Lokalhistoriewiki:Hovedside
Månedens dugnadNorvegr – landet mot nord? Eller var det «nor» som i trange sund? Om språkforskerne ikke får avgjort spørsmålet om hva navnet «Norge» egentlig kommer av, er en ting sikkert: i Norge har folk bodd langs og levd av kysten. «Kystkulturen» har derfor dype røtter, men har også vært i stor og tidvis dramatisk endring, fra middelalderens tørrfiskeksport til sørlandshavnenes enorme vekst og velstand i mer moderne tid. Mens fritidsbåtene nå i mai er i ferd med å pusses ferdig og sjøsettes, fokuserer vi i de neste to månedene på kystkulturen i Norge, bredt forstått. Vi ønsker oss bidrag for alt du kan komme på! Fra fyr og naust til skuter og skøyter, og fra Tordenskjold til sjøspeidere, inkluderer kystkultur så mangt. I alle år har folk livnært og berget seg av kysten, men også forlystet seg både innaskjærs og utaskjærs, på svaberg og strender – og dessuten satt livet til, enten som los, fiskere og sjøfolk i krig og fred. Dette har satt dype spor over hele landet, også på steder langt fra kysten, enten det være seg inne i de dype skoger, hvor masteemnene ble hugd, eller til fjells, hvor sauen beitet og ull til seilene ble klipt. Hvis du ønsker inspirasjon, se gjerne over ønskene for eksisterende og nye artikler om kystkultur. Enten du kjenner til en båtbygger som fortjener omtale, eller har tatt et bilde av fjordhotell fra 1800-tall, vil alt bli et fint tilskudd til hele landets lokale kystkulturhistorie.
Smakebiter fra artiklene
Grete Prytz Kittelsen (født 28. juni 1917 i Vestre Aker, død 25. september 2010 i Oslo) var gullsmed, kunsthåndverker og designer, femte generasjon i gullsmedfirmaet J. Tostrup. Hun ble med sine emaljegjenstander og smykker en banebryter i etterkrigstidens formgivning, gjerne regnet som en av Scandinavian Design-periodens mest kjente utøvere. Les mer …  Venjerbakken er en gard i Eidsvoll kommune, ca. 1 km øst for Eidsvoll verk, like nord for Bøn. En egen artikkel om navnegarden Venjer gjør rede for betydningen og de varierende skrivemåtene av forleddet «Venjer» i stedsnavnet. Dagens eiere skriver Vengerbakken. I Johan A. Vengers tid som bruker 1873-1917 ble garden drevet opp til å bli en av de største og beste gardene i bygda. Stortingsmann og statsråd Anders Venger var eier og bruker 1917-1935. Barnebarnet Amund Venger (1943-2013), statssekretær og generalsekretær i Norges Bondelag, var bruker fram til 1990. Venjerbakken er i dag en korngard på ca. 490 dekar åkerjord pluss en del mark og ca. 600 dekar skog. Les mer … Kristine Elisabeth Heuch Bonnevie (født 8. oktober 1872 i Trondheim, død 30. august 1948 i Oslo) var zoolog. I 1912 ble hun den første kvinnelige professor i Norge.Bonnevie tok doktorgraden i zoologi i 1906 på avhandlingen «Undersøgelser over kimcellerne hos Enteroxenos østergreni», som tok utgangspunkt i kjønnscelledannelse hos en parasittisk snegleart. Hun var den femte norske kvinne med doktorgrad, og den andre med doktorgrad tatt i Norge. Agnes Mathilde Wergeland, Elizabeth "Betsy" Stephansen, og Emily Arnesen tok alle sine doktorgrader i Zürich i Sveits mellom 1890 og 1903, mens tyskfilologen Clara Holst disputerte i Kristiania 10. desember 1903. Ingen av disse ble professorer i Norge (men Agnes Mathilde Wergeland ble professor i historie ved Universitetet i Wyoming i USA i 1902). Utnevnelsen av Kristine Bonnevie til professor fant sted 4. juli 1912, og ble omtalt i positive ordelag i Aftenpostens aftennummer samme dag (utdrag):
Systog er eitt av bruka på Stavenes i Bykle kommune. Utistog er truleg eldste bruket i Stavenes, og Systog er utkløyvd frå Utistog i nyare tid. Det er vanskeleg å tidfeste nøyaktig når dette hende, men det meste tyder likevel på at denne garddelinga ikkje gjekk fyre seg fyrr noko etter år 1700. Fleire eigarar på garden hadde det vore både i 1670 og i 1700, men i den mon alle desse eigarane også var brukarar, var det tale om sambruksløysingar. Men skattematrikkelen frå 1712 syner at her då var 4 oppsitjarar på kvar sitt bruk, og det lyt då vera Utistog og Systog, Nordstog og Teigen. Medan Utistog hadde ei landskyld på 9 kalveskinn, sto Systog i 3, og var altså rekna å ha eit bruksverde tilsvarande 1/4 av den opphavlege eininga. Oppsitjaren på Systog i 1712 heitte Torleiv Olavsson. Dette kan ikkje vera same mannen som under Utistog og Nordstog er omtala som Torleiv Olavsson (y.) på 1660-talet, for den mannen var etter 1664-manntalet fødd ca 1640, og han kom til å bu i Nordstog. Torleiv i Systog var langt yngre og fødd ca 1689. Dette er iallfall det me finn opplyst i eit militærmanntal over «ungt Mandskab» frå 1712. Dette året var han ugift, men bruka sin eigen odelsgard, står det. Det lyt vel då vera faren, Olav Torleivsson (y.), som har fått dela Systog ifrå for han. Men Torleiv Olavsson kverv frå Stavenes i skattelistene alt frå 1717, og utan at det står noko i kyrkjeboka om at han var død, så ein kan tenkje at han har måtta gjeva opp bruket sitt. Grunnen til dette, meiner me, var nok at det kom ein annan med betre odel. Mannen med betre odel heitte Eivind Olavsson, og vart ettermannen åt Torleiv på bruket her. Les mer …Hoveddelen av det norske kobberet på 1700-tallet ble hentet ut av berggrunnen i Trøndelag. Fra gruvene ble kobbermalmen fraktet til kobberverk i nærheten. På kobberverkene ble de gjort om til gahrkobber. I gahrkobberet var det meste av avfallsstoffer og andre mineraler blitt skilt ut, skjønt det måtte bearbeides mer for å kunne brukes til å lage produkt som gryter, kobbertråd eller andre varer.
Av kobberverkene som var i drift gjennom 1700-tallet var Røros kobberverk det største. Kobberverkene Kvikne, Selbu og Løkken var også i drift det meste av århundret, samt noen mindre som bare var i drift i kortere perioder. Produksjonen ved Røros utgjorde om lag 80% eller mer av den samlede kobberproduksjonen. De andre utgjorde samlet mellom 10 og 20%. De norske kobberverkenes var, med noen svinginger, jevnt over stigende gjennom mye av 1700-tallet. Toppen var rundt 1770, og etter det sank den jevnt. Nedgangen var ikke skapt av mangel på kobberårer, men fordi det var store vansker med å skaffe nok trevirket som trengtes som brensel til verkenes produksjon av gahrkobber. Dette problemet ble ikke løst før verkene i første halvdel av 1800-tallet tok i bruk nye ovner som brukte mer brenseleffektiv teknologi. Les mer … Familien Skappel på Skapal i 1893. Simen Skappel nr. 2 frå venstre med foreldra Halvor og Julie nærast på hans venstre side. Foto: Anton Øhre/Digitalt museum .jpg)  Faksimile frå Aftenposten 19. november 1959: annonse for Aslaug Høydal si bok Sevje. Aslaug Høydal (fødd i Seljord 22. desember 1916, død i Skjåk 20. juli 2007) var lærar, forfattar og samfunnsdebattant. Særleg markerte ho seg i debatten om skulesentraliseringa på 1960-talet, med ein roman som var eit kraftig åtak på den nye, linjedelte ungdomsskulen. Ho hadde eit kristent livssyn, og kan på mange måtar kallast verdikonservativ. Samstundes hadde ho markante standpunkt som mest har vore identifisert med den radikale venstresida i norsk politikk, engasjert for eksempel i antiatomvåpenkampanjen frå slutten av 1950-talet, og for palestinarane si sak i Midtausten.Høydal var fødd og oppvaksen på småbruket Anåskosi i grenda Langlim i Seljord kommune. Foreldra var gardbrukarparet Hans Høydal og Anne fødd Bakken. Aslaug hadde sju sysken, deriblant lærar og forfattar Olaus Høydal og trekunstnaren Torvald Høydal. Ho var ugift.Høydal hadde ei mangesidig utdanning etter grunnskulen i heimegrenda. Ho gjekk på Telemark Folkehøgskule i Kviteseid, Den kvinnelege industriskulen i Oslo, Askov Højskole i Danmark. Lærareksamen tok ho ved Elverum lærerskole i 1959, og gjekk også på Noregs lærarhøgskule i Trondheim. Ho vidareutdanna seg til adjunkts grad. Sterkt internasjonalt orientert som ho var, drog ho på fleire studiereiser utanlands, mellom anna til Italia og til fleire land i Midt-Austen. Allereie før ho tok lærarprøva i Elverum var Høydal tilsett som lærar ved folkehøgskular i Ryfylke og på Vestoppland. Etter lærarprøva var ho ei tid ved Sandbu skule i Nord-Fron. Frå 1960 var ho tilsett ved Tokke ungdomsskule. I 1971 vart ho tilsett som adjunkt ved Nordberg skule i Skjåk (grunnskule), der ho vart verande til ho nådde pensjonsalderen. Ho vart buande i Skjåk livet ut, og fekk bygt sitt eige hus nær heimstaden til Jan-Magnus Bruheim. Les mer … |
Om lokalhistoriewiki.noLokalhistoriewiki drives av Lokalhistorie (tidligere Norsk lokalhistorisk institutt) ved Nasjonalbiblioteket. Wikien hadde 2,6 millioner besøk i 2023, og akkurat nå har vi 87 086 artikler og 239 599 bilder. Om du vil bidra med å skrive, redigere eller laste opp bilder, er det bare å registrere seg som bruker! Hvis du trenger starthjelp, kan du ta en titt på hjelpesidene våre. Og om du ikke finner ut av ting, ta gjerne direkte kontakt med oss på Lokalhistorie. 
Ukas artikkelGrensekonvensjonen av 1826 mellom Norge og Russland ble undertegnet 14. mai 1826 og regulerte og definerte riksgrensa mellom de to landene. Den kom i stand etter at det skoltesamiske området hadde vært fellesdistrikt og bufferområde mellom landene i drøyt to hundre år, og førte til at den nåværende riksgrensa ble trukket opp. Den erstattet også Novgorod-traktaten fra 1326, som fram til da var gjeldende rett.Les mer...Ukas bilde
Nyeste sider på Lokalhistoriewiki
Nyeste bilder på Lokalhistoriewiki
|
||||||||
