 Margrethe Johannesdatter Tandberg tilbrakte flere år av sitt korte liv på Christiania tukthus, her fotografert med gårdsplassen. (ca 1910) (døpt 5. mars 1752 i Aker, død april 1782 i Christiania) hadde et tragisk liv. Som femtenåring havna hun for første gang på Christiania tukthus som følge av at hennes mor ga opp å ta seg av henne. Flere tukthusopphold fulgte, det siste av dem for barnemord. Hun døde av naturlige årsaker, bare tredve år gammel. Samme dag som hun døde, ble liket frakta til Galgeberg, der nattmannen først kappa av hånda hun hadde holdt drapsvåpenet i, og deretter hodet. Han satte så hodet på stake, og la kroppen på steile og hjul. Dette er noe man kjenner til en rekke tilfeller av i andre land, men en slik symbolsk henrettelse er ytterst uvanlig, og kanskje unik, i Norge. Hun utmerka seg også ved å være siste kvinne som havna på retterstedet på Galgeberg. Les mer …
 Kjøvangen, passe øde og allikevel ganske kort vei fra sentrum, var et populært sted å ta inn spritlaster. Foto: Marthinius Skøien Smuglertiden i Son refererer til forbudstiden fra 1916 til 1927. I denne perioden var det forbudt å omsette brennevin i Norge, og fra 1917 til 1923 også hetvin. Son i Vestby kommune ble i perioden kjent som et smuglerparadis, hvor brennevinskanner ble losset fra båter på torget mer eller mindre åpenlyst. Arthur Omre bodde en periode i Son, og var involvert i smuglingen. Han skrev om dette i romanen Smuglere, og sier der blant annet: «Nå går jeg noen få dager og driver og kan ikke bestemme meg til noe, blir endelig med noen karer som har en svær affære fore nede i Son.».
Brennevinet ble tatt i land flere steder i Son. Noe foregikk som nevnt på torget, men det meste ble tatt inn på mer bortgjemte steder som Kjøvangen, Hulvik og andre bukter i nattens mulm og mørke. Det meste ble lastet på hestekjerrer og fraktet videre innover i landet, til Vestby, Oslo og andre steder. De som bodde oppover i Erikstadbygda kunne senere fortelle at de ofte hørte kjerrehjul og kjørekarer som hoiet på nattestid. Man må gå ut fra at bråkingen fra kjørekarene skyldes at det ble en del smaksprøver underveis. Les mer …
 Belle Gunness med dei tre borna hennar, to med Mads Sorenson og yngstemann med Peter Gunness. Biletet vert gjerne datert kring 1908, men yngstemann vart fødd i 1903, og var kanskje noko yngre enn fem år her. Foto: Ukjend. , opphavleg Brynhild Paulsdotter Størset (fødd 11. november 1859 i Selbu, offisielt død 28. april 1908 i LaPorte i Indiana) var ei husmannsdotter frå Trøndelag som vart kjend som den første kvinnelege seriemordaren i USA. Det er skrive fleire bøker og laga dokumentarfilmar om ho.
Den 1. april 1902 gifta ho seg med norsk-amerikanaren Peter Gunnes, opphavleg Peder Simensson Gunnes frå Sandsvær. Då sonen deira vart fødd våren 1903 hadde mannen allereie vore død i nokre månader; forklaringa til Belle var at han i desember 1902 fekk ei kjøttkvern i hovudet og døydde av brot på skallen.
Etter at Peter Gunnes døydde levde ho eit nokså anonymt liv på farmen. Den 28. april 1908 brann så huset ned. På branntomta fann dei fire lik, etter ei kvinne og tre born. Dei trudde naturleg nok at det var Belle og borna hennar, sjølv om det var noko merkeleg at kvinneliket mangla hovudet.
Kort tid før brannen hadde Asle Helgelien kome til LaPorte, på leit etter broren Anders Helgelien. Anders hadde vore i kontakt med ei enke i LaPorte med tanke på ekteskap, og Asle fann fram til Belle Gunnes. Han vart avvist, men etter brannen byrja han å leite på tomta. Der fann han raskt det nedgravne liket av broren. Politi og liksynsmann kom til staden, og byrja leite vidare. Ifølgje rapporten fann dei ti mannslik og to kvinnelik der, og truleg restar etter fleire. Under likskuet vart det kjend at Belle hadde hatt kontaktannonsar i skandinaviske aviser i USA, der ho skreiv at ho var ei enke med ein formue på 8000 dollar, som ville ha ein mann som hadde like mykje. Naboane kunne fortelje at det hadde vore ei rekkje framande menn innom, og at ho hadde sagt at dei var slektningar som var innom. Les mer …
 I dette området, ved Langvann i Østmarka, oppsto den store skogbrannen i 1889. Foto: Anders Beer Wilse (1928)
I storbrannen i Østmarka i 1889 gikk over 6000 mål skog med. Likeledes brant gården Godheim opp i Østmarkas største skogbrann. Brannen oppsto 1. juli 1889 på sydvestsiden av Langvann. Det var den 18 år gamle Christian Kristoffersen (Myhre) som oppdaget brannen. Han var som gårdsgutt på Øvre Gjersrud på hesteleting i Østmarka. Han varslet straks folk, men ble selv mistenkt for å ha forårsaket brannen og satt 3 dager i arrest hos lensmannen i Lørenskog. Tross sterk vind og tørke ble brannen stanset mellom Langvann og Trollvann og brannmannskapet dro hjem. 3. juli blusset brannen opp igjen og da det fremdeles blåste sterkt, ble militær hjelp tilkalt. Hans Didriksen, 23 år og bror av Julius Didriksen, Nordre Skogen, kom sammen med sin avdeling fra Gardermoen med tog til Bryn stasjon og tok seg frem gjennom Østmarka via «Øgården» til brannstedet. Brannen bredte seg med stor fart syd- og syd-vestover; tok med seg Dølerudåsen og Gjersrudleiken (Fugleleiken) og raste videre gjennom Stensrudskogen. Militære som hadde leir ved Lille Stensrud hugget gate i skogen der hvor nåværende Hanoavei går og klarte å stanse ilden på den kanten. Da gaten var hugget ble den nye veien til Hanoa anlagt i denne snart etter. Les mer …
 Ulvsnesøy Foto: Frode H. Korneliussen var en oppdragelsesanstalt og skolehjem for kriminelt belastede gutter i alderen 10–15 år. Den ble anlagt i 1881 på Ulvsnesøy i daværende Bruvik kommune, i dag Osterøy kommune. Guttene ble plassert på hjemmet i medhold av en endring i straffeloven av 1874 som gjorde dette til et alternativ til å bli satt i fengsel. Ulvsnesøy er en liten øy i Sørfjorden mellom Bruvik og Vaksdal. Les mer …
| .JPG)
.JPG){kind=link}