 Olsen Nauen klokkestøperi ble etablert 1844 ved Nauen gård i Sem i dagens Tønsberg kommune, og eksisterer fortsatt på samme sted. Dagens støperibygning er fra 1925. Olsen Nauen klokkestøperi, Åshaugveien 168, 3157 Barkåker er en metallbedrift ved Nauen gård i Sem i Tønsberg kommune, mest kjent for sin produksjon av kirkeklokker og klokkespill.
Fra rundt 1915 har bedriften vært landets eneste klokkestøperi. Den har i dag (2026) seks ansatte, inklusive eier og daglig leder. Pr. 2018 var det støpt rundt 3350 kirkeklokker og klokkespillklokker ved bedriften.
Historikk
 Verkstedet omkring 1900. Foto: fra Ole Christian Olsen Nauen Starten
 En ferdig støpt klokke er tatt ut av støpeformen (engangsform). «Kåpa» av stål henger bak. Klokka støpes opp/ned og den røde pilen markerer en av «materne», dvs åpningene som ettermater støpen med smeltet metall da den flytende klokkebronsen krymper rundt 1,5% under avkjølingen. Slik unngår en små porer i slagringen (den tykkeste delen nederst på klokken hvor kolben slår) og gir en maksimal tetthet av klokkegodset, som fører til maksimal klangfylde og tid med etterklang. Restmetallet i materne kappes av og klokken pusses etter at det har herdet. Foto: Olsen Nauen klokkestøperi gjennom seks generasjoner 175 år, s. 146 Bedriften ble etablert i 1844 av smeden Ole Olsen, født 1802 i Hole på Ringerike, død 1889. I 1827 tok Olsen borgerskap i Tønsberg som smedmester og kobberslager, og i 1840 kjøpte han gården Nauen hvor han videreførte gårdsdriften som ved overtakelsen hadde en hest, fire kuer, fem sauer, en gris.
Han etablerte bedriften i 1844 og fra starten leverte han blant annet kubjeller og dirkefrie låser. I siste halvdel av 1800-tallet ble også dombjeller, hestevekkere, gårdsklokker, skipsklokker, småklokker og mortere også vanlige varer som bedriften leverte.
Kirkeklokker
I 1846 fikk han sine første bestillinger på kirkeklokker, til Mo kirke i Telemark og Borre kirke i Vestfold. Han leverte også tidlig klokker til Svend Foyns hvalfangerskuter. Les mer …
 Hjalmar Andersen i aksjon under et mesterskap rundt 1950. Foto: Ukjent/Oslo bymuseum. Hjalmar Johan «Hjallis» Andersen (født 12. mars 1923 i Rødøy, død 27. mars 2013) var idrettsutøver, i verdenseliten på skøyter fra slutten av 1940-tallet, kanskje mest kjent som vinner av tre gull under de olympiske lekene i Oslo i 1952. Under OL i Oslo 1952, hvor han vant tre gull, var han så populær at han måtte rømme fra den offisielle OL-innkvarteringen etter én natt på grunn av stor pågang fra publikum. Han bodde resten av lekene på hemmelig sted i privat bolig på Røa slik at han selv og lagkameratene skulle få fred.
Hjalmar Andersen la opp som topputøver etter sin tredje OL-deltagelse i 1956. Han fortsatte imidlertid som aktiv idrettsutøver, spesielt innen roing, utover på 1960-tallet. Han var også en habil syklist, noe som medvirket til at han ble tildelt Egebergs Ærespris i 1951. Før OL i 1960 trente han de svenske skøyteløperne. Les mer …
 F.A. Wessel-Berg, 1890. Foto: Ukjent/Nasjonalbiblioteket Frederik August Wessel-Berg (fødd i Sem i Tønsberg 27. juni 1809, død på Kongsvinger 8. november 1895) var jurist og embetsmann. Namnet er mest kjent frå Wessel-Bergs reskriptsamling, ei fem bands utgåve av kongelege befalingar og føresegner frå einevaldstida 1660-1813.
I åra 1840–1845 gjennomførte Wessel-Berg eit storarbeid med utgjevinga av kongelege befalingar og føresegner («Rescripter, Resolutioner og Collegial-Breve») frå einevaldstida 1660–1813. Dette vart gjort ved sida av full stilling i departementet i tillegg til det han sjølv kallar «andre heterogene Sysler». Det resulterte da også i at han vart overarbeidd og fekk eit mentalt samanbrot, slik vi vel å tolke formuleringa hans i forordet til siste bandet: «en Nervesvækkelse og derpaa følgende heftig Nervefeber». I det same forordet uttrykkjer han takksemd til faren, den røynde juristen og ivrige pioner innan den nasjonsbyggande historieskrivinga, J. Chr. Berg: Farens «ualmindelige Hukommelse, samt grundige og klare Oversigt over Materien, i Forbindelse med hans rige Skat af Notater og Samlinger herhen hørende, har baade været mig til stor Lettelse ved mit Arbeide og derhos tjent til at give samme en større Fuldkommenhed». I 1847 gav han ut registerbandet til reskriptsamlinga. Han skriv der i forordet at registeret «for en stor Deel» er utarbeidd av kand.jur. Hjalmar Gjertz.
Les mer …
 Frederik Ingier (1805-1882) var sokneprest i Skedsmo fra 1849 til 1882. Frederik Ingier (født på gården Måstad i Ullensaker 11. februar 1805, død 28. juni 1882) var sokneprest i Skedsmo fra 1849 til 1882. Han var sønn av major Christopher Ingier (1756–1825) og Karen Schjeldrup Hals (død 1843), og var bror av Gjerdrum-prest Theodor Christian Krohg Ingier (1796-1874) og oberstløytnant Knud Martin Hals Ingier (1794–1871). Ingier ble gift i 1826 med Sara Charlotte Ording (født 28. september 1804) fra Skien. Paret fikk seks barn.
Ingier ble uteksaminert fra Christiania Katedralskole i 1822, og ble teologisk kandidat i 1825. I 1826 ble han kateket i Skien og førstelærer ved borgerskolen der. Han ble i 1831 sokneprest i Vinje, i 1839 i Ramnes og i Skedsmo i 1849. I 1859 ble han prost på Nedre Romerike.
Ved siden av preste- og prosteembetet utførte Ingier omfattende studier i patristikk (studium av kirkefedrene). Han ble karakterisert som en av tidens mest lærde prester. Les mer …
| 
