Lokalhistoriewiki:Hovedside: Forskjell mellom sideversjoner
Ingen redigeringsforklaring |
(Lagt om artikkelutvalget i forbindelse med 70-årsdagen for frigjøringsdagen den 8. mai 1945.) |
||
Linje 8: | Linje 8: | ||
<div id="front-main-left-smakebiter" class="front-post"> | <div id="front-main-left-smakebiter" class="front-post"> | ||
====Smakebiter fra artiklene==== | ====Smakebiter fra artiklene==== | ||
{{Forside randomteaser ny|count=4|category=F2|category= | {{Forside randomteaser ny|count=4|category=F2|category=Andre_verdenskrig¦8._mai}} | ||
</div> | </div> | ||
</td> | </td> |
Sideversjonen fra 4. mai 2015 kl. 08:53
Ukas artikkelEva Helene Sars Nansen f. Sars (født 17. desember 1858 i Christiania, død 9. desember 1907 på Lysaker) var regna som en av sin tids fremste romansesangere. Hun er også kjent for sitt ekteskap med polarforsker Fridtjof Nansen. Hun var datter av prest og professor Michael Sars (1805–1869) og Maren Cathrine Welhaven Sars (1811–1898). Hun var søster av blant annet professor Johan Ernst Welhaven Sars (1835–1917), professor Georg Ossian Sars (1837–1927) og sangeren Mally Lammers (1850–1929). Eva Helene Sars var yngst i søskenflokken. Den 6. september 1889 ble hun gift med Fridtjof Nansen, sønn av sakfører Baldur Fridtjof Nansen (1817–1885) og Adelaide Johanne Thekla Isidore Wedel Jarlsberg (1821–1877). Blant deres barn var kunstmaler Irmelin Revold (1900–1977) og arkitekt Odd Nansen (1901–1973).Les mer... Smakebiter fra artikleneKrigsminnesmerket ved St. Olav domkirke er reist til minne om 17 norske katolikker som ga sine liv under andre verdenskrig. Minnesmerket er plassert utafor St. Olav domkirke i Akersveien, på hjørnet mellom hovedinngangen og sideinngangen. Det består av en bauta i rød granitt med to bronseplaketter. På den øverste er det et relieff der en engel strekke ut ei hånd mot to lidende mannsskikkelser, og innskrifta «In paradisum deducant vos angeli», «måtte engler føre dere inn i paradis». Dette er henta fra den latinske rekviemmessa, og er åpningssetningen i leddet In paradisum satt i flertallsform. På den nederste står innskrifta «De ga sitt liv 1940–1945», fulgt av navnene. Sokneprest van der Vlugt står øverst, og deretter følger seksten lekfolk – femten menn og ei kvinne – i alfabetisk rekkefølge. De falneI tabellen er de falne ført opp med de navnene som er brukt på minnesmerket, selv om disse i noen tilfeller ikke er helt riktige. De er også ført opp i samme rekkefølge, men tabellen kan sorteres etter andre kriterier.
Litteratur og kilder
Likvidasjonsstyret for inndratte formuer var en etat underlagt Finansdepartementet under andre verdenskrig, med ansvar for å inndra og forvalte konfiskert eiendom. Det ble oppretta 20. november 1942 under navnet Likvidasjonsstyret for inndratte jødiske formuer. Den 3. juli 1943 ble navnet endra i forbindelse med at virkefeltet ble utvida til gjelde all inndratt eiendom. Egil Reichborn-Kjennerud var styrets formann fra starten til kapitulasjonen i mai 1945. VirkeområdeDet var tre typer saker der NS-myndightene inndro formuer:
Fra november 1942 til juli 1943 var virkeområdet bare den tredje kategorien, jødenes formuer. Ved kapitulasjonen var det omkring 12 000 saker i styrets kartotek, hvorav noe under ti prosent gjaldt jøders formuer. Med tanke på at det var rundt 2200 jøder i Norge i 1940 er drøyt tusen inndragninger fra denne gruppa et svært høyt tall. Jødiske hjem og bedrifter, omtalt som «jødebo», ble i utgangspunktet behandla på samme måte som konkursbo. Lister ble navn på de som fikk eiendom inndratt ble publisert i aviser, og spesielt i seksjonen «Offentlige kunngjøringer» i Fritt Folk. De som eventuelt hadde krav til boet måtte melde inn dette. Gjenværende midler skulle i utgangspunktet tilfalle staten. Gjennom arbeidet med å kartlegge formuene etter krigen ble det åpenbart at en betydelig del av eiendommene gikk til personlig berikelse for ansatte i styret og for toppene i Nasjonal Samling, ved at de kjøpte kunst, møbler, smykker og andre verdisaker til spottpris. Et eksempel på dette er styremedlem i Likvidasjonsstyret Rolf Carl Svinndals overtakelse av Dressmagasinet i Oslo. Rolf Svinndal og hans far Ludvig Svinndal drev i klesbransjen, og sistnevnte fikk overta Dressmagasinet og bestyre det på vegne av Likvidasjonsstyret. Han brukte lokalene som utsalgssted for varer som var beslaglagt fra 29 andre butikker i Oslo som var eid av jøder. Disse ble kjøpt opp til nedsatt pris, og så solgt til fullpris i et marked hvor det var knapphet på tekstiler. Dette innbrakte et overskudd på omkring 264 000 kroner, hvorav bare 44 000 ble tilbakebetalt etter krigen. De beslaglagte formuene ble også brukt til å drive kontoret. Styremedlemmene fikk en årslønn på 18 000 kroner; til sammenlikning lå lektorlønna på samme tid på rundt 4000 kroner. De tildelte altså seg selv høy lønn for arbeidet, i tillegg til andre former for personlig berikelse. Organisering og avdelingerLikvidasjonsstyret hadde tre medlemmer: Formann Egil Reichborn-Kjennerud og styremedlemmene Rolf Carl Svinndal og Erik Berge. I tillegg hadde kontoret i Oslo på det meste femti ansatte. Blant personer som hadde sentrale roller kan nevnes advokaten Haakon Høst og Arnt Torp. Førstnevnte var en tid fungerende leder for styret. Likvidasjonsstyrets første hovedkontor var i to leiligheter i Gardeveien 2c på Majorstuen. Leiligheten i fjerde etasje var beslaglagt fra en jødisk familie: Isser Braude og Ella Braude samt deres to døtre. De hadde gått i dekning og overlevde krigen. Den i sjuende etasje tilhørte Charles Leimann, som også var i dekning og kom seg unna med livet i behold. Våren 1943 flytta Oslo-kontoret ned til sentrum, til Grensen 16. Likvidasjonstyrets kontor i Trondheim hadde omkring 25 ansatte. EtterspillI 1945 ble Tilbakeføringskontoret for inndratte formuer oppretta med Per Helweg som direktør. Kontoret hadde ansvar for å spore opp beslagene og tilbakeføre dem til deres rettmessige eiere eller arvingene. Det sto ved krigens slutt omkring åtte millioner kroner på Likvidasjonsstyrets konto. Av disse ble rundt en tredjedel brukt til å finansiere Tilbakeføringskontoret. Under Tilbakeføringskontorets arbeid ble ansatte og bobestyrere kartlagt, og kontorets funn kom inn i flere saker under rettsoppgjøret. Egil Reichborn-Kjennerud fikk en dom på ti års straffarbeid, mens en av de bobestyrerne som hadde hatt flest oppdrag, Knut Sigurd Kleppe i Bergen, fikk en dom på fem års tvangsarbeid. Kleppe hadde vært aktiv inntil det siste, da han i mars 1945 krevde 500 kroner for arbeid med boet til Vilma Huszar, som overlevde krigen. De to andre styremedlemmene, Svinndal og Berge, ble også dømt. Svinndal ble dømt til fem års straffarbeid, personlig inndragning av 45 000 kroner, selskapsinndragning av 18 000 kroner og erstatning til Erstatningsdirektoratet på 15 735 kroner. Berge ble dømt til fem års straffarbeid og inndragning på 25 600 kroner. I 1953 ble inndragninga redusert til 46 kroner og 50 øre. ArkivI 1945 ble alt materiale fra Likvidasjonsstyret overført til Tilbakeføringskontoret. Det ble der innlemma i kontorets arkiv, som nå befinner seg på Riksarkivet. Se artikkelen om Tilbakeføringskontoret for inndratte formuer for mer informasjon. Litteratur og kilder
Kultur- og folkeopplysningsdepartementet var et departement som eksisterte i Norge under andre verdenskrig. Departementet ble opprettet ved reichkommissar Josef Terbovens forordning av 25. september 1940 i forbindelse med oppnevnelse av de kommissariske statsråder. Departementet fikk blant annet overført styringen av NRK, Nasjonalgalleriet, Statens kunstakademi og alle andre museer unntatt de vitenskapelige. Departementet overtok de fleste sakene fra Kirke- og undervisningsdepartementet, samt pressesakene fra Utenriksdepartementet.
De viktigste sakene var politisk propaganda og politisk sensur. En meget stor del av departementets ansatte var medlemmer i Nasjonal Samling, større enn i noe annet departement. Mange var også samtidig ansatte i NS' riksledelse, slik at sammenfiltringen mellom departement og parti var sterk. LedelseDepartementet ble fra det ble opprettet ledet av Gulbrand Lunde, og ble etter hans død 25. oktober 1942 ledet av Rolf Jørgen Fuglesang fram til krigens slutt. Etter krigen ble oppgavene hovedsakelig inkorporert i Kirke- og undervisningsdepartementet. OrganisasjonDepartementet besto i starten av tre avdelinger og fire direktorater.
OppgaverDet nye departementet fikk fra 1. oktober 1940 overført en rekke sakgrupper fra Kirke- og undervisningsdepartementets kontor D for vitenskap, kunst, kringkasting m.v. Dette var:
Pressedirektoratet, ledet av Anders Beggerud skulle arbeide med organiseringen av avisene, mens Reichskommissariats Presseabteilung skulle forsyne avisene med innhold. Pressedirektoratet sendte imidlertid også ut direktiver om innhold, men begrenset til norske og lokale forhold. Direktoratet hadde som hovedjobb å nyordne avisene i Norge og fikk februar 1942 lov til å legge ned aviser, samt erstatte redaktør eller andre ansatte eller innsette nye medarbeidere. På denne måten skulle man lettere kunne styre innholdet i avisene. Dette medførte at en rekke aviser ble lagt ned i 1942, samt at andre aviser fikk ny redaktør med NS-tilknytning. Andre, regionale og lokale aviser, ble slått sammen med mindre aviser som dekket hele eller deler av samme region. Kultur- og folkeopplysningsdepartementet hadde sitt klare forbilde i Reichskommissariats Hauptabteilung Volksaufklärung und Propaganda, og var et redskap for nazifiseringen av Norge. Det var også et departement som befant seg i kontinuerlig forvandling under hele okkupasjonen. Kilde
Hærens Overkommando (HOK) hadde ved krigsutbrotet i 1940 kontorar på Akershus. Mellom kl. 05.00 og 06.00 den 9. april flytta staben først til Slemdal hotell og deretter til Eidsvoll landsgymnas der dei frå ca. kl. 11.00 kunne organisere seg for å leie krigen. Om kvelden same dag flytta så HOK vidare til Rena og var etablert der da generalmajor Otto Ruge vart utnemnt til kommanderande general 11. april.
Ruge fann det meir føremålstenleg å leie krigen frå Gudbrandsdalen, og beordra HOK flytta til Øyer same dag. Det var tidlegare ikkje noka felles leiing for Forsvaret som kunne koordinere verksemda i utanriks- og forsvarsdepartementet, generalstaben (hæren), admiralstaben (marinen) og allierte styrkar i krise og krig. HOK overtok etter kvart denne funksjonen. Kommanderande admiral stilte seg og Marinens Overkommando under HOKs kommando, men det fekk mindre betydning fordi det knapt fanst samband til dei attverande fartøya. HOK fekk òg tilført militære britiske og franske kontaktoffiserar og direkte radiosamband til London, noko som letta koordineringa av operasjonane. 23. april evakuerte HOK frå Øyer og 28. april frå Brennhaugen på Dovre til Lesja og Nordmøre. Om kvelden 1. mai reiste så Ruge med stab nordover frå Molde med eit britiske marinefartøy. Dei kom fram til Tromsø 3. mai kl 11.00. Etter at konge, regjering og overkommando hadde flytta til Tromsø vart leiinga av operasjonane koordinert under Forsvarets Overkommando, etablert ved kongeleg resolusjon 18. mai 1940. Kjelde
|
Ukas bilde
Aktuelt
Om lokalhistoriewiki.noLokalhistoriewiki drives av Norsk lokalhistorisk institutt (NLI) ved Nasjonalbiblioteket. Wikien hadde 2,6 millioner besøk i 2023, og akkurat nå har vi 77 192 artikler og 217 566 bilder. Om du vil bidra med å skrive, redigere eller laste opp bilder, er det bare å registrere seg som bruker! Hvis du trenger starthjelp, kan du ta en titt på hjelpesidene våre. Og om du ikke finner ut av ting, ta gjerne direkte kontakt med oss på NLI. |
- Sider med duplikatargumenter i malkall
- Krigsminnesmerker
- Andre verdenskrig
- Den katolske kirke
- Oslo kommune
- Bydel St. Hanshaugen
- Offentlig sektor
- Holocaust
- Nasjonal Samling
- Etableringer i 1942
- Opphør i 1945
- Departement
- Kulturliv og kulturarv
- Etableringer i 1940
- Hæren
- Øyer kommune
- Dovre kommune
- Lesja kommune
- Tromsø kommune
- Forsider