 Hjalmar Andersen i aksjon under et mesterskap rundt 1950. Foto: Ukjent/Oslo bymuseum. Hjalmar Johan «Hjallis» Andersen (født 12. mars 1923 i Rødøy, død 27. mars 2013) var idrettsutøver, i verdenseliten på skøyter fra slutten av 1940-tallet, kanskje mest kjent som vinner av tre gull under de olympiske lekene i Oslo i 1952. Under OL i Oslo 1952, hvor han vant tre gull, var han så populær at han måtte rømme fra den offisielle OL-innkvarteringen etter én natt på grunn av stor pågang fra publikum. Han bodde resten av lekene på hemmelig sted i privat bolig på Røa slik at han selv og lagkameratene skulle få fred.
Hjalmar Andersen la opp som topputøver etter sin tredje OL-deltagelse i 1956. Han fortsatte imidlertid som aktiv idrettsutøver, spesielt innen roing, utover på 1960-tallet. Han var også en habil syklist, noe som medvirket til at han ble tildelt Egebergs Ærespris i 1951. Før OL i 1960 trente han de svenske skøyteløperne. Les mer …
 Kunngjøring fra okkupasjonsmyndighetene om ilegging av dødsstraff for atten av de som ble henretta som del av Majavatn-tragedien, gitt i Adresseavisen 8. oktober 1942. Majavatn-tragedien var en omfattende opprulling av motstandsgrupper i Nordland i 1942, som resulterte i at 24 menn fra kommunene Grane, Vefsn og Vevelstad ble henretta etter summeriske rettssaker, mens 10 menn fra Trondheimsområdet ble henretta som «sonoffer» etter sabotasje.
Det foregikk et omfattende motstandsarbeid på Helgeland. Motstandsgruppene var i kontakt med norske styrker i Storbritannia, og gjennom Operasjon Jupiter fikk de våpen og annet utstyr levert av Nils Berdahl, under dekknavnet Birger E. Sjøberg. Utstyret ble i flere tilfeller tatt med tilbake av fartøy som var over med nordmenn på flukt, og blant annet Shetlands-Larsen var involvert i dette. Utstyret ble så frakta over fjella til Grane og Vefsn.
Gestapo var klar over at det foregikk noe i området, og blant annet med hjelp fra sin spesialavdeling i Trøndelag, Sonderabteilung Lola eller Rinnan-banden, kom de på sporet av motstandsgrupper. Den 6. september 1942 kom tyske soldater i kontakt med motstandsfolk ved gården Tangen ved Majavatn i Grane. To tyskere falt i skuddvekslinga der. Arrestasjonene de foretok der utløste en større opprulling. De slet like fullt med å få kontroll i området, og det ble gjennomført flere sabotasjeaksjoner. Etter sabotasjeaksjonen mot Fosdalen gruver den 5. oktober grep Josef Terboven inn, og dagen etter innførte han unntakstilstand. Les mer …
Pitesamisk grammatikk kan, som andre språks grammatikkar, delast inn i fonologi (lydlære), morfologi (bøyingslære) og syntaks (setningslære). Innafor lydlæra liknar pitesamisk på andre samiske språk i det at forskjellen på fonetisk stemtheit mellom «stemte» og «ustemte» konsonantar i seg sjølv kan vera vanskelig å oppfatte for mange. Forskjellen kjem vel så mykje til uttrykk i pre- og post-aspirasjon og i bruk av eventuelle glidevokalar. Den dynamiske trykket ligg generelt på første stavinga i ordet. Vokal- og konsonantlengda har ein tendens til å vera omvendt proporsjonal i ulike grammatiske former av same ordet — såkalla stadieveksling. Tilsvarande vil vokalen (diftongen) i første stavinga ofte variere artikulasjonsstad etter vokalen i neste stavinga, eller såkalla omlyd. I formlæra ber pitesamisk preg av ein rikdom av former, i og med at det finst ni grammatiske kasus i substantiva og pronomena; og verba blir bøygd i tre personar, tre tal, fire tider og fem modi. I setningslæra kan vi legge merke til at setningsstrukturen SOV (subjekt–objekt–verb) framleis er relativt vanlig, og på same måten som elles i samiske språk og i bl.a. trønder og nordnorske dialektar får vi ikkje subjekt–verbal-reversering i samband med spørjeord: Mav biena bårrá? (‘Kva hunden et?’). Les mer …
| 
