 Lara Rashid. Foto: Astrid Waller/Aschehoug forlag (2021.) (født 11. september 1994) er en norsk-kurdisk journalist, forfatter, Utøyaoverlever og tidligere Ap-politiker. Hun har vært praktikant ved den norske ambassaden i Sarajevo og den irakiske ambassaden i Oslo, i tillegg til å ha vært politisk rådgiver for AUF. 10. mars 2021 ble hun ansatt som journalist i VG. 16. september 2021 kom hennes selvbiografiske bok Hold meg til jeg sovner - et liv i skyggene av 22.juli ut på Aschehoug forlag. Les mer …
 Kjøvangen, passe øde og allikevel ganske kort vei fra sentrum, var et populært sted å ta inn spritlaster. Foto: Marthinius Skøien Smuglertiden i Son refererer til forbudstiden fra 1916 til 1927. I denne perioden var det forbudt å omsette brennevin i Norge, og fra 1917 til 1923 også hetvin. Son i Vestby kommune ble i perioden kjent som et smuglerparadis, hvor brennevinskanner ble losset fra båter på torget mer eller mindre åpenlyst. Arthur Omre bodde en periode i Son, og var involvert i smuglingen. Han skrev om dette i romanen Smuglere, og sier der blant annet: «Nå går jeg noen få dager og driver og kan ikke bestemme meg til noe, blir endelig med noen karer som har en svær affære fore nede i Son.».
Brennevinet ble tatt i land flere steder i Son. Noe foregikk som nevnt på torget, men det meste ble tatt inn på mer bortgjemte steder som Kjøvangen, Hulvik og andre bukter i nattens mulm og mørke. Det meste ble lastet på hestekjerrer og fraktet videre innover i landet, til Vestby, Oslo og andre steder. De som bodde oppover i Erikstadbygda kunne senere fortelle at de ofte hørte kjerrehjul og kjørekarer som hoiet på nattestid. Man må gå ut fra at bråkingen fra kjørekarene skyldes at det ble en del smaksprøver underveis. Les mer …
 Sofie Johannesdotter. Digitalt fargelagt, se original lenger ned. Foto: Olaf Marman Madsen (1875) Sofie Johannesdotter (født 24. august 1839 i Dalsland i Sverige, død 18. februar 1876 i Fredrikshald) fikk den tvilsomme ære av å bli den siste kvinna som ble henretta i Norge. Det skjedde etter at hun ble dømt for flere giftdrap og drapsforsøk. Hun ble født i Ärtemark i Dalsland, der foreldrene var husmannsfolk. Navnet hun fikk ved dåpen var Sofia, som er en mer vanlig form i Sverige, men i Norge omtales hun alltid som Sofie. Oppveksten var prega av fattige kår, og hun hadde en svært mangelfull skolegang. Først da hun var femten år gammel, lærte hun å lese under konfirmasjonsforberedelsene. Da hun ble konfirmert i 1854, var det med karakteren mindre godt.
I 1867 reiste hun til Norge, der hun først fikk jobb på Haldens Bomuldsspinderi & Væveri i Fredrikshald, dagens Halden. Året etter fikk hun så jobb som hushjelp hos grosserer Niels Anker Stang. Sofie Johannesdotter skal ha kommet i konflikt med resten av tjenestefolket i Stangs hjem. Flere av dem slutta på grunn av henne. Hun skal også raskt ha begynt å stjele fra arbeidsgiveren.
Det første drapet vi kjenner til, skjedde den 16. oktober 1869. Les mer …
Bastøy skolehjem var en institusjon på øya Bastøy i Oslofjorden som etter formålet skulle være en skole for gutter som kom fra hjem med omsorgsvikt og rusproblemer. Den eksisterte fra den åpnet i 1900 til nedleggelsen i 1970. I løpet av siste halvdel av 1800-tallet opprettet de fire største norske byene hver sin «Opdragelsesanstalt for gutter», eller «vanartede og forvildete» gutter: Toftes Gave på Helgøya i Mjøsa (fra 1876, opprettet i Christiania i 1844), Ulfnæsøens Opdragelsesantalt på Ulvsnesøy i Bruvik kommune utenfor Bergen (1881), Lindøen Oppdragelsesanstalt for Vanartede og Forvillede gutter på Lindøy utenfor Stavanger (1887), Falstad Opdragelsesanstalt for vanartede guttebørn på Ekne i Skogn kommune utenfor Trondheim (1895). Alle, bortsett fra Falstad ble lagt på øyer, slik at guttene kunne oppdras i isolasjon fra omverdenens dårlige innflytelse. Så kom også Bastøy, også på øy, til som det femte og største, og nok også mest beryktede, skolehjemmet. Les mer …
 Kristoffer Svartbækkens grav på Løten. Foto: Jensens (2007) Kristoffer Nilsen Svartbækken Grindalen (døpt 9. september 1804, død 25. februar 1876) var den siste personen som ble henrettet i Norge for forbrytelser begått i fredstid. Han var dømt for mordet på Even Nilsen Dæhlin. Han ble født på husmannsplassen Svartbækken under Grindalen i Elverum, og foreldrene var Nils Olsen og Berte Ingvaldsdatter. Folkesnakket tilskrev allerede Svartbækken flere mord, og hans tyvaktighet var velkjent; han hadde tilbrakt 41 år av sitt liv bak murene. Han vakte også oppmerksomhet for sitt voldsomme temperament. Mange ble i alle tilfeller redd ham, forteller de lokale historiene.Saken mot Svartbækken kom på et tidspunkt da dødsdommer ble stadig sjeldnere. Høyesterett vurderte derfor å idømme livsvarig fengsel. Men den kaldblodighet som kjennetegnet drapet, det usle motiv som forelå, hans følelseskalde fremtreden under straffesakene, hans lange rulleblad som uforbederlig forbryter, samt vitnemålet fra Svartbækkens prest, ble bestemmende da dommerne skulle fastsette straffen. Den 20. november 1875 fant de fem dommerne enstemmig at Svartbækken måtte idømmes dødsstraff.Tidlig om morgenen 25. februar ble Svartbækken fraktet med tog fra Hamar til Løten. Med hest og vogn ble han deretter transportert de 5 kilometrene fra Berg stasjon til retterstedet, under sterk bevoktning. Cirka kl. 07.30 var han fremme ved Stormyra. Tross Stormyras avsidesliggende beliggenhet var det møtt frem 3000 mennesker, noe som sier en del om folks fascinasjon for halshugginger den gang. Presten spurte Svartbækken om han hadde begått forbrytelsen han var dømt for og om han mente dommen var rettferdig. Begge gangene svarte den dødsdømte høyt og tydelig: «Ja.» Presten ba deretter en bønn sammen med Svartbækken.
Les mer …
Amund Torstensen Stavsmarken (født ca. 1796, død 1872) var en smed fra Stavsmarken på Vega som 29. mars 1837 ble anmeldt for falskmyntneri. Sammen med broren Ole og en 16 år gammel dreng ble han først dømt til døden, men straffene ble omgjort til livsvarig straffarbeid ved Slaveriet på Kristiansten festning for Amund og Ole, mens drengens straff ble ytterligere redusert. Amunds bror døde i fengselet etter få år, mens Amund skal ha blitt satt fri etter ni år.
I folketellinga 1865 bodde Amund på Stavsmarken som kårmann og smed, sammen med kona Elen Nilsdatter og sønnene Ole og Andreas.Sønnen Andreas oppgis å være 24 år, men han var i virkeligheten født 2. oktober 1839. Da var faren angitt som «Amund Thorstensen Marken, hensat i Trondhjems Fæstning for falskmyntnerie». Les mer …
| .JPG)
.JPG){kind=link}