Edvard Munch: Forskjell mellom sideversjoner
(→Oslo: Ekely solgt til kommunen i 1946 og revet i 1960.) |
|||
| Linje 66: | Linje 66: | ||
I [[1910]] kjøpte han en eiendom i [[Hvitsten]]. Har traff han [[Karen Borgen]] som ble modell for «Alma Mater» i Aulaen, og hennes datter [[Ingeborg Kaurin]] som ble Munchs faste modell og tjenestepike. Fra denne tid ble det årlige utstillinger i Kristiania. Hans popularitet økte sterkt blant både kritikere og folk flest. Munch malte i denne perioden på tre eiendommer han hadde: [[Skrubben (Kragerø)|Skrubben]] i Kragerø, [[Nedre Ramme]] i Hvitsten og [[Grimsrød hovedgård]] på [[Jeløya]]. På Jeløya jobbet han med motivene til festsalen i et friluftsatelier. Han fant i [[Moss]] inspirasjon til «Arbeidere på hjemvei» på seilduksfabrikken. | I [[1910]] kjøpte han en eiendom i [[Hvitsten]]. Har traff han [[Karen Borgen]] som ble modell for «Alma Mater» i Aulaen, og hennes datter [[Ingeborg Kaurin]] som ble Munchs faste modell og tjenestepike. Fra denne tid ble det årlige utstillinger i Kristiania. Hans popularitet økte sterkt blant både kritikere og folk flest. Munch malte i denne perioden på tre eiendommer han hadde: [[Skrubben (Kragerø)|Skrubben]] i Kragerø, [[Nedre Ramme]] i Hvitsten og [[Grimsrød hovedgård]] på [[Jeløya]]. På Jeløya jobbet han med motivene til festsalen i et friluftsatelier. Han fant i [[Moss]] inspirasjon til «Arbeidere på hjemvei» på seilduksfabrikken. | ||
{{thumb|Edvard Munch på Ekely 1920-1930 OB.Z02514.jpg|[[Edvard Munch]] på [[Ekely (Oslo)|Ekely]].|[[Inger Munch]]/[[Oslo Museum]]|1920-1930}} | |||
Det ble i [[1914]] endelig klarhet omkring Aulaen. [[Jens Thiis (1870–1942)|Jens Thiis]] skar da gjennom, og med innsamlede midler fikk Munch oppdraget. Det var ferdig i august [[1916]]. Noen måneder tidligere hadde han skaffet seg nok en eiendom, gartneriet [[Ekely]] på [[Huseby (Oslo)|Huseby]] utenfor Kristiania. På den store eiendommen kunne han finne ny inspirasjon, og også her fortsatte han å utvikle seg som kunstner. Han isolerte seg fra andre kunstnere og tok sjelden imot andre enn kvinnelige modeller. Hans ry vokste, og i [[1927]] arrangerte [[Nasjonalgalleriet]] en retrospektiv utstilling. I [[1932]] ble det også arrangert en utstilling av nyere tysk maleri, der man hadde Munchs påvirkning på tysk kunst som hovedtema. | Det ble i [[1914]] endelig klarhet omkring Aulaen. [[Jens Thiis (1870–1942)|Jens Thiis]] skar da gjennom, og med innsamlede midler fikk Munch oppdraget. Det var ferdig i august [[1916]]. Noen måneder tidligere hadde han skaffet seg nok en eiendom, gartneriet [[Ekely (Oslo)|Ekely]] på [[Huseby (Oslo)|Huseby]] utenfor Kristiania. På den store eiendommen kunne han finne ny inspirasjon, og også her fortsatte han å utvikle seg som kunstner. Han isolerte seg fra andre kunstnere og tok sjelden imot andre enn kvinnelige modeller. Hans ry vokste, og i [[1927]] arrangerte [[Nasjonalgalleriet]] en retrospektiv utstilling. I [[1932]] ble det også arrangert en utstilling av nyere tysk maleri, der man hadde Munchs påvirkning på tysk kunst som hovedtema. | ||
==De siste årene== | ==De siste årene== | ||
Sideversjonen fra 23. jun. 2018 kl. 13:11
Mal:Thumb høyre Edvard Munch (født 12. desember 1863 på Løten, død 23. januar 1944 i Oslo) var maler og grafiker, og er en av de mest kjente norske kunstnere i både inn- og utland. Hans verk var en sentral forutsetning for utviklinga av de ekspresjonistiske strømningene i 1900-tallets kunst. Han opplevde både suksess og kritikerslakt, og ble etterhvert omtalt internasjonalt som Norges største kunster. Hans verker regnes fortsatt som noe av det største innen moderne malerkunst, og flere av hans bilder har gått for rekordhøye beløp.
Slekt
Munch-slekta regner Rasmus Sørensen fra Kristiansand som sin stamfar. Navnet kom inn gjennom hans sønn, trelasthandler Søren Rasmussen Munch, som tok det etter sin stefar. Søren var far til sogneprest Peter Munch, som i sin tur var far til stiftsprost Edvard Munch, malerens farfar.
Maleren Edvard Munchs far var korpslege Christian Munch, mens moren var Laura Cathrine Bjølstad. Flere slektninger er også kjente personer: Jacob Munch (fetters sønnesønn), P.A. Munch (brorsønn), Edvard Diriks (fetter), Andreas Munch (fetters sønn), Kristine Munch (tremenning) og Frits Thaulow (firmenning). Han hadde fire søsken: Johanne Sophie (1862), Peter Andreas (1865), Laura Cathrine (1867) og Inger Marie (1868).
Barndom
Mal:Thumb høyre Bare få måneder etter at Edvard var født på Engelaug Østre på Ådalsbruk i Løten flytta familien til Christiania, der faren ble stasjonert som korpslege på Akershus festning. Han gjorde også tjeneste på Gardermoen. Familien bodde i et hus nær festningen. Hjemme sleit mora med helsa; hun var tuberkuløs og måtte ha hjelp fra sin yngre søster Karen Bjølstad i hjemmet.
I 1868 flyttet familien til Pilestredet 30c. Der døde mora Laura Cathrine jula 1868, og Karen Bjølstad tok ansvaret for familien. Hun forble ugift, og det at hun bodde sammen med familien uten av Christian Munch giftet seg med henne bidro til at denne grenen av Munch-slekta var nokså isolert fra andre grener.
Familien flyttet en del rundt. I 1875 havnet de i Fossveien 7 på Grünerløkka, som da var et arbeiderområde. Faren etablerte privat praksis for å få en ekstrainntekt, for lønnen som korpslege holdt ikke til å brødfø familien. Han innflytelse på familien ser ut til å ha vært både god og dårlig. Hans religiøse grublerier kunne være dystre, mens han også var en engasjert far som fortalte barna eventyr og historier.
I 1877 rammet tuberkulosen igjen familien, da søsteren Johanne Sophie døde bare femten år gammel. Moras og søsterens død ble et viktig motiv i Edvard Munchs senere kunst.
Skolegang ble det dårlig med for unge Edvard, for hans dårlige helse førte til stadige avbrudd. Tanken var at han som eldste sønn skulle blitt lege som faren, slik det ofte var, men han var ikke i stand til å begynne slike studier. I stedet var det broren Andreas som begynte på legestudier. I 1879 begynte Edvard å studere til arkitekt, men allerede i november 1880 hoppet han av studiene for å bli maler. Hans hadde tidlig begynt å tegne og male akvareller, og i løpet av den korte studietiden hadde han begynt å male studier og tegne skisser med motiver fra Christiania.
Tidlig malerkarriere
Mal:Thumb høyre Edvard Munch var ikke den eneste maleren i slekta. Her kan man spesielt nevne Edvard Diriks og Frits Thaulow, som begge bodde i Christiania på denne tid. I hans tidligste verker kan man ane arkitektstudenten, for han brukte tegneapparater til å konstruere perspektivene. Kombinert med denne tekniske tilnærmingen viste han en helt spesiell forståelse for lys og farger allerede i sine tidlige malerier.
I kunstnerkretser gjenkjente man svært raskt en helt spesiell begavelse hos Edvard Munch. Hans valg om å ikke prioritere kunstnerutdanning var inspirert av Frits Thaulow, som talte varmt for selvstudier og gjensidig veiledning. Han meldte seg like fullt inn på Den kgl. Tegneskole, først i frihåndsklassen og så raskt over i modellklassen.
Sammen med flere jevnaldrende kunstnere fikk Munch atelier i «Pultosten», Morgenbladets gård i Lille Grensen 7 nær Stortinget. I tillegg til de unge malerne kom også Christian Krogh ofte innom, og som figurmaler regnes Munch gjerne som Krohgs elev. Selv mente han at han påvirket Krohg like mye som omvendt. Modellene som ble brukt ble ofte hentet rett inn fra gata.
Sitt første salg gjorde Munch i 1882, da han solgte to malerier på auksjon for 21 kroner stykket. Året etter deltok han på Industri- og Kunstutstillingen i Kristiania med et studiehode, og på Høstutstillingen med maleriet På morgenkvisten. I 1885 fikk han et privat stipend av Frits Thaulow for å reise til verdensutstillingen i Antwerpen sammen med noen kolleger. Han stilte der ut et portrett av søsteren Inger i den norske paviljongen. Under reisen fikk malerne også besøkt Paris hvor de tilbrakte mye tid i Salongen og Louvre.
Den kontroversielle Munch
I 1885, etter reisen til Antwerpen og Paris, fikk han sin første virkelig negative kritikk da han stilte ut et portrett av Karl Jensen-Hjell. Året etter ble det enda verre da han stilte ut Studie, som fikk en voldsom slakt av kritikerne. Han ble beskyldt for å drive gjøn med publikum. Dette bildet har senere blitt et av hans mest anerkjente under navnet «Det syke barn». Det viser søsteren Johanne Sophie som ligger alvorlig syk, med sin tante Karen Bjølstad ved sin side.
Munch la ikke om stilen som svar på kritikken, men fortsatte å male i samme sjanger. Kritikken rettet seg særlig mot det man mente var ufullendte verk; Munch var i kritikernes øyne for lat eller syk til å fullføre maleriene sine. Bak kritikernes raseri lå det nok også en del skuffelse, for Munch var et av Norges håp i en tid hvor man ønsket å bruke kunstnere i nasjonsbyggingen. Munch ville heller eksperimentere, og gikk langt ut over det både etablissmentet og hans kunsterkolleger fant akseptabelt.
Hans begavelse var så stort at til tross for all den negative omtalen og skepsisen blant andre kunstnere, stilte et samlet kunsterkollegium seg bak hans søknad om Statens reisestipend i 1889. Han fikk stipendet, som en følge av denne støtten og at han som et slags tillegg til søknaden stilte ut hele 109 malerier og tegninger fra hele sin malerkarriere i Studentersamfundets sal i Universitetsgata. Uavhengig av hva man mente om hans siste verker må denne utstillingen ha dokumentert helt eksepsjonelle talenter. Stipendet ble gitt med en forutsetning om at han skulle studere i utlandet under en etablert maler. Dette var noe man ikke hadde gjort før, men Munch aksepterte og studerte under Léon Bonnat i Paris. Men dette varte bare noen uker, til Munch løsrev seg og malte impresjonistiske verker på egen hånd. På tross av at vilkåret knapt ble oppfylt fikk han fornyet stipendet to ganger. Ved siden av maleriene skrev han i denne perioden også selvbiografiske tekster som utdypet motivene.
Mye av det han hadde utført i stipendperioden ble utstilt i Tostrupgården i Kristiania i 1892. Kunstnerforeningen i Berlin inviterte ham så til å stille ut i sin nye overlyssal. Det ble skandale; styret beordret utstillingen stengt straks de hadde sett den på åpningen. Men regelverket måtte følges, og utstillingen forble åpen i noen få dager inntil generalforsamlingen hadde talt. Skandalen ble også en suksess, for publikum delte ikke uten videre styrets oppfatning. Etter en utstillingsturné i Tyskland kom Munch tilbake til Berlin og satte opp igjen utstillingen der for egen regning. Han hengte også et rent, norsk flagg ut av vinduet; om kunsten ikke passet formålet gjorde også han en innsats i nasjonsbyggingen. I denne tiden ble han knyttet til August Strindberg, og kneipa der de møttes fast ble et viktig møtested for tyske og skandinaviske kunstnere.
Den aksepterte Munch
Om Munch ikke var elsket av alle hadde han nå virkelig etablert seg om kunstner; man måtte akseptere ham enten man ville eller ikke. Året etter skandalesuksessen i Berlin malte han en billedsyklus som inkluderte tre av hans mest kjente malerier: «Vampyr», «Madonna» og «Skrik». Hans utstilling Kjærligheten i Berlin ble innledet med åpningsbildet «Døden i sykeværelset». Dagny Juel var en viktig medhjelper, og man tok for gitt at hun var modellen for «Madonna». Hennes mann Stanisłav Przybyszewski skrev en lengre artikkel om kunsten, og omtalte Munchs kunst som «psykisk naturalisme». Noen måneder etter utstillingen redigerte han en bok om Munch med bidrag fra tyske forfattere.
Munch hadde store separatutstillinger i flere land, men han deltok ikke på norsk kulturmønstringer. Årsaken til dette var at han aldri mer ville være med på en utstilling som krevde juryering. Den siste offisielle deltagelsen var med fire små malerier med familiemotiv i den norske paviljongen på den internasjonale utstillingen i München i 1891.
I 1894 begynte Munch også å arbeid med grafikk, og han ble en sentral kunstner innen radering, litografi og tresnitt. Han la ikke vekt på å lære teknikkene på tradisjonell måte, men gjorde dem til sine egne med en helt særegen enkelhet i teknikk og uttrykk.
I Kristiania var det lenge siden han hadde hatt en utstilling. Den første etter skandaleutstillingen i Berlin kom hos Blomqvist i 1895. Her fikk han både positiv og negativ omtale. Johan Scharffenberg, som da var student, mente at kunsten var farget av sinnssykdom og derfor var forkastelig, mens Sigbjørn Obstfelder forsvarte Munchs verker og kalte dem dikt i farger. Det gikk et skille mellom borgerskapet og den litterære avantgarde i synet på Munch og hans verker. Som følge av fransk omtale av utstillingen ble Munch invitert til å stille ut i Paris, hvor han også fikk flere ander oppdrag.
Etter århundreskiftet
Mal:Thumb høyre Munch innledet en ny periode i sitt livsverk rundt århundreskiftet. Han lagde da flere vakre landskapsmotiver, med motiver fra blant annet Nordstrandområdet og det kjente «Pikene på broen» fra Åsgårdstrand. Han kjøpte seg i 1898 et hus i Åsgårdstrand i Vestfold. Det gamle fiskerhuset er nå kjent som Munchs hus og er innredet som museum. I 1902 hadde han en stor utstilling i Tyskland, og ble tatt svært godt imot. Samme høst prøvde han seg igjen hos Blomqvist i Kristiania, men denne gang ble utstillingen lite besøkt. Selv mente han at det skyldte hevn fra Tulla Larsen, en overklassepike som han hadde vraka. Det ble etter dette svært få salg i Norge.
I norsk sammenheng ble Munch stående utenfor, mens han i Tyskland ble vurdert stadig høyere. Bøker ble gitt ut, og kunstsamlere kjøpte inn hans verker. Verkene ble i denne tiden stadig mer fargerike, og det er sannsynlig at Henri Matisse' møte med Munchs kunst på Den frie utstillingen i Paris kan ha virket direkte inn på den franske fauvismen.
I årene 1907 og 1908 bodde Munch vekselsvis i Berlin og Warnemünde. Det han produserte i disse årene har trekk man kjenner igjen fra Matisse' tidlige verker og fra Paul Cézanne, kombinert med Munch særegne måte å male på. Hans serie Det grønne værelset er fra denne perioden, og reflekterer hans hat til Tulla Larsen, som han klandret for å ha ødelagt det norske kunstmarkedet for ham.
Et omflakkende liv fulgte, og alkoholforbruket steg. Munch havnet i slagsmål på barer og restauranter, og oppførte seg svært ustabilt. Enkelte ganger var han helt ute av kontroll, andre ganger oppførte han seg som en beleven herre. Han hadde noen sanatorieopphold, men var også klar over at han før eller senere måtte få en skikkelig behandling. Det endte med et nervøst sammenbrudd der han fikk syns- og hørselshallusinasjoner. Av frykt fra å bli innesperret på mentalsykehus dro han til Danmark og søkte behandling. Han fikk male på sitt værelse hos den danske dr. Jacobson, og dette resulterte blant annet i den første utstillingen i Norge siden det store nederlaget hos Blomqvist. Hans verker ble nå et investeringsobjekt.
Munch vendte tilbake til Norge. Han bodde først isolert på steder hvor man ikke solgte alkohol, inntil han i 1909 flytta til Kragerø. Der fikk han hjelp av venner som holdt ham unna alkohol og festing. En hovedgrunn til at han vendte tilbake til Norge må ha vært det svært prestisjefylte oppdraget i Universitetets aula, som skulle dekoreres til hundreårsjubileet. Han begynte med studier til dette, men fikk i juni 1909 vite at han var utelukket fra konkurransen. Sent på høsten kom kontrabeskjed, og han rakk å levere inn utkast. Det ble en ny konkurranse mellom Munch og Emanuel Vigeland. Universitetet ønsket tydelig Vigeland, men det var også flere som gikk sterkt inn for Munch, som tross alt ble beskrevet internasjonalt som Norges største maler. Hundreårsjubileet ble feiret med silketapet på veggene. Munch ble i forbindelse med jubileet krenket da han fant ut at det var en egen festaften for hans onkel P.A. Munch, hvor han ikke var invitert.
Han fortsatte å male i Kragerø, og der skapte han de sentrale motivene til Universitetets aula. Den lokale skipperen Børre Nilsen var modell til motivene «Solen» og «Historien». Han stilte også ut i Tyskland igjen, blant annet på Sonderbundutstillingen i Köln i 1912. Han fikk her en stor sal, og ble sammen med van Gogh og Gaugain omtalt som en av forutsetningene for det moderne maleri.
I 1910 kjøpte han en eiendom i Hvitsten. Har traff han Karen Borgen som ble modell for «Alma Mater» i Aulaen, og hennes datter Ingeborg Kaurin som ble Munchs faste modell og tjenestepike. Fra denne tid ble det årlige utstillinger i Kristiania. Hans popularitet økte sterkt blant både kritikere og folk flest. Munch malte i denne perioden på tre eiendommer han hadde: Skrubben i Kragerø, Nedre Ramme i Hvitsten og Grimsrød hovedgård på Jeløya. På Jeløya jobbet han med motivene til festsalen i et friluftsatelier. Han fant i Moss inspirasjon til «Arbeidere på hjemvei» på seilduksfabrikken.
Det ble i 1914 endelig klarhet omkring Aulaen. Jens Thiis skar da gjennom, og med innsamlede midler fikk Munch oppdraget. Det var ferdig i august 1916. Noen måneder tidligere hadde han skaffet seg nok en eiendom, gartneriet Ekely på Huseby utenfor Kristiania. På den store eiendommen kunne han finne ny inspirasjon, og også her fortsatte han å utvikle seg som kunstner. Han isolerte seg fra andre kunstnere og tok sjelden imot andre enn kvinnelige modeller. Hans ry vokste, og i 1927 arrangerte Nasjonalgalleriet en retrospektiv utstilling. I 1932 ble det også arrangert en utstilling av nyere tysk maleri, der man hadde Munchs påvirkning på tysk kunst som hovedtema.
De siste årene
Mal:Thumb høyre Munchs malerier begynte nå å bli så kostbare at det meste forsvant fra tyske museer og havnet markedet. Han opplevde også at en del av hans kunst ble stemplet som entartet, «degenerert» etter den nazistiske maktovertagelsen i 1933. 82 av bildene hans ble fjernet fra gallerier av denne grunn. 71 av dem har senere kommet til rette og havnet i Norge gjennom private innkjøp. Det har oppstått diskusjon omkring enkelte av disse, fordi maleriene ble beslagslagt fra forskjellige eiere, blant annet fra jødiske samlere og gallerister[1]. På en utstilling om såkalt «degenerert kunst» i München ble ingen av hans bilder tatt med. På en lignende utstilling i Oslo i 1942, Kunst og ukunst, var noen av bildene hans med, men nå som eksempler på god kunst. Dette var bilder som nok ikke ville valgt den største forargrelse i Tyskland, men som nok heller ikke var helt innenfor de tyske nazistenes rammer; her i Norge ble han nok behandlet noe annerledes fordi han var en nordmann som hadde markert seg i den store verden. Hans død ble ikke annonsert i Tyskland før i 1946. Etter krigens slutt ble han gradvis gjenoppdaget, og gjennom 1950-åra kom hans popularitet i Tyskland tilbake for fullt.
Selv levde han isolert i denne tiden, og deltok sjelden på utstillinger utenfor Norge. Han fortsatte å male inntil det siste; det siste hovedverket er «Selvportrett mellom klokken og sengen», malt 1940–1943.
Den tyske okkupasjonen skapte også bekymring for Munch med tanke på hans eiendommer og malerier. Bare få dager etter angrepet på Norge 9. april 1940 endret han sitt testamentet, angivelig i frykt for at tyskerne skulle beslaglegge Ekely og kanskje tilrane seg maleriene. Det meste av verkene ble testamentert til Oslo kommune, mens noe tilfalt søsteren Inger. Hennes malerisamling ble testamentert til Oslo kommune og overlevert etter hennes død i 1952.
Edvard Munch døde i Oslo den 23. januar 1944. Han ble gravlagt i Æreslunden på Vår Frelsers gravlund. Begravelsen ble en affære styrt av de nazistiske myndighetene, og dette førte til at en del fikk oppfatningen av at Munch hadde vært nazi-sympatisør. Han uttalte seg lite om krigen og de politiske forhold, men alt man kjenner til om dette viser en klar motstand mot nazismen.
Eiendommene, museer og andre minner
Mal:Thumb høyre Mal:Thumb høyre
Hvitsten
På Nedre Ramme i Hvitsten drives Ramme Gaard, med flere kulturtilbud. Blant disse er bilder av Edvard Munch og Kristianiabohemene. Nytt Munchgalleri åpner i 2013. I forbindelse med at et nytt bygg skal oppføres på eiendommen har arkeologer lett i bakken og funnet en rekke spor etter Munchs virke.
Jeløya
På Grimsrød hovedgård på Jeløya er det satt opp blå plakett til minne om tiden Munch bodde der, og under jubileumsmarkeringen Munch 150 er huset med i planene for Moss kommunes markering.
Oslo
Ekely ble kjøpt av Oslo kommune i 1946. Det ble oppført 49 kunstnerboliger der i 1950-åra, og Munchs våningshus. uthus og sommeratelierene ble revet i 1960. Bare vinteratelieret ble bevart og ble lenge brukt til utstillingslokale for hans etterlatte kunst, som ble testamentert til kommunen. I 1963 ble denne store samlingen flyttet til Munchmuseet på Tøyen.
Munchmuseet har den største samlingen av Munchs kunst, med omkring 1100 malerier, 15 500 grafiske blad og en rekke andre verker. Nasjonalgalleriet har også flere bilder av Munch.
Universitetets aula er fortsatt utsmykket med Munchs malerier. De ble brakt i sikkerhet under okkupasjonen, og unngikk dermed skade i Aula-brannen.
Edvard Munchs vei på Ellingsrud er oppkalt etter maleren. Han har aldri fått noen sentral gate eller plass oppkalt etter seg i Oslo, og det er aldri reist noe offentlig monument over ham, bortsett fra en byste på gravsteinen.
Åsgårdstrand
Munchs hus i Åsgårdstrand ble testamentert til søsteren Inger, som solgte det til Åsgårdstrand kommune. Det eies etter kommunesammenslåing i dag av Horten kommune, og er et museum over Munchs kunst og hans virke i Åsgårdstrand.
Andre steder
- Edvard Munchs veg på Gardermoen i Ullensaker kommune er oppkalt etter maleren.
Munch 150
Utdypende artikkel: Munch 150
I anledning 150-årsjubileet for Munchs fødsel i 2013 ble det arranger et Munch-år med en rekke utstillinger og andre hendelser. Flere kommuner som har en tilknytning til Munch var med på dette. Blant stedene hvor jubileet ble markert var:
- Fødestedet Engelaug og Munch-stien i Løten
- Grimsrød hovedgård i Moss kommune
- Nedre Ramme i Hvitsten
- Munchmuseet og Nasjonalgalleriet i Oslo. Også byvandring i Munchs fotspor, innvielse av utkikkspunkt og annet.
- Munchs hus i Åsgårdstrand
- Vågå prestegård i Vågå, hvor flere av Munchs forfedre bodde.
- Kragerø, flere utstillinger.
Se også
Galleri
Motiv fra Karl Johan.Foto: Nasjonalbiblioteket
Foto: Nasjonalbiblioteket
Foto: Nasjonalbiblioteket
Foto: Nasjonalbiblioteket
Foto: Nasjonalbiblioteket
Foto: Nasjonalbiblioteket
Referanser
Kilder
- Edvard Munch i Norsk biografisk leksikon
- Munch i Store norske leksikon
- Munch 150
- Guhnfeldt, Cato: «Arkeologijakt på Edvard Munchs avfall» i Osloby (Aftenposten) 25. desember 2012 (hentet 2013-01-22)
- Edvard Munchs testamente og dødsbo på Arkivverkets hjemmeside
- Wahl, Volker: Modernismens begynnelse - Edvard Munch og Tyskland på Den tyske ambassades hjemmeside (pdf)
- Første versjon av artikkelen er henta fra Preus museums register over norske fotografer.
- Edvard Munch på Digitalt museum.
- Edvard Munch på KulturNav