Lokalhistoriewiki:Hovedside

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk

Månedens dugnad

Vinteridyll i Nordmarka, ukjent år.

I februar finner de olympiske vinterleker sted i Milano og Cortina d'Ampezzo i Italia, og i den anledning handler månedens dugnad om vinteridrett og vinterleker. Vi ønsker oss bidrag om lek på for eksempel ski og skøyter, fra det helt dagligdagse til det mest profesjonelle. Og det er også mye annen moro man kan få ut av snø og is, også uten noe på beina! Det er mye god vinterkultur i bygging av snøhuler og -borger, aking på kjelke, brett og grytelokk, basing og engler i snøen, snøballkrig og -lykter. Og i barneskirenn i nabolaget, lokale hoppbakker og nysprøytet is på lekeplassen.

Ønskeliste med forslag til artikler vi mangler men bør ha:

Bli med på wikidugnad!

Visste du at alle artikler i Lokalhistoriewiki er under kontinuerlig utvikling? Er det noe du ønsker å skrive om eller omskrive? Registrer deg som bruker og bli med på laget! Har du mindre korrigeringer eller supplerende opplysninger? Ta kontakt med oss på Lokalhistorie.

Om du trenger hjelp med å komme i gang, kan du ta en kikk på:

  • Hjelpesidene våre om hvordan du kan formatere artikler og bilder, og om hvordan finne og bruke kilder.

Hele wikien er en dugnad, og vi vil gjerne ha flest mulig med på den digitale løvrakingen også. Kanskje er du god på å oppspore hvem, hva, hvor og når for bilder som mangler denne informasjonen. Om du liker å gjøre røde lenker blå, kan du ta en kikk på wikiens ønskelister for bilder og artikler. Du kan også utvide artikkelspirer, legge inn bilder i artikler, lese korrektur og mye annet.


Smakebiter fra artiklene

Magnus J. Dahl i yngre dager
Magnus Johansen Dahl (født 25. mars 1862 i Spydeberg, død 12. januar 1952) var skomaker, evangelist, vekkelsespredikant og misjonær, mest kjent for å ha grunnlagt Fellesmisjonen i Mjøsområdet i 1899. Dahl var ugift hele livet. Han var sønn av husmann Johannes Larsen og Marie Larsdatter. I folketellinga for 1865 er familien registrert på plassen «Sydbraaten» under Nord-Hovin i Spydeberg. Han vokste opp i enkle kår, som den femte i en søskenflokk på åtte. Dahl ble regnet som begavet og med stor kunnskapstørst, og planla å bli skolelærer. Han besto derimot ikke opptaksprøven, men kom etter hvert inn i skomakerlære i Oslo. I sin tid som skomakerlærling begynte han å samtale med folk om Gud, og kom ganske snart med i kristen møtevirksomhet, særlig i Treiders virke i byen.   Les mer …

Gunnar Qvenild.
Foto: Faksimile fra Det Norske samfund, Stockholm (1970)

Gunnar Qvenild (født 30. januar 1906 i Trondheim, død 23. april 2007 i Djursholm utenfor Stockholm) var en norskfødt næringslivsleder som fra 1938 til sin død bodde og virket i Stockholmsområdet. Han var sentral i det norske miljøet i den svenske hovedstaden.

I 1938 flyttet familien til Stockholm. Bare to år seinere invaderte Tyskland Norge, og under krigen var Gunnar og Cissy Qvenild svært engasjerte i arbeidet med å hjelpe norske flyktninger som hadde kommet til byen. Broren Arne Qvenild var for øvrig en viktig person i den norske motstandsbevegelsen, som Milorg-sjef i Telemark.

Gunnar Qvenild ble i 1949 direktør (vd) i Industrimetoder AB, som han ifølge Håkon-Stein Korshavn «ledde fram till ett starkt företag som gav många kontakter både inom- och utomlands.» Samme år ble familien svenske statsborgere. Etter at Gunnar Qvenild ble pensjonist, ble firmaet overtatt av sønnen Birger Qvenild.   Les mer …

Ølbolle fra Telemark, datert 1751 i innskriften. Bollerimet langs kanten sier: «I dag Skienker verten for Penger vil ei vide af nogen chridet men i morgen i løstige drenge skal i Dricke for inte og frit. ANNO 1751». Ukjent kunstner.
En ølbolle, tidligere også kalt ølskål, er som navnet antyder et drikkekar til øl. De er forma mer eller mindre som ei halvkule eller som ei noe grunnere skål. I noen områder kan de også ha en fot. Det vanligste materialet er tre, men man finner dem også i keramikk. Treboller kan ofte være lagd av kåter, kuleforma utvekster på trær som er gode emner for kopper og boller. De kan være skåret ut, svarva eller dreid. Bollene er oftest dekorert, enten med maling eller med utskjæringer. Man kan også ofte finne eierens initialer og årstall rundt kanten, og i en del tilfeller korte, ofte morsomme tekster, «bollerim», som er malt på eller skåret inn. I dekoren finner man ofte en annen viktig tradisjon fra norsk folkekunst, nemlig rosemaling. Det er ikke alltid like enkelt å skille en ølbolle fra en spise-, serverings- eller matlagingsbolle. Det er derfor vanskelig å si med sikkerhet når man begynte å lage ølboller. Funn fra både bronsealder og jernalder har form som minner sterkt om senere ølboller, og disse har vært tolka som rituelle drikkekar. I vikingtida er man på noe sikrere grunn, for sagaene nevner at man drakk av treboller. Bilder fra middelalderen viser også bruk av ølboller. De holdt seg etter reformasjonen, og treboller var lenge de viktigste drikkekarene i landet. Blant borgere i byene ble de erstatta av glass, keramikk og metall på 1600- og 1700-tallet, men på bygda holdt de seg mange steder langt inn på 1800-tallet. Også på 1900-tallet kan man finne eksempler på bruk av ølboller, spesielt i bryllupsfeiringer. I nyere tid lages det også ølboller som husflidsprodukter, både til dekor og til bruk.   Les mer …

Fra arrestkortet i 1945.
Foto: Justismuseet (1945)

Ragnar Sigvald Skancke (født 9. november 1890 i Ås, død 28. august 1948 i Oslo) var ingeniør og professor ved NTH, og ble under okkupasjonen politiker i Nasjonal Samling. Som kirke- og undervisningsminister i Vidkun Quislings andre regjering sto han sentralt i både kirkekampen og lærerstriden, og under rettsoppgjøret ble han dømt til døden. Han søkte benåding, og fikk støtte fra blant annet noen tidligere studenter, hele 668 prester og noen framtredende personer. Søknaden ble allikevel avslått av Kongen i statsråd. I august 1948 hadde stemninga vendt seg mot dødsstraff, og både Einar Gerhardsen og Jens Christian Hauge hadde blitt motstandere av dødsstraffen. Men for Skancke var det ingen nåde; benådingssøknaden ble avslått mot to stemmer den 27. august 1948.

Han ble dagen etter at benådingssøknaden ble avslått, henretta på Akershus festning som sistemann under rettsoppgjøret etter okkupasjonen.   Les mer …

Solheimsbrakka ved Bjørnfjell stasjon var en av tyvetalls anleggsbrakker i stein som ble bygget for anlegget. Under siste del av slaget om Narvik var denne hovedkvarter for Eduard Dietl.
Foto: Ukjent (1942)

Ofotbanen er en 41,9 km lang jernbane som går fra malmhavnen i Narvik og til riksgrensen mot Sverige ved Vassijaure. Linjen fortsetter på svensk side med navnet Malmbanan, og går til Luleå ved Bottenviken og er direkte knyttet til det svenske jernbanenettet. Banen ble satt i drift 15. november 1902, og offisielt åpnet av kong Oscar II 14. juli 1903. I 1923 ble banen elektrifisert.

Arkitekter for jernbanelinjen var jernbanearkitektene Paul Due og sønnen Paul Armin Due. Største stigning er på rundt 17 ‰, og det høyeste punktet er ved riksgrensen til Sverige på 523 meter over havet. Den er normalsporet og går i enkeltspor, og har sju broer, 23 tunneler, 41 planoverganger og fem stasjoner.   Les mer …

Dette utsnittet fra kirkeboka fra Grue viser noe av katastrofens omfang: Her ser vi navnene på elleve av ofrene, som ble gravlagt 1. juni 1822.

Brannen i Grue kirke i Hedmark den 26. mai 1822 er den største brannkatastrofen i norsk historie. 113 til 117 mennesker mistet livet da det brøt ut brann under første pinsedags gudstjeneste. Kirken var helt full på første pinsedag, som var en varm forsommerdag. Sognepresten Iver Hesselberg var i gang med sin preken da det begynte å brenne i ytterveggen på sørskipet. Brannen slo raskt gjennom veggen, og etter bare ti til femten minutter var kirke overtent.

Dørkonstruksjonen gjorde det vanskelig å evakuere kirken. Det brøt ut panikk, og dermed en kamp for å komme seg ut. De som var på galleriet kunne ikke komme fram når dørene var åpne, og det var i utgangspunktet et sterkt press mot dørene ettersom de slo innover. De som sto ut forsøkte å holde dem åpne, men varmen og presset innenfra gjorde det til slutt umulig.   Les mer …

Arne Kvam
Foto: fra boka UNGE VILJER: Det norske totalavholdsselskaps ungdomsforbund 1924-1974.
Arne Kvam (født 10. august 1902, død 24. april 1950) var en kjøpmann i Trondheim. Han var 6. sønn av gårdsdreng og vognmann John Kvam (1858-?) fra Strinda og hustru Emelie Kristiandrine (1868-?) fra Leka kommune i Namdalen. Han startet som visergutt og ble kjøpmann, men her framhever vi hans engasjement for avholdssaken gjennom Trøndernes Avholdslag i Trondheim. I 1927 ble han gift med sin Margrethe. I 1946 ble han D.N.T.s formann. På slutten av okkupasjonstida så Arne Kvam seg nødt til å rømme over Kjølen. I Stockholm ble han en viktig brikke i Nationaltemplarorden og ble en god hjelper for Hilding Friman i arbeidet med å forberede en økonomisk hjelpeaksjon i Norge etter krigen.   Les mer …

Hans Schikkelstad.
Foto: Alfa forlag

Hans Hansen Schikkelstad (fødd i Vardal i nåverande Gjøvik kommune 4. september 1789, død same stad 29. mars 1843) var gardbrukar, handverkar, industrigründer og politikar. Hans liv og næringsverksemd teiknar eit klassisk bilete av den tidlege industrialiseringa, frå handverk og heimeindustri over forlagsorganisering av produksjonen til moderne fabrikkdrift. Han grunnla Brusveen Spiger- og Staaltraadfabrik, som over dei neste to-tre generasjonane skulle utvikle seg til industribedrifta O. Mustad & Søn, som i dag er eit verdsomspennande konsern.

Schikkelstad var den fyrste ordføraren i Vardal frå 1838. Han var stortingsmann for Kristians Amt i 1833, i det tiåret da bondepolitikken fekk sitt store gjennombrot.   Les mer …

Om lokalhistoriewiki.no

Lokalhistoriewiki drives av Lokalhistorie (tidligere Norsk lokalhistorisk institutt) ved Nasjonalbiblioteket. Wikien hadde 2,6 millioner besøk i 2023, og akkurat nå har vi 85 798 artikler og 236 082 bilder. Om du vil bidra med å skrive, redigere eller laste opp bilder, er det bare å registrere seg som bruker! Hvis du trenger starthjelp, kan du ta en titt på hjelpesidene våre. Og om du ikke finner ut av ting, ta gjerne direkte kontakt med oss på Lokalhistorie.
Les mer om hvordan du kan bidra.

NB-logo-no-farge liten.png


Ukas artikkel

Elsa Laula (trulig ca. 1900).

Elsa Laula Renberg (f. 29. november 1877 i Vilhelmina eller Susendalen, d. 22. juli 1931 i Brønnøy) var ein sørsamisk politisk aktivist. Ho er særlig kjent som forfattaren til skriftet Inför lif och död: Sanningsord i de lapska förhållandena (1901) og som hovudarrangør av det aller første samiske landsmøtet, som vart heldt i Trondheim den 6.9. februar 1917. Elsa begynte på jordmorutdaninga ved Södra barnbördshuset i Stockholm, men fullførte av ukjente grunnar aldri den utdaninga. Derimot vart ho kjent for foredraga sine i Stockholm. I 1906 gav ho ut skriftet Inför lif och död: Sanningsord i de lapska förhållandena, der ho blant anna argumenterte for at samane burde ha betre tilgang til utdaning så vel som betre rettsvern — inkludert eigedomsrett til skattelanda og rett til å drive jordbruk. Ho var òg med på å grunnlegge Lapparnas Centralförbund — den første sameorganisasjonen i Sverige.Les mer...

Ukas bilde

Vannasen 1963 a.jpg
Skolemesterskap i skøyter i 1963 på innsjøen Vannassen i Stavanger, på bildet vinnerlaget til Tasta skole.


Nyeste sider på Lokalhistoriewiki

Nyeste bilder på Lokalhistoriewiki