Forside:Forbrytelse og straff

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Om Forbrytelse og straff
Gapestokk med halsklave.
Foto: John Erling Blad (2007)

Forbrytelse og straff er en forside som tar for seg ulike sider ved kriminalhistorie og straffereaksjoner i Norge.   Les mer ...

 
Smakebiter
De ti familiehusene på Svanviken var på 30 kvm og hadde et dekar jord til.
Svanviken arbeidskoloni lå i Eide kommuneNordmøre og ble drevet av Norsk misjon blant hjemløse (1897–1989) som til 1935 het Foreningen til Modarbeidelse af Omstreifervæsenet. I 1907 ga Staten ansvaret for sosiale tiltak blant omstreifer- eller taterslekt til denne foreningen og betalte det meste av utgiftene. Bakgrunn av at Løsgjengerloven trådte i kraft samme år, og det følgende året ble kolonien ble opprettet. Omstreifermisjonens generalsekretær Jakob Walnum sto bak etableringen og regnet dette som en de største bragdene i sitt livsverk. Arbeidskolonien var et virkemiddel innen assimileringspolitikken og spilte en nøkkelrolle i denne overfor denne gruppen. Etter et opphold under andre verdenskrig ble virksomheten startet igjen i 1949 og ble først nedlagt i 1989. Fram til 1957 hadde omtrent hundre familier hatt opphold der, og blant dem rundt fem hundre barn. Hensikten med institusjonen var å avlære de reisende deres kultur og få de reisende, som f.eks. taterne til å bli bofaste, da de ble regnet som en del av fattigdomsproblemet. Misjonen håpet at taterne gjennom botrening skulle bli til produktive fastboende borgere. Gjennom et kontraktsfestet lengre opphold håpet misjonen at taterne tilegnet seg kunnskaper, ferdigheter og vaner som ville gjøre det lettere leve som fastboende nordmenn. Videre skulle de lære å arbeide og livnære seg på lovlig vis. Misjonen hevdet at oppholdet var frivillig, noe det kan stilles spørsmålstegn ved. Mange havnet der på bakgrunn av bestemmelsene i løsgjengerloven. Andre ble plassert der med trusler om å miste barna om de ikke aksepterte et opphold. Noen søkte seg også til Svanviken for å komme ut av en vanskelig livssituasjon. Andre var redde for å bli fratatt barna hvis de ikke tok et opphold i kolonien. Det var begrensede muligheter for å bevege seg utenfor koloniens område, og taterne hadde heller ikke lov til å snakke sitt eget språk, som var rommani. De hadde heller ikke lov til å kle seg tradisjonelt, drive handel eller spille egen musikk. Boligene ble inspisert hver dag.   Les mer …

Øvre Sinnes på flyfoto frå 1959. Stoga der drapet skjedde vart riven i 1845.
Foto: "Widerøe Flyveselskaps flyfoto fra Kviteseid kommune : Øvre Sinnes." Nasjonalbiblioteket
Drapet på Øvre Sinnes i Vrådal i 1825. Den 6. april 1825 drap Haavor Olsen Underberg (1786-1825) kona si, Kari Jørgensdotter Sinnes (1763-1825) i senga på garden Øvre Sinnes i Vrådal i Kviteseid kommune. Etter udåden forsøkte Haavor å drepe seg sjølv ved å skjere over si eiga strupe, men kuttet vart ikkje djupt nok, og Haavor fekk i staden ei pinefull død i arresten på lensmannsgarden Haukom i Kviteseid.   Les mer …

Brakkeleiren fotografert i forbindelse med befaring i 1956.
(1956)

Statens interneringsleir for kvinner, Hovedøya var den største interneringsleiren for kvinner som ble mistenkt for å ha hatt sosial og seksuell omgang med tyske soldater under den tyske okkupasjonen av Norge.

Leiren ble opprettet på Hovedøya i den fraflyttede brakkeleiren etter tyske soldater 1. oktober 1945 og lagt ned i april 1946. Rundt halvparten av de internerte oppga Oslo som sin hjemadresse. De øvrige var enten tilreisende eller blitt overført fra andre, lokale leire etterhvert som de ble lagt ned. Mange ble også internerte fordi de etter krigens slutt oppholdt seg ved, og var på ulovlige besøk i oppsamlingsleirene for tyske soldater som ventet på hjemsendelse. Dette pågikk i nesten et år etter krigens slutt, til tross for at disse jentene på dette tidspunktet ikke hadde noe beskyttelsesbehov.   Les mer …

Povel Juel på skafottet i 1723, der han fikk flere av sin lemmer hugget av. Bildet var illustrasjon til en smedevise om Juel.
Povel Juel (født ca. 1673 i Trondheim, død på skafottet 8. mars 1723 i København) var gårdsbestyrer og prokurator i Harstad, byfogd i Bergen, amtmann i Lister og Mandals amt, prosjektmaker og forfatter. Juel vokste opp i Trondheim, der faren var handelsmann. Han begynte som forpakter av farens gård Nedre Harstad (Seljestad). Mannen er herostratisk berømt i nordisk historie, men hans tilknytning til Harstad er ikke så kjent fordi man den gangen han levde bare benevnte stedet med det upresise betegnelsen Nordland.   Les mer …

Et av de mange nidversene om gapestokken: «Moss er en gammel By, der ligger østen Fjorden / Det veed Alverden nok. / At den forældet er nu lærer hele Jorden / paa Byens Gabestok.» Trykt i Morgenbladet 24. oktober 1840.

Gapestokken i Moss var den siste gapestokken som ble brukt i Norge. Bruken av den ydmykende straffemetoden vakte mye oppmerksomhet og betydelig motstand.

Den 11. oktober 1840 ble Ole Larsen, kjent som «Ola Mand» satt i gapestokken utenfor Moss kirke i to timer under høymessen, etter å ha blitt dømt av Philip Henrik Hansteen ved Moss sorenskriveri. Stokken hadde de to foregående lørdagene blitt revet opp, høyst sannsynlig av motstandere av metoden. Mens Ole stod i stokken var det flere som gav ham penger, og mange uttrykte sympati med ham. Selv tilhengere av dommen mistet troen på gapestokken når de så dette, og følte at det ble mer en belønning enn en straff når han tjente penger på det.   Les mer …

Retterstedet i 2008
Foto: Chris Nyborg

Retterstedet er et sted i MosseskogenKambo. Navnet stammer fra henrettelsen av Brede Nord den 28. august 1817. Nord hadde ranet en postslede rett ved dette stedet den 1. desember 1815, og det ble bestemt at han skulle halshogges ved åstedet. Ranet skjedde i en bakke rett nord for retterstedet, og man valgte derfor nærmeste slette.

  Les mer …
 
Kategorier for Forbrytelse og straff
Kategorien Forbrytelse og straff ikke funnet
 
Andre artikler