| Om Urfolk og nasjonale minoriteter
|
 Urfolket og majoriteten møtes. Foto: Olve Utne (2011) Urfolk og nasjonale minoriteter er en fellesbetegnelse på en rekke grupper som i utgangspunktet ofte har lite felles. Urfolkene representerer den tidligste befolkningen på et sted, med en historie som ofte strekker seg mye lenger tilbake enn majoritetens. I Norge er samene landets urbefolkning, som først i senere år har tilkjempet seg rettigheter på linje med de den norsk-etniske majoriteten har. De nasjonale minoritetene er grupper som har en lang historie i landet de lever i uten å være urfolk, det vil si innvandrergrupper som kom for svært lenge siden og har en klar tilhørighet i landet. De folkeslagene som i Norge er definert som nasjonale minoriteter er romanifolk, rom, jøder, kvener og skogfinner. Innenfor hver av disse folkegruppene er det en rekke undergrupper. To av folkeslagene, rom og jøder, tilhører større folkegrupper som finnes i mange land, mens de tre andre primært har etnisk og kulturell tilknytning til folkegrupper i Norden. Disse fem folkeslagene har et særskilt vern i Norge som følge av at Norge i 1998 ratifiserte Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter.
Det man først og fremst tenker på som samlende faktor er utfordringene de har i møtet med majoriteten; utfordringer som går slikt som på tilhørighet, språk, kulturuttrykk og -forståelse, religion og tradisjoner. Her har de også mye til felles med de nyere minoriteter. En hovedforskjell er at urfolk og nasjonale minoriteter opplever å være fremmede i sitt eget og sine forfedres land, mens nyere minoriteter ofte opplever å ha lagt det kjente bak seg og befinner seg i en fremmed verden. Les mer ...
|
|
|
| Smakebiter
|
 Fra manuskriptet Kvænsk Stilebog, Ms. fol. 4310 i Nasjonalbibliotekets samlinger. Kvensk (bokmål/nynorsk) eller kvænsk (eldre nynorsk), kvensk kainun kieli, er eit fellesnamn for austersjøfinske dialektar i Nord-Noreg som er mest nærskyldt med meänkieli (tornedalsfinsk), men òg relativt nærskyldt med standard finsk. Blant morsmålstalarane finst det både dei som føretrekkjer å sjå på kvensk som eit eige språk og dei som føretrekkjer å sjå på språket sitt som ein variant av standard finsk.
Kvensk er godkjent som eige språk av Stortinget etter vedtak den 26. april 2005. Som skriftspråk er kvensk normert av Kvensk språkting (etablert 2008). Kvensk har offisiell status som skriftspråk i Porsanger kommune (Porsangin komuuni, Porsanki). Det er óg eitt av dei nasjonale minoritetsspråka i Noreg, verna etter den europeiske minoritetsspråkpakta. Det finst enno ikkje noko eige forvaltningsområde for kvensk språk Les mer …
 Vermunden på Åsnes Finnskog. Foto: Chris Nyborg (2014) eller Finnskogene er et område i den østlige delen av Solør i Hedmark. Samme navn brukes også på svensk side av grensa, framfor alt i Torsby kommun. Det kommer fra skogfinnene som kom til området fra slutten av 1500-tallet, med høydepunkt fra 1620- til 1640-åra, og rydda bruk i det til da nesten folketomme skogsområdet. Den norske sida av Finnskogen er delt i Trysil Finnskog, Elverum Finnskog, Våler Finnskog, Åsnes Finnskog, Hof Finnskog, Grue Finnskog, Brandval Finnskog og Vinger Finnskog. Disse områdene tilhører kommunene Trysil, Elverum, Våler, Åsnes, Grue og Kongsvinger. Den gjenværende skogfinske befolkninga i området har i dag status som nasjonal minoritet. På svensk side er det i hovedsak snakk om bygdene Norra Finnskoga, Södra Finnskoga, Nyskoga, Östmark, Lekvattnet og Bogen. Les mer …
 Sandra Droucker. Maleri av Aleksandr Sokolov (1829–1913). Sandra Droucker (født 7. mai 1875 i St. Petersburg, død 1. april 1944 på Hamar) var en russiskfødt konsertpianist, komponist og musikkpedagog. Hun studerte ved konservatoriet i St. Petersburg, men gjorde sin debut i Berlin i 1896, der hun bodde en periode. Her underviste hun mellom 1904-1906 blant annet den norske komponisten og pianisten Anne-Marie Ørbeck (1911–1996). Droucker kunne snakke seks forskjellige språk og kommuniserte på norsk med sine norske studenter. Allerede før Droucker migrerte til Norge, spilte hun i perioden 1907–1908 flere konserter i Brødrene Hals' Koncertsal i Christiania (Stortingsgata 26) og en konsert på Nationaltheatret.
Hun slo seg ned i Oslo i 1933, da hun forlot Tyskland, der hun hadde yrkesforbud på grunn av sitt jødiske opphav på farssiden, samt det da oppløste ekteskapet (1910–1918) med den østerriksk-jødiske pianisten Gottfried Galston (Galitzenstein). Hun fikk i første omgang ett års oppholdstillatelse. Les mer …
|
|
|
| Kategorier for Urfolk og nasjonale minoriteter
|
|
|
|
|
| Andre artikler
|
|
|
|
|
|
|
|
.jpg)
.jpg)
