 Rebekka Marie Normann Sareussen. Foto: Ukjent fotograf Rebekka Marie Normann Sareussen (født 7. oktober 1881, død 17. januar 1977) ble født på øya Rogla i det som da var Trondenes kommune i Tromsø amt. Her vokste hun opp sammen med de åtte søsknene som kom til etter hvert.
Rebekka måtte tidlig lære å takle mange utfordringer. Det var kort avstand fra heimen og ned til havet som nok kunne oppføre seg brutalt for ei lita jente. Når hun kom i skolepliktig alder hadde hun ikke lang veg til skolen. Det var bare en bakke opp, så var hun framme. Hvordan hun klarte seg på skolen vet vi ikke. Hun lærte i hvert fall å skrive, det ser vi av de mange brev hun skreiv til søster Petra etter at hun reiste til Stavanger i 1909. Mange av disse brevene tok Petra vare på, og etter hennes død har et av oldebarna til Rebekkas bror Hans Sareussen; Anita Oppedal tatt hånd om dem.
I oppveksten var det mange gjøremål som skulle utføres. At den eldste i barneflokken skulle hjelpe til med husarbeid og barnepass var en selvfølge, men hun måtte også være med og ta hånd om fisken som far Edevard kom med når han dreiv «heimefiske». Like selvfølgelig var det å være med og skaffe vinterfôr til dyra, fôre og stelle dem. Alt dette skulle Rebekka få god bruk for etter som tida skred fram. Les mer …
 Frederiksberg kirke i 1864. Julie Elise de Schouboe soknet til denne kirka mens hun bodde i Frederiksberg, og ble gravlagt herfra i 1911. Julie Elise de Schouboe (født 31. august 1813 i Stavanger, død 14. oktober 1911 i Frederiksberg, Danmark) var den siste personen som hadde offentlig anerkjennelse som adel i Norge. Hun vokste opp i Kristiansand, men bodde om lag halve livet i Frederiksberg, en forstad til København. Verken hun eller søstera hadde arvinger, og begge testamenterte formuen sin til Statssekretær Schouboes Legat, som var aktivt gjennom mye av 1900-tallet.Julie Elise de Schouboe var den siste som hadde offentlig anerkjennelse som adelig i Norge. 1. august 1821, da de Schouboe var knapt åtte år gammel, hadde Stortinget vedtatt adelslova. Denne lova lot innehavere av adelige titler og privilegier beholde dem så lenge de levde, samt at de kunne videreføres til ektefødte arvinger som alt var født. De Schouboes far var blant de som beviste sitt adelskap foran Stortingets adelskomité tre år senere, og slik fikk hun sjøl beholde adelig status livet ut.
Da Julie de Schouboe forlot denne verden i 1911, markerte dette slutten på ei nitti år lang avvikling av adelskapet i Norge. Det ble en stillferdig avslutning: Ingen av dødsannonsene hun ble omtalt i gjorde noe poeng ut av dette, og hun ble ikke omtalt ellers i norske aviser. To danske aviser nevnte henne kort i desember samme år, i omtale av den nyeste utgaven av Danmarks Adels Aarbog, der de meddelte at slekta de Schouboe var utdødd med henne. Disse avisene forteller derimot ikke hvilken betydning dødsfallet hennes hadde for norsk adelshistorie, sannsynligvis enten fordi de ikke var klar over det, eller fordi det ikke hadde så stor interesse for danske lesere. Les mer …
 Kvitsøygt. 18 i Stavanger. Bygd som fabrikklokale og bustad for familien Fugellie ca. 1868. Foto: Erling Jensen 2012. , også omtala som Petter Fugellie, (fødd i Kristiansand 26. november 1829, død i Stavanger 20. juli 1908) var gardbrukar og fabrikkgründar. Særleg er han kjend for sydvest- og oljehyreproduksjon som han og mor hans, Christiane Heede Fugellie, så smått byrja med på 1850-talet, og som var blitt ei betydeleg protoindustriell verksemd da Fugellie måtte gje tapt i konkurransen mot nye materialar og metodar i 1898. Eilert Sundt omtalar Fugellie i sin rapport om husfliden i Norge frå 1867, og gjev han følgjande attest: «Manden er en af disse driftige folk, om hvem det heder: ‘Sæt ham paa et bart Fjeld, og han vil faa noget ud deraf’». Fugellie slutta seg til kvekarsamfunnet og var aktiv i det organiserte fredsarbeidet. Les mer …
Magnus Takle (Birger Magnus Johan) (fødd 15. februar 1883 i Brekke, død 6. september 1971 i Re) var lærar. Han var son av gardbrukar Hans Monsson Takle og Brita Monsdotter.
Magnus Takle gjekk i storebroren Mons H. Takle sine fotefar. Magnus tok lærareksamen ved Stord lærarskule og var lærar i Jostedalen 1904-07. Før lærarskulen hadde han gått Sogndal folkehøgskule der han trefte Metta Sofie Urdahl (1883-1966) frå Luster, som òg gjekk på Stord lærarskule. Ho var dotter av gardbrukar og ordførar Hans Hansson Urdahl (1832-1913) i Luster og Elen Kirstine Larsdotter (1846-1905).
Magnus og Metta gifte seg i Luster 18. april 1906. I 1907 flytte dei til Årdal der Magnus vart lærar, og i 1915 flytte dei vidare til Tasta i Stavanger. Her arbeidde han som lærar til 1948. Les mer …
 Kvekergravplassen på Storhaug i Stavanger er omgitt av høye murer og stengt med en låst port. På Storhaug i Stavanger finnes det en gravplass av en ganske spesiell karakter, omgitt av høye murer og stengt med en låst smijernsport - det siste hvilestedet for mer enn 250 kvekere. Gravplassen ble etablert i 1854 og er unik - ikke bare i norsk, men også i europeisk sammenheng. At den finnes nettopp i Stavanger, har sin årsak i at byen var det største nedslagsfeltet for kvekerdommen her i landet.
I dag er det få kvekere igjen, ikke bare i Norge, men også på verdensbasis. Slik var det ikke på slutten av 1600-tallet, da kvekerbevegelsen oppsto i England og bredte seg raskt fra land til land - ja, i den grad at en egen stat i USA ble fullstendig preget av bevegelsen, kvekerstaten Pennsylvania som ble opprettet i 1681. Les mer …
Helleristningane på Austre Åmøy i Stavanger kommune er den største konsentrasjonen av helleristningar i Rogaland. Ristningane blir daterte til bronsealderen. Felta med helleristningar ligg på rekkje og rad ved sjøkanten på sørsida av Austre Åmøy. Nokre mindre felt er også oppdaga lenger inne på øya og på nordsida. I alt er det registrert kring 1200 figurar og groper. Båtfigurar dominerer, men her er også mykje anna, til dømes fotsolar, ringar tolka som solfigurar og groper. Menneske, dyr, fiskar tolka som kveiter og økser, som er relativt sjeldne motiv i bergkunsten på Vestlandet, førekjem også. Ei fantasieggjande ristning på feltet Åmøy IV er ein menneskefigur som ser ut til å bera ei fuglemaske. På Åmøy VI finst ein båtfigur som er heile 5,5 meter lang. Dette er den største båtristninga som er kjent i Norden. Åmøy har ei sentral plassering, og arkeologane trur at øya kan ha vore ein kultisk samlingsstad for folk på Nord- Jæren og i Boknafjordbassenget. Les mer …
| 
.jpg)
