Lokalhistoriewiki:Hovedside
Månedens dugnadNorvegr – landet mot nord? Eller var det «nor» som i trange sund? Om språkforskerne ikke får avgjort spørsmålet om hva navnet «Norge» egentlig kommer av, er en ting sikkert: i Norge har folk bodd langs og levd av kysten. «Kystkulturen» har derfor dype røtter, men har også vært i stor og tidvis dramatisk endring, fra middelalderens tørrfiskeksport til sørlandshavnenes enorme vekst og velstand i mer moderne tid. Mens fritidsbåtene nå i mai er i ferd med å pusses ferdig og sjøsettes, fokuserer vi i de neste to månedene på kystkulturen i Norge, bredt forstått. Vi ønsker oss bidrag for alt du kan komme på! Fra fyr og naust til skuter og skøyter, og fra Tordenskjold til sjøspeidere, inkluderer kystkultur så mangt. I alle år har folk livnært og berget seg av kysten, men også forlystet seg både innaskjærs og utaskjærs, på svaberg og strender – og dessuten satt livet til, enten som los, fiskere og sjøfolk i krig og fred. Dette har satt dype spor over hele landet, også på steder langt fra kysten, enten det være seg inne i de dype skoger, hvor masteemnene ble hugd, eller til fjells, hvor sauen beitet og ull til seilene ble klipt. Hvis du ønsker inspirasjon, se gjerne over ønskene for eksisterende og nye artikler om kystkultur. Enten du kjenner til en båtbygger som fortjener omtale, eller har tatt et bilde av fjordhotell fra 1800-tall, vil alt bli et fint tilskudd til hele landets lokale kystkulturhistorie.
Smakebiter fra artikleneSigrid Undset (født 20. mai 1882 i Kalundborg i Danmark, død 10. juni 1949 på Lillehammer) regnes blant Norges fremste forfattere på 1900-tallet. Hun fikk Nobelprisen i litteratur i 1928, og er den kvinnelige, norske forfatter som er best kjent i utlandet. Hun er særlig kjent for sine beretninger lagt til middelalderen, ikke minst Kristin Lavransdatter. Hun markerte seg også som katolsk konvertitt. Sigrid Undset var datter av arkeologen Ingvald Martin Undset og Anna Marie Nicoline Charlotte Gyth, svigerinne til filologen Sigge Pantzerhielm Thomas og tante til arkeologen Charlotte Blindheim. Moren var fra Kalundborg, hvor også Sigurd Undset ble født. Hennes morfar var av skotsk avstamming og hadde bosatt seg her etter at han kom fra Norge som Kanselliråd. Han hadde kjøpt en gammel empiregård. Sigrid var den eldste av tre søstre, og vokste opp sammen med dem i Kristiania. Hun sto svært nær sin far, og han trakk henne aktivt inn i sitt arbeid som arkeolog. Farens innstilling til vitenskap og forskning førte til at hun tidlig utvikla en skepsis mot den til tider naive framtidstroen som prega mange, og mot alle former for populærframstillinger. Hun var bare elleve år da han døde, men han satte svært dype spor i hennes personlighet og syn på verden. Hun skildra selv forholdet til faren i erindringsboka Elleve år. Les mer …Peder Fauchald (født 21. september 1791 på garden Faukal på Toten, død 22. november 1856) var gardbruker og politiker. Pær Faukal, som han ble kalt på Toten, var Vestopplandas mest innflytelsesrike politiker i første halvdel av 1800-tallet og kjent som en av Stortingets mest liberale bønder. Han var stortingsrepresentant for Christians amt fra 1830 til 1851 og den første ordføreren i Østre Toten, fra 1837 til sin død i 1856. Fauchald var en venn av Henrik Wergeland, Aasmund Olavsson Vinje, Ivar Aasen og Eilert Sundt, som alle besøkte han hjemme på garden Sokstad. Les mer …
Karl Kluften (født 15. september 1867, død 20. desember 1928) var byggmester på Bøverbru i Vestre Toten. Han var svært aktiv i utviklingen av tettbebyggelsen rundt Bøverbru stasjon tidlig på 1900-tallet. For hvert enkelt bolighus foreligger det lite dokumentasjon, men en del større bygninger fra tidlig 1900-tall er eksplisitt knyttet til Karl Kluften: forretningsbygningen Hjørnset, forsamlingslokalet Håkonshallen, gamlehjemmet Gimle, og legeboligen Gilje. De nevnte husene ble bygget for bestemte oppdragsgivere. Bakeriet Haugland kan stå som et tidlig eksempel på entreprenørskapet Karl Kluften viste, for her kjøpte han i 1901 en sentrumstomt fra garden Åsjordet, bygget for egen regning et hus med bakeri i kjelleren, og leide ut dette. Les mer …  Salen til Den Norske Opera i Folketeaterbygningen, sett fra scenen. Operaen hadde sin offisielle åpning her 16. februar 1959. Foto: Henrik Ørsted/Oslo Museum (1965) Operahistorien i Norge strekker seg tilbake til siste halvdel av 1700-tallet og var fra starten preget av trange økonomiske kår. Christiania, Bergen og Trondheim var små byer med lite publikumspotensial, og landet manglet et aristokrati som kunne støtte så ressurskrevende kulturuttrykk. Det fantes heller ikke bygninger som egnet seg for teater og opera. Europeisk operatradisjon kom i gang på 1600-tallet, og i København fantes det muligheter for nordmenn med ambisjoner innen musikkteater. Mens operakomponistene gjerne var tyske eller italienske, er det på 1700-tallet flere eksempler på librettoer skrevet av norske forfattere (librettister) bosatt i København. Det hendte at utenlandske operaselskaper besøkte Norge. Den første operaen skal ha blitt framført i salen i andre etasje i Garmanngården i Rådhusgata 7 under et kongebesøk i 1749. Men det er usikkert om dette faktisk fant sted. I 1794/1795 vet vi at et italiensk ensemble, ledet av Stefano Pucci, framførte opera buffa (komisk opera) i blant annet Christiania, Bergen og Trondheim. Les mer …
Polarskuta «Belgica», som er en av verdens mest berømte polarskuter, hviler på bunnen i Harstad hamn. Skuta ble bygd i Svelvik i 1884 og døpt «Patria». «Patria» ble kontrahert av det Christiania-baserte selskapet A/S Patria. Hun var 35 meter lang, 7 meter bred og med en brutto tonnasje på 263 tonn. Hun var bygd for fangst av nebbhval/bottlenose, en tannhval på opptil 10 meter. Fangsten av denne hvalarten startet i Norge i 1883, da det viste seg at spekket var av en høyere kvalitet enn vanlig hvalspekk. Oljen fra bottlenose ble brukt til kremer i farmasøytisk industri og til spindelolje for «finere» instrumenter. Les mer …  Lokomotiv nr. 2 ble levert sammen med 1 og 3 til banens åpning i 1908 av British Westinghouse. Under andre verdenskrig ble nr. 1 og 3 sprengt, nr. 1 ble kondemnert, nr. 3 ble gjenoppbygd med deler fra de to sprengte lokomotivene. Nr. 3 ble gitt bort til NTNU da persontrafikken opphørte i 1963, mens nr. 2 ble restaurert og tatt i bruk til museumsdrift i 1993. Foto: Orkla Industrimuseum Thamshavnbanen var Norges første elektriske jernbane i Norge med både gods-, post- og persontrafikk. Den 25,3 kilometer lange privateide banen var en av verdens første vekselstrømsjernbaner da den åpnet i 1908, og i dag drives banen som museumsbane og er verdens eldste vekselstrømsbane som fremdeles er i drift. Persontrafikken og den ordinære godstrafikken ble nedlagt i 1963, og banen var deretter en ren malmtransportbane frem til 1974. Strekningen Thamshavn–Orkanger ble revet i 1993, ellers er banen komplett, bortsett fra enkelte deler mellom Orkanger-Bårdshaug. 10. juli 1983, på 75 årsdagen for opprettelse av banen, åpnet museumsbanen med den første kjøringen med museumstog mellom Bårdshaug og Løkken. Den resterende 22 km lange banestrekningen og 18 bygninger ble vedtaksfredet fredet av Riksantikvaren 31. juli 1997. Les mer … Maleri fra 1871 av Eckersberg med ordensbåndet til St. Olavs Orden. Maleri: Knud Bergslien/Nasjonalgalleriet Johan Fredrik Eckersberg (født 16. juni 1822 i Drammen, død 13. juni 1870 i Sandvika i Bærum) var en kunstmaler som særlig er kjent for sine skildringer av høyfjellet. Bortsett fra noen arbeider fra Düsseldorf og en rekke bilder fra Madeira malte han utelukkende norske motiver.Eckersberg var elev av Johannes Flintoe ved Den kgl. Tegneskole i årene 1843–1846. Da Hans Gude var hjemme fra Düsseldorf sommeren 1846, var Eckersberg på reise med Gude og Herman August Cappelen i Gudbrandsdalen og inn til Mysuseter i Rondane, deretter til Vågå og Bøverdalen. Denne turen skulle bli avgjørende for Eckersberg gjennom den kontakt og kjennskap han fikk til høyfjellsnaturen, og forståelsen for storheten og linjene i det norske fjellandskap. Dette gjorde at Eckersberg oppfattet naturen mer direkte enn slik naturen ble mer idealisert fremstillet i andres arbeider på den tiden. Les mer … |
Om lokalhistoriewiki.noLokalhistoriewiki drives av Lokalhistorie (tidligere Norsk lokalhistorisk institutt) ved Nasjonalbiblioteket. Wikien hadde 2,6 millioner besøk i 2023, og akkurat nå har vi 87 446 artikler og 240 562 bilder. Om du vil bidra med å skrive, redigere eller laste opp bilder, er det bare å registrere seg som bruker! Hvis du trenger starthjelp, kan du ta en titt på hjelpesidene våre. Og om du ikke finner ut av ting, ta gjerne direkte kontakt med oss på Lokalhistorie. 
Ukas artikkelNedanfor er ei liste over dei siste finsktalande på Finnskogen. Skogfinnane på Finnskogen vart fornorska og forsvenska i løpet av 1800-talet og tidleg 1900-tal, og etter 1950 var det berre eit fåtal att som kunne tala finsk. Langt dei fleste var på svensk side av riksgrensa, innafor noverande Torsby kommun, men det var òg nokre i Grue Finnskog.Hovudkjeldene til denne lista er to oversikter over finsktalande personar i 1954 og 1961. Lista frå 1954 omfattar i alt 33 personar, alle på svensk side av grensa, og bygger på undersøkingar av ein komité som vart nedsett av Värmlands landsting for å kartleggja restane av den skogfinske kulturen i länet. Lista frå 1961 omfattar i alt 22 personar, 21 av dei på svensk side av grensa, og éin i Grue Finnskog. Lista nedanfor omfattar alle som er nemnt i ei av desse to kjeldene, samt enkelte personar frå andre kjelder. I 1974 var det att berre to finsktalande skogfinnar, nemleg Alma Augustsson og Henrik Olsson. Da sistnemnte døydde i 1980, døydde antakeleg savolaxfinsken ut med han. På norsk side forsvann språket med Peder Paulsen («Torkellin-Pekka»), som forlot denne verda i 1967.Les mer... Ukas bilde
Nyeste sider på Lokalhistoriewiki
Nyeste bilder på Lokalhistoriewiki
|
_fr%C3%A5_%C3%96stmark.jpg)
