lokalhistoriewiki.no

Aviser under andre verdenskrig

Aviser under andre verdenskrig er et tema som har mange sider. Okkupasjonsmyndighetene begynte raskt å sensurere pressen, og i løpet av krigen endra det norske avislandskapet seg betraktelig. Da krigen var over i 1945 var nær halvparten av de norske avisene borte. Det var også andre faktorer som spilte inn, ikke minst papirmangelen som førte til at avisenes omfang ble redusert betydelig. Vi fikk også den illegale pressen, som brakte usensurerte nyheter ut til folk.

Allerede få dager etter angrepet på Norge i 1940 var avisene prega av kunngjøringer fra tyskerne. Avisene ble ikke bare nekta å skrive det de ville, de måtte også trykke det okkupasjonsmyndighetene ville ha ut. Her Adresseavisens forside fra 12. april 1940.

Tilstanden i april 1940

Det var ved krigsutbruddet omkring 260 aviser i Norge; da krigen var over var det 114 igjen. Førkrigsavisene var i de fleste tilfeller knytta til partipolitikk, og det var svært vanlig at det var minst to aviser som dekka samme region med motsatt politisk fortegn.

Enkelte aviser hadde før krigsutbruddet uttrykt sympatier med Hitler og nazismen. Det var særlig i de såkalte frisinnede avisene og i bondepressen at man fant dette; eksempler er Tidens Tegn, Morgenavisen, Dagsposten og Nationen. Tidens Tegn var nok den avisa som hadde lengst historie for sympatier med Hitler; allerede i 1923 – på selveste 9. april det året – trykte de et intervju Svein Elvestad hadde fått med Hitler. De hadde altså fulgt ham siden før det mislykka kuppforsøket i november 1923. Tidens Tegn var også den første avisa som trykte Nasjonal Samlings program før stortingsvalget 1933.

Enkelte aviser var ikke så tydelige i sin støtte til nazismen, men hadde allikevel i perioder åpenbart vært fascinert av ideene. Aftenposten var i perioden 1933–1938 gjennomgående positive til den tyske nazismen, men de var samtidig åpne og konsekvente motstandere av Nasjonal Samling. Endringa som kom i 1938 ble utløst av Krystallnatten, der en samla norsk presse fordømte overgrepene mot tyske jøder. Høyrepressen var positive til München-forliket, som de mente var en seier for fornuften. Men da tyskerne marsjerte inn i Praha ble det fordømt også av høyrepressen. Da ikkeangrepspakten mellom Tyskland og Sovjetunionen kom i 1939 førte også det til at høyrepressen i større grad tok avstand fra Hitler. Det store flertallet av norske aviser var dermed klart anti-nazistiske i sine holdninger da krigen nådde Norge.

De første krigsårene

Tyskerne og Nasjonal Samling satte raskt i gang med å skaffe kontroll over media. Okkupantene hadde lang erfaring med dette; helt siden 1933 hadde de kontrollert den tyske pressen. De hadde derfor planene klare, og på ettermiddagen 9. april 1940 ble Oslo-avisene innkalt til pressekonferanse hos kaptein Klaus-Friedrich Hahn som kunne fortelle dem at det ikke skulle skrives noe som motarbeida den tyske militærmakta. NRK og NTBs kontorer ble fysisk sikra av tyskerne. 24. april kom så «Militære grunnsetninger for pressen», med sensur etter Wehrmachts ønsker.

Etter kapitulasjonen gikk kontrollen delvis over fra Wehrmacht til Reichskommissariat, nærmere bestemt til dets underliggende avdeling Presseabteilung. Denne avdelinga fikk ansvar for både sensur og for å sende ut meldinger som skulle trykkes. Wehrmacht beholdt kontrollen over rent militære nyheter.

Til tross for de tyske kravene var det enkelte aviser som viste en tydelig motstandsvilje. I Stavanger trykte 1st Mai den 28. september 1940 en lederartikkel av Trond Hegna med tittelen «Ingen nordmann til salgs», der han gikk til frontalangrep på Josef Terboven. Artikkelen ble spredd illegalt over hele landet.

Allerede i løpet av høsten 1940 ble avisene til Norges Kommunistiske Parti (NKP) stoppa, og de fleste av avisene til Arbeiderpartiet gikk det samme veien med. 34 av 44 arbeiderpartiaviser ble stoppa i løpet av kort tid, og fire til gikk med i tvangssammenslåinger senere. De fem som klarte seg gjennom krigen fikk innsatt redaktør og medarbeidere tilknytta NS.

I de første krigsåra ble få av de borgerlige avisene - knytta til Høyre, Venstre og Bondepartiet – stoppa. De ble i stedet utsatt for sensur, med strenge regler for hva som kunne skrives, og pålegg om å trykke kunngjøringer fra myndighetene.

Pressedirektoratet ble oppretta i 1940 med Anders Beggerud som direktør. Direktoratet var underlagt Kultur- og folkeopplysningsdepartementet under Gulbrand Lundes ledelse. Oppgaven var først og fremst å organisere avisene, mens den tyske Presseabteilung var ansvarlig for å forsyne avisene med innhold. Direktoratet begynte allikevel raskt å sende ut innhold med pålegg om publisering, da først og fremst stoff som NS ville ha ut til folk. Norsk artikkeltjeneste ble oppretta som et NS-organ som spredte propaganda med pålegg om publisering. Det tysk-kontrollerte NTB ble også viktig. Det ble presisert fra tyskernes side at alle aviser sto fritt til å trykke meldinger fra NTB, uten forhåndssensur. Det var en sannhet med modifikasjoner, ettersom stoffet fra NTB jo var kontrollert før det ble sendt ut. Det ble også slik at mange meldinger fra NTB gikk ut med pålegg om at de skulle trykkes.

Enkelte aviser fikk også problemer av andre grunner, nemlig krigshandlingene våren 1940. På steder som ble bomba, som Steinkjer, Åndalsnes og Elverum, slet flere aviser med å komme i gang igjen etter at redaksjonslokaler og trykkeri var ødelagt.

Grepet strammes

I februar 1942 fikk Pressedirektoratet lov til å legge ned aviser eller erstatte redaktører og andre medarbeidere med NS-folk. Dette førte til at en rekke aviser, nå også de borgerlige som ikke fulgte nazistenes ønsker, ble nedlagt. Andre aviser fikk nye redaktør, blant annet Aftenposten, Fredriksstad Blad, Østlendingen, Tønsbergs Blad, Varden, Porsgrunns Dagblad, Bergens Tidende, Morgenavisen, Sunnmørsposten, Adresseavisen, Lofotposten og Tromsø. Det var også flere mindre aviser, og særlig på Vestlandet, som fikk NS-redaktører. Blant de største avisene som ble tvangsnedlagt eller som la ned selv for å unngå nazifisering kan nevnes Arbeiderbladet, Dagbladet, Morgenbladet og Gula Tidend.

For Nasjonal Samling var partipolitikk en vederstyggelighet, og når avisene uansett skulle følge én linje anså de det som fornuftig å slå sammen aviser. Dette skjedde blant annet i Stavanger, der venstreavisa Stavanger Aftenblad og høyreavisa Stavangeren ble slått sammen til Stavanger Avis; i Sandefjord ble høyreavisa Sandefjords Blad og venstreavisa Vestfold til Sandefjords Presse og i Larvik ble venstreavisa Østlands-Posten og arbeiderpartiavisa Nybrott til Larvik Dagblad.

I 1943 ble direktoratets fullmakter ytterligere utvida. Denne gang var det ikke innholdet som var problematisk for NS, men papirmangel og arbeidskraft. Høsten 1943 skal avisene ifølge Pressedirektoratet ha hatt et samla papirforbruk som tilsvarte det Aftenposten brukte alene før krigen. Sammenslåing var også her effektivt, og blant annet ble arbeiderpartiavisa Akershus Arbeiderblad og høyreavisa Akershus slått sammen til Nedre Romerike, mens arbeiderpartiavisa Hamar Arbeiderblad og høyreavisa Hamar Stiftstidende ble til Hedemarkingen.

Mot slutten av 1943 slo Pressedirektoratet fast at «rasjonaliseringa» av norsk presse var fullført, og resten av krigen var det først og fremst overvåking av innhold som var deres oppgave. De var da kommet ned i 118 aviser, og i løpet av de siste krigsårene ble bare fire aviser til nedlagt eller sammenslått med andre.

Som et bilde på tilstanden etter denne prosessen kan vi se på Oslo. Der var det ved krigsutbruddet ni dagsaviser. Aftenposten, Nationen og Morgenposten ble utgitt under hele krigen, mens de andre seks ble nedlagt. I tillegg kom en ny avis i Oslo, nemlig NS-organet Fritt Folk. Den ble utgitt med beslaglagt utstyr fra Arbeiderbladet. Vi kan også se på Trondheim. Der var det fire aviser ved krigsutbruddet. Venstreavisa Nidaros og arbeiderpartiavisa Arbeider-Avisen ble stoppa. Den uavhengige Dagsposten og høyreavisa Adresseavisen ble utgitt under hele krigen; førstnevnte etter frivillig nazifisering, og Adresseavisen med påtvunget NS-redaktør.

Én norskspåklig avis unngikk sensuren fullstendig, nemlig Nordisk Tidende. Den ble utgitt i USA, og var egentlig et tilbud til norske utvandrere. Under krigen ble den et viktig nyhetsorgan; rett nok ikke tilgjengelig i Norge, men svært viktig for utefronten. Når vi sier at den unngikk sensuren er ikke det helt riktig; det var også en viss selvpålagt sensur som førte til at avisa ikke skrev ting som kunne gi tyskerne en fordel, for eksempel opplysninger om konvoier eller troppeforflytninger. Avisa må også antas å ha ligget under den amerikanske militære sensuren, men denne var svært mild i forhold til den nazistiske, og dreide seg først og fremst om at taktiske og strategiske opplysninger ikke måtte komme ut.

Presseorganisasjonene

Pressen var i 1940 organisert gjennom Norsk Presseforbund. Dette var en bransjeforening, der både eiere, redaktører og journalister var organisert. Noen fagforening for journalister fantes ikke; Norsk Journalistlag ble etablert først i 1946. Dermed var eierinteressene noe som veide svært tungt i pressens organisasjon ved krigsutbruddet. Det fantes en journalistgruppe i Presseforbundet, Norsk Presseforbunds Journalistgruppe (NPJ). Denne var prega av konflikt mellom arbeiderpressen og den borgerlige presse, og hadde derfor ikke noen enhetlig linje. I mars 1941 gikk NPJ under jorda for å unngå nazifisering. Bladet Journalisten ble nedlagt av redaksjonen i november 1940, for å unngå å måtte trykke en artikkel fra Kultur- og folkeopplysningsdepartementet.

Mens vi på en rekke områder fikk organisert motstand mot nazismen, skjedde aldri dette i pressen. Som vi har sett var den norske pressen i april 1940 i all hovedsak anti-nazistisk, men det ble allikevel ingen samla pressefront.

I januar 1941 kom det ordre om nyordning av Norsk Presseforbund. Dette ble avvist av styret, og i september samme år ble Arnt Rishovd fra Fritt Folk innsatt som kommissarisk leder av forbundet. Sekretær Ludvig Saxe fortsatte under den nye ledelsen. I januar 1942 rekvirerte Wehrmacht forbundskontorene, og Presseforbundet flytta inn hos Kultur- og folkeopplysningsdepartementet i Folketeaterbygningen. Senere samme år måtte de flytte til et lite sideværelse da Pressedirektoratet trengte plassen. Det kom i februar 1942 også en ny lov, som fastslo at Presseforbundet skulle omorganiseres som Norsk Pressesamband, og være underlagt Kultur- og folkeopplysningsdepartementet. Kun medlemmer av Pressesambandet kunne virke som journalister og redaktører. Motstanden mot dette var så stor at NS-redaktørene advarte mot det, og loven ble derfor aldri fulgt opp. Så sent som i april 1945 ble den oppheva i stillhet.

Den illegale pressen

Utdypende artikkel: Den illegale pressen

De illegale avisene ble raskt en viktig nyhetskilde. De hadde både nyheter som kom direkte fra redaksjonene, og gjengivelse av nyheter fra radio. Det ble i løpet av krigen utgitt minst 300 illegale aviser, i kortere eller lengre perioder.

Den nazistiske pressen

 
Fritt Folk var Nasjonal Samlings hovedorgan fra 1936 til 1945.

Utdypende artikkel: Den nazistiske pressen

Nasjonal Samlings organ Fritt Folk er allerede nevnt; den hadde kommet ut siden 1936, og var ved krigsutbruddet ei lita avis for spesielt interesserte. Da Arbeiderbladet ble stoppa overtok Fritt Folk utstyret, og kunne dermed sette i gang en langt større produksjon. Trykkeriet, Arbeidernes Aktietrykkeri, ble omorganisert til NS Rikstrykkeri. Opplaget skal ha kommet opp i 100 000, hvorav en svært høy andel var gratisabonnement. Trolig lå det faktiske gjennomsnittlige opplaget på rundt 20 000 eksemplarer.

Forløperen for Fritt Folk var Nasjonal Samling, som i hovedsak ble lest av partimedlemmene og noen sympatisører. Det ble også gitt ut andre nazistiske aviser. Fronten var en månedsavis som kom ut 1932–1940, med Eugene Nielsen som redaktør. Carl Lie ga ut flere aviser, som Ekstrabladet og Hakekorset, som stort sett hadde svært små opplag og som ikke klarte seg særlig lenge. NS hadde også lokalaviser, som Hedmarks Fylkesavis/Frihetskampen på Elverum, Ny Dag på Kongsvinger, Rett vei i Kristiansund, Samarbeid i Bergen og Vestlandets avis i Stavanger.

NS ga under krigen også ut Norsk Arbeidsliv, som ble trykt i Dagbladets beslaglagte trykkeri.

Økonomiske konsekvenser

Antall aviser ble som vi har sett omkring halvert i løpet av krigen, men opplagstallet var mer eller mindre det samme. De som hadde råd til å holde flere aviser gjorde det til en viss grad fortsatt, men hadde ikke det samme utvalget. Men dette ble oppveid av nyhetshungeren blant andre som ikke tidligere hadde abonnert på en avis. Flere fikk også råd til å holde avis; med rasjonering var det ofte lite å bruke pengene på. Annonseprisene økte også kraftig i løpet av krigen, mens kostnadene gikk ned fordi de ikke kunne trykke like store aviser, og fordi de måtte klare seg med færre ansatte.

Etter krigen ble de økonomiske sidene ved avisutgivelsene et tema i avisoppgjøret. Dette beskrives nærmere i egen artikkel, men i hovedsak dreide det seg om at en del aviser hadde tjent så mye ekstra under okkupasjonen at de måtte tåle inndragning, mens aviser som hadde blitt stoppa fikk erstatning.

Noen få av avisene som hadde blitt stoppa kom rimelig godt ut av det. Et spesielt eksempel er arbeiderpartiavisa Nordlys. Den ble stoppa allerede i august 1940. En tid etter ble trykkeriet overtatt av tyskerne, som ga ut Deutsche Polarzeitung (senere Polar Kurier) derfra. Den hadde et opplag på 20 000, fem ganger så mye som Nordlys, og trykkeriet måtte derfor moderniseres og bygges ut. Tyskerne betalte også leie til Nordlys for bruk av trykkeriet; rett nok en pris de satte selv, men noe inntekter ble det. Da krigen var over kunne dermed Nordlys rykke inn i et stort og moderne trykkeri hvor det lå avispapir for 30 000 kroner klart til bruk, og med penger på konto. Allerede 9. mai 1940 var avisa i gang, og i løpet av kort tid ble den byens største avis. Før krigen hadde Tromsø hatt et nær dobbelt så stort opplag som Nordlys.

Strukturelle endringer

 
Rett etter frigjøringa ble det utgitt fellesaviser flere steder i landet, her et eksempel fra Harstad.

I 1945 sto Norge foran en enorm gjenoppbyggingsprosess. Dette gjaldt også avisene, der det var et ønske om å gjenopprette partiorganer. Det var ikke så enkelt som at man bare kunne ta fatt på ny, for i løpet av krigen hadde det skjedd mye. Arbeiderbladet er et godt eksempel på utfordringene. Utstyret hadde blitt beslaglagt av Nasjonal Samling, og ble som nevnt brukt av Fritt Folk. Det kunne de få tilbake nokså raskt. Verre var det at abonnementsregisteret av en eller annen grunn hadde havna hos Aftenposten, og at mange dermed hadde gått over dit. I arbeidermiljøer hadde også Morgenposten, som var uavhengig, men som hadde en sterk sosial profil, blitt svært populær. Begge disse avisene kom ut gjennom hele krigen, så da Arbeiderbladet kunne starte opp igjen hadde de en enorm oppgave foran seg med å vinne tilbake abonnentene.

I Trondheim hadde Dagsposten vært største avis ved krigsutbruddet, og ble utgitt gjennom hele krigen. Men avisa hadde frivillig latt seg nazifisere, og måtte derfor legge ned i 1945. Nidaros og Arbeider-Avisen hadde blitt stoppa, og den eneste avisa som sto igjen var da Adresseavisen. Dermed fikk den avisa nærmest monopol i Trondheim inntil andre aviser klarte å etablere seg.

Rett etter frigjøringa i mai 1945 ble det flere steder i landet utgitt fellesaviser. Dette ble igangsatt av Hjemmefronten som et tiltak for å forhindre at aviser som hadde blitt stoppa ble fullstendig akterutseilt. Disse avisene kom gjerne ut i en kortere periode, inntil de gamle redaksjonene kunne komme igang med egen avis.

NKPs avis Friheten var i en helt spesiell posisjon. Den hadde under krigen blitt utgitt illegalt, og kunne ved frigjøringa fortsette som partiorgan, med trykking på Arbeidernes Aktietrykkeri som var tilbakelevert til Arbeiderbladet. Samtidig var det slik at de fleste av partiets aviser aldri kom i gang igjen, slik at det etter krigen kom ut svært få lokale NKP-aviser.

Aviser som hadde støtta okkupasjonsmakta frivillig ble nedlagt etter krigen. Dagsposten er nevnt; et annet eksempel er Tidens Tegn, som er nevnt over som ei avis som hadde nazisympatier allerede før Hitler kom til makta. Tidens Tegns eiendom ble overtatt av den nyoppstarta Verdens Gang.

Selv om mange aviser prøvde å komme i gang igjen, var det vanskelig å få det til, og i 1950-åra kom en periode med nye nedleggelser.

Falne pressefolk

En rekke pressefolk engasjerte seg i motstandsarbeid eller slutta seg til de norske styrkene i England. I Norsk presses historie ble det trykt en oversikt over falne pressefolk, og vi har her supplert den med andre som har oppgitt presserelaterte yrker i Våre falne

Navn Yrke Avistilknytning Født Fødested Siste bosted Død Virksomhet/tilknytning Omstendigheter Bilde
Roald Einar Amandus Alvær Journalist 1920-03-07 Andenes Hadsel 1942-09-07 Milorg/Alværsaken Henretta.
Alf B. Bergin Journalist 1910-02-07 Haugesund Haugesund 1941-03-21 Etterretningsorganisasjon Forlis under Englandsfart.
Peter Blix Journalist Reuters telegrambyrå, Shanghai/Kanton 1915-02-13 Kina Kina 1940-02-11 Torpedering.
Olav Dyvik Redaktør Grømstadposten 1909-09-13 Grimstad Grimstad 1944-05-09 XU Henretta.
Kaare Krabbe Filseth Redaktør Ringerikes Blad 1901-04-24 Lillehammer Hønefoss 1944-09-19 Tatt ut som gissel. Skutt under arrestasjon.
Arne Gauslaa Journalist Klassekampen 1913-02-08 Solum Oslo 1942-10-30 Norges Kommunistiske Parti. Skutt under arrestasjon.
Henry Marius Gjennestad Journalist 1892-08-16 Sandefjord Oslo 1942-11-01 Etterretningsorganisasjon Død i svensk tvangsarbeid.
Ola Kåre Sindre Hofmo Journalist Arbeideren 1905-04-16 Oslo Oslo 1945-02-15 Norges kommunistiske parti Død i konsentrasjonsleir.
Harald Hvidsten Redaktør Glommen 1909-04-17 Porsgrunn Sarpsborg 1943-02-27 Illegal avis Død i konsentrasjonsleir.
Oscar Ihlebæk Redaktør Bergens Arbeiderblad 1900-10-09 Drammen Bergen 1945-03 Milorg Død i konsentrasjonsleir.
Arne Jostein Ingebrethsen Redaktør Flekkefjordposten 1903-07-09 Flekkefjord Flekkefjord 1945-01-07 Milorg Død i konsentrasjonsleir.
Ingvald Bernhoft Jacobsen Journalist Arbeideravisen 1891-04-15 Alstahaug Trondheim 1945-02-23 Død i konsentrasjonsleir.
Thor Lohman Knudsen Redaksjonssekretær Tromsø 1904-11-08 Tromsø Tromøysund 1944-06-04 tterretningsorganisasjon. Død i konsentrasjonsleir.
Henry W. Kristiansen Redaktør Arbeideren 1902-02-02 Drammen Oslo 1942-01-16 Norges Kommunistiske Parti Død i konsentrasjonsleir.
Harald Langhelle Redaktør Arbeideravisen 1890-12-25 Bergen Trondheim 1942-10-07 Gissel/«sonoffer» Henretta.
Per Viktor Mostad Redaktør Svelvikposten 1897-05-12 Sverige Horten 1943-05-08 Illegal avis. Død i konsentrasjonsleir.
Birgit Christine Nissen Journalist Norges Kvinner og Folket 1899-06-01 Oslo Bærum 1945-05-29 Død etter konsentrasjonsleiropphold.  
Erling Olav Pedersen Journalist Fremtiden 1899-04-03 Drammen Drammen 1942-01-28 Illegal avis. Død etter tortur.
Fredrik Ramm Redaktør Morgenbladet 1892-03-11 Oslo Vestre Aker 1943-11-15 Illegal avis. Død etter konsentrasjonsleiropphold.
Ivar Heming Rasmussen Skre Redaktør Gula Tidend 1897-03-22 Borre Bergen 1943-03 Stein-organisasjonen/illegal avis. Henretta.
Harald Slåttelid Avdelingssjef Hardanger Arbeiderblad 1895-01-20 Os i Hordaland Odda 1943-03-01 Norges kommunistiske parti. Henretta.
Kristian Helmer Storsteen Redaksjonssekretær 1st Mai 1913-07-04 Haugesund Stavanger 1944-02-28 Illegal avis. Død i konsentrasjonsleir.
Johannes Stubberud Redaktør Halden Arbeiderblad 1891-02-27 Østre Toten Halden Illegal presse/flyktningtransport 1942-03-04 Død i konsentrasjonsleir.
Carsten Oliver Aasebøe Journalist Arbeideren 1903-04-09 Oslo Oslo 1945 Norges kommunistiske parti. Død i fangenskap.

Litteratur

Hentet fra «https://lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Aviser_under_andre_verdenskrig&oldid=2135720»