 Utkikkspost ved søndre kommandostandplass ved Høytorp fort. Foto: Tommy Gildseth i Indre Østfold ble etablert tidlig på 1900-tallet, med bakgrunn i et ønske om å etablere en forsvarslinje mot svenskegrensen, etter at blant annet Ørje-fortene, som et resultat av Karlstadkonvensjonen, ble demolert i 1905 i forbindelse med unionsoppløsningen.
Festningen besto av fortene Høytorp fort, som var avsnittskommando, og Trøgstad fort, samt brogalleriene ved Fossum bro, Gråkollen batteri og Langenes jernbanebro. Befestningen ble avlevert til 1. distriktskommando som ferdig, 7 november 1918. De to fortene Høytorp og Trøgstad var komplekse anlegg med bombesikre rom i et sentralt fjellanlegg med betongmurt eksteriør og høye, vertikale veggflater med geværgalleri ut mot en vollgrav på tre sider. Anleggene dekker et stort område med stillinger for flere kanontyper og bygninger for lagring av materiell og ammunisjon, administrasjon, forlegning, reparasjon og bespisning.
Selv om festningsverkene hovedsakelig var tiltenkt et forsvar mot angrep fra øst, deltok festningen i kamper mot tyskerne under invasjonen den 9. april 1940. Grunnet liten beholdning av stridsammunisjon samt at festningen var kraftig underbemannet, ble man etter ganske kort tid nødt til å kapitulere.
Fossumstrøket festning eksisterte også en tid etter andre verdenskrig, men ble endelig nedlagt som forsvarsverk i 1959. Det var likevel militær aktivitet i området helt frem til 1990-tallet, bla. NIKE-batteriet ved Trøgstad batteri, og Transportregimentet som hadde tilhold ved Høytorp fort, i perioden 1956 til 1994. Les mer …
 Anton Kristensen Ødegaard ( 1856 - 1928) grunnla i 1899 Indre Smaalenenes Avis. Han verka også som pastor i metodistkyrkja ei rekkje stader i landet.
A. K. Ødegaard vart fødd i Trøgstad i indre Østfold. Faren Kristen Andersen, som var fødd 1810 i Trøgstad og død 1887, var gift med Anne Fransdatter frå Askim, fødd 1822, død 1881. Kristen var sjølveigande bonde. På garden var det ni stort kveg, fire får, og det vart dyrka kveite, rug, bygg, mykje havre, erter og poteter. Det var ein «Tjenestekarl» og ei «Tjenestepige» på garden i 1865.I 1870-åra vart Anton omvend til metodismen. Han fortalde seinare at han ønskte å bli lege, men faren meinte det var ikkje råd. «Du får vera heime og arbeida med jorda, du som meg», sa faren. Og slik vart det inntil Anton var omlag 30 år gammal. Då reiste han ut som forkynnar, og på sin veg land og strand rundt grunnla han også fleire mindre verksemder. Les mer …
 Visterflo med utløpet av tømmertunnelen og tømmerlensene. (1930) er en tunnel med en tømmerrenne av tre som går fra Isnesfjorden i Vestvannet til Visterflo i Sarpsborg kommune. Den er 3170 meter lang og er en av Norges best bevarte tømmerfløtningstunneler. Tømmerfløtingen på Glomma var svært viktig og forsynte sagbrukene i de nedre deler av vassdraget med tømmer. For «plankebyen» Fredrikstad utgjorde elva hovedtransportåren, men var ikke fra naturens side helt tilrettelagt for fløting på grunn av de store fallene gjennom den 23 meter høye Sarpefossen. Her ble etter hvert det bygget tømmerrenner, men dette forhindret ikke at mye tømmer ble knust.
I tillegg kom fløtingen utover på 1890-tallet også i konflikt med annen trafikk som brukte elven som ferdselsåre, som havnetrafikken til Sandesund i Sarpsborg.
Fredrikstad Tømmerdirektion diskuterte flere alternativer, blant annet å bygge sluser fra Glengshølen til Torsbekkdalen og videre til Sandesund, mens et annet var å fløte gjennom Ågårdselva. Dette møtte imidlertid motstand fra Sanne og Soli brug, dessuten hadde en her også problemene med de store fallene i Sølvstufoss som ville ha ødelagt mye tømmer.
Fredrikstad Tømmerdirektion vedtok da på en ekstraordinær generalforsamling 10. oktober 1905 å flytte tømmerfløtingen til Glommas vestre arm gjennom Mingevannet, Vestvannet og Visterflo. De måtte tenke utradisjonelt, og fant at den beste løsningen ville være en tunnel under hele Raryggen ved Eidet. Les mer …
 Rauer, med Rauerkalven i nord og bostedene sentralt øst på øyen. Rauer, også kalt Rauøy, er en 3 km² stor øy på som ligger rett vest for Engelsviken i tidligere Onsøy kommune i Østfold. Den har gårdsnummer 106 og er den nest største av øyene på Onsøy-kysten. Rauer er helt uten hytter og har lange, helt inntakte strandsoner, og den tilhører rekken av øyer av lavabergarter langs kysten av Østfold. På øyen finnes også rauker. 16. april 2010 ble fem adskilte naturreservat opprettet. Rauer naturreservat ligger på vestsiden og er det største (994 dekar). Bogenlia er det minste (18 dekar), og ligger på østsiden. I juni 2021 ble Rauerfjorden og et område i Oslofjorden som omslutter Missingene vernet som Rauerfjorden marine verneområde.
Rauer lå, akkurat som Hankø, under Elingaard på 1600-tallet og var da i bruk som havn, og det ble dessuten dyrket en del korn der. I årenes løp har det vært bosetting på Rauer, Elingaard leide bort jord og beiterett. I 1914 opprettet lokale interessenter en sølvrevfarm nord på øyen, og denne ble drevet til annen verdenskrig begynte. Fra 1913 benyttet forsvaret seg av øyen, og Rauer fort ble lagt der. Det er et av fortene som utgjør Oslofjord festning, og 9. april 1940 ble fem kanonskudd fyrt av mot de tyske skipene som seilte inn Oslofjorden, uten virkning. På slutten av annen verdenskrig opprettet de tyske styrkene en fangeleir for russere her, og etter krigen overtok det norske forsvaret øyen. Rauer var det siste stedet i Onsøy som fikk elektrisitet fra kommunen, den kom først i 1954. Les mer …
 Reversen (baksiden) på et visittkortfoto.
Fra Torfinn Jåsunds samling Elisabet Charlotte Abel (født 12. august 1860, død 23. januar 1947 i Oregon, USA) var en fotograf fra Fredrikstad som arbeidet der og i Moss. Hun studerte en periode i København, før hun i 1903 reiste til Sør-Afrika. Rundt to år etter dette reiste hun etter forloveden, som hun traff i Johannesburg, til Iowa i USA og de giftet seg i Sioux City da hun kom dit.
Hun var datter av skipsfører Paul Severin Abel (f. 8. mars 1834 i Borge, d. 1906) og Arentine Augusta Elise Kathrine Barth (f. 25. mars 1825 i Drangedal, d. etter folketellingen 1891), som da Charlotte ble født bodde på Nygaards grund (ved fergestedet på Cicignon) i Forstaden. Etter at de giftet seg i Fredrikstad 29. desember 1856 fikk de fire barn, Mathias Cornelius (1858–1880), Elisabeth Charlotte, Anne Marie (1863–1885) og Johanne i 1865. Hun ble knapt seks måneder gammel.
Faren var fra slekten Abel, mens moren var fra slekten Barth. Hun var søster av forstmester og forfatter Jacob Bøckmann Barth. Dermed var de fire fotografene Inger Barth (1858–1952), Charlotte Barth (f. 1862), Jacob Bøckmann Barth (f. 1863) og Adelaide Barth (f. 1865), fotograf på Hamar søskenbarn av Charlotte Abel. Også på farens side var det en kjent fotograf, for Hans Holterman Abel var fetter av Paul Severin Abel. Les mer …
 Soknekirken St. Paul i Bergen. er den katolske menigheten i Bergen. Den første soknepresten ble utnevnt i 1857, og 1858 regnes gjerne som grunnleggelsesåret for menigheten. Formelt ble den det året en misjonsstasjon, og i 1870 ble den selvstendig menighet. Soknekirken St. Paul sto ferdig først i 1876. Det ble raskt etter at St. Olav menighet var oppretta i Christiania i 1843 lagt planer for en misjonsstasjon i Bergen. Selv om det nok hadde bodd katolikker i Bergen i tida etter reformasjonen, hadde de aldri fått begrensa religionsfrihet slik det var i bergstadene og i Fredrikstad. Det var derfor svært få katolikker i byen, og dermed lite grunnlag for å etablere en menighet på kort sikt. Det som allikevel lokka, var dels at Bergen var en svært viktig by, i mange henseender langt viktigere enn Christiania, og dels at det på grunn av den store skipstrafikken ville være et stort antall katolikker som hadde kortere eller lengre opphold i byen. Sokneprest Gottfried Ignatius Montz i Oslo og pater Johan Daniel Paul Stub, som var bergenser, var derfor villige til å forsøke å etablere noe i byen. Fram til 1845 var det bare i Christiania de hadde lov til å etablere fast virksomhet, men i 1845 kom dissenterloven, og dermed var det åpent for nyetableringer. Les mer …
 Varteig Meieri sommeren 1933, med familien Westgaard, Dora Lunde og Johan Kultorp. er et historielag i Sarpsborg kommune i Østfold. Laget, som dekker gamle Varteig kommune, ble stiftet 8. februar 1982 med Ole K. Brenne, Solveig Rød og Kjell Lunde i et interimsstyre. I 1985 ga laget for første gang ut en kalender med bilder fra Varteig i gamle dager, i tillegg til at årsskriftet Inga kom med sitt første nummer. Årsskriftet er oppkalt etter Inga fra Varteig, og i 2013 ble det belønnet med Østfold Historielags bokpris for slektshistorie. Samme år mottok historielaget Sarpsborg kommunes kulturpris for sitt allsidige virke.
Varteig Meieri, som nå brukes blant annet som museum, ble gitt til laget av søsknene Øivind Westgaard, Aashild Bergby og Klara Westgaard i 1989. 12. februar 1990 ble de utnevnt til historielagets første æresmedlemmer.
I 2009 opprettet historielaget sin egen side på internett. På hjemmesiden finnes lokalhistoriske artikler, bildearkivet, forhåndsomtaler og referat fra møter, turer og andre aktiviteter i lagets regi, samt noen eldre utgaver av årsskriftet Inga. Siden 2011 er laget aktivt på Facebook blant annet med publisering av (gamle) fotografier og artikler, og per februar 2016 har de mer enn 1000 følgere. Laget er tilsluttet Landslaget for lokalhistorie og Østfold historielag. Les mer … | 
.jpg)
.jpg)
.jpg)