Lokalhistoriewiki:Hovedside

Månedens dugnad Ferjekaia i Kinsarvik i Hardanger en sommerdag i 1952 eller 1953. Bilister som skal på ferie? Foto: K. Mittet Nå skal de fleste bilistene ha satt på sommerdekkene, og det kan derfor være på sin plass å minne om at NAF feirer 100 år 21. mai. Dette er Norges største medlemsorganisasjon for bilister og ble grunnlagt i 1924. Vi på Lokalhistoriewiki har som vanlig et lokalt fokus, og denne måneden ønsker vi oss blant annet stoff om lokale bilforeninger. Vi har en artikkel om NAF Asker og Bærum, men mangler de fleste andre. Det er i det hele tatt store lokale og regionale variasjoner når det gjelder bil. I de store byene er det færre som trenger å eie en, og blant de nye doningene som ruller på vegene i f.eks. Bergen og Oslo, har elbilene blitt helt dominerende de siste åra. Også tidligere har noen biltyper vært spesielt populære i visse deler av landet, noe som en kommentator i Rogalands Avis pekte på i 1994: «Ingen plass i hele vårt langstrakte land selges det så mange US Vans som i Sør-Rogaland.[...] Det er mulig at det er de driftige jærbøndene som vet å omsette landbruksstøtten i personbiler med plass til slaktekveg eller kornsekker. Ka vett eg? Jeg vet at i forhold til innbyggertallet er salget av disse rullende slagskipene over 30 % høyere i Sør-Rogaland enn i landet forøvrig.» Kommentatoren er inne på at bilen kan dekke ulike behov. Den er nok først og fremst et transportmiddel, som kan få folk til jobb og fritidsaktiviter, og den kan dessuten frakte både slaktekveg og annet. Vi vil gjerne ha bilder og historier om bilen i hverdagen, i tillegg til den funksjonen den har hatt i ferien. Bilferie har utvikla seg fra det enkle, med (usikra) unger og telt på lasteplanet, til våre dagers campingvogner og bobiler. For mange er ikke bilen bare nyttig, men nærmest meninga med livet! De virkelige motorentusiastene har full oversikt over årsmodeller og hestekrefter, og mange liker å treffe likesinnede på steder som Tyrigrava i Nordre Follo, OK-taket på Gjøvik eller Esso-stasjonen i Bø i Telemark. Den siste var også møteplassen for de såkalte «rånerne» (tidligere også kalt «raggere») i TV-serien Rånebank. For å summere opp trenger wikien stoff om alt mulig innafor bil og motor. Vi vil vite mer om bransjens steder, som bilforretninger, bilverksteder, bensinstasjoner, racer- og glattkjøringsbaner, og personene som i arbeid eller fritid har drevet med bil. Skriv gjerne om drosjesjåfører, trafikkskolelærere, kjente bilforhandlere og mindre kjente hobbymekanikere. Husk også at kvinnene nå er sterkere representert i bilbransjen, og spesielt blant sjåførene. Grete Bassøe var Norges første kvinnelige fagutdanna bilmekaniker. Vår bibliografi om bilhistorie trenger også påfyll. Bli med på wikidugnad! Visste du at alle artikler i Lokalhistoriewiki er under kontinuerlig utvikling? Er det noe du ønsker å skrive om eller omskrive? Registrer deg som bruker og bli med på laget! Har du mindre korrigeringer eller supplerende opplysninger? Ta kontakt med oss på Norsk lokalhistorisk institutt! Om du trenger hjelp med å komme i gang, kan du ta en kikk på: Wikiwebinarene våre, der du blant annet finner et generelt wikikurs og et kurs om bilder. Webinarene er dessverre midlertidig ute av drift. Hjelpesidene våre om hvordan du kan formatere artikler og bilder, og om hvordan finne og bruke kilder. Hele wikien er en dugnad, og vi vil gjerne ha flest mulig med på den digitale løvrakingen også. Kanskje er du god på å oppspore hvem, hva, hvor og når for bilder som mangler denne informasjonen. Om du liker å gjøre røde lenker blå, kan du ta en kikk på wikiens ønskelister for bilder og artikler. Du kan også utvide artikkelspirer, legge inn bilder i artikler, lese korrektur og mye annet. Smakebiter fra artiklene Portrett brukt i intervju med Husmorbladet i 1948. Foto: Ukjent. Dagny Tischendorf (født 1888 i Bergen, død 10. november 1964 i Oslo) var journalist og organisasjonskvinne. Hun var i sitt virke særlig opptatt av fabrikkarbeidernes sosiale og helsemessige forhold. I begynnelsen av 20-årene arbeidet Tischendorf et halvt år ved en fabrikk i hovedstaden. I Samtiden 1912 skrev hun om hvordan hun oppsøkte fabrikk etter fabrikk langs Akerselva og etter åtte dager til slutt klarte å skaffe seg en jobb. Målet var å "(...) gaa ind mellem fabrikarbeiderne, leve deres liv og prøve deres kår." I en annen artikkel i samme nummer skrev hun om arbeidet i fabrikken, om sine observasjoner og om hvilke tiltak som kunne vært satt inn for å forbedre forholdene for arbeiderne. Hun kom da også med i fagforeningsarbeidet. Gjennom samværet i fabrikken og i fagforeningen fikk hun "en dyp sympati og agtelse for arbeiderne, og det halve aar blandt dem lærte mig mere end mange aars tørre bokstudier".   Les mer … Båtbyggeriet i Lunde produserte lystfartøy på 1920- og 1930-talet, inntil marknaden for slike båtar svikta. Truleg eit postkort frå 1930-talet. Foto: Lokalhistorisk arkiv i Tysnes Lunde Båtbyggeri på Tysnes i Sunnhordland vart etablert i 1912 og var i drift til 1967. Johannes M. Lunde både eigde og dreiv verksemda. Han bygde først båtar ute i Skutevikjo, på den andre sida av Lundavågen. I heilt unge år var Johannes M. Lunde nokre få turar på Nordland, før han byrja reisa utanriks i 1900. Året etter mønstra han av i New York. Her gjekk han på bygnings- og skipsverftsarbeid, i tillegg til teknisk kveldskule. Så kom han heim i 1910, gifta seg og byrja med båtbyggeriet i Skutevikjo. Tidene var ofte dårlege for verven. Han måtte fleire gongar ta seg hyre til sjøs for å få endane til å møtast, forutan fleire nye opphald i USA. Først i 1935 kom det fart på båtbyggeriet i Lunde att, som han dreiv fram til han døydde i 1954, då sonen Olav overtok.   Les mer … Salen til Den Norske Opera i Folketeaterbygningen, sett fra scenen. Operaen hadde sin offisielle åpning her 16. februar 1959. Foto: Henrik Ørsted/Oslo Museum (1965) Operahistorien i Norge strekker seg tilbake til siste halvdel av 1700-tallet og var fra starten preget av trange økonomiske kår. Christiania, Bergen og Trondheim var små byer med lite publikumspotensial, og landet manglet et aristokrati som kunne støtte så ressurskrevende kulturuttrykk. Det fantes heller ikke bygninger som egnet seg for teater og opera. Europeisk operatradisjon kom i gang på 1600-tallet, og i København fantes det muligheter for nordmenn med ambisjoner innen musikkteater. Mens operakomponistene gjerne var tyske eller italienske, er det på 1700-tallet flere eksempler på librettoer skrevet av norske forfattere (librettister) bosatt i København. Det hendte at utenlandske operaselskaper besøkte Norge. Den første operaen skal ha blitt framført i salen i andre etasje i Garmanngården i Rådhusgata 7 under et kongebesøk i 1749. Men det er usikkert om dette faktisk fant sted. I 1794/1795 vet vi at et italiensk ensemble, ledet av Stefano Pucci, framførte opera buffa (komisk opera) i blant annet Christiania, Bergen og Trondheim.   Les mer … Bråten på Grua var Borchgrevinks sommersted. Fotografiet er fra cirka 1940. I dag finner du Hadeland Bergverksmuseum her. Foto: Randsfjordmuseet/Hadeland Bergverksmuseum Henrik Kristian Borchgrevink (født 5. november 1865 på Hamar, død 1939 i Oslo) var bergverksdirektør på Grua på Hadeland. Faren var Hamars første ordfører, Henrik Christian Borchgrevink (1822–1893), og moren het Christine Gjestvang. Moren var lensmannsdatter, og Henrik Kristian var yngst i søskenflokken på sju. Hele søskenflokken fikk gode utdannelser og hadde høyt respekterte jobber. Henrik Kristian tok artium ved Hamar skole i 1884, og deretter gjennomførte han Krigsskolens nedre avdeling og ble vernepliktig offiser og senere major. Det var likevel ikke en militær karriere Henrik Kristian skulle få, og kanskje lå bergverksdriften latent til hos den senere bergverksdirektøren. En av hans forfedre, Leonard Christian Borchgrevink (1698-1772) hadde i sin tid vært direktør ved Røros Kobberverk. Henrik Kristian tok Bergeksamen (Cand. Min.) i 1890, og arbeidet som bergingeniør ved Vigsnes verk på Karmøy fra 1890-92. Vigsnes var et kobberverk, og kobberet i Frihetsstatuen i New York skal etter sigende komme herfra.   Les mer … Nikolaus Gjelsvik. Foto: Norsk Folkemuseum Nikolaus Mathias Gjelsvik (fødd den 11. april 1866 i Askvoll, Sunnfjord, død i Oslo den 14. november 1938) var jurist og norskdomsforkjempar. Han var fyrst dosent (1897), så frå 1906 til 1936 professor i rettsvitskap ved Universitetet i Oslo, og var ein framståande ekspert mellom anna i mellomfolkelege rettstilhøve. Han var rådgjevar under Karlstad-forhandlingane under unionsoppløysinga i 1905. Som norskdomsmann var Gjelsvik ein kraftfull organisator innan både målrørsla og den frilynde ungdomsrørsla, og han blir rekna som grunnleggjaren av det nynorske rettsmålet. I 1930-åra markerte Gjelsvik seg med sterkt nasjonalistisk farga standpunkt i politiske spørsmål som forsvarssaka og Grønlandssaka. Nikolaus Gjelsvik var fødd og oppvaksen på Sørgarden i grenda Gjelsvika i noverande Askvoll kommune. Denne delen var tidlegare Vevring herad i Sogn og Fjordane fylke. Garden var den største garden i bygda, og etter måten stor i vestlandsk målestokk. Foreldra til Nikolaus Gjelsvik var gardbrukarparet Øystein Eirik Olavsson (1824-1880) frå Gjelsvik og Malene Andreasdotter (1833-1880) frå Selvik. Nikolaus vart altså med eitt slag foreldrelaus som 14-åring. Han var nummer seks av ein syskenflokk på ni.   Les mer … Bislett stadion var hovedarena for skøyteløp og seremonier under vinterlekene i 1952. Foto: Stig Rune Pedersen (2013) De 6. olympiske vinterleker ble arrangert i Oslo fra 14. til 25. februar 1952. Dette var de første olympiske leker som ble arrangert i Norge. Med sju gullmedaljer ble Norge beste nasjon. Arrangementet satte tydelige spor etter seg i byen, i et land der gjenoppbygginga etter andre verdenskrig fortsatt pågikk for fullt. Gamle idrettsanlegg ble opprusta, nye ble bygd og det kom på plass hoteller, deltakerlandsby og annen nødvendig infrastruktur. Hovedarkitekten for nye anlegg var Frode Rinnan, som la vekt på en enkel og funksjonalistisk stil. I Rødkleiva hadde man lenge drevet med alpine grener, men uten noe skikkelig anlegg. Det ble bygd skitrekk, tribuner og annet nødvendig. Publikum ankom både via Sørkedalen og trikken til Lillevann stasjon. Denne stasjonen var ikke innretta for store folkemengder, så da omkring 25 000 mennesker skulle hjem etter den første dagen i anlegget, svikta transportsystemet. Også på Norefjell i Krødsherad kommune ble det arrangert renn i alpine grener. Her sleit man både med overnattingssteder og veiforbindelse. Det ble bygd ny bru over Noresund, og Oslo kommune skjøt inn midler til ny vei fra dalbunnen til anlegget og deler av omkostningene til nytt skitrekk. Buskerud fylke betalte også en stor del av regninga. Mange frykta at det skulle bli en skandale, men anlegget sto klart og fungerte svært bra.   Les mer … Framnæs i 1899. Foto: Narve Sørensen Framnæs Mek. Værksted (også omtalt som som Framnæs mek. Værksted og tidligere kalt Framnæs Skibsværft), var et skipsverft og verksted på Rødstangen i opprinnelig Sandar kommune ved Sandefjord frem til kommunesammenslåing i 1968, deretter i Sandefjord kommune. Det hadde vært skipsbygging i området fra 1816 ved flere mindre verksteder, og da Christen Christensen overtok «Røds­værven» i 1868, kjøpte han også opp de andre verftene «Klavenessverven», «Søebergværven» (etter månedsløytnant, tømmerhandler og skipseier Peder Søberg, død 1863) og «Langestrand» ett etter ett. Han startet Sandefjord Flytedokker A/S i 1884. 2. februar 1885 ble Ole Wegger ansatt som formann, og han ble sittende som leder av virksomheten ved Framnæs helt fram til 1. august 1932 som verkstedets første direktør og var sentral i oppbyggingen av verftet. I årene fram til 1892 eide Christensen nesten alle eiendommene privat, blant annet «Lyhmanns mek Verksted» eller «Sandefjord mek Verksted» som det da ble kalt, og Christensens bedrift ble kalt Framnæs Mek. Værksted. I mellomtiden hadde han også kjøpt «Kamfjordværven» og «Stubbværven». For å finansiere ombygging av verftet til å kunne bygge stålskrog, omorganiserte Christensen selskapsstrukturen til verftet i 1898 til et aksjeselskap. Sandefjord Flytedokker ble oppløst og de to dokkene ble solgt. Nye dokker ble deretter bygd av verftet og Christensen omskapte de gamle skutevervene til et tidsmessig og moderne skipsbyggings- og reparasjonsverksted for dampdrevne skuter av jern og stål.   Les mer … Varteig Meieri sommeren 1933, med familien Westgaard, Dora Lunde og Johan Kultorp. Foto: I. Hangård Pedersen Varteig Historielag er et historielag i Sarpsborg kommune i Østfold. Laget, som dekker gamle Varteig kommune, ble stiftet 8. februar 1982 med Ole K. Brenne, Solveig Rød og Kjell Lunde i et interimsstyre. I 1985 ga laget for første gang ut en kalender med bilder fra Varteig i gamle dager, i tillegg til at årsskriftet Inga kom med sitt første nummer. Årsskriftet er oppkalt etter Inga fra Varteig, og i 2013 ble det belønnet med Østfold Historielags bokpris for slektshistorie. Samme år mottok historielaget Sarpsborg kommunes kulturpris for sitt allsidige virke. Varteig Meieri, som nå brukes blant annet som museum, ble gitt til laget av søsknene Øivind Westgaard, Aashild Bergby og Klara Westgaard i 1989. 12. februar 1990 ble de utnevnt til historielagets første æresmedlemmer. I 2009 opprettet historielaget sin egen side på internett. På hjemmesiden finnes lokalhistoriske artikler, bildearkivet, forhåndsomtaler og referat fra møter, turer og andre aktiviteter i lagets regi, samt noen eldre utgaver av årsskriftet Inga. Siden 2011 er laget aktivt på Facebook blant annet med publisering av (gamle) fotografier og artikler, og per februar 2016 har de mer enn 1000 følgere. Laget er tilsluttet Landslaget for lokalhistorie og Østfold historielag.   Les mer …

Om lokalhistoriewiki.no Lokalhistoriewiki drives av Norsk lokalhistorisk institutt (NLI) ved Nasjonalbiblioteket. Wikien hadde 2,6 millioner besøk i 2023, og akkurat nå har vi 77 267 artikler og 217 693 bilder. Om du vil bidra med å skrive, redigere eller laste opp bilder, er det bare å registrere seg som bruker! Hvis du trenger starthjelp, kan du ta en titt på hjelpesidene våre. Og om du ikke finner ut av ting, ta gjerne direkte kontakt med oss på NLI. Les mer om hvordan du kan bidra. Ukas artikkel Sigrid Wiborg Andersen med stengun. Mobilisering ved Fjellsby Bedehus dagen før freden. Foto: Familien (1945) Sigrid Wiborg Andersen f. Wiborg i Skoger (nå Drammen) 3. juli i 1914 og døde 27. oktober 1978 på Kongsberg) var husmor og ekspeditrise. Under andre verdenskrig var hun motstandskvinne. I begynnelsen av okkupasjonen var hun kurér for ektemannen Finn Andersen, men etter at han ble skutt og drept i 1944, ble hun sambandssjef og kuréransvarlig. Ingen annen norsk kvinne nådde høyere i Hjemmestyrkenes hierarki. Les mer... Ukas bilde På tur med lang elvebåt i Tanaelva. Foto: Universitets geografiske undervisningsmateriell, nå i Nasjonalbibliotekets bildesamling. Nyeste sider på Lokalhistoriewiki Johan Pedersen Hage (f. 1848) av Pål Giørtz (PaulVIF) Hagen (Stange gnr. 17/32) av Steinar Vasaasen (StVa) Granli (Stange gnr. 17/34) av Steinar Vasaasen (StVa) Granlien (Stange gnr. 83/22) av Steinar Vasaasen (StVa) Søndre Grasbekkveg av Roy Olsen (Rool) Erik Simonsen Strømsør (Bjønn-Erik) av Anders Dahlberg (Anders Lindgaard Dahlberg) Nordskogvegen (Vinje) av Roy Olsen (Rool) Fanejunker av Pål Giørtz (PaulVIF) Dalen (Stavanger gnr. 4/5) av Arne Østensen (Arneoste) Gunhild Ziener (1868–1937) av Eva Rogneflåten (EvaRogneflåten) Nyeste bilder på Lokalhistoriewiki St. Mikael kirke Hammerfest.jpg Stig Rune Pedersen (Stigrp) 1. mai 2024 kl. 07:24 2 518 × 1 889; 697 KB Bredtvet kirke Oslo 2013.jpg Stig Rune Pedersen (Stigrp) 1. mai 2024 kl. 07:22 3 536 × 2 742; 1,86 MB Christian Christoph Andreas Lange detalj gravminne.jpg Stig Rune Pedersen (Stigrp) 1. mai 2024 kl. 07:18 688 × 849; 181 KB Ark Konopka annonse 1881.jpg Stig Rune Pedersen (Stigrp) 1. mai 2024 kl. 07:14 643 × 210; 30 KB