Skedsmo kommune
| Skedsmo kommune | |
|---|---|
| |
| Basisdata | |
| Fylke | Akershus |
| Kommunesenter | Lillestrøm |
| Areal i km²(2020) | 77,03 km² |
| Folketall 2020 | 54 178 (2018) |
| Grunnlagt | 1838 |
| Opphørte | 2020 |
| Nå del av | Lillestrøm kommune |
| Målform | Bokmål |
| Liste over ordførere | |
Skedsmo kommune ved nordenden av Øyeren på Nedre Romerike i Akershus fylke ble oppretta i 1838. Kommunen grenset til Rælingen, Fet, Sørum, Gjerdrum, Nittedal, Lørenskog og Oslo. Befolkningsøkningen har ligget mellom 2 og 3 % de siste årene, og er blant den høyeste i landet. Skedsmo er ett av landets største vekstområder. Kommunen ble den 1. januar 2020 del av nye Lillestrøm kommune.
De eldste arkeologiske funnene som er gjort, er steinøkser og flintdolker, og de går tilbake til yngre steinalder. Den eldste bosetningen er ikke nøyaktig datert, men at det bodde mennesker her i bronsealderen, viser funn av gravhauger og redskaper fra denne perioden.
Fra 1837 til 1908 var Lørenskog en del av Skedsmo kommune. Også Lillestrøm ble skilt ut som egen kommune i 1908, men ble slått sammen med Skedsmo igjen i 1962, og har siden vært administrasjonssenteret i kommunen. Skedsmo rådhus lå imidlertid på Strømmen fram til 1990. Innenfor Skedsmo kommunes grenser vokste etter hvert disse tettstedene fram: Først Strømmen, senere Lillestrøm, Kjeller, Skjetten, Leirsund og Skedsmokorset. Omkring 1850 var det mer enn 400 beboere i Sagdalen i Strømmen, mens stedet som fra 1862 ble hetende Lillestrøm, hadde 50 innbyggere.
Flere boligfelt har i de siste tiårene blitt etablert på Skjetten, i Tæruddalen, i Sagdalen, på Kjeller, i Vardåsen, på Holt-Vestvollen og på Brånås. I tillegg bygges et stort antall nye boliger vesentlig i lavblokker i de etablerte tettstedene. Et spesielt boligområde på Gamle Skjetten er Breidablikk som ble påbegynt i 1950.
Førsteleddet i navnet Skedsmo er det norrøne skeid som kan bety en plass der en drev med hestekappløp eller kappridning. Sisteleddet mo betyr tørr sandslette. Her foregikk det både kappridning og hestekamper i hedensk tid, og det forteller at stedet var en samlingsplass for folk i området. Kommunevåpenet viser tre hestehoder som står for hesteveddeløpene på vollen ved Skedsmo kirke.
Geologi
I Geoparken ligger grunnfjellet blottet. I tillegg til grunnfjellsartene gneis, amfibolitt og pegamitt finnes det bergarter som har blitt fraktet med isbreer fra områder like nord til Jotunheimen. I grunnfjellet kan en også se en granittisk dypbergartsgang fra størkningsbergarter som blir kalt Det transskandinaviske intrusivbelte.
Historie før 1837
Skedsmovollen var et senter i bygda allerede i førhistorisk tid. I middelalderen het hovedbygda i Skedsmo Gjoleid. Den østre delen av Skedsmo som ligger øst for Leira, tilhørte bygda Akrar (Åkrene i Fet), og den ble senere delt mellom Skedsmo og Fet. Asak kirke lå i Akrar, men kom etter delingen under Skedsmo.
Vi finner de første sporene etter mennesker i yngre steinalder, og fra senere førhistoriske perioder er det gjort et stort antall arkeologiske løsfunn og flere andre fornminner. Det finnes gravrøyser fra bronsealderen på Vardåsen, og fra folkevandringstida er det tydelige rester etter bygdeborger på Rudskulen, Farshatten og Skansen. På Skedsmovollen er det registrert over 40 gravhauger fra jernalderen. Ved kirkeruinene på Asak fra høymiddelalderen og på gårdene omkring er det gjort over 50 løsfunn.
På Skedsmovollen var det et hedensk offersted, et tingsted lå ved Huseby gård og Skedsmo kirke fra omkring 1180 ble reist her. Dessuten viser mange gårdsnavn i Skedsmo at flere ble ryddet så tidlig som i romersk jernalder. Snorre Sturlasson forteller i Heimskringla at Olav den hellige tvang romerikingene til å ta mot kristendommen etter slaget ved Nitja, dvs på slettene ved Nitelva.
Da Skedsmo prestegjeld ble kommune i 1837, ble Skedsmovollen kommunesenteret.
Folketallsutvikling
Folketallet fra 1514 til 1701 bygger på skattelister og manntall. Her var bare menn oppført, bortsett fra noen enker som eide gårder. Derfor er folketallet i denne perioden beregnet. I tabellen er annekssoknene Nittedal og Lørenskog med. At Nittedal ble skilt ut i 1776, vises ikke før etter 1769.
Fra 1769 ble det holdt offisielle folketellinger i landet, og fra 1815 med 10 års mellomrom med unntak fra krigsåret 1940. Fra 1855 økte folketallet i Skedsmo gjennomsnittlig mer enn i de tidligere tiårene som følge av etableringen av flere nye sagbruk i Lillestrøm, og det førte med seg stor innflytting. Industriveksten på Strømmen i de siste par tiåra på 1800-tallet holdt økningen oppe. I 1910 var folketallet redusert til omtrent det halve fordi Lillestrøm og Lørenskog ble skilt ut som egne kommuner i 1908. Dette året hadde Lørenskog 1252 innbyggere, Lillestrøm 4351 og Skedsmo 3675. I 1970 økte folketallet kraftig igjen som følge av at Lillestrøm og Skedsmo igjen ble en kommune.[1]
Tabell 1. Befolkningen i Skedsmo 1514-2010
| Kilde og tidspunkt | Folketall |
|---|---|
| Gjengjerden (skatteliste)1514 | Ca 420 |
| Fredrik 2. s ”almindelige Skat og Landhjælp” 1577 | Ca 770 |
| Skattemanntall 1612 | Ca 930 |
| Titus Bülches manntall 1664-1666 [2] | Ca 1690 |
| Manntallet 1701 [3] | Ca 1800 |
| Folketellingen 1769 | 2135 |
| Folketellingen 1801[4] | 2003 |
| Folketellingen 1815 | 2062 |
| Folketellingen 1825 | 2288 |
| Folketellingen 1835 | 2547 |
| Folketellingen 1845 | 2633 |
| Folketellingen 1855 | 2887 |
| Folketellingen 1865[5] | 3620 |
| Folketellingen 1875[6] | 4100 |
| Folketellingen 1890 | 5199 |
| Folketellingen 1900[7] | 7281 |
| Folketellingen 1910[8] | 3631 |
| Folketellingen 1920 | 4979 |
| Folketellingen 1930 | 7606 |
| Folketellingen 1946 | 8589 |
| Folketellingen 1950 | 9546 |
| Folketellingen 1960 | 12612 |
| Folketellingen 1970 | 30937 |
| Folketellingen 1980 | 32903 |
| Folketellingen 1990 | 33110 |
| Folketellingen 2001 | 39846 |
| Folketallet 2010 | 47723 |
Om befolkningen etter 1995, se Statistisk sentralbyrå
Politikk
Skedsmo herredsstyre besluttet å bygge rådhus etter at diskusjonen om å slå sammen Lillestrøm kommune med moderkommunen var kommet godt i gang. I 1957 var Skedsmo rådhus i Strømsveien 74 i Strømmen ferdigbygd og var i bruk som rådhus til 1990 da det nye Skedsmo rådhus i Lillestrøm ble tatt i bruk. Det gamle rådhuset benyttes i dag av Museene i Akershus (MiA).
Skedsmo har vært styrt av ordførere fra Arbeiderpartiet siden 1910, bortsett fra 1920-1922 da Høyre hadde ordføreren. Ved kommunevalget i 2007 var valgdeltakelsen 61,9 %, i 2011 62,3 %. Tallet på representanter i kommunestyret er 47 og i formannskapet 13.
- Kommunevalget i 2007
| Parti | Prosent | Representanter i kommunestyret | Representanter i formannskapet |
|---|---|---|---|
| Det norske Arbeiderparti | 37,7 | 18 | 4 |
| Høyre | 22,3 | 10 | 3 |
| Fremskrittspartiet | 22,1 | 10 | 3 |
| Sosialistisk Venstreparti | 5,3 | 3 | 1 |
| Venstre | 3,9 | 2 | 1 |
| Kristelig Folkeparti | 3,4 | 2 | 1 |
| Senterpartiet | 2,6 | 1 | 0 |
| Pensjonistpartiet | 1,7 | 1 | 0 |
| Rød Valgallianse | 1,1 | 0 | 0 |
- Kommunevalget i 2011
| Parti | Prosent | Representanter i kommunestyret | Representanter i formannskapet |
|---|---|---|---|
| Det norske Arbeiderparti | 39,9 | 19 | 4 |
| Høyre | 30,4 | 14 | 4 |
| Fremskrittspartiet | 11,8 | 5 | 2 |
| Sosialistisk Venstreparti | 3,5 | 2 | 1 |
| Venstre | 3,6 | 2 | 1 |
| Folkets Røst By- og bygdeliste | 3,7 | 2 | 0 |
| Kristelig Folkeparti | 1,6 | 1 | 1 |
| Senterpartiet | 1,6 | 1 | 0 |
| Pensjonistpartiet | 1,6 | 1 | 0 |
| Rødt | 0,9 | 0 | 0 |
| Miljøpartiet De Grønne | 0,5 | 0 | 0 |
Se også
Samferdselshistorie
Skedsmo har gjennom tidene vært knyttet til nabobygdene, hovedstaden og Sverige med veier og jernbane, og fram til begynnelsen av 1900-tallet også med båt på elvene og på Øyeren.
Veier og sundsteder
Ferdselsveiene fra Oslo til Opplandene og Trondheim har i alle tider gått gjennom Skedsmo. Én vei gikk gjennom Lørenskog og videre til Skedsmo, dette er i dag det vi kaller Gamle Strømsvei. Den andre veien, Oldtidsveien, gikk over Gjelleråsen, over sundstedet Nitsund til Skedsmo kirke. Derfra gikk den over Farseggen til Leirsund, der reisende ble ferget over elva ved sundstedet, og videre til Frogner i Sørum kommune. På 1800-tallet ble det bygd bruer over elvene. Ved denne veien lå skysstasjonen Skrimstad der de reisende hadde mulighet til hesteskifte og overnatting. Skysstasjonen ble i 1877 flyttet til Kjellerholen. Fra 1770-årene ble det bygd mer moderne og kjørbare veier gjennom bygda. Mer om veiene i Skedsmo finnes her
Se også
Dampskipsrute på Øyeren
På Øyeren kom den første dampdrevne båten i rutetrafikk i 1849. Hjuldamperen DS Kong Haakon ble i første rekke brukt til å slepe tømmer fra Fetsund Lenser, men etter at Lillestrøm fikk jernbanestasjon, gikk den også i rutetrafikk mellom Lillestrøm og Mørkfoss. Dampskipet DS Strømmen ble bygd som gods-, post- og passasjerbåt, og ble satt inn i rutetrafikk på Øyeren i 1865. Det var Norges Statsbaner som eide og drev rutebåten blant annet for å skaffe passasjerer til jernbanen. En dampskipsbrygge ble bygd i Kanalen som lå like ved Lillestrøm stasjon, og det var korrespondanse mellom togtrafikken på Lillestrøm og dampskipsruta på Øyeren. Ekspansjonen i sagbruksnæringen og endringene i landbruket skapte et transportbehov både for varer og mennesker, og rutetrafikken hadde derfor flersidig betydning for området omkring innsjøen.
I 1920-årene overtok buss-, drosje- og lastebilkjøringen en stor del av gods- og passasjertransporten, og det medvirket til at dampskipstrafikken på Øyeren tok slutt. D/S Strømmen gikk med store underskudd, og i 1925 ble båten solgt på tvangsauksjon.
Jernbanen medførte omfattende endringer
Da Hovedbanen mellom Christiania og Eidsvoll ble åpnet i 1854, ble Skedsmo knyttet enda tettere til hovedstaden og omlandet. I 1853 gikk den første prøveturen fra Ladegårdstomta i Christiania til Strømmen. Utenfor hovedstaden fikk Strømmen landets første jernbanestasjon i 1852, det første industrisporet (sidesporet) i 1853 og det første jernbanepoståpneriet i 1855. Landets første elektriske telegraf ble åpnet mellom Strømmen stasjon og Christiania i 1853. Det første telegrammet i Norge ble sendt fra arbeiderbrakka ved Stalsberg til Christiania, og det lød slik: «Telegrafen i orden mellom Christiania og her.»
Sidesporet var 1500 meter langt, og gikk til sagbrukene som lå langs Sagelva. Plankekjøring med hest og slede mellom Skedsmo og hovedstaden ble dermed utkonkurrert, og i begynnelsen var derfor Skedsmo-bøndene motstandere av jernbanen fordi de mistet kjærkomne kjøreinntekter.
Samtidig med at Lillestrøm stasjon ble tatt i bruk i 1862, ble Kongsvingerbanen åpnet med et nytt spor mot bygdene i øst og til Sverige. Sammen med Hovedbanen og opphevelsen av sagbruksprivilegiene i 1860 la jernbanen grunnlaget for den dampdrevne sagbruksindustrien og den sterke ekspansjonen i Lillestrøm. 1. oktober 1903 ble det lagt dobbelt jernbanespor mellom Christiania og Lillestrøm.
I 1859 ble Leirsund stoppested, og i 1865 ble ny jernbanestasjon tatt i bruk. Robsrud fikk stoppested i 1898 og stasjon i 1906. Stasjonen fikk senere navnet Lørenskog stasjon. I 1938 fikk Sagdalen stoppested for persontrafikk.
Fra Leirsund stasjon ble det i 1906 åpnet en 2 km lang skinnegang til sandtaket på Berger. Fram til 1920 ble vognene trukket av hester, men dette året overtok Oslo kommune driften, og sporet ble anlagt som jernbane. Banen ble kalt Sandsporet, den var smalsporet og ble drevet til 1950.
Fra 1998 ble Lillestrøm stasjon stoppested for Gardermobanen. Lillestrøm stasjon er i 2010 den tredje mest trafikkerte jernbanestasjonen i landet.
Togtiden fra Lillestrøm til Oslo gjennom Romeriksporten tar 10 minutter, mens overflatetogene med flere stopp bruker 25 minutter. Et direktetog til Gardermoen tar 9 minutter.
Lillestrøm bussterminal
Like ved jernbanestasjonen ligger den nye Lillestrøm bussterminal som er bygd der den gamle busstasjonen lå. I 1924 gav Lillestrøm herredsstyre den første rutebilbevillingen til Georg Johansens busselskap som drev bilrute mellom Kristiania og Lillestrøm. Selskapet fikk senere navnet De Blå Omnibusser. I årene som fulgte fikk flere rutebilbevilling, og noen disse var Alf Løkka som drev rute mellom Trøgstad, Lillestrøm og Oslo, Bunes rutebilselskap som drev ruta Hemnes-Lillestrøm-Oslo og A/S Rutebilselskapet som drev bussrute mellom Lillestrøm og Fetsund. I 1930 gikk det daglig busser mellom Lillestrøm og Skedsmo, Rælingen, Fet, Lørenskog, Høland og nordlige del av Østfold.
Kjeller flyplass
I 1912 ble Kjeller flyplass etablert på Kjeller. Flyplassen er landets eldste, og sannsynligvis den eldste flyplassen som er i drift i verden. Her ble det bygd flyfabrikk og opprettet flyskole. Hærens Flyvemaskinfabrik sto ferdig i 1916, og Hærens flyveskole utdannet flyvere fra 1913. Flypioneren Einar Sem-Jacobsen foretok den første flyturen til/fra Kjeller 21. september 1912. Polarforskeren Roald Amundsen tok det første flysertifikatet ved flyskolen 11. september 1914. Under andre verdenskrig var det tre store angrep mot flyplassen: 9. april 1940, 18. november 1943 og 29. april 1944. Det siste var et upresist amerikansk bombeangrep som førte til at 12 sivile ble drept i Lillestrøm. I tillegg ble det gjort store materielle skader både i Rælingen og Lillestrøm.
Ved siden av at Forsvarets logistikkorganisasjon (FLO) holder til her med sine verksteder og tilhørende militær lufttrafikk, har flyplassen i 2009 en sivil helikopterbase med seks helikoptre og landets største private og klubbeide småflypark med nærmere 100 fly. Flyplassen eies og drives av Luftforsvaret.
I årene 2019-24 har historielagene rundt flyplassen utført en grundig gjennomgang av Kjellerhistorien.
Posten
Posthistorien i Skedsmo går tilbake til 1600-tallet. I 1662 nevnes den første postbonden, og fra 1701 omtales de første postgårdene i bygda. Da Hovedbanen ble åpnet i 1854, ble posten fraktet til bygda med jernbanen. Det første poståpneriet var Strømmen Jernbanestasjon Poståbneri fra 1855 som hadde sine lokaler ved Strømmen stasjon, men som flyttet til egne lokaler i 1921 og fikk navnet Strømmen poståpneri. Skedsmo Poståbneri ble opprettet i Leirsund i 1869, endret navn til Leirsund Poståbneri i 1902 og ble nedlagt i 1997. Lillestrøm postkontor åpnet i 1870 ved jernbanestasjonen, men fikk egne lokaler i 1890. I 1949 ble det åpnet postkontor på Skedsmokorset. Fra 1895 ble det opprettet landpostruter i Skedsmo.
Flersidig næringsliv
Jordbruk og skogbruk var de viktigste næringene fram til den moderne industrielle revolusjonen kom til Skedsmo omkring 1860. Gårdsbrukene lå over gjennomsnittsstørrelsen på Romerike, og ny landbruksteknologi ble tidlig tatt i bruk under Det store hamskiftet i andre halvdel på 1800-tallet.
Se også
Da sagbruksprivilegiene ble opphevet i 1860, lot kapitalsterke skogeiere og byborgere bygge dampdrevne sagbruk i Lillestrøm. Tømmeret ble fløtt på Nitelva og Leira, og betydelige tømmermengder ble slept fra Fetsund lenser. Jernbanen fraktet trelasten fra Lillestrøm, og stedet ble ett av de største sagbrukssentrene på Østlandet. Lillestrøm fikk tilnavnet Flisbyen. Sagbruksindustrien fikk etter hvert mindre betydning, og særlig i etterkrigstida har det vært sterk vekst i industrien i Skedsmo.
Stål og trevare på Strømmen
Langs Sagelva ble det bygd kornmøller i middelalderen, og i begynnelsen av 1500-tallet kom de første oppgangssagene. Virksomheten la grunnlaget for bosettingen i Sagdalen. Da sagbruks- og mølledriften var på sitt høyeste i 1850-årene, lå det 18 sagbruk og fem møller på begge sider av elva. Dampdrevne sager i Lillestrøm utkonkurrerte vannsagene, og ny industri ble etablert der Strømmen nå ligger. Tettstedet vokste fram som følge av stål- og trevareindustri, og industrien på Strømmen var fra 1870-årene dominert av disse næringene.
Strømmens Værksted ble opprettet av Wincentz Thurmann Ihlen i 1873. Her ble det satt i gang produksjon av jernbanevogner og drevet et jernstøperi. Sønnen Nils Claus Ihlen overtok bedriften i 1883, og i 1902 satte han i drift det første stålstøperiet i landet, Strømmen Staal, som var et datterselskap under Strømmens Værksted. Dette året ble det første helstøpte produktet levert: en akterstevn til en båt på 2000 tonn. Dette var en stor triumf for den industrielle virksomheten i landet. I tillegg produserte verkstedet skipsror og skipspropeller, den såkalte Strømmen-propellen. Fra 1925 begynte Strømmens Værksted med fabrikasjon av busser, og den første bussen i verden som var bygd i aluminium og i selvbærende konstruksjon, ble levert i 1929. Togsettene som ble brukt på lokalbanen og T-banevognene i Oslo, ble gjennom en årrekke levert fra Strømmen. Etter flere eierskifter sto Bombardier Transportation tilbake som den siste produsenten på Strømmen, men fra 2011 ble også deres virksomhet avsluttet da firmaet flyttet sin norske virksomhet til Oslo.
I 1930-årene ble det ved Strømmens Værksted produsert over 1800 personbiler som var satt sammen av bildeler først og fremst fra USA og Østerrike.
Strømmens Værksted ble delt i to bedrifter i 1970: Strømmens verksted A/S og Strømmen Staal, og i 1978 ble Strømmen Staal nedlagt. Finansmannen Olav Thon kjøpte storparten av bygningene i 1979, og det tidligere Strømmen Staal ble ombygd til handelssenteret Strømmen Storsenter som åpnet i 1985. Det gamle Strømmens Værkstedområdet på Sagelvas vestside ble en del år leiet ut til Bombardier og andre, men er nå (2019) på det nærmeste klart til å bli bygd ut med bolig- og næringsbygg.
En annen stor bedrift som produserte både for et nasjonalt og internasjonalt marked, var Strømmen Trævarefabrik. Den ble opprettet i 1884 av Christen A. Segelcke og Gabriel Kielland Hauge. Ved fabrikken, eller Trevar'n som den også ble kalt, ble det laget dører, vinduer og listverk både for et nasjonalt og internasjonalt marked. Særlig var eksporten stor til Holland, Tyskland, England og Spania. Innen få år startet bedriften også med produksjon av ferdighus som ble eksportert til alle verdensdeler - selv til Antarktis kom det Strømmenhus. Det aller første huset for helårsbeboelse på dette kontinentet ble satt opp i 1898, og det står ennå.
I 1888 var det 37 arbeidere ved bedriften, ti år senere 60, i 1912 var tallet steget til 200 og i 1919 til omkring 360. I 1919 brant bedriften ned, og ble etter det ikke bygget opp til samme størrelse. Ferdighusproduksjonen ble etter brannen lagt ned, men produksjonen av møbler fortsatte, dører og kjøkkeninnredninger. Aksjeselskapet Strømmen Trevarefabrikk og Høvleri AS bygde i 1935 opp igjen bedriften, som deretter var i drift fram til 1990.
Handel
Strømmen og Lillestrøm har vært sentrale handelssentre for nabobygdene gjennom tidene. Strømmen Storsenter er landets nest største kjøpesenter, og sammen med Lillestrøm Torv trekker det til seg folk både fra Romerike og hovedstaden.
Kjeller teknologipark
I tillegg til utviklingen av næringslivet i Strømmen og Lillestrøm har det i etterkrigstida vokst fram et mangesidig næringsliv på Kjeller, Skedsmokorset og Hvam. På Kjeller er det omkring 3000 arbeidsplasser fordelt på militære og sivile bedrifter. Kjeller Teknologipark er internasjonalt anerkjent med et flersidig forskningsmiljø, og er ett av de største forskningssentrene i landet. Her ligger blant annet Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) og Institutt for energiteknikk (IFE) som bygde den første atomreaktoren i Norden i 1948. Ved Kjeller flyplass ligger Forsvarets logistikkavdeling (FLO). Dette er det tidligere Luftforsvarets Forsyningskommando (LFK) som ble etablert i 1955.
Over 26 000 arbeidsplasser
Kommunen har i november 2011 26 199 arbeidsplasser i et allsidig næringsliv. 16 925 er dag- og ukependlere fra 240 kommuner i hele landet. Kjeller Teknologipark som i hovedsak består av nasjonale høyteknologiselskaper og offentlige forskningsinstitutter, og som konkurrerer om oppdrag både nasjonalt og internasjonalt, har omkring 3000 arbeidsplasser med høyt kvalifiserte arbeidstakere.
Videre har kommunen et bredt og sammensatt tilbud av handel og serviceinstitusjoner for store deler av Romerike. Arbeidsplassene i Skedsmo ligger vesentlig i tettstedene. Selv om kommunen har mange arbeidsplasser, arbeider over halvparten av yrkestakerne i Oslo og nabokommunene.
Kunnskapsbyen Lillestrøm
Interesseorganisasjonen Kunnskapsbyen Lillestrøm som ble etablert i 2000, skal bidra til videreutvikling av næringslivet og forsknings- og utdanningsmiljøet i kommunen og på Romerike. Paraplyorganisasjonen har en tilslutning på ca 50 bedrifter med omkring 5000 ansatte i teknologiske bedrifter og institusjoner. Bedriftene på Kjeller er inkludert. En stor hjelp til å fremme næringsutviklingen både i regionen i landet for øvrig er messe- og kongressentrene Norges varemesse i Lillestrøm som ble åpnet i 2002, og utstillings- og konferansesenteret Exporama på Hellerudsletta fra 2000.
OsloMet og UNIK
På Kjeller ligger OsloMet (HiOA) med omkring 4000 studenter og 280 ansatte, og Universitetsstudiene på Kjeller (UNIK) som i 2009 har 50 masterstudenter og 60 PhD-kandidater som er knyttet til Universitetet i Oslo (UiO)og Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU), men som har medveiledere fra UNIK. Ved UNIK er det i underkant av 50 hel- og deltidsansatte.
Kultur
Kulturvirksomheten i kommunen er rik og flersidig, og en stor del av aktivitetene knyttes til Lillestrøm kultursenter, Skedsmokorset kulturforum, Skedsmo samfunnshus, Skedsmo Bygdemuseum Huseby og Folkets Hus (Strømmen). Kommunen har tildelt kunstnerstipend siden 1966 og kulturpris fra 1977.
I 2009 er det 236 lag og foreninger i Skedsmo kommune, og flere av dem ble opprettet i siste halvdel av 1800-tallet og første del av 1900.
Bandet Rockekara kommer fra Skedsmo.
Skedsmo bibliotek
Skedsmo sogneselskap som ble stiftet i 1838, stod for opprettelsen av et soknebibliotek. Med bokgaver fra private og midler fra det offentlige ble boksamlingen bygd opp. Sokneprest Otto Ottesen forela biblioteksaken for herredsstyret i 1883. Det ble vedtatt å opprette et allmuebibliotek, og med en årlig bevilgning på kr. 20 fra herredsstyret begynte Skedsmo folkebibliotek sin virksomhet dette året. I 1887 hadde biblioteket en samling på 300 bøker som ble lånt ut på Tærud og Asak skoler. I 1916 hadde boksamlingen vokst til 900 bind, og det var nå fire utlånssteder i Skedsmo. Kommunen bevilget dette året kr. 250 og Skedsmo Sparebank kr. 50 til drift og bokinnkjøp.
Skedsmo bibliotek har fram til de siste årene hatt bibliotekfilialer i alle tettstedene, men nå finnes to utlånssteder. Hovedbiblioteket flyttet inn i nye lokaler på Strømmen i 2005, og i tillegg er det en bibliotekfilial på Skedsmokorset. Hovedbiblioteket har en stor og variert samling av bøker, lydbøker, video/DVD, cd-plater, tidsskrifter og aviser. Der er det en egen lokalhistorisk avdeling og et eget rom for slektsforskning med leseapparater og tilgang til datamaskiner.
Se også
Befolkning
Skedsmo har etter 2000 hatt en høy befolkningsvekst, både som følge av en høy fødselsrate, tilflytting fra andre deler av landet og innvandring. Skedsmo har en forholdsvis høy andel innbyggere som er innvandrere eller norskfødte med innvandrerforeldre - 17 prosent i 2008[9]. Herfra kommer for eksempel den profilerte norskpakistanske politikeren Aslam Ahsan. Historien hans er for øvrig omtalt i prosjektet Mangfoldige minner.
Tusenårsstedet Sagparken
Sagparken er kommunens tusenårssted. Parkområdet ligger ved Nitelva i Lillestrøm. Her ligger flere bygninger som har stått sentralt i Lillestrøms historie som trelastsenter: Lurkahuset, Dampmaskinbygningen med dampmaskinen som drev flere av sagbrukene, Lillestrøm Arbeidersamfund og bestyrerboligen som tilhørte Lillestrøm Dampsag & Høvleri. På dette stedet lå det første dampdrevne sagbruket i Lillestrøm, Brandvalsaga, fra 1860. Her lå Lillestrøm Dampsag & og Høvleri, som brant ned i 1965.
Deler av flomvollen med sin gang- og sykkelveg går gjennom området. Ved Lurkahuset er det plantet et tusenårstre, en ask.
Referanser
- ↑ Juvkam, Dag: Historisk oversikt over endringer i kommune- og fylkesinndelingen, Statistisk sentralbyrå, Oslo 1999.
- ↑ Manntallet 1664-1666
- ↑ Manntallet 1701
- ↑ Folketellingen 1801
- ↑ Folketellingen 1865
- ↑ Folketellingen 1875
- ↑ Folketellingen 1900
- ↑ Folketellingen 1910
- ↑ Statistisk sentralbyrå 2008: En halv million innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre, http://www.ssb.no/innvbef/
Litteratur og kilder
- Bunæs, Steinar: For Strømmen i hundre år. Strømmen Vel 1913-2013. Utgitt av Strømmen Vel. Strømmen 2013.
- Bunæs, Steinar: Gisledal mølle. Et hundreårsminne for Strømmen. Utg. Strømmen Vel og Sagelvas Venner. Strømmen 2007.
- Bunæs, Steinar: Strømmensaga. Utgitt av Sagelvas Venner. 2010.
- Bunæs, Steinar: Trevar’n. Bygningen og livet der i mer enn hundre år. Utgitt av Trevar’ns Venner i samarbeid med Sagelvas venner og Strømmen Vel. Strømmen 2010.* Bunæs, Steinar og Alf Stefferud: Sagelva med landskapet omkring gjennom fem hundre år. Utg. Sagelvas Venner. Strømmen 2004.
- Bunæs, Steinar og Alf Stefferud: Strømmen II. Fra frigjøringen til åttiårene. Utg. Strømmen Vel og Sagelvas Venner. Strømmen 2008.
- Bunæs, Steinar og Alf Stefferud: Strømmen I. Historien om stedet og folket i hundre år fra rundt 1850. Utg. Strømmen Vel og Sagelvas Venner. 2. opplag. Strømmen 2009.
- Bunæs, Steinar og Ragnar Halgunset 2015: Strømmenkverna. Utgitt av Sagelvas Venner.
- Bunæs, Steinar 2016: Strømmen og Lillestrøm Skiklubbs første 100 år. Utgitt av Strømmen og Lillestrøm Skiklubb.
- Bunæs, Steinar og Alf Stefferud, Svein Olav Arnesen og Knut Sørheim 2017: Den gang mormor var konfirmant i Strømmen kirke. Utgitt av Strømmen menighetsråd.
- Bunæs, Steinar m. fl. 2019: Sagdalen skole. Hundreårsjubileum 1919-2019. Utgitt av Sagdalen skole, Strømmen, september 2019.
- Bunæs, Steinar m. fl. 2020: Sagelva 1520/2020 En fortelling om verdiskaping gjennom 500 år, fra Sagelvas kilder til Nitelvas bredd. Utgitt av Lørenskog Historielag, Skedsmo Historielag og Sagelvas Venner.
- Engstrøm, Linda: Rapport fra registrering av automatisk fredete kulturminner i forbindelse med regulering for Skedsmo kirkegård på gbnr. 2171, 22/16 og 37/16 mfl. I Skedsmo kommune, Akershus fylkeskommune. Akershus fylkeskommune 2010.
- Fasting. Kåre: 50 år. Strømmen Stål 1902-1952. 80 år. Jernbanemateriell 1873-1953. Oslo 1953. Digital versjon på Nettbiblioteket
- Hals, Harald (1934): Lillestrøms historie. I. Lillestrøm 1978. Digital versjon på Nettbiblioteket
- Hals, Harald (1934): Lillestrøms historie. II. Lillestrøm 1978. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Haavelmo, Halvor: Skedsmo. Bygdens historie. Bind I. Oslo 1929. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Haavelmo, Halvor: Skedsmo. Bygdens historie. Bind II. Oslo 1950-1952. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Haavelmo, Halvor: Skedsmo. Bygdens historie. Bind III. Oslo 1950-1952. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Haavelmo, Halvor: Skedsmo herred 1837-1937. Oslo 1937. Digital versjon på Nettbiblioteket
- Juvkam, Dag: Historisk oversikt over endringer i kommune- og fylkesinndelingen, Statistisk sentralbyrå, Oslo 1999
- Rosendahl, Halvor: «Den eldste historie. Fjell og jord i Skedsmo.» I Haavelmo, Halvor: Skedsmo. Bygdens historie. III. Oslo 1950-1952.
- «Skedsmo» i Store norske leksikon
- Skedsmo på Wikipedia på bokmål og riksmål
- Sundstu, Nils: «Postens historie i Skedsmo.» I Skytilen nr. 1, 2010.