 Byste av Ole Reistad (1898-1949) i skolegården ved Furuset skole i Oslo. Her har den stått siden 1991, den sto tidligere inne i aulaen. Den er en dublett av Joseph Grimelands tilsvarende byste på Bardufoss fra 1958.  Tørst svartbjørn på besøk i "Slappkista" i Little Norway Ole Imerslun Reistad (født 26. juni 1898 i Kristiania, død 22. desember 1949) var idrettsmann, flyger og offiser, oppvokst på Furuset i det daværende Aker (i dag Oslo, bydel Alna). Reistad var sønn av gårdbruker og handelsmann Christen Reistad (1862–1950) og Gudborg Imerslun (1866–1946). Foreldrene dreiv rundt 1900 gården Lerdal, men kjøpte noen år seinere Nedre Stubberud. Ole Reistad ble i 1927 gift med Bergljot Huseby (1900–1990), og de fikk barna Ole, Ragnhild og Kjell.Reistad var sjef for Little Norway, Hærens og Marinens flyvåpens felles treningsleir i Canada, under krigen. Etter krigen ble han utnevnt til oberst og sjef for Luftkommando Nord ved Bardufoss flystasjon, en posisjon han hadde fram til han døde av sykdom i 1949. Reistad tok med seg svartbjørnbinna «Funny» med to unger («Per» og «Pål»), som nordmennene hadde fått i gave fra kanadiske venner.Det finnes flere veier og gater i Norge som er oppkalt etter ham.
Reistad er gravlagt ved Østre Aker kirkegård i Oslo. Les mer …
 Olaf Høgden var varaordfører i Lillestrøm kommune 1914-1918, ordfører 1935-1937 og fra mai til august i 1945. Han representerte Arbeiderpartiet. Høgden var fyrbøter ved Lillestrøm cellulosefabrikk og kinobestyrer i Lillestrøm kommunale kino. Foto: Akershusbasen. Olaf Høgden (født i Øystre Slidre 18. august 1885, død 21. januar 1964) var fyrbøter ved Lillestrøm Cellulosefabrikk AS, kinobestyrer ved Lillestrøm kommunale kino, varaordfører i Lillestrøm kommune 1916-1918, ordfører 1935-1937 og fra mai til august i 1945. Han representerte Arbeiderpartiet.
Høgden bidro til at det oppsto kinostreik ved Lillestrøm kommunale kino under krigen. Det vakte misnøye blant kinopublikumet at tyske soldater gikk for halv pris, og at de aldri brydde seg om å stå i kø til tross for irettesettelser fra kinosjef Høgden. Da tyske soldater i november 1941 gikk forbi køen, ble de irettesatt av kinosjefen. Tyskerne tilkalte politiet, Høgden fikk avskjed fra stillingen og ble fengslet. Denne hendelsen fikk den illegale Romerikes frie avis til å oppfordre til kinostreik, og den ble fulgt. Heretter var det nesten bare tyskere og nazister på kinoen. Når lillestrømlingene ville på kino, dro de til Strømmen der kinoen var privat, og den unngikk nazistenes og tyskernes oppførsel. Les mer …
 Johan Kjus Enger, som var med på å grunnlegge sandforretningen på Berger. Foto: Skedsmo historielags samlinger. Sandtakene på Berger i Skedsmo har en historie som går over 100 år tilbake i tid. Når vi i dag passerer industriområdene på Berger, er det få som vet at her var et av de viktigste sandtakene for levering av sand til husbygging og veier i Oslo, eller Kristiania som byen het da sandleveringen startet.
Bergermoen ble fra gammelt av omtalt som et område med «brendsand med mager jord».I 1908 solgte Olsen Berger to parseller av Bergermoen til Johan Kjus Enger og Otto M. Asak. Disse hadde da allerede startet sanduttak fra moen på en teig som tilhørte Enger i Leirsund, og anlagt en smalsporet jernbane ned til Leirsund hvor sanden ble lastet over på normalsporede jernbanevogner. Ved kjøp av de to nevnte teiger fikk de tilgang til større sandressurser i området. Sanden ble i alt vesentlig solgt til Kristiania og ble benyttet både til husbygging og veianlegg i byen. Bedriften ble kalt Skedsmo sandforretning. Les mer …
 Dette kartet over Sagdalen fra 1804 inneholder navnene på en rekke av de kjente sagmesterboligene i Strømmen. i Skedsmo var betegnelsen på huset som sageieren hadde stilt til disposisjon for sagmesteren med familie. Noen av boligene hadde et stort loft hvor mannskapene kunne huses. Andre steder kunne det være ordnet slik at ble hengt ned køyer fra innskrudde kroker i taket. Dermed kunne det anordnes en ekstra ”etasje” i halv høyde, slik at andre kunne ligge på halmmadrasser direkte på gulvet. Det ble ofte svært trangt, for langs veggene sto matkistene som mannskapet måtte ha med for hele arbeidsuken. Les mer …
Kjeller (gnr. 31 og 32) er en navnegård i Lillestrøm kommune som trolig ble ryddet i jernalderen. Gårdstunet ligger høyt over de flomutsatte myrene Kjellervolla og Kjellermyra. Fram til midten av 1800 ble myrene mest benyttet til beite og myrslått, og der ble det ryddet noen husmannsplasser under Kjeller-brukene. Da jernbanen fikk stasjon på Kjellermyra ( Måsan) i 1862, tok de med seg navnet på den stasjonen som først var blitt etablert ved gården Lille Strøm i Rælingen. Fra 1862 ble området omkring stasjonen gjerne kalt Lillestrøm, og etter hvert ble navnet brukt på hele det flate området. Les mer …
Volla skole i Lillestrøm ble tatt i bruk i 1922. Daværende Lillestrøm kommune kjøpte i 1916 en tomt på 9 ½ mål av Lillestrøm Torvstrøfabrik for å bygge ny skole på Volla. Prisen på tomten var 11 000 kroner. Byggekomiteens første møte ble holdt i mars 1919, og tre år etter sto den ruvende treetasjes murbygningen ferdig. Knut Monsen Nordanger ble ansatt som skolestyrer. Fra 1933 til 1957 hadde Volla og Sørum skoler felles skolestyrer. I 1990-åra ble det foretatt en større modernisering av skolen. Den sjudelte barneskolen har i 2011 440 elever fordelt på 19 klasser, mens skolefritidsordningen har omkring 160 elever. Les mer …
 Dette bildet av første bru for Hovedbanen over Sagelva er også det første av sagmesterboligen Taarnet. Foto: 1860 (fra Jernbanemuseet)
Sagmesterboligen Taarnet har gjennom århundrer hatt en sentral plass i Gisledal i Skedsmo, både på grunn av sin dominerende plassering og virksomheten der. I dag er det ikke lett å forestille seg hvordan sagmester Wilhelm Taarnet (1806-1874) med kone og 13 barn kunne greie seg med kjøkken og et lite kammers, mens det på stua lå 60 kjørekarer som også hadde tilgang på kjøkkenet. Dette gjaldt primært i kjøresesongen, men den kunne strekke seg over mye av vinteren når det var sledeføre til Christiania. Les mer …
 Grammofonplater produsert i Sagdalen Den første norske grammofonplatefabrikken kom i drift i Gisledal i Strømmen i 1935. Før den tid måtte plater med norske innspillinger lenge produseres i utlandet. Produksjonen foregikk i første etasje i Nedre mølle, som fram til 1972 lå omtrent der Strømmensaga ble reist i 2009. Det var ingeniør Knut H. Ryen som sto for den daglige ledelsen i nært samarbeid med plateselskapet EMI – Electric & Musical Industries.
Bedriften holdt til i Gisledal med uavbrutt produksjon gjennom 20 år. Med 12 ansatte og 4 presser lå produksjonen normalt på 3000 av de gamle 78-platene i uken, eller noe over 100.000 plater årlig. Det ble brukt råstoff fra England, men under andre verdenskrig ble det sviktende leveranser. Det ble da nødvendig at en leverte inn gamle plater for å få kjøpt nye. I 1955 gjorde vinylplater i 45- og 33-formatene sitt inntog, og i denne overgangsfasen ble virksomheten flyttet til Kjelsås i Oslo.
Selve virksomheten hadde bare det nøytrale navnet Grammofonplatefabrikken, men det er åpenbart at den ble drevet i nær tilknytning til de øvrige virksomheter under Ryen Fabrikker. Platemerkene var velkjente – både His Masters Voice, Odeon og Columbia ble presset her. Les mer …
 Skedsmo og Egeberg Bruk i 1952 Skedsmo & Egeberg Bruk stod ferdig i 1941. Konjunkturene i trelastnæringen bedret seg i de første krigsåra, og derfor bygde eieren Henry Johansen (1883–1946) et nytt sagbruk med dette navnet. Bruket sto ferdig til skuren i 1941 på det gamle området til Egeberg Brug. Johansen hadde tidligere eid Skedsmo Dampsag & Høvleri og Egeberg Brug.
Moderne maskiner med elektrisk drift ble installert. Dessuten ble det slutt på den gamle plankebæringen fordi et elektrisk lokomotiv sørget nå for all transport på sagtomta, og elektriske heisekraner stablet trelasten. Moderniseringen førte til at tallet på arbeidere gikk ned sammenliknet med antall arbeidere på de gamle Skedsmo- og Egeberg-brukene. Derimot var de ansatte sikret et mer stabilt og langvarig arbeid enn tidligere.
I 1942 ble det ved sagbruket oppført en impregneringsfabrikk som fikk navnet Henry Johansen Ltd. A/S Impregneringsverk. Grunnen var et stadig økende behov for impregnerte trematerialer. Bygget ble kostbart, men lønnsomt. Les mer … | 
