Lokalhistoriewiki:Hovedside

Månedens dugnad Månedens dugnad Ferjekaia i Kinsarvik i Hardanger en sommerdag i 1952 eller 1953. Bilister som skal på ferie? Foto: K. Mittet Nå skal de fleste bilistene ha satt på sommerdekkene, og det kan derfor være på sin plass å minne om at NAF feirer 100 år 21. mai. Dette er Norges største medlemsorganisasjon for bilister og ble grunnlagt i 1924. Vi på Lokalhistoriewiki har som vanlig et lokalt fokus, og denne måneden ønsker vi oss blant annet stoff om lokale bilforeninger. Vi har en artikkel om NAF Asker og Bærum, men mangler de fleste andre. Det er i det hele tatt store lokale og regionale variasjoner når det gjelder bil. I de store byene er det færre som trenger å eie en, og blant de nye doningene som ruller på vegene i f.eks. Bergen og Oslo, har elbilene blitt helt dominerende de siste åra. Også tidligere har noen biltyper vært spesielt populære i visse deler av landet, noe som en kommentator i Rogalands Avis pekte på i 1994: «Ingen plass i hele vårt langstrakte land selges det så mange US Vans som i Sør-Rogaland.[...] Det er mulig at det er de driftige jærbøndene som vet å omsette landbruksstøtten i personbiler med plass til slaktekveg eller kornsekker. Ka vett eg? Jeg vet at i forhold til innbyggertallet er salget av disse rullende slagskipene over 30 % høyere i Sør-Rogaland enn i landet forøvrig.» Kommentatoren er inne på at bilen kan dekke ulike behov. Den er nok først og fremst et transportmiddel, som kan få folk til jobb og fritidsaktiviter, og den kan dessuten frakte både slaktekveg og annet. Vi vil gjerne ha bilder og historier om bilen i hverdagen, i tillegg til den funksjonen den har hatt i ferien. Bilferie har utvikla seg fra det enkle, med (usikra) unger og telt på lasteplanet, til våre dagers campingvogner og bobiler. For mange er ikke bilen bare nyttig, men nærmest meninga med livet! De virkelige motorentusiastene har full oversikt over årsmodeller og hestekrefter, og mange liker å treffe likesinnede på steder som Tyrigrava i Nordre Follo, OK-taket på Gjøvik eller Esso-stasjonen i Bø i Telemark. Den siste var også møteplassen for de såkalte «rånerne» (tidligere også kalt «raggere») i TV-serien Rådebank. For å summere opp trenger wikien stoff om alt mulig innafor bil og motor. Vi vil vite mer om bransjens steder, som bilforretninger, bilverksteder, bensinstasjoner, racer- og glattkjøringsbaner, og personene som i arbeid eller fritid har drevet med bil. Skriv gjerne om drosjesjåfører, trafikkskolelærere, kjente bilforhandlere og mindre kjente hobbymekanikere. Husk også at kvinnene nå er sterkere representert i bilbransjen, og spesielt blant sjåførene. Grete Bassøe var Norges første kvinnelige fagutdanna bilmekaniker. Vår bibliografi for bilhistorie trenger også påfyll. Smakebiter fra artiklene Siste appell før frigivelse 8. mai 1945. Bildet er nok tatt fra fjerde etasje i den originale fengselsbygningen mot nordvest og den store appellplassen. Den tverrstilte brakka helt til høyre i bildet er Magasinet, brakka langsmed appellplassen er kjøkkenbrakka, og den parallelle og noe mindre bak denne er en vaskebrakke. Brakka ved enden av appellplassen er kantinebrakka, de øvrige brakkene er fangebrakker. Tre av vakttårnene sees i bakgrunnen. Åsen i bakgrunnen er Brunkollen. Foto: Fanny Wikborg/Oslo Museum (1945) Grini fangeleir (ty:, Gefangenlager Grini, brukt av ledelsen på dokumenter og skriv under krigen, i senere litteratur Polizeihäftlingslager Grini) var den største tyske fangeleiren i Norge under andre verdenskrig. Leiren er ikke oppført på grunnen til den nærliggende gården Grini, men på plassene Nedre og Øvre Ilen under Nordby gård i Østre Bærum. Anlegget var opprinnelig tiltenkt som kvinnefengsel, men ble fra 1940 tatt i bruk som interneringsleir for norske offiserer, senere som fangeleir for politiske fanger og kriminelle som en av fire Sipo og SD-leire, sammen med Krøkebærsletta, Falstad og Espeland. Som Sipo/SD-leir var øverstkommanderende for disse sjefen for Sipo og SD i Norge, Heinrich Fehlis. Staten eksproprierte i 1930-årene begge Ilenplassene for oppføring av et nytt kvinnefengsel kalt Grini, trolig med navn etter «Grini hjem for voksne kvinner som hadde stelt sig galt» på gården Grini i Vestre Bærum. 16. september 1938 meldte Aftenposten at entreprenørfirmaet Brødrene Vister hadde fått oppdraget med å bygge kvinnefengelset, og at dette skulle ta et år. Anlegget skulle bestå av en bygning på fire etasjer med plass til 60 innsatte, samt en mindre bygning 60 meter fra hovedbygningen som skulle være isolat med ni celler. Et år senere ble det meldt om at anlegget snart var ferdig, i fire etasjer med en grunnflate på 1000 m², betydelig utvidet med plass til 100 innsatte i store, lyse rom uten gitter, gymnastikksal, dusjrom i hvert ende, skolekjøkken, kirke og forsamlingslokale. I kjelleren var det sentralvarmeanlegg, kjøkken med tre dampkjeler på 150 liter hver, kjølerom, vaskeri og desinfeksjonssrom. De tre nederste etasjene hadde celler i sideflløyene, på hver side av en midtgang. Disse målte 3X2,6 meter og hadde innlagt kaldt vann. Hver fløy hadde også et eller to større rom, toalttrom og skyllerom. Midtfløyen hadde større rom, beregnet på kontorer, legekontor, sykestuer etc. Disse ble senere tatt i bruk som rom for vaktmannskapene,som personalkontor for administering av fanger og som kalfaktori (matfordeling]. Dette skulle ferdigstilles og klar til innflytting i mars/april 1940. Allerede den 24. april 1940 ble Grini tatt i bruk som krigsfangeleir for rundt 700 fanger, og etter felttoget i 1940 brukte tyskerne Grini som interneringsleir for norske offisersfanger. Etter at disse ble løslatt i juni samme sommer, ble bygningsmassen brukt til innlosjering av Wehrmacht-soldater det neste året.Åpningen som sivil fangeleir skjedde 12. juni 1941, da 115 fanger ble overført fra Åneby fangeleir som da ble lagt ned. Grini fangeleir ble den største leiren i Norge. I det første krigsåret var formålet med leiren kortvarige interneringer. Fra 1941 ble leiren hovedsakelig brukt for oppbevaring av politiske fanger brakt inn fra hele landet.   Les mer … Schiøllgården med nedgangen til Østerskjelleren på hjørnet ut mot Nedre Vollgate. Slitt reklame for «Søstrene Scheenṣ Privat-Hotel» kan skimtes på veggen i andre etasje. Wessel plass til venstre, fotografen står med ryggen mot Frimurerlosjen. Foto: Narve Skarpmoen/Nasjonalbiblioteket (1900-1930) Schiøllgården er en monumental forretningsgård i Prinsens gate 26 i Oslo med front mot Wessels plass og Stortinget. Bygningen ble oppført som leiegård med fire etasjer for Oscar Schjøll, som bodde her fram til han døde. Arkitekt for Schiøllgården var Henrik Nissen, som også tegnet den nærliggende Frimurerlosjen noen år senere. En femte mansardetasje ble bygget på i 1898-1899, arkitekt for dette var Christian Reuter. Leiegården var uvanlig stor i sin tid, og det spesielle med denne er at den ble bygget som to adskilte enheter, med en felles fasade i nyrenessanse. Det var inngang til disse to delene de to flotte smijernsportene som er plassert ved siden av hverandre midt på fasaden. Dette midtpartiet har en tempelgavl, og aksen danner skillet mellom de to bygningsenhetene. Bygningens veggflater er i pusset og upusset rød tegl med detaljer i sandsteinsfarget puss, og store rundbuede vinduer. De horisontale stripene i andre og tredje etasje er et dominerende trekk. De to brutte hjørnene har hengende karnapp.   Les mer … Lærer Alfred Dollis. Foto: Norske skolefolk (1934) Alfred (Ludvig Odin) Dollis (født 18. oktober 1867 i Tromsø, død 1940 på Gjøvik) var en lærer med et stort politisk og sosialt engasjement. Han sokna til partiet Venstre og var med i kretsen rundt Johan Castberg og Anders Hovden. Dollis var også bankrevisor i Gjøviks og Omlands Kreditbank i rundt 14 år. Dollis vokste opp på Sunnmøre, som sønn av styrmann Christopher Bernhard Dollis og Elen Olivia Karoline Larsen, og tok middelskoleeksamen i Ålesund i 1886. I 1890 var han ferdig utdanna lærer fra Klæbu seminar og tok seinere flere tilleggskurs. Dollis underviste som nyutdanna på privatskoler i Volda og Dovre og dreiv ei stund egen privat middelskole i Elverum.   Les mer …

Ukas artikkel Sigrid Wiborg Andersen med stengun. Mobilisering ved Fjellsby Bedehus dagen før freden. Foto: Familien (1945) Sigrid Wiborg Andersen f. Wiborg i Skoger (nå Drammen) 3. juli i 1914 og døde 27. oktober 1978 på Kongsberg) var husmor og ekspeditrise. Under andre verdenskrig var hun motstandskvinne. I begynnelsen av okkupasjonen var hun kurér for ektemannen Finn Andersen, men etter at han ble skutt og drept i 1944, ble hun sambandssjef og kuréransvarlig. Ingen annen norsk kvinne nådde høyere i Hjemmestyrkenes hierarki. Les mer... Ukas bilde På tur med lang elvebåt i Tanaelva. Foto: Universitets geografiske undervisningsmateriell, nå i Nasjonalbibliotekets bildesamling. Om lokalhistoriewiki.no Lokalhistoriewiki drives av Norsk lokalhistorisk institutt (NLI) ved Nasjonalbiblioteket. Wikien hadde 2,6 millioner besøk i 2023, og akkurat nå har vi 77 276 artikler og 217 707 bilder. Om du vil bidra med å skrive, redigere eller laste opp bilder, er det bare å registrere seg som bruker! Hvis du trenger starthjelp, kan du ta en titt på hjelpesidene våre. Og om du ikke finner ut av ting, ta gjerne direkte kontakt med oss på NLI. Les mer...