 Marie, 14 år gammel i Tønsberg, i 1885. Foto: Ukjent , døpt Anna Marie Nilsen Feen, ble født på Vestre Var i Stokke i Vestfold den 15.10.1871, og kom til Nordre Feen gård i Stokke i 1874. Av de åtte barna til Ina og Anton Nilsen Feen som vokste opp, var Marie den nest eldste. Marie giftet seg med kaptein Magnus Gustav Hansen, født i 1861, og de bosatte seg på hans hjemsted, Krika, på Veierland. Sammen fikk de sønnen Tor og døtrene Martine, Maggie og Florry. Les mer …
 Framnæs i 1899. Foto: Narve Sørensen Framnæs Mek. Værksted (også omtalt som Framnæs mek. Værksted og tidligere kalt Framnæs Skibsværft), var et skipsverft og verksted på Rødstangen i opprinnelig Sandar kommune ved Sandefjord frem til kommunesammenslåing i 1968, deretter i Sandefjord kommune. Det hadde vært skipsbygging i området fra 1816 ved flere mindre verksteder, og da Christen Christensen overtok «Rødsværven» i 1868, kjøpte han også opp de andre verftene «Klavenessverven», «Søebergværven» (etter månedsløytnant, tømmerhandler og skipseier Peder Søberg, død 1863) og «Langestrand» ett etter ett. Han startet Sandefjord Flytedokker A/S i 1884.
2. februar 1885 ble Ole Wegger ansatt som formann, og han ble sittende som leder av virksomheten ved Framnæs helt fram til 1. august 1932 som verkstedets første direktør og var sentral i oppbyggingen av verftet.
I årene fram til 1892 eide Christensen nesten alle eiendommene privat, blant annet «Lyhmanns mek Verksted» eller «Sandefjord mek Verksted» som det da ble kalt, og Christensens bedrift ble kalt Framnæs Mek. Værksted. I mellomtiden hadde han også kjøpt «Kamfjordværven» og «Stubbværven». For å finansiere ombygging av verftet til å kunne bygge stålskrog, omorganiserte Christensen selskapsstrukturen til verftet i 1898 til et aksjeselskap. Sandefjord Flytedokker ble oppløst og de to dokkene ble solgt. Nye dokker ble deretter bygd av verftet og Christensen omskapte de gamle skutevervene til et tidsmessig og moderne skipsbyggings- og reparasjonsverksted for dampdrevne skuter av jern og stål. Les mer …
 Utsnitt av den første siden av Andebus og Norges eldste kirkebok. Utsnittet viser døpte i Andebu sogn 1623. Siden er noe skadet i kantene. Fra Arkivverket, skannede kirkebøker. Norges eldste kirkebok, i alle fall den eldste som er bevart, er ei kirkebok for Andebu prestegjeld i Vestfold. Den starter i 1623 og er ført fram til 1738. Kirkeboka er ei av bare sju bevarte kirkebøker som starter før 1650. Andebu-boka er delt i én avdeling for hvert av de tre sognene Andebu, Kodal og Høyjord, og for hvert sogn er det ført lister over fødte (egentlig døpte) og døde (egentlig begravede). Om det har vært ført lister over trolovede og viede, er disse i så fall tapt. Det er imidlertid tvilsomt om slike lister er ført, da de i tilfelle sikkert ville vært ført sognevis, og da det ellers ville vært mye av en tilfeldighet om akkurat vielsene skulle mangle for samtlige sogn. For øvrig ser det nemlig ut til at boka er bevart i sin helhet, med unntak av at fødte (døpte) i Andebu sogn 1656 og 1657 mangler. Her har trolig ett blad gått tapt.
Med kirkebok tilbake til 1623 er det gode muligheter for å kartlegge Andebu-slekter, men uheldigvis er boka ofte knapp med opplysningene. Dåpslistene gir i hovedsak kun barnets fornavn, farens fornavn, bostedet og dåpsdatoen. Moras navn er bare i få tilfeller nevnt. Selv når det er snakk om barn født utenfor ekteskap, kalles barnets mor bare tøsen, samt at det oppgis hvilken gård hun bodde på. Faddere er ikke oppgitt før omkring 1690, og ofte er bare et par av fadderne nevnt. Likeledes gir begravelseslistene bare fornavnet og bostedet til den avdøde - en viktig opplysning som alder er ikke oppgitt annet enn for noen få personer. Videre er barn og kvinner ofte ikke nevnt med navn, men som «Nils Bergs barn», «Ole Flåttens kvinne» og så videre. Les mer …
| 
.JPG)
