 Stueinteriør med to personer som sitter i sofa. Personene er sannsynligvis Karen og Sigurd Frydenberg, og i så fall er nok bildene tatt i deres nybygde villa på Lena. Plakaten på veggen tyder på at villaen og interiør er benyttet i reklamesammenheng. Foto: Sigurd B. Røisli/Mjøsmuseet (1952) er ei spørjeliste sendt frå Norsk etnologisk gransking i 1995 med tittel Det norske hjemmet 1945-95. Utsendar var Kjetil Rolness og spørjelista er ein del av arkivserien NEG Særemne. Les mer …
 Sjøgata 14 slik generasjoner av Tromsøfolk var vant til å se huset. 1960-tallet. Foto: Ukjent. I Sjøgata 14 i Tromsø drev samme familie butikk i nesten to hundre år. Johan Peter Hansen ( 1793- 1871) startet forretning i Sjøgata 37 i 1823, på 1830-tallet(?) bygde han våningshus her. Hansen var en driftig kjøpmann som tok sjanser; i 1830 sendte han alene to ladninger med tørrfisk til Trieste.
I 1843 opptok han nevøen Christian Wadel (1814-) som kompanjong i « Hansen & Wadel». Da Wadel startet eget firma i 1846, kom sønnen Johan Schielderup Hansen (1831-) inn i det som ble « Johan Hansen & Søn», i 1855 fulgt av broren Paul Christian Hansen (1828-1910). «Kjøpmenn og skipsredere. Handel med fisk, tran og kornvarer samt tjære, kolonial- og manufakturvarer, tauverk.», står det i en handelskalender fra 1869. Da grunnleggeren døde i 1871 ble Paul C. eneeier. Han var tidlig blitt enkemann, men giftet seg igjen, nå med Anna Koht (1842-), datter av maler Stephanus Koht (1809-). Les mer …
 En av de vedtatt 100 bevarte telefonkioskene av typen «Riks», ved krysset Turistvegen/Bruvegen i Tromsø kommune, nær Ishavskatedralen. Foto: Knut Kjørkleiv (2017) ble først satt opp i Christiania i 1880-åra, som et tilbud til det store flertallet som ikke hadde mulighet til å få lagt inn egen telefon. De spredde seg etter hvert også til andre byer. De første kioskene ble gjerne omtalt som «talestationer», og i 1893 var det ifølge telefonkatalogen 56 slike. Talestasjonene var offentlige telefoner plassert på jernbanestasjoner, offentlige bygninger og serveringssteder. De var plassert åpent, ikke i egne avlukker, og dette førte til klager på bråk fra andre kunder. Dermed så man at det ville være hensiktsmessig med de egentlige telefonkiosker, avlukker som ga mer privatliv for den som ringte og mindre støy for andre. Les mer …
 Bygningen til Harstad Arbeidersamfund står slik den ble bygd i 1900, bortsett fra at den i 1914 ble løftet og satt på grunnmur. Til høyre ses Storgaten 16, som var heimen til maskinist Magdalus Kristiansen. ble i følge Trygve Lysaker stiftet av Rikard Kaarbø i 1893. Det skulle være en velferdsinstitusjon for arbeidere, der partipolitikk var bannlyst, men året etter kom det til politisk uro i foreningen. Det var strid mellom høyre- og venstrefolk, og det ble innkalt til ekstraordinær generalforsamling, der snekkermester Nils Andreas Hunstad skal ha blitt valgt til ny formann. Av denne framstillingen har man trodd at Harstad Arbeidersamfund som altså ble stiftet høsten 1894 hadde sin forløper fra 1893. Seinere er det dokumentert at den omtalte arbeiderforeningen ikke hadde noe med Arbeidersamfundet å gjøre. Lik andre Arbeidersamfunn på den tiden, var Arbeidersamfundet et Venstre-foretak etter modell av sosiologen Eilert Sundt. Høsten 1899 vedtok styret å føre opp eget hus i sveitserstil i Storgaten 18 på Harstad. Bygget sto ferdig og ble første gang tatt i bruk 17. mai 1900. Arbeiderbevegelsens organisasjoner fikk leie og bruke huset på lik linje med andre organisasjoner, men hadde liten innflytelse på selve foreningens gjøren og laden. I 1916 endret dette seg betydelig og fra 1921 ble lovene endret slik at bare medlemmer av Harstad Arbeiderparti kunne være medlem av foreningen. Dette hadde sammenheng med de pågående stridighetene innen partiet. DNA ble splittet og Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti ble dannet. Vedtaket var altså et vel overveid utspill for å holde ”Høire-socialisterne” unna Samfundet. Les mer … | 
