 Judith Becker, fra Våre falne. Judith Nina Becker f. Zemechmann (født 2. januar 1888 i St. Petersburg, død 3. mars 1943 i Auschwitz) var pianist og musikklærer. Hun ble et av ofrene for folkemordet på jøder under andre verdenskrig.Etter å ha tatt studenteksamen arbeida Judith Zemechmann som musikklærer, og særlig som klaverpedagog for barn i velstående familier. Hun fikk være med på flere dannelsesreiser i Europa, så hun var ei bereist kvinne.
I januar 1915 kom hun til Kristiania. Hennes forlovede, Hille Elieser Becker, hadde ankommet byen i august 1914, og ventet på henne. De gifta seg hos byfogden i Oslo, slik man måtte gjøre ved dissenterekteskap. De bosatte seg først i Rosteds gate 5. Hille Becker ville gjerne etablere seg som urmaker, men hadde ikke egenkapital. Derfor måtte han jobbe som butikkmedhjelper. For Judith Beckers del var det vanskelig å jobbe som musikkpedagog i Kristiania, ettersom hun ikke kunne språket. Da de fikk sitt første barn i 1916 ble det også, som forventa både i det norske samfunnet generelt og i jødisk kultur, naturlig for henne å være hjemmeværende husmor. Les mer …
 Lars Andreas Oftedahl, posthumt portrett av Hedevig Lund. Lars Andreas Oftedahl (fødd i København 13. el. 19. mai 1781, død i Eiker 17. mars 1843), var teolog (sokneprest og prost), lærar og eidsvollsmann. På Eidsvoll vart han rekna til Unionspartiet. Han var ein utprega opplysningsprest, rasjonalistisk i teologien og orientert mot praktiske reformer i samfunns- og produksjonsliv. Førenamnet blir også ofte skrive Laurentius.
I Rennesøy gjorde Oftedahl seg til talsmann for å starte opp igjen og vidareutvikle hummarfiske i sjøen der, som hadde vore drive i eit visst omfang tidlegare, men som hadde lege nede i mange år. Frå ca. 1814 tok det seg opp att, og soknepresten arbeidde ivrig for at dette skulle bli ei næring til beste for bygda, ikkje minst for dei mindre velståande strandsitjarane, husmenn og andre fattigfolk.
Han arbeidde elles hardt for å betre skulestellet i bygda, mellom anna ved å gje systematisk undervisning av ungdomar som skulle bli lærarar der. I 1813 fekk han i gang ein fastskule i Rennesøy i eit hus som han fekk bygd for føremålet. Det var ein framhaldsskule, dvs eit påbygg på allmugeskulen. Den var berre for gutar, som fekk undervisning i naturkunnskap, historie, morsmål og rekning. Skulesesongen vara frå mai til september. Elevar som ikkje hadde heime i nærleiken, budde i andre etasjen i skulehuset eller leigde seg inn hjå familiar i grannelaget. Skulen var i verksemd til 1821, da læraren der døydde. Les mer …
 Gulbrand Lunde Foto: Riksarkivet (født 14. september 1901 i Fana ved Bergen, død 25. oktober 1942 Våge i nåværende Rauma kommune) [1] var kjemiker og politiker for Nasjonal Samling. Gulbrand Lunde var direktør ved Hermetikkindustriens Laboratorium i Stavanger fra 1929 og kulturminister, først som en av de kommissariske statsråder fra 1940, og deretter i Vidkun Quislings andre regjering etter Statsakten på Akershus 1. februar 1942.
Som kommissarisk statsråd for Kulturdepartementet oppnevnt av reichskommissar Terboven, forsøkte Lunde å skaffe seg kontroll over åndslivet i Norge. Gjennom taler og foredrag trakk Lunde kulturhistoriske linjer fra vikingtiden frem til sin samtid for å underbygge sine meninger om den nasjonale utviklingen.
Lunde stod på den kristne og norsk-nasjonale fløy i NS, i motsetning til den pangermanske fløy, frontet av særlig Jonas Lie, Sverre Riisnæs og miljøene rundt Germanske SS Norge og tidsskriftene Germaneren og Ragnarok med redakøren Hans Solgaard Jacobsen. Lundes agitasjon var alltid kraftfull nasjonal, gjerne med henvisninger til Snorre og landnåmsromantikk, trofast mot læresetningen om det nasjonale forfall kan snus til en lysende fremtid om vi bare følger forfedrenes spor og forkaster all jødisk marxisme og angelsaksisk kapitalisme.[1] I forhold til tyskerne stod Lunde på en norsk-nasjonal linje, idet han avviste alt pangermansk samrøre med tyske interesser. Historiker Øystein Sørensen betegner Lunde som den fremste nasjonalistiske ideologen i NS.[2] Lunde tilhørte den nasjonale fløyen i partiet som arbeidet for et selvstendig Norge etter fredsavtale med tyskerne, i motsetning til et tysk overherredømme som den pangermanistiske fløyen ønsket.
Les mer …
 Jakob Naadland. Foto: Ukjent (født på Roaldsøy, Hetland den 30. mars 1870, død 1957) var lærer. Han tok artium i Stavanger som 20-åring og året etter «andreeksamen». Han tok «tilleggsprøva» til lærereksamen ved Seljord lærerskole i 1894 etter å ha arbeidet et par år som lærer i Høyland. Deretter begynte han som medlærer hos Viggo Ullmann ved folkehøgskolen og lærerskolen i Seljord. Våren 1901 reiste han fra Seljord og startet folkehøgskole i Ryfylke. Da Ullmann ble utnevnt til amtmann i Bratsberg i 1902, ble han oppfordret til å komme tilbake og overta som styrer av Telemarks høgskole. Han brukte livet sitt ved denne skolen. Det var trange økonomiske kår, og etter en opprivende strid flyttet Naadland med skolen til nabokommunen, Kviteseid. Les mer …
 Jens Erichstrup. Ukjent kunstnar (fødd i Skien 10. november 1775, død i Stavanger 18. august 1826) var embetsmann, eidsvollsmann og stortingsrepresentant.
Han var fødd inn i ein handverkarfamilie. Foreldra var glasmeister Daniel Jensen Erichstrup og Dorothea Jonsdotter. Han fekk utdanning og tok i 1798 embetseksamen i juss på dansk (ikkje latin). Hans tenestemanns- og embetskarriere byrja med teneste i Rentekammeret i København, fyrst som kopist 1801-1803 og deretter som fullmektig. I 1810 vart han utnemnd til fut i Lister fogderi, så vidt ein kan sjå busett i Farsund. I 1818 fekk han same embetet i Larvik, og allereie året etter konstituert amtmann i Larvik amt. Han vart utnemnd til amtmann i Stavanger 16. april 1825, men døydde allereie året etter. Han var ugift. Les mer …
 Kvekergravplassen på Storhaug i Stavanger er omgitt av høye murer og stengt med en låst port. På Storhaug i Stavanger finnes det en gravplass av en ganske spesiell karakter, omgitt av høye murer og stengt med en låst smijernsport - det siste hvilestedet for mer enn 250 kvekere. Gravplassen ble etablert i 1854 og er unik - ikke bare i norsk, men også i europeisk sammenheng. At den finnes nettopp i Stavanger, har sin årsak i at byen var det største nedslagsfeltet for kvekerdommen her i landet.
I dag er det få kvekere igjen, ikke bare i Norge, men også på verdensbasis. Slik var det ikke på slutten av 1600-tallet, da kvekerbevegelsen oppsto i England og bredte seg raskt fra land til land - ja, i den grad at en egen stat i USA ble fullstendig preget av bevegelsen, kvekerstaten Pennsylvania som ble opprettet i 1681. Les mer … | 
_-_Eidsvoll_1814_-_EM.01550_(cropped).jpg)
