 Dundas fotografert i forbindelse med rettssaken. (1945) (født 30. oktober 1923 i Dverberg i Andøy kommune, død 1. juli 1978 i Canada) ble etter andre verdenskrig dømt for sitt arbeid til fordel for okkupasjonsmakten og sine relasjoner inn i landssvikermiljøene under krigen.
Etter det tyske angrepet var det ikke vanskelig for henne å få arbeid for okkupasjonsmakten, først i Trøndelag som kontordame og tolk tilknyttet den tyske byggetjenesten. Her sluttet hun våren 1942 etter litt for mye uønsket oppmerksomhet fra sin tyske sjef.
Hun tok da en to-måneders stenografi- og maskinskrivningsutdannelse og ble deretter ansatt hos Luftwaffe. Først var hun noen uker ved flyplassen på Lade, deretter ved den nyopprettede sjøflyhavnen i Sørreisa.
I Statspolitiet skulle den 20 år gamle jenta bli en av de fire av rundt 350 ansatte i Statspolitiet som ikke var medlem av Nasjonal Samling. Hun hevdet selv etter krigen at hun var helt apolitisk, og at hun ved ansettelsen trodde at Statspolitiet var en mer forvaltningsmessig politienhet, ikke et operativt politisk politi. Like fullt hadde hun blitt advart mot å begynne der av moren og en onkel. Les mer …
 Kjøvangen, passe øde og allikevel ganske kort vei fra sentrum, var et populært sted å ta inn spritlaster. Foto: Marthinius Skøien Smuglertiden i Son refererer til forbudstiden fra 1916 til 1927. I denne perioden var det forbudt å omsette brennevin i Norge, og fra 1917 til 1923 også hetvin. Son i Vestby kommune ble i perioden kjent som et smuglerparadis, hvor brennevinskanner ble losset fra båter på torget mer eller mindre åpenlyst. Arthur Omre bodde en periode i Son, og var involvert i smuglingen. Han skrev om dette i romanen Smuglere, og sier der blant annet: «Nå går jeg noen få dager og driver og kan ikke bestemme meg til noe, blir endelig med noen karer som har en svær affære fore nede i Son.».
Brennevinet ble tatt i land flere steder i Son. Noe foregikk som nevnt på torget, men det meste ble tatt inn på mer bortgjemte steder som Kjøvangen, Hulvik og andre bukter i nattens mulm og mørke. Det meste ble lastet på hestekjerrer og fraktet videre innover i landet, til Vestby, Oslo og andre steder. De som bodde oppover i Erikstadbygda kunne senere fortelle at de ofte hørte kjerrehjul og kjørekarer som hoiet på nattestid. Man må gå ut fra at bråkingen fra kjørekarene skyldes at det ble en del smaksprøver underveis. Les mer …
 I dette området, ved Langvann i Østmarka, oppsto den store skogbrannen i 1889. Foto: Anders Beer Wilse (1928)
I storbrannen i Østmarka i 1889 gikk over 6000 mål skog med. Likeledes brant gården Godheim opp i Østmarkas største skogbrann. Brannen oppsto 1. juli 1889 på sydvestsiden av Langvann. Det var den 18 år gamle Christian Kristoffersen (Myhre) som oppdaget brannen. Han var som gårdsgutt på Øvre Gjersrud på hesteleting i Østmarka. Han varslet straks folk, men ble selv mistenkt for å ha forårsaket brannen og satt 3 dager i arrest hos lensmannen i Lørenskog. Tross sterk vind og tørke ble brannen stanset mellom Langvann og Trollvann og brannmannskapet dro hjem. 3. juli blusset brannen opp igjen og da det fremdeles blåste sterkt, ble militær hjelp tilkalt. Hans Didriksen, 23 år og bror av Julius Didriksen, Nordre Skogen, kom sammen med sin avdeling fra Gardermoen med tog til Bryn stasjon og tok seg frem gjennom Østmarka via «Øgården» til brannstedet. Brannen bredte seg med stor fart syd- og syd-vestover; tok med seg Dølerudåsen og Gjersrudleiken (Fugleleiken) og raste videre gjennom Stensrudskogen. Militære som hadde leir ved Lille Stensrud hugget gate i skogen der hvor nåværende Hanoavei går og klarte å stanse ilden på den kanten. Da gaten var hugget ble den nye veien til Hanoa anlagt i denne snart etter. Les mer …
 Sygard Stamstad i Lom. Store delar av sitt vaksne liv budde Tosten Olsen i Øvergrenda på husmannsplassar under Stamstad og andre gardar i nærleiken. Nordgard Stamstad, som kan skimtast i bakgrunnen, var lensmannsgard 1823-ca. 1846. Nabogarden Synstad var lensmannsgard etter det, fram til 1884, så var Sygard Stamstad og deretter igjen Synstad bustad for lensmannen fram til 1891. Tosten var godt kjend i desse gardane. Han var fleire gonger arrestant der. I bakgrunnen: Lomsegga og Fossbergom bygdesentrum. (2011) (fødd i Skjåk 11. april 1829, død i Lom 1918) var husmannsson og livnærde seg i vaksen alder som åkerbrytar, grøftegravar og med anna slags manuelt arbeid. Han fekk tidleg ord på seg for å vere ein rabagast og notorisk tjuvradd. Rettsprotokollane viser at ryktet ikkje var heilt ugrunna. Han vart også hugsa som ein god historieforteljar og skrønemakar. I likskap med ei rekkje samtidige representantar for bygdeproletariatet i Lom og Skjåk er Tosten udøyeleggjord som ein av aktørane i Olav Aukrusts dikt «Aksion på Tande», under oppnamnet Musken. Les mer …
 Kristoffer Svartbækkens grav på Løten. Foto: Jensens (2007) Kristoffer Nilsen Svartbækken Grindalen (døpt 9. september 1804, død 25. februar 1876) var den siste personen som ble henrettet i Norge for forbrytelser begått i fredstid. Han var dømt for mordet på Even Nilsen Dælin, fra gården Nordre Dælin i Stange. Han ble født på husmannsplassen Svartbækken under Grindalen i Elverum, og foreldrene var Nils Olsen og Berte Ingvaldsdatter. Folkesnakket tilskrev allerede Svartbækken flere mord, og hans tyvaktighet var velkjent; han hadde tilbrakt 41 år av sitt liv bak murene. Han vakte også oppmerksomhet for sitt voldsomme temperament. Mange ble i alle tilfeller redd ham, forteller de lokale historiene.Saken mot Svartbækken kom på et tidspunkt da dødsdommer ble stadig sjeldnere. Høyesterett vurderte derfor å idømme livsvarig fengsel. Men den kaldblodighet som kjennetegnet drapet, det usle motiv som forelå, hans følelseskalde fremtreden under straffesakene, hans lange rulleblad som uforbederlig forbryter, samt vitnemålet fra Svartbækkens prest, ble bestemmende da dommerne skulle fastsette straffen. Den 20. november 1875 fant de fem dommerne enstemmig at Svartbækken måtte idømmes dødsstraff.Tidlig om morgenen 25. februar ble Svartbækken fraktet med tog fra Hamar til Løten. Med hest og vogn ble han deretter transportert de 5 kilometrene fra Berg stasjon til retterstedet, under sterk bevoktning. Cirka kl. 07.30 var han fremme ved Stormyra. Tross Stormyras avsidesliggende beliggenhet var det møtt frem 3000 mennesker, noe som sier en del om folks fascinasjon for halshugginger den gang. Presten spurte Svartbækken om han hadde begått forbrytelsen han var dømt for og om han mente dommen var rettferdig. Begge gangene svarte den dødsdømte høyt og tydelig: «Ja.» Presten ba deretter en bønn sammen med Svartbækken.
Les mer … | .JPG)
.JPG){kind=link}