 Daniel Aamlid Foto: Norske skolefolk (1952) (fødd 4. mars 1891 i Valle i Setesdal, død 9. oktober 1978) var lærar, underoffiser, postopnar, lokalpolitikar og bonde.
Han var son av Aanund og Tone Aamlid. Daniel Aamlid tok eksamen ved Elverum lærerskole i 1913, etter å ha teke underoffiserutdanning ved 3. divisjons skule i Kristiansand to år før. Les mer …
Eksplosjonene på Harstad festning i 1958 martret alt omkring seg på Trondenes ved Harstad, og blåste ut dører og vinduer i byen. Flammer, stein, jernskrap og granater ble slynget vidt omkring.
Klokka 1450 mandag 1. september 1958 kom den første smellen. Den var det nok bare de som oppholdt seg på og rundt idrettsplassen på Kråkeneset som hørte. Fem av de seks som befant seg rundt ammunisjonslagerplassen omkom umiddelbart. Mens Leif Lorentzen var på vei bort fra de 6251 8,8 cm luftvernsgranatene som var lagret, kom storsmellen. Det var den som skapte den atombombelignende soppen over Trondeneshalvøya. Det hele fortonte seg som et ubegripelig inferno.
På storlageret til Norull, nesten nederst i Havnegata, var de i ferd med å sluttføre arbeidet med en større ordre, og skulle ha «fem-minutt». De tre som satt utenfor den doble port-døra ble vâr en stor røyksopp over Kråkenes. Lyden fra eksplosjonen kom akkurat idet fjerdemann var på tur ut porten, tett fulgt av trykkbølgen som kasta ham inn igjen idet han så å si tok i mot med solar plexus.
Prosjektiler fra eksploderte granater, steiner og annet falt ned rundt omkring på Trondenes, noe knuste ei betongtrapp og mye kom susende og slo ned i sjøen utenfor Kråkeneset, men også så langt ute som på Måga og på Sandsøya falt varene ned fra skjelvende butikkhyller. Les mer …
 « Hestmanden» seilte for den norske handelsflåten i begge verdenskriger, og er det eneste skipet som gjorde dette som er bevart. Det er nå museum for krigsseilernes historie. Foto: Chris Nyborg (2014) er navnet som brukes på besetningsmedlemmene i den norske handelsflåten under første og andre verdenskrig. De gjorde en enorm innsats for å holde forsyningslinjer oppe. Norges rolle under første verdenskrig har gjerne blitt betegna som «nøytral alliert», og norsk sjøtransport var svært viktig for de allierte. Under andre verdenskrig var handelsflåtens konvoifart en sentral del av den norske frihetskampen, og den regnes som Norges viktigste bidrag til krigen mot aksemaktene. Norske skip seilte på alle hav under krigene, og sjøfolkene ombord var utsatt for enorm fare. Mange mista livet eller ble fysisk skadd, og enda flere fikk psykiske skader. Handelsflåten ble under andre verdenskrig organisert gjennom Nortraship, som var et felles rederi som stilte skipene til disposisjon for krigsinnsatsen. Skipene som var ute da Norge ble invadert, gikk såfremt de kunne til allierte havner, og kunne dermed brukes som en del av krigsinnsatsen mot Tyskland. Konvoirutene fra New York og Halifax i Nord-Amerika og fra Sierra Leone til Port of Spain, Liverpool og Murmansk var helt avgjørende for å få fram forsyninger til Storbritannia og for utveksling av varer og krigsmateriell med Sovjetunionen. Les mer …
 Sabotasjeaksjonen ved Ryghkollen. Foto: Ukjent/Eiker Arkiv i Nedre Eiker, også kalt Mjøndalenaksjonen den 7. oktober 1943 fikk store konsekvenser for befolkningen i Nedre Eiker. Den gangen hadde bygda bare noen få tusen innbyggere, og alle kjente alle. Tyskerenes represalier rammet derfor et helt bygdefolk. Kort fortalt ble et tysk troppetransporttog sprengt av skinnene. Den ene vogna havnet i elva, en vogn halvveis nedi elva og en tredje lå i skråningen.
Det er ingen som veit hvor mange som omkom, for tyskerene ville holde denne aksjonen hemmelig. I følge boka Menn i mørket av Asbjørn Sunde var det cirka 70 tyske militære som omkom. Les mer …
 Grannessletta sett mot sør frå Ullandhaug i februar 2011. Politistasjonen låg nokså midt på sletta. Sola politistasjon blei etablert sommaren 1940 etter oppmoding frå lokale politikarar, mellom anna ordføraren i Sola kommune, slik at dei kunne ha tilsyn med evakuert eigedom i Sola. Ganske snart blei funksjonen utvida til å regulera tilhøva mellom okkupant og okkupert både i Sola og i tilgrensande bygder. Her var det solafolk søkte om løyve om dei skulle dra lenger enn tri mil. Men kanskje viktigast; var nokon misnøgd med okkupantane, kunne dei klaga her. Andre viktige roller som låg på Sola politistasjon, var å fungera som luftvernstasjon og naudhjelpstasjon for dei sivile kring flyplassen. Difor tok politistasjonen også initiativ til å bygga splintsikre rom på dei mest utsette gardane.
Fram til 1. mars 1942 var politifullmektig Sirevåg sjef. Sidan tok politiløytnant Arne Bang Andersen over. Personalet elles var opphavleg fire politikonstablar og ei kontordame, men blei i løpet av 1942 redusert til ein konstabel og ei kontordame attåt sjefen sjølv. Stasjonen disponerte to bilar, men bensinrasjoneringa tvinga konstablane på sykkel når det var praktisk mogeleg. Månadsforbruket av bensin svara til hundre liter!
Marselius Ølberg hadde også vanskar med tyske grannar. Det var piggtrådsperringane som var problemet. Nå ville Marselius ha løve til å setja eit gjerde langs sperringa for at ikkje buskapen hans skulle koma borti og riva seg opp. Dessutan låg det også ein heil del piggtråd over beitemarka hans. Det var fare for at buskapen skulle riva seg opp i dei og alt dette avskar buskapen frå dette beitet. Marselius tok difor kontakt med Sola politistasjon og 21. mai 1943 heldt han og Arne Bang Andersen synfaring. Dinest oppsøkte Andersen sjefen for den tyske stillinga. Det heile enda med ein avtale som gav Marselius medhald på alle punkt. Tyskarane skulle fjerna piggtrådane frå markene medan Merselius fakk løyve til å setja opp eit gjerde som kunne skjerma mot piggtrådsperringa. Les mer … | 
