Lokalhistoriewiki:Hovedside
Månedens dugnadNorvegr – landet mot nord? Eller var det «nor» som i trange sund? Om språkforskerne ikke får avgjort spørsmålet om hva navnet «Norge» egentlig kommer av, er en ting sikkert: i Norge har folk bodd langs og levd av kysten. «Kystkulturen» har derfor dype røtter, men har også vært i stor og tidvis dramatisk endring, fra middelalderens tørrfiskeksport til sørlandshavnenes enorme vekst og velstand i mer moderne tid. Mens fritidsbåtene nå i mai er i ferd med å pusses ferdig og sjøsettes, fokuserer vi i de neste to månedene på kystkulturen i Norge, bredt forstått. Vi ønsker oss bidrag for alt du kan komme på! Fra fyr og naust til skuter og skøyter, og fra Tordenskjold til sjøspeidere, inkluderer kystkultur så mangt. I alle år har folk livnært og berget seg av kysten, men også forlystet seg både innaskjærs og utaskjærs, på svaberg og strender – og dessuten satt livet til, enten som los, fiskere og sjøfolk i krig og fred. Dette har satt dype spor over hele landet, også på steder langt fra kysten, enten det være seg inne i de dype skoger, hvor masteemnene ble hugd, eller til fjells, hvor sauen beitet og ull til seilene ble klipt. Hvis du ønsker inspirasjon, se gjerne over ønskene for eksisterende og nye artikler om kystkultur. Enten du kjenner til en båtbygger som fortjener omtale, eller har tatt et bilde av fjordhotell fra 1800-tall, vil alt bli et fint tilskudd til hele landets lokale kystkulturhistorie.
Smakebiter fra artiklene
Rød herregård i Halden har ei historie som strekker seg tilbake til middelalderen, men er særlig kjent som lystgård, og etter hvert som bolig for slekta Tank og for ei grein av slekta Anker. Dagens anlegg stammer fra 1700-tallet, og har siden 1960-åra blitt drevet som museum som del av Halden historiske Samlinger, som inngår i Østfoldmuseene. Man vet ikke sikkert når gården ble rydda. Det ser ut til at den tilhørte Osgodset fra reformasjonen. Første gang vi støter på gårdsnavnet i skriftlige kilder er i 1593, da den er nevnt som Rudt. Dette har samme betydning som Rød, 'rydning'. I 1604 blir navnet skrevet Rød, og senere veksler det mellom Rød og Røed. Les mer … David Seierstad (født 12. februar 1867 i Østre Toten, død 13. april 1953) var en storbonde, politiker og organisasjonsmann fra Østre Toten. Historikeren Jostein Nerbøvik har karakterisert bonden på Bortigarden Serstad som en god, gammaldags agrarpatriot. «Vi må være i våre bygder, sa han støtt. Hvor skal vi ellers være?» På 1890-tallet var han en av stifterne av Landmandsforbundet, det seinere Norges Bondelag. David Seierstad var under gjeldskrisa på 1930-tallet formann for Bygdefolkets krisehjelp, og en sterk talsmann for organisasjonens samarbeid med Vidkun Quisling. På Toten var han kjent som Dave Serstad. Blant tilhengerne i bondemiljøet gikk han ofte under navnet «kong David».Han var sønn av gardbruker Hans Enge Seierstad (1831-?) og Berte Marie f. Fæstad Seierstad (1837-?). Faren hadde kjøpt Serstad i 1859. Da han i 1869 også kjøpte innåt nabogarden Sotstad, ble David Seierstad odelsgutt på en av de største jordbrukseiendommene på Toten, på nærmere 40 skyldmark. Les mer …  Framskåp laga av Skjåk-Ola, frå slutten av 1700-talet. Skåpet var opphavleg frå Nigard Lund i Skjåk. Det er nå på Kunstindustrimuseet i Oslo. Foto: Ukjent Skjåk-Ola, eller Ola Rasmussen Skjåk, (fødd 1744 i Skjåk og død same stad 1803) var snikkar og treskjerar. Han er særleg kjend for stoveinnreiingar med store stuguskåp (framskåp) og anna fast inventar med rik akantusornamentikk. Ei rekkje av arbeida hans er bevarte, og framskåp frå hans hand har i vår tid vore takserte for millionbeløp på antikvitetsmarknaden. Ola Rasmussen er også kjend under namnet Teigroen, etter ein av bustadene han hadde. Han levde ugift livet ut. Skjåk-Ola vart ein tonegjevande utøvar av ein meir prangande interiørstil og ein ny byggjeskikk som fekk gjennomslag i heimbygda hans nettopp i andre halvparten av 1700-talet. Det var ein del av det som har vorte kalla eit kulturskifte i Gudbrandsdalen 1750-1850. Som mange andre stader i landet var dette ei tid med aukande velstand blant gardbrukarane. I Skjåk hadde det samanheng med inntekter av tømmerdrift, og særleg frå ein aukande eksport av byggkorn til kornfattige bygder og til verkssamfunn som Røros, Folldalen og Lesja. Les mer …Aagot Noss (fødd 9. oktober 1924 på Ål i Hallingdal, død 5. april 2015 i Oslo) var ein nestor innan folkedraktforskinga her til lands og utmerka seg også internasjonalt. I nesten førti år var ho konservator ved Norsk Folkemuseum, og i desse åra dreiv ho eit omfattande redningsarbeid for folkedraktene og tradisjonane rundt dei. Ho samla, teikna, fotograferte, filma og katalogiserte, men ho presenterte også materialet i talrike artiklar og bøker, foredrag og utstillingar. Få, om nokon, hadde breiare og djupare kunnskap om norske folkedrakter enn ho. Les mer …
Rikard Nordraak (født 12. juni 1842 på Fødselsstiftelsen i Christiania, død 20. mars 1866 i Berlin) var komponist og en sentral skikkelse ved inngangen til det som gjerne kalles gullalderen i norsk musikk. Fordi han døde allerede før han hadde fylt 24 år, fikk han ikke skape mange og store verker, som sine samtidige Edvard Grieg og Johan Svendsen, men ble imidlertid en vesentlig inspirasjonskilde for særlig Grieg. Han er mest kjent som sangkomponist, og framfor alt som tonesetter til Norges nasjonalsang, «Ja, vi elsker dette landet», med tekst av hans fetter, Bjørnstjerne Bjørnson (faren var bror av Bjørnstjerne Bjørnsons mor). Les mer … Gjerden er ein matrikkelgard i Bykle. Dei gamle gardane i Kyrkjebygdi er Byklum, Mosdøl og Gjerden. Av desse er Byklum, som ligg i midten, klårt den eldste, medan Mosdøl i vest og Gjerden i nordaust er sekundære i høve til denne. På denne bakgrunnen vil me meine at det peikar litt gale i veg, når Tarald Nomeland i den gamle gards- og ættesoga (217) seier at «Jarinn er ein eigen gamal gard, medan Mosdøl kan ha gått ut ifrå Byklum». Både Mosdøl og Gjerden har ein gong i tida gått ut frå Byklum, men desse delingane ligg sjølvsagt langt attende, heilt sikkert fyre 1350. Utover den nemnde plasseringa i bygda er det fleire grunnar til å meine dette. Ein er landskyldsatsane i 1600-åra, som for Byklum er så mykje høgare enn for grannegardane. Ein tredje er gardsnamnet. Om det siste hermer me den fylgjande passasjen etter Amund B. Larsen (NG IX, 214):
Denne tolkinga virkar innlysande rett, så me skriv under på henne utan vidare. I den gamle gards- og ættesoga (119-130) ser det ut til at Attistog vert rekna som det eldste av dei tre gamle bruka i Gjerden. Det er smått med konkrete haldepunkt for å avgjera dette spursmålet heilt sikkert, men i den mon Gjerden fylgde det normale garddelingsmønsteret bør bruket i midten, dvs. Der inne, vera det eldste. Me har valt å satse på at det faktisk var såleis, og så langt dette er rett, var då den fyrste delinga ei to-deling, der Attistog vart kløyvd ifrå. Dinest vart den andre halvparten (Nordstog / Der inne) dela på nytt, slik at det vart 3 bruk. Desse var i hovudsak dei same som dei me kjenner idag. Les mer …Nils Olaus Kolberg, på kinesisk kjent som 枸 理 白 (Ke Li-bai), (født på Kolberg søndre i Onsøy 19. oktober 1891, død 7. februar 1989 i Onsøy) var en misjonsprest som virket i Kina for det Norske Misjonsselskap (NMS) fra 1920 til 1937 med et tre-årig opphold i Norge 1927–30. Deretter bedrev han reisevirksomhet for NMS på hjemmefronten. Før Nils dro ut til Kina forlovet han seg med Helga Lovise Fjeldly fra Vikene i Onsøy (1894–1979). Helga reiste til Kina i 1921 og de ble viet i Yiyang 21. januar 1922. Hun var datter av fiskeren Johan Olaves Olsen Fjeldly og Mina Kristine (Monsen Stene) f. Gundersen. Nils og Helga fikk datteren Johanne Margrethe g. Norrvall, 7. november 1926. Les mer … Husflid og heimeindustri kjenneteikna Rogalands-bygda Gjesdal på 1800-talet. Eilert Sundt omtala bygda som særleg «vinskibelig» (flittig, tiltaksam), og han vigde eit eige kapittel til Gjesdal i boka si Om Husfliden i Norge frå 1867. I fyrste rekkje dreia det seg om ullspinning og marknadsretta vadmålsveving, men også handverksproduksjon for sal av ljåar, vognhjul og anna utstyr og reiskapar til jordbruket. Særlig utviklinga av ullvareproduksjonen er eit eksempel på heimeindustri eller «protoindustri» som utviklar seg i ubroten linje til moderne maskinbasert storindustri. Medan Gjesdal før 1870 var ei rein landbruks- og handverksbygd, var det i 1915 11 til dels store industriverksemder der med ei industrisysselsetjing på 331 årsverk. Fremst blant desse verksemdene var ullvarefabrikken som Ole Nielsen bygde opp på Ålgård frå 1870 av (A/S Aalgaards Uldindustri frå 1874). Les mer … |
Om lokalhistoriewiki.noLokalhistoriewiki drives av Lokalhistorie (tidligere Norsk lokalhistorisk institutt) ved Nasjonalbiblioteket. Wikien hadde 2,6 millioner besøk i 2023, og akkurat nå har vi 87 461 artikler og 240 611 bilder. Om du vil bidra med å skrive, redigere eller laste opp bilder, er det bare å registrere seg som bruker! Hvis du trenger starthjelp, kan du ta en titt på hjelpesidene våre. Og om du ikke finner ut av ting, ta gjerne direkte kontakt med oss på Lokalhistorie. 
Ukas artikkelNedanfor er ei liste over dei siste finsktalande på Finnskogen. Skogfinnane på Finnskogen vart fornorska og forsvenska i løpet av 1800-talet og tidleg 1900-tal, og etter 1950 var det berre eit fåtal att som kunne tala finsk. Langt dei fleste var på svensk side av riksgrensa, innafor noverande Torsby kommun, men det var òg nokre i Grue Finnskog.Hovudkjeldene til denne lista er to oversikter over finsktalande personar i 1954 og 1961. Lista frå 1954 omfattar i alt 33 personar, alle på svensk side av grensa, og bygger på undersøkingar av ein komité som vart nedsett av Värmlands landsting for å kartleggja restane av den skogfinske kulturen i länet. Lista frå 1961 omfattar i alt 22 personar, 21 av dei på svensk side av grensa, og éin i Grue Finnskog. Lista nedanfor omfattar alle som er nemnt i ei av desse to kjeldene, samt enkelte personar frå andre kjelder. I 1974 var det att berre to finsktalande skogfinnar, nemleg Alma Augustsson og Henrik Olsson. Da sistnemnte døydde i 1980, døydde antakeleg savolaxfinsken ut med han. På norsk side forsvann språket med Peder Paulsen («Torkellin-Pekka»), som forlot denne verda i 1967.Les mer... Ukas bilde
Nyeste sider på Lokalhistoriewiki
Nyeste bilder på Lokalhistoriewiki
|
||||||||
_fr%C3%A5_%C3%96stmark.jpg)
