Lokalhistoriewiki:Hovedside
Ukas artikkelHans Kristian Bassø (født 26. oktober 1843 i Øvre Eiker, død 23. april 1932 i Oslo) var offiser, lokalhistoriker og slektshistoriker. I perioden 1898–1900 møtte han på Stortinget som første suppleant fra Kristiania. I Råde gjorde han omfattende lokalhistoriske undersøkelser, men kom aldri så langt som til å publisere dem. Det starta med slektshistorie, og mens han arbeida med sin stamtavle som ble publisert i 1899 skrev han av en rekke kilder som berørte Rådes historie. Han fortsatte å skrive av kilder, og hadde etter hvert et stort arkiv over opplysninger fra kirkebøkene i Råde fra 1707 til 1877, samt utskrifter fra pantebøker, skifteprotokoller, folketellinger og så videre. Ut fra dette materialet utarbeida han gårdshistorie for Råde fra de eldste tider fram til omkring 1850.Les mer... Smakebiter fra artikleneKrigsminnesmerket ved Horten kino ble avduka den 10. september 1950, og er reist til minne om de falne fra Horten under andre verdenskrig. Det er også minnesmerker ved Borre kirke og i Åsgårdstrand over falne fra andre deler av det som nå er Horten kommune. Monumentet består av en bronsestatue av ei kvinne laget av Odd Hilt og to steiner med 102 navn hogd inn, laget av N.S. Beer & Co.. Horten hadde et uforholdsmessig høyt antall falne under krigen, noe som skyldes at Marinens hovedbase lå på Karljohansvern. Krigens første norske falne var Leif Welding Olsen, som ble drept på vaktfartøyet «Pol III» natt til 9. april 1940. Senere samme dag ble panserskipene «Eidsvold» og «Norge» senka i Narvik, og mange av de som omkom da var fra Horten. Det ble allerede i 1941 satt i gang forberedelser for å reise et monument over de falne fra panserskipene, og bykassa satte av 10 000 kroner til formålet. Dessverre ble det klart at flere fra Horten satte livet til i løpet av krigen, og arbeidet ble utsatt til etter at det var blitt fred. Den 1. oktober 1945 ble det oppnevnt en komité bestående av lektor K. Nordby, lektor Astra Sæther, kontorfullmektig Olaf Avner og rådmann Oscar Løvaas. De utlyste en konkurranse, der det ble stående mellom Asbjørg Borgfeldt, Dyre Vaa og Odd Hilt. Sistnevntes forslag ble valgt av en jury bestående av billedhoggerne Finn Eriksen og Gunnar Janson samt rådmann Løvaas. Statuen ble støpt av Kristiania Kunst & Metallstøperi, mens N.S. Beer & Co. i Fredrikstad lagde sokkelen og minnesteinene. Prisen endte på 40 000 kroner. Ved avdukinga var det stort oppmøte, og det var satt fram benker til de falnes pårørende sammen med representanter for byen, Marinen og Milorg. Marinemusikken under ledelse av Hugo Folkeson spilte Ragnvald Egges «Marsj Funebre», og rådmann Løvaas holdt tale. Han fortalte om skulpturen, og minnet om hendelsene som hadde ført til at monumentet ble nødvendig. Ordfører Paul Bentsen tok over og takket komiteen og Odd Hilt for sin innsats. De frammøtte sang «Ja, vi elsker dette landet», og det ble lagt ned en rekke kranser ved minnesmerket. På sokkelen til statuen står innskriften «Alt for Norge», og øverst på minneplatene står det «Falt for sitt land 1940–1945». Hvert år er det kransnedlegging ved minnesmerket 1. og 17. mai. De falne fra HortenSom nevnt er dette et monument for falne for daværende Horten bykommune. I de selvstendige kommunene Åsgårdstrand (del av Borre fra 1965) og Borre (slått sammen med Horten 1998) er det egne monumenter. Lista er satt opp alfabetisk på etternavn; det er ikke tatt hensyn til fornavn på monumentet, og vi følger den rekkefølgen her. Unntaket Odd Steen Gabrielsen som står helt til sist. Leif Welding Olsen er utelatt på monumentet. Han var født i Horten, men tjenestegjorde i Tønsberg da han falt. Det er reist et eget monument over ham i Horten, Weldingstatuen.
Litteratur
Våpentransporten på Helgeland under andre verdenskrig var en vesentlig del av krigføringen mot tyskerne. I perioden desember 1941–1944 ble det ført store mengder utstyr med båt og frivillige bærere innover Vefsn. Utstyret skulle være klart til en eventuell engelsk alliert invasjon. Området lå midt i Norge. En aksjon var ment å skulle dele landet i to og skape problemer for tysk transport og kommunikasjon mellom Sør- og Nord-Norge. Våpnene kom fra Shetland (Storbritannia) via Træna og uværet Lånan i Vega til Visten i Vevelstad og Storbørja i Brønnøy og videre inn i Visten.
Kaptein Birger Edvald Sjøberg (dekknavn for Nils Berdahl), som var leder for en gruppe fra Kompani Linge, hadde fått i oppdrag av sin overordnede kaptein Martin Linge å organisere og utruste en ekspedisjon til Helgeland. Å få kontakt med lokale motstandsgrupper og skaffe våpen og utstyr, var en del av operasjon Jupiter som var Winston Churchills plan om å invadere og frigjøre Norge/Nord-Norge. Hvorfor engelsk alliert invasjon av Helgeland ikke ble iverksattEtter krigen kom det fram at det ikke var meningen at det skulle komme noen engelsk alliert invasjon til Helgeland. Det hele ble iverksatt for etterretningens skyld, og for å holde tyskere fast i Norge. Det er beskrevet i en artikkel om Sjøbergmarsjen:Samme faktum er beskrevet i en artikkel om Skarsåsen Festningsanlegg i Brønnøy:
De tre første våpentransportene til Helgeland (1941-1942)Den første gruppa, "Archer", kom i 1941 fra Shetland via Træna til Vistenfjorden og Tverlandet, Vevelstad. De hadde med seg seks tonn med forsyninger, våpen og ammunisjon. Gruppa søkte tilflukt hos Tormod Tverland og mora Leonora. Det førte til at Tormod ved standrett ble skutt på Falstad i oktober 1942. Naboen Konrad Andersen ble og arrestert, men overlevde krigen. "Archer" kom seg videre til Sørvassdalen i Vefsn. De oppnådde kontakt med Org, den lokale motstandsorganisasjonen i Mosjøen, og fikk organisert videre frakt. Gamle ferdelsårer over fjellet ble tatt i bruk for videre transport, fra Tverlandet til Marka i Vefsn. I mars 1942 kom neste gruppe, "Heron 1", med åtte tonn utstyr, landsatt i Aunvågen i Visten. "Heron 2" kom etter i april samme år med ytterligere 14 tonn utstyr. Med "Heron 2" kom den sentrale person og leder for alle gruppene, kaptein Birger Evald Sjøberg.[3] Videre frakt over fjell, lokale personer og plassering av hovedkvarterI 1942 ble det med båt fraktet 20 tonn med utstyr i skytteltrafikk fra Auna til Austerfjorden, Vefsn, hvor Aksel Johansen og familien var kontakter. Mange frivillige deltok med frakt av utstyret over fjellet, fra Tverlandet i Visten til Marka i Vefsn kommune. Med bører på 30-35 kg gikk de til ei koie ved Fallfossen, noen ganger til Svartvasskogen, Vevelstad. Bærere fra Vefsn overtok frakten videre til Eiterådalen, Vefsn. Kaptein Sjøberg og andre motstandsfolk brukte denne ruta på 25 km i krigsårene 1942-1944.[4] På Oladalens venner sin hjemmeside nevnes flere som gjorde en innsats for våpentransporten på Helgeland: Andreas Solbakken, Asbjørn Rystad og Anton Telnes.[5] Andreas Solbakken var en motstandsmann som kom med i desember 1941. Etter å ha blitt spurt av naboen, Johan Lynghaug, bidro han med å bære våpen og utstyr over fjellene fra Storsteinvika i Visten til Vefsn. Det ble mange turer på sju mil hver. Andres Solbakken var også handelsbetjent på Vefsn Bondehandel, som var ett sentralt sted for videresending. Våpen og utstyr ble derfra pakket og sendt videre i kunstgjødsel- og formelsekker. Og det ble videresendt mange viktige beskjeder fra kaptein Sjøberg til motstandsfolk rundt i distriktet. I mars 1943 fikk Andreas Solbakken beskjed om at han skulle arresteres av tyskerne. Han måtte flykte og klarte å komme seg til England hvor han senere ble med i kompani Linge. Han kom i mars 1944 tilbake til Norge og Lånan som del av "Falcongruppen", sammens med mye våpen og utstyr. Tyskerne aksjonerte i Oladalen juni 1944, og han måtte flykte til Sverige. Derfra kom han tilbake høsten 1944. Fra januar 1945 hadde han som oppgave å utføre sabotasje mot Nordlandsbanen i Ranadistriktet. Asbjørn Rystad var tillitsvalgt for innsamling og registrering av våpen og ammunisjon. I mars 1942, etter "Heron 1", bidro han med videre transport til "Langvassbua" i Sørvassdalen. Hytta fungerte som hovedkvarter for våpentransporten. Senere på våren 1942 ble rutene lagt om fra Austerdalen til Eiterådalen og videre til Visten. Han var med på to turer fra Eiterådalen til Visten, og var i oktober samme år med på å organisere transport og lagring av 42 kasser med bombekastergranater. Anton Telnes var telegrafist, som 17. mars 1943 ble sendt fra Shetland med skuta "Bergholm", sammen med Ole Baarnes og Arthur Gundersen. "Shetlands-Larsen" var skipper. Oppdraget var at de nå etter Majavasstragedien skulle få en oversikt over Helgelands-området og opprette nytt hovedkvarter på vestsiden av Holmfjellet i Eiterådalen, Vefsn. Det ble bestemt at nytt hovedkvarter skulle ligge i Oladalen. Agentgruppe nr 5, "Falcon", etablerte seg der i januar og mars 1944 sammen med agentgruppe 4, "Heron Red". Tyskerne ville rulle opp den "illegale virksomheten", og hovedkvarteret i Oladalen ble oppdaget. Motstandsgruppene måtte flykte etter flere skuddsvekslinger. De klarte å komme seg til Sverige. Kaptein Sjøberg hadde før flukten satt fyr på hovedkvarteret for å hindre av tyskerne fikk tak i viktige papir og våpen. Majavatn-affæren (Majavasstragedien)I begynnelsen av september 1942 ble to tyskere skutt ved trefninger på Tangen gård på Majavatn. Det ga grunnlaget for det som i ettertid ble kalt Majavatn-tragedien Flere agenter måtte flykte. Tyskerne hadde fått bevis for at det foregikk våpentransport, og 15. september kom tyskerne ned til Visten i Austerfjorden. Aksel Austerfjord ble satt under skjerpende forhør etter å ha blitt konfrontert med at han hadde båret våpen og lagret utstyr. Flere ble forhørt og de arresterte ble først tatt med til Mosjøen, noen bare fordi de hadde visst om det illegale arbeidet uten selv å ha vært med på det. Av de arresterte ble ni personer fra Visten sendt videre til Falstad fangeleir. 8. oktober ble sju av dem henrettet ved standrett, blandt dem Aksel Austerfjord. Totalt etter summariske rettsaker ble 24 menn fra Grane, Vefsn, Vevelstad og Trondheimsområdet henrettet ved Falstad leir 8. og 9. oktober 1942. I 1943 tok tyskerne i bruk falske agenter, og det førte til nye forhør og arrestasjoner. De tre neste (og siste) våpentransportene til Helgeland (1944)Nye agentgrupper – "Heron Red", "Falcon" og "Peregrine Falcon" – ble satt inn. Våpensmuglingen skjedde nå via Lånan til Storbørja, hvor Didrik Bjørgan bisto videre. Våpentransporten fortsatte. Tidlig sommeren 1944 fant tyskerne agentenes hovedkvarter i Eiterådalen. I kampen falt kaptein Sjøberg, agent Lynghaug og Olaf Kaspersen.[6] Agent Grannes og Didrik Bjørgan ble arrestert. Det hele bidro til at 17 flyktninger dro over til Sverige i august 1944. I Austerfjord reagerte tyskerne brutalt mot de gjenværende. Flere ble arrestert og ført til Grini, og flere våpenlagre blir funnet. Kaptein Sjøberg ble etter krigen hedret med en egen marsj, "Sjøbergmarsjen", som ble arrangert første gang i 1984. Båtene brukt til å frakte de enkelte gruppene, er nevnt hver for seg under Oladalens-venner sin hjemmeside, og samlet under "Kronologi". Betraktninger etter krigen, minner om hendelser og personer fra HelgelandEtter krigen kunne man bare konstatere at den store optimismen og de høye forventninger som hadde vært knyttet til troen om en snarlig engelsk alliert invasjon, hadde vært en dekkoperasjon. Våpentransporten på Helgeland ga likevel totalt sett et betydelig bidrag til å låse tyskerne og deres utstyr til Norge. Men det illegale arbeidet for ett fritt Norge hadde kostet lokalsamfunn på Helgeland dyrt. I oktober 1942 ble 22 aktive ungdommer i motstandsbevegelsen skutt på Falstad. Flere ble arrestert, torturert og sendt til Grini. I 1944 ble det nye opprullinger. I alt ble det drept 27 mennesker. Minnene om krigen og hva den brakte oss, holdes i hevd blant annet ved at folk møtes og opprettholder en stor interesse for "Sjøbergmarsjen".[7] En annen marsj til minne om våpentransporten og krigen på Helgeland, er Oladalens venner sin minnemarsj, "Oladalsmarsjen"[8] som går til Oladalshytte, Vefsn, som var kompani Linges hovedkvarter i årene 1943–1944. Under marsjen er det ved krigsminnesmerket i Røyskattlia blitt holdt foredrag om kaptein Sjøberg og de dramatiske junidagene 1944. Oladalens venner minnes på sin hjemmeside flere personer, blant dem Andreas Solbakken, som sentralt plassert handelsbetjent på Vefsn bondehandel, Asbjørn Rystad, med sitt ansvar for våpen og ammunisjon, og telegrafist Anton Telnes, med sitt bidrag til nytt hovedkvarter. Oladalens venner har en sterk interesse for motstandskampen på Helgeland 1941–1944. De lokale historiene og virket på Helgeland har de dokumentert ved å utgi en film på DVD, som er basert på innsamlet materiale fra inn- og utland, herav åstedsbefaring, intervjuer og annen litteratur.[9] Fotnoter
KilderNettsteder
Bøker
 Ragnarok var et nasjonalsosialistisk månedstidsskrift som kom ut i perioden 1934—1945. Ragnarok fikk tidlig et opplag på rundt 3 000, hvilket må sies å være betydelig tatt i betraktning tidsskriftets skarpe redaksjonelle profil. Navnet avspeiler også den nyhedenske orienteringen og er hentet fra norrøn mytologi og henspiller på jordens undergang slik vi idag kjenner den, men også gjenoppståelsen av en ny og renere verden. Utgiver og i hovedsak også redaktør var Hans S. Jacobsen og tidsskriftet ble et organ for den Quisling-kritiske og pangermanske venstreopposisjonen innen norsk nasjonalsosialisme før og under krigen, etter hvert også sammen med Germanske SS Norges avis Germaneren som ble gitt ut fra 1942. Ragnarok hadde politiske artikler som drøftet ulike ideologiske og kulturelle spørsmål. Blant bidragsyterne og medlemmene i kretsen rundt bladet var det i samtiden kjente nasjonalsosialistiske størrelser som blant andre Albert Wiesener, Johan Bernhard Hjort, Walter Fürst, Ola O. Furuseth, Felix Thoresen, Otto Sverdrup Engelschiøn, Per Imerslund, Geirr Tveitt og Stein Barth-Heyerdahl. De ulike medlemmene av kretsen rundt Ragnarok betonte forskjellige elementer i sin kritikk av Quisling og Nasjonal Samling. De så Quisling og NS som en ryggløs, vassen utgave av nasjonal tekning som var altfor influert av kristen tankegang. Bare det at de for eksempel brukte presten og frimureren Kjeld Stub som en av sine mest brukte talere var diskvalifiserende i seg selv. Slik sett var minipartiet Nasjonal Samling mer eller mindre som de andre partiene og representerte ikke noe reelt alternativ. De la vel så mye vekt på siste leddet i sin nasjonalsosialisme. Her var fellesskapløsninger, planøkonomi, gjerne høyt skattetrykk, offentlig eide institusjoner og sosiale systemer viktige for å få samfunnet ut av den sosiale nøden den private kapitalens grådighet og ryggløse politikere hadde fått landet inn i. Denne tenkningen var sterkt skeptisk til hele førerprinsippet, da makten skulle gå nedenfra og opp, fra aksjonistene som hele tiden var herdet i kamp og til ledere som også er aktivt deltakende i kampen og kjente denne. Kun slik kunne lederne få legitimitet. Og kampen sto mot de nevnte nedbrytende kreftene og denne sosialismen var slik sett nasjonal og nyhedensk og ikke en del av en internasjonal ideologi. Avstanden til Quisling og hans livsfjerne, kvasikristne, abstrakte tenkning var derfor meget stor og ble av denne gruppen ansett for å være helt perspektivløs. Under den tyske okkupasjonen av Norge under andre verdenskrig tok de ulike valg. Juni-nummeret i 1940, som ble redigert av Engelschiøn, inneholdt så skarp Quisling-kritikk at hele opplaget ble inndratt av den tyske pressesensuren. Dette, sammen med sammensetningen av de kommissariske statsråder Josef Terboven utnevnte samme høst, gjorde det klart at denne kretsen hadde tapt intrigekampen overfor tyskerne da disse nå satset på Quisling og Nasjonal Samling. Deler av kretsen, som Hjort og Engelschiøn gikk inn i motstandsbevegelsen, mens andre som Jacobsen og Fürst gikk inn i NS for å arbeide for sine synspunkter der. Men det kan allikevel hevdes at Ragnarok var senteret for opposisjon mot Nasjonal Samling på et nasjonalsosialistisk grunnlag. Forakten for Quisling og NS ble enda tydeligere under okkupasjonen da denne kretsen også så på Quisling som en løpegutt for de tyske okkupantene som etter gruppens mening ikke hadde noe her å gjøre. Henrettelsen av Gunnar Eilifsen ble oppfattet som den åpenbare avsløringen av regimet. Avstanden til Quisling og det denne gruppen opplevde å være hans livsfjerne, kvasikristne, abstrakte tenkning var derfor meget stor og ble av denne gruppen ansett for å være perspektivløs. Forakten for Quisling og NS ble enda tydeligere under okkupasjonen da denne kretsen også så på Quisling som en løpegutt for de tyske okkupantene som etter denne gruppens mening ikke hadde noe her å gjøre. Henrettelsen av Gunnar Eilifsen ble oppfattet som en tydelig avsløring av regimet. Litteratur
 Dannelsen av det nye Administrasjonsrådet i Vitenskapsakademiet 15. april 1940. Den tyske sendemannen Curt Bräuer nr. tre fra venstre. Foto: Henriksen & Steen |
Ukas bilde
Aktuelt
Om lokalhistoriewiki.noLokalhistoriewiki drives av Norsk lokalhistorisk institutt (NLI) ved Nasjonalbiblioteket. Wikien hadde 2,6 millioner besøk i 2023, og akkurat nå har vi 77 517 artikler og 218 105 bilder. Om du vil bidra med å skrive, redigere eller laste opp bilder, er det bare å registrere seg som bruker! Hvis du trenger starthjelp, kan du ta en titt på hjelpesidene våre. Og om du ikke finner ut av ting, ta gjerne direkte kontakt med oss på NLI. |
