Lokalhistoriewiki:Hovedside
Månedens dugnadNorvegr – landet mot nord? Eller var det «nor» som i trange sund? Om språkforskerne ikke får avgjort spørsmålet om hva navnet «Norge» egentlig kommer av, er en ting sikkert: i Norge har folk bodd langs og levd av kysten. «Kystkulturen» har derfor dype røtter, men har også vært i stor og tidvis dramatisk endring, fra middelalderens tørrfiskeksport til sørlandshavnenes enorme vekst og velstand i mer moderne tid. Mens fritidsbåtene nå i mai er i ferd med å pusses ferdig og sjøsettes, fokuserer vi i de neste to månedene på kystkulturen i Norge, bredt forstått. Vi ønsker oss bidrag for alt du kan komme på! Fra fyr og naust til skuter og skøyter, og fra Tordenskjold til sjøspeidere, inkluderer kystkultur så mangt. I alle år har folk livnært og berget seg av kysten, men også forlystet seg både innaskjærs og utaskjærs, på svaberg og strender – og dessuten satt livet til, enten som los, fiskere og sjøfolk i krig og fred. Dette har satt dype spor over hele landet, også på steder langt fra kysten, enten det være seg inne i de dype skoger, hvor masteemnene ble hugd, eller til fjells, hvor sauen beitet og ull til seilene ble klipt. Hvis du ønsker inspirasjon, se gjerne over ønskene for eksisterende og nye artikler om kystkultur. Enten du kjenner til en båtbygger som fortjener omtale, eller har tatt et bilde av fjordhotell fra 1800-tall, vil alt bli et fint tilskudd til hele landets lokale kystkulturhistorie.
Smakebiter fra artikleneLjanskollen leir var en tysk brakkeleir beregnet på 250 fanger som arbeidet på det planlagte tank- og drivstoffanlegget ved Ljanskollen i Oslo. Leiren lå på sletta mot Fiskevollbukta, og ingenting av den er bevart. Leiren var en underleir av Grini fangeleir og ble etablert da anleggsområdet lå såpass langt fra Grini. På denne måten kunne en slippe den daglige lange transporten.
Leiren ble åpnet 26. oktober 1944, etter at arbeidet med denne hadde startet i april.På det meste var det 350 fanger i arbeid på anlegget, herunder de utenlandske fangene. Til sammen var mellom 500 og 600 norske politiske fanger var innom i løpet av de månedene den eksisterte. Les mer … Harstad Tidende 02. september 1958. Eksplosjonene på Harstad festning i 1958 martret alt omkring seg på Trondenes ved Harstad, og blåste ut dører og vinduer i byen. Flammer, stein, jernskrap og granater ble slynget vidt omkring. Klokka 1450 mandag 1. september 1958 kom den første smellen. Den var det nok bare de som oppholdt seg på og rundt idrettsplassen på Kråkeneset som hørte. Fem av de seks som befant seg rundt ammunisjonslagerplassen omkom umiddelbart. Mens Leif Lorentzen var på vei bort fra de 6251 8,8 cm luftvernsgranatene som var lagret, kom storsmellen. Det var den som skapte den atombombelignende soppen over Trondeneshalvøya. Det hele fortonte seg som et ubegripelig inferno. På storlageret til Norull, nesten nederst i Havnegata, var de i ferd med å sluttføre arbeidet med en større ordre, og skulle ha «fem-minutt». De tre som satt utenfor den doble port-døra ble vâr en stor røyksopp over Kråkenes. Lyden fra eksplosjonen kom akkurat idet fjerdemann var på tur ut porten, tett fulgt av trykkbølgen som kasta ham inn igjen idet han så å si tok i mot med solar plexus. Prosjektiler fra eksploderte granater, steiner og annet falt ned rundt omkring på Trondenes, noe knuste ei betongtrapp og mye kom susende og slo ned i sjøen utenfor Kråkeneset, men også så langt ute som på Måga og på Sandsøya falt varene ned fra skjelvende butikkhyller. Les mer … Salen til Den Norske Opera i Folketeaterbygningen, sett fra scenen. Operaen hadde sin offisielle åpning her 16. februar 1959. Foto: Henrik Ørsted/Oslo Museum (1965) Operahistorien i Norge strekker seg tilbake til siste halvdel av 1700-tallet og var fra starten preget av trange økonomiske kår. Christiania, Bergen og Trondheim var små byer med lite publikumspotensial, og landet manglet et aristokrati som kunne støtte så ressurskrevende kulturuttrykk. Det fantes heller ikke bygninger som egnet seg for teater og opera. Europeisk operatradisjon kom i gang på 1600-tallet, og i København fantes det muligheter for nordmenn med ambisjoner innen musikkteater. Mens operakomponistene gjerne var tyske eller italienske, er det på 1700-tallet flere eksempler på librettoer skrevet av norske forfattere (librettister) bosatt i København. Det hendte at utenlandske operaselskaper besøkte Norge. Den første operaen skal ha blitt framført i salen i andre etasje i Garmanngården i Rådhusgata 7 under et kongebesøk i 1749. Men det er usikkert om dette faktisk fant sted. I 1794/1795 vet vi at et italiensk ensemble, ledet av Stefano Pucci, framførte opera buffa (komisk opera) i blant annet Christiania, Bergen og Trondheim. Les mer … Regjeringen Bortens første statsråd på Slottet. Foto: Faksimile fra Samhold/Velgeren 13. oktober 1965 Regjeringa (formelt Noregs Statsråd) er øvste utøvande myndigheit i Noreg, med ansvar for å setje i verk vedtak frå og foreslå saker for Stortinget. Statsministeren leiar regjeringa, og kvart departement leiast av ein statsråd. Grunnloven omtalar statsminister, men bruker elles nemninga statsråd om minister (eller medlem av statsrådet). Den statsråden som leiar Utanriksdepartementet, blir kalla utanriksminister. Statsråd er den tradisjonelle nemninga på ein regjeringsmedlem som ikkje er statsminister eller utanriksminister. Nemninga nyttast synonymt med minister, og vart innført ved kongelig resolusjon av 19. mai 1814. Nemninga statssekretær vart nytta fram til 1926 om statsrådssekretæren, statsrådets sekretær som møtte i statsrådet, ein stilling som forsvant 1969 då denne funksjonen vart overtatt av Statsministerens kontor. Etter Grunnloven ligg den utøvande makta hos kongen (eller regjerande dronning), og monarken eller tronarving skal derfor ta del i regjeringa sine plenumsmøte – på papiret er det «Kongen i statsråd» som styrer landet, men sidan parlamentarismen blei innført i 1884, har monarken berre ein symbolsk funksjon. Les mer …Waisenhuset i Trondheim, opprinnelig Det Trondhjemske Waisenhus, er en stiftelse for understøttelse av foreldreløse barn. I 1732 ble Blådegnhuset slått sammen med et Waisenhus av 1719 kalt «Den blåe skole» og deretter gikk det under navnet Waisenhuset. Økonomien ble styrket da Thomas Albertsen Angell, som døde i 1767 uten livsarvinger, i sitt testamente bestemte at stiftelsen skulle få ⅙ av avkastningen fra Thomas Angells Stiftelser. På Blåskolens tidligere tomt like ved Nidarosdomens vestfront (dagens adresse Kongsgårdsgata 2, fram til 1995: Arkitekt Christies gate 2), ble det til formålet først reist en bygning i 1732 på denne tomten, men denne ble revet da dagens bygning ble reist i årene 1772-1773, bygget under ledelse av Heinrich Kühnemann. Les mer … Harmonien i Trondheim, også kalt Mølmanns palé, Møllmanngården og Schmettows palé, lå i Munkegata 22. Bygningen var et større trepalé som ble oppført av lagmann, stiftamtmann Hans Ulrich Mølmann og hans hustru Gudlov Mølmann (født Hveding) (1722–1799) i perioden 1769–ca. 1773 som bolig for familien. Bygningen var da den ble oppført byens klart største bolighus. Bygningen fikk kallenavnet «Harmonien» etter at klubben med samme navn kjøpte bygningen i 1825 og disponerte denne fram til den brant i 1942. Brannårsaken lot seg ikke påvise, men det sannsynlige var at kulden (–26°C), stormen om natten og sterk fyring i vedovnene over lang tid som medførte at hele bygningen tok fyr. Mangel på koks og elektrisitet gjorde at disse fyringalternativene var uaktuelle, som man ellers var gått over til før krigen, og vedfyringen krevde mange offer. Les mer … Harstadhamn i 1950-årene mens flere av hermetikkindustriens fabrikkbygninger fortsatt sto der. Foto: Sør-Troms museum Grand hotell i Tromsø har adressa Storgata 44. På tomta har det vært hotelldrift siden 1840-tallet, fra 1879 under navnet Grand. Den allsidige J.H.Ludvigsen bygde Hotel du Nord på slutten av 1840-tallet, der den store «salen» fra jektebruket på Tussøya ble flyttet til byen og oppført som hotellets festlokale. Hotellets standard var såpass at kondisjonerte reisende kunne overnatte her. Etter at vekkelsestiden hadde lagt byen død for fornøyelser, måtte Ludwigsen gi seg i 1859, med stor realisasjon av innbo og utstyr. Gjert Christensen forsøkte å ta opp driften, men den gikk ikke. Les mer …
|
Om lokalhistoriewiki.noLokalhistoriewiki drives av Lokalhistorie (tidligere Norsk lokalhistorisk institutt) ved Nasjonalbiblioteket. Wikien hadde 2,6 millioner besøk i 2023, og akkurat nå har vi 87 384 artikler og 240 363 bilder. Om du vil bidra med å skrive, redigere eller laste opp bilder, er det bare å registrere seg som bruker! Hvis du trenger starthjelp, kan du ta en titt på hjelpesidene våre. Og om du ikke finner ut av ting, ta gjerne direkte kontakt med oss på Lokalhistorie. 
Ukas artikkelHanna Kristine Kvanmo (født 14. juni 1926 i Harstad, død 23. juni 2005 i Arendal) var politiker for SV (Sosialistisk Valgforbund/Sosialistisk Venstreparti). Hun representerte Nordland på Stortinget i perioden 1973-1989, fra 1977 var hun også parlamentarisk leder. Kvanmo var dessuten delegat til FNs generalforsamling i 1975 og 1981, og medlem av Den norske Nobelkomité i perioden 1991-2002. Hun var populær også utenfor eget parti, og ifølge en leseravstemning i Dagbladet i 1985 var hun den norske kvinnen flest beundret. I perioden 1962-1973 arbeidet Hanna Kvanmo som lærer ved Rana gymnas og ble valgt inn i formannskapet i Rana kommune fra 1967 til 1975 og som stortingsrepresentant for SV 1973-89. Da kom landssvikdommen opp igjen, og ble av enkelte brukt mot henne og partiet. I 1990 skrev hun boken Dommen, som fortalte om hennes oppvekst i Harstad, grunner for å gå inn i Røde Kors og om hvordan hun opplevde rettsoppgjøret.Les mer... Nyeste sider på Lokalhistoriewiki
Nyeste bilder på Lokalhistoriewiki
|
