble kirkegods.
Nordre Borgen har gårdsnummer 5, Søndre Borgen gårdsnummer 6.
Les mer …
 Holmen Fjordhotell i 2012. , Slemmestadveien 64 på Holmen i Asker, åpnet i nyoppført bygning i 1986 av firmaet Siv.ing. R. Brusletto A/S; overtatt i 1987 av forlegger og investor Trygve Hegnar, betydelig utvidet i løpet av 1990-årene og i 2001, da det ble åpnet en velværeavdeling (SPA), som omfatter treningsstudio og badeanlegg med bl.a. motstrømsbasseng, tørr- og dampbadstu og boblebad. Hotellet, som har 157 rom med i alt 252 senger (2008), drives i hovedsak som kurs- og konferansehotell. Les mer …
 Hovedbygningen på Drengsrud. Foto: Stig Rune Pedersen (2016) Drengsrud er en gård i Asker, Johan Drengsruds vei 52. Gården har gitt navnet til strøket Drengsrud.
En steinøks er funnet på gården i 1884. Det var kalkovn nord for gårdstunet.
Gården ble kirkegods i middelalderen, og i 1647 var Kongen (staten) eier. Den kom i bondeeie i 1719. I 1752 inngikk Drengsruds eier, Ellef Eriksøn Åby, en avtale med hoffsteinhogger Jacob Fortling som fikk rett til å bryte marmor i Drengsrudmarka. Kvaliteten viste seg å være for dårlig, men spor etter virksomheten vises fortsatt. Fortling hadde bedre resultater på Gjellebekk i Lier. Hans Hansen fra Bø i Røyken kjøpte Drengsrud i 1809. Les mer … | 
