Lokalhistoriewiki:Hovedside
Månedens dugnad Vi går inn i vårmånedene, og mange finner fram bunadene fra skapet. Derfor ønsker vi oss artikler om bunader, kofter og folkedrakter for alle aldre og kjønn. I vår bunad- og draktliste har vi en omfattende oversikt over ulike bunader, folkedrakter og samiske kofter, men svært få av disse har egne artikler. Det ønsker vi å gjøre noe med! Har du eller noen du kjenner en bunad? Skriv gjerne en artikkel - den trenger ikke være uttømmende: alle monner drar. Har du ikke tid til å skrive blir vi også glade for bilder. Kanskje vil ett av våre eldre fotografier inspirere deg til å skrive en artikkel? Skriv også gjerne om bunadssølv, kniver, tilbehør som strømper, særegent skotøy som Dufsesko, band av alle slag, hode- og håndplagg som Flesbergvanter. Vi ønsker oss også sterkt bidrag til en overgripende artikkel om bunad- og folkedraktbruk som fenomen. For det er ikke bare de gamle folkedraktene som har forandra seg over tid - også de moderne bunadene forandrer seg i tråd med tidas mote. Bunadbruk i Norge, tradisjonshåndverk og sosial praksis kom på UNESCOs verdensarvliste i desember 2024.
Forslag til artikler:
Smakebiter fra artikleneEline Sylfestdotter Forberg (fødd i Oppdal 7. januar 1868, død i Skjåk i januar 1958) var lærar og gardbrukar. Særleg blir ho hugsa for si sentrale rolle i det kristelege organisasjonsarbeidet i Skjåk og som innehavar av ei rekkje offentlege tillitsverv i bygda.Foreldra var Sylfest Sylfestsen Lund (1825–1908) og hustru Hanna (Johanna) f. Kvitlom (1831–1880). Faren var fødd og oppvaksen på garden Eide i Skjåk. Hanna Kvitlom var frå Lesjaskog. Dei hadde gifta seg i 1856, og fekk i alt ni born, fødde i tidsrommet 1857–1878. Eline var nummer seks i rekkja. Familien dreiv gardsbruk fyrst i Vågå til 1861, så på Lesjaskog 1861–1867. Det sistnemnde året flytta familien til Oppdal, der dei hadde kjøpt austre bruket på Hustøfte (Hustoft), som var mest for eit småbruk å rekne. Der slo familien seg til ro. Eline vart fødd året etter at familien tok til på Hustøfte. Faren Sylfest var ein kjend emissær med bakgrunn i den haugianske vekkinga i barndomsbygda hans dei fyrste tiåra av 1800-talet. Flyttinga frå Skjåk til Vågå, Lesja og Oppdal hadde nær samanheng med det religiøse engasjementet. To av brørne til Sylfest var også lekpredikantar, gardbrukaren Ole Eide og den yngre broren som også heitte Ole, men som i likskap med Sylfest tok etternamnet Lund. Lærar og kyrkjesongar Ole Lund gjorde seg sterkt gjeldande i kristenliv, politikk og samfunnsengasjement i Skjåk i ein femtiårsperiode frå ca. 1860 til han døydde i 1912. På fleire vis kom Eline til å fylle den plassen som farbroren hadde hatt i bygda, da med unntak av det politiske. Les mer …Olav Rytter (født 29. januar 1903 i Kristiansund, død 7. juni 1992 i Oslo) var filolog, journalist, kringkastingsmann og internasjonal tjenestemann. Han ble kjent under krigen som medarbeider ved NRKs nyhetsavdeling i London. Etter krigen var han i en årrekke knyttet til FNs informasjonstjeneste i Praha, Jakarta, Teheran og Kairo, og han var deretter blant annet knyttet til nynorskavisen Dag og Tid. Rytter tok examen artium på latinlinjen i 1921, og studerte deretter indisk og klassiske språk ved universitetet. Som tema for magistergraden, som han tok i 1931, valgte han imidlertid slavisk. Han hadde da hatt et lengre studieopphold ved Karlsuniversitetet i Praha. Rytter var 1933-1935 lektor i norsk i Warszawa. Som ekspert på Mellom-Europa ble han brukt som foredragsholder ved Nobelinstituttet, til han i 1938 ble hentet til NRK av nyhetssjefen Toralv Øksnevad. Sammen med Hartvig Kiran og Karl Lyche gikk han inn i radioens nyhetstjeneste. 9. april 1940 var Rytter til stede under stortingsmøtet på Hamar, men NRK fikk ikke lov til å referere. Sammen med nyhetssjef Øksnevad dro Rytter videre til Sverige, og derfra til London. Ved ankomsten til London fikk Rytter innpass ved BBCs norske avdeling. Han holdt sin første opplesning i BBC 19. april 1940, og 17. mai 1940 leste han Nordahl Griegs nasjonalpatriotisk dikt «17. mai 1940» med åpningsstrofen: «I dag står flaggstangen naken ...». Øksnevad kom etter fra Sverige noe senere høsten 1940, og samarbeidet med BBC fant etter hvert sin endelige form. Les mer … Klassekampen, organ for Norges Socialdemokratiske Ungdomsforbund fra 1909. Foto: Gunnar E. Kristiansen  Kraftstasjonen Sauda III stod ferdig i 1930. Arkitektane Bjercke og Eliassen stod for utforminga av stasjonen, og det var det lokale kraftselskapet A/S Saudefaldene som var utbyggjar. Foto: Kirsten Hellerdal Fosstveit (2016) Kraftstasjonen Sauda III ligg som eit landemerke, sentralt i Sauda, og godt synleg når ein kjem inn fjorden. Vasskrafta var grunnlaget for industrireisinga i Sauda, og det var A/S Saudefaldene som stod for utbygginga. Kraftutbygginga med Sauda I-IV skjedde i ein femtiårsperiode frå 1919 (Sauda I) til 1967 (Sauda IV). Kraftstasjonen Sauda III starta å produsera kraft 15. februar 1931, og heldt det gåande fram til aggregata blei slått av for godt i 2008. Sauda III vart då erstatta av det nybygde Sønnå kraftverk. Utbygginga Sauda III, med kraftstasjonen, røyrgata og dammen ved Storlivatnet, har nokre særeigne og særskilde løysingar som er verdt å ta vare på. Mellom anna er dammen ved Storlivatnet rekna som eit pionerarbeid innan norsk dambygging. Dammen vart planlagt av den kjende dameksperten og ingeniøren Christian Fredrik Grøner. Arbeidet og planlegginga av sjølve kraftstasjonen stod dei like kjende arkitektane Andreas Bjercke og Georg Eliassen for. Les mer … Louise Lysgaard vokste opp på Svennes på Biri. Fra Biri-Snertingdal bygdebok, utgitt 1951. Anna Louise Keilhau Lysgaard (født 9. mars 1843 på Biri, død 5. januar 1917 i Hølen) var telegrafist, telefonist og telegrafbestyrer på Borøya og i Son. Hun var også oppfinner, og hadde patent på en skuremaskin og konstuerte en delvis automatisert telefonsentral. Hun var datter av Anders Lysgaard d.y. (1814–1890) og Dorothea Maria Lysgaard f. Engøe (f. 1816). Faren var tatt inn som pleiesønn hos eidsvollsmannen Anders Eriksson Lysgaard på Svennes på Biri, og tok familienavnet derfra. De fikk åtte barn. Louise Lysgaard ble ikke gift, men minst én beiler hadde hun. Komponisten Rikard Nordraak hadde en del kontakt med hennes familie på Biri, og i flere brev fortalte han om sin forelskelse i Louise Lysgaard. Les mer …Oppofte er en matrikkelgård i tidligere Feda kommune, nå i Kvinesdal kommune. Gårdens innmark danner en lun gryte innimellom heiene som rager flere hundre meter opp rundt gården. Oppofte har alltid ligget sentralt langs det som skulle bli den vestlandske hovedveg. Gården har vært stormannssete, postgård og vegkryss. I gravhaugen Dæsehaugen er det gjort oldfunn, blant annet da masser fra haugen ble brukt til grusing og oppbygging av hovedvegen. Innmarka og bosettinga på Oppofte ligger i en nordvendt skråning omkring bekken som renner ut i nordenden av Oppoftsvann. Oppoftsvann strekker seg helt sør til Sæveland i Herad. Gårdens grenser minner om et parallellogram som strekker seg tvers over gamle Feda kommune, med den gamle kommunegrensa med Kvinesdal kommune og den gamle kommunegrensa med Herad, i dag Farsund kommune, som motstående paralleller. Fra østsida av Oppoftsvatn går grensa et stykke østover til Vareheia, hvor grensa bøyer nordøstover. Fra Vareheia skifter Oppofte med Lande til rett nord for Åljersvatn. Vestover herfra skifter gården med Guse til Gravåsen, før grensa går sørvestover i nesten rett linje til bekken som renner fra Ullandstjødn ut i Oppoftsvann. Les mer …Strandgata i Tromsø oppsto, i likhet med Sjøgata, som et resultat av innbyggernes behov og geografien på Tromsøya. Mens resten av sentrumsgatene følger et rettvinklet mønster av kvartaler, følger disse gatene sjøkantens buede form. All kontakt med omverdenen måtte skje med båt, det førte til en rask og organisk utbygging langs strandsonen, uavhengig av de vedtatte byplaner. Byen ble grunnlagt i 1794, og allerede ved århundreskiftet begynte gata å ta form. Strandgata het opprinnelig Søndre Kirkegade og gikk fra dagens Rich. Withs plass til Strandskillet, der gikk bygrensen mot sør. Les mer …  En av de vedtatt 100 bevarte telefonkioskene av typen «Riks», ved krysset Turistvegen/Bruvegen i Tromsø kommune, nær Ishavskatedralen. Foto: Knut Kjørkleiv (2017) |
Om lokalhistoriewiki.noLokalhistoriewiki drives av Lokalhistorie (tidligere Norsk lokalhistorisk institutt) ved Nasjonalbiblioteket. Wikien hadde 2,6 millioner besøk i 2023, og akkurat nå har vi 86 634 artikler og 237 918 bilder. Om du vil bidra med å skrive, redigere eller laste opp bilder, er det bare å registrere seg som bruker! Hvis du trenger starthjelp, kan du ta en titt på hjelpesidene våre. Og om du ikke finner ut av ting, ta gjerne direkte kontakt med oss på Lokalhistorie. 
Ukas artikkelHamar katedralskole, som i likhet med andre katedralskoler gjerne kalles «Katta», er i dag en videregående skole på Hamar. Skolens historie strekker seg tilbake til 1153, da kardinal Nicolaus Brakespear, senere pave Hadrian IV, grunnla Hamar bispedømme og katedralskolen. Den het opprinnelig Scola Cathedralis Hamarensis. Skolen ble lagt ned i 1602, etter at Hamar hadde mista status som bispesete ved reformasjonen. Først i 1876 ble det oppretta et nytt gymnas, med navnet Hamar offentlige skole for høyere allmenndannelse, og i 1936 fikk den navnet Hamar katedralskole. Skolen flyttet til nåværende beliggenhet i 1974, og ble slått sammen med Ajer og Ankerskogen videregående skoler i åra 2004-2008.Les mer...Ukas bilde
Nyeste sider på Lokalhistoriewiki
Nyeste bilder på Lokalhistoriewiki
|
_(RHB-6565).jpg)
_(RHB-6564).jpg)