 Elias Tønnesen i Kristiania politikammers forbryteralbum 1904–1906. (født 24. januar 1888 i Nes i Vest-Agder, død 31. mai 1950 i Sandnes) var på begynnelsen av 1900-tallet en av Norges mest kjente stortyver og skapsprengere. Han ble også kjent for å ha rømt fra flere fengsler. Tønnesen fikk mange brev og gaver fra beundrere mens han satt i fengsel, og det ble skrevet flere viser om ham. Han ble til og med dikta inn i en av historiene om mesterdetektiven Knut Gribb. Han led under psykisk sykdom, og tilbrakte de siste drøyt tredve åra av sitt liv på asyl. Les mer …
 Idyllen på Domkirkeplassen i Stavanger ble den 5. april 2004 brutt av skuddsalver under et av Norgeshistorias største ran. Foto: Helge Høifødt (2008) fant sted i Stavanger den 5. april 2004, da Norsk Kontantservice (NOKAS) sin tellesentral i Kongsgata ble rana. Under ranet ble en politimann, Arne Sigve Klungland drept, og et stort antall skudd ble avfyrt på og ved Domkirkeplassen. Ranerne kom unna med omlag 57 millioner kroner, og det meste av dette er på avveie selv om gjerningsmennene ble tatt. I pengeverdi er dette det største ranet i norsk historie. En rekke personer ble idømt straffer opp til 18 års fengsel, og to av de dømte ble ilagt forvaring. I 2010 kom filmen Nokas, regissert av Erik Skjoldbærg. Den gir i all hovedsak et realistisk bilde av hendelsene under selve ranet. Les mer …
 Kjøvangen, passe øde og allikevel ganske kort vei fra sentrum, var et populært sted å ta inn spritlaster. Foto: Marthinius Skøien Smuglertiden i Son refererer til forbudstiden fra 1916 til 1927. I denne perioden var det forbudt å omsette brennevin i Norge, og fra 1917 til 1923 også hetvin. Son i Vestby kommune ble i perioden kjent som et smuglerparadis, hvor brennevinskanner ble losset fra båter på torget mer eller mindre åpenlyst. Arthur Omre bodde en periode i Son, og var involvert i smuglingen. Han skrev om dette i romanen Smuglere, og sier der blant annet: «Nå går jeg noen få dager og driver og kan ikke bestemme meg til noe, blir endelig med noen karer som har en svær affære fore nede i Son.».
Brennevinet ble tatt i land flere steder i Son. Noe foregikk som nevnt på torget, men det meste ble tatt inn på mer bortgjemte steder som Kjøvangen, Hulvik og andre bukter i nattens mulm og mørke. Det meste ble lastet på hestekjerrer og fraktet videre innover i landet, til Vestby, Oslo og andre steder. De som bodde oppover i Erikstadbygda kunne senere fortelle at de ofte hørte kjerrehjul og kjørekarer som hoiet på nattestid. Man må gå ut fra at bråkingen fra kjørekarene skyldes at det ble en del smaksprøver underveis. Les mer …
 Murbygningen engang på 1930-tallet. Foto: Falstadsenteret , opprinnelig Falstad Opdragelsesanstalt for vanartede guttebørn var en oppdragelsesanstalt for «vanartede gutter fra Trondhjemsområdet». Institusjonen ble åpnet i 1895 på gården Falstad nedre i Ekne i daværende Skogn kommune i Trøndelag.
Oppdragelsesanstalten ble stiftet i 1895 etter årelangt arbeid fra «Komiteen for opprettelsen av en oppdragelsesanstalt for forsømte gutter i det nordenfjelske Norge» (Falstadkomiteen). Bakgrunnen for deres arbeide var at det var ventet en ny lov vedrørende straffeforfølging av lovovertredende barn. Frem til dette tidspunktet var oppdragelsesanstalter i Norge lagt til isolerte øyer. I 1896 kom Lov om omsorg for forsømte barn («Vergemålsloven»), som var den første barnevernsloven i verden. I denne ble blant annet den kriminelle lavalder ble hevet fra 10 til 14 år. Loven gjorde skolehjemmene statlige og skulle være et stasningsfelt som skulle gi de yngste lovovertrederne opphold i statlige skolehjem i steden for fengselsstraff. Ordningen skulle også fange opp barn som ble ansett å ha store atferdsproblemer.
Institusjonens formål var «en kristelig Aand ledet Opdragelse at uddanne saadanne Gutter til hæderlige og nyttige medlemmer af Samfundet». I tråd med den tids nye tanker, skulle de som kom skjevt ut i samfunnet reddes og oppdras i stedet for å bli straffet og tuktet. Staten la til rette for sosiale tiltak rettet mot individer som falt utenfor samfunnets normer. Les mer …
 Brakkeleiren fotografert i forbindelse med befaring i 1956. (1956) Statens interneringsleir for kvinner, Hovedøya var den største interneringsleiren for kvinner som ble mistenkt for å ha hatt sosial og seksuell omgang med tyske soldater under den tyske okkupasjonen av Norge.
Leiren ble opprettet på Hovedøya i den fraflyttede brakkeleiren etter tyske soldater 1. oktober 1945 og lagt ned i april 1946. Rundt halvparten av de internerte oppga Oslo som sin hjemadresse. De øvrige var enten tilreisende eller blitt overført fra andre, lokale leire etter hvert som de ble lagt ned. Mange ble også internerte fordi de etter krigens slutt oppholdt seg ved, og var på ulovlige besøk i oppsamlingsleirene for tyske soldater som ventet på hjemsendelse. Dette pågikk i nesten et år etter krigens slutt, til tross for at disse jentene på dette tidspunktet ikke hadde noe beskyttelsesbehov. Les mer … | .JPG)
.JPG){kind=link}