 Ole Tobias Olsen med St. Olavs-ordenen, som han ble tildelt i 1919. Foto: Ukjent fotograf. Ole Tobias Olsen (født 18. august 1830 i Dunderlandsdalen i Rana, død 6. juli 1924 i Kristiania) var prest, jernbanetjenestemann, lokalpolitiker, fotograf og folkeminnesamler, ofte betegnet som Nordlandsbanens far. Han tok teologisk embetseksamen som 35-åring, og var mangeårig sogneprest i Hattfjelldal, hvor han også en tid var ordfører. Han virket også tidlig som fotograf, og en rekke av hans fotografier fra hovedstaden og landet ellers er bevart.
Ole Tobias Olsen ble født på gården Bjellånes i Dunderlandsdalen, hvor han vokste opp i en stor søskenflokk. 17 år gammel ble han omgangsskolelærer i hjembygda. Han gikk siden på Tromsø seminar hvor han tok lærerprøven. Fra sommeren 1852 var han lærer og organist i Hadsel i Vesterålen. Her var han i fire år, før han ble ansatt som lærer i almueskolen i Christiania i 1856.
Som 30-åring tok han examen artium i 1860, og i 1865 tok han teologisk embetseksamen og praktisk-teologisk eksamen året etter. Da han ikke fikk noen prestestillinger levde han av privatundervisning og var fotograf, en av de første kjente hovedstadsfotografene. En rekke av hans fotografier fra hovedstaden og landet ellers, er samlet hos Oslo Museum og Nasjonalbiblioteket. Han ble ansatt ved jernbanedirektørens kontor i 1873, der han først arbeidet som kartograf/teknisk fotograf, og senere som assistent ved konstruksjonskontoret. Det ser ut til at det var i denne perioden at han oppfant en metode for blåkopiering. I denne perioden la han fram tanker om å bygge Nordlandsbanen fra Meråkerbanen og videre nordover. Les mer …
 Planteikning utført av okkupasjonsstyret. var ein tysk fangeleir om lag 300 meter nordom den seinare Semska stasjon på Semska i Saltdal kommune under andre verdskrigen. Leiren vart etablert i 1942 og oppløyst ved den tyske kapitulasjonen i mai 1945. Krigsfangane var sett til tvangsarbeid på Blodvegen. Ved kapitulasjonen var det 790 fangar der. 364 fangar omkom i løpet av åra leiren var i drift. Dei attlevande fangane sette opp eit minnesmerke i 1945. Dette minnesmerket vart sprengt av dei norske myndigheitene i samband med Operasjon asfalt i 1950, og dei einaste spora etter leiren i dag er overgrodde levningar i landskapet. Les mer …
 Ranaspisse. Tegning av Ulf Mikalsen, Kjerringøy er som oftest bygget i gran. Ranaspissa kjennetegnes ved at stevnene er festet oppe på kjølen. Spissa er relativt langkjølet uten lot, med en markert vinkel mellom kjøl og akterstevn. Dette bidrar til å gjøre spissa retningsstabil. Ripekonstruksjonen er særegen for distriktet. Les mer …
 Salmebok på det gamle samiske standardspråket som hovudsaklig er basert på umesamisk. Foto: Olve Utne er eit samisk språk som tradisjonelt blir snakka av umesamane. I Noreg har det blitt snakka umesamisk kring Rana og Hemnes kommunar, og i Sverige er umesamisk det tradisjonelle språket blant skogssamane frå sørlige Arjeplog og det meste av Arvidsjaur, Sorsele og Malå kommunar såvel som i Lycksele lappmark sør- og vestover til Umeälven. I eldre tider ser det ut til å ha blitt snakka umesamisk i Åsele lappmark òg — heilt mot grensa mot Jämtland. Språklig sett danar umesamisk ein overgang mellom pitesamisk og sørsamisk. Oftast blir umesamisk rekna til sørsamisk i vidaste forstand, men språket har òg mykje til felles med pitesamisk. Det gamle samiske standardskriftspråket frå 1700-talet og tidlig 1800-tal har i hovudsak utgangspunkt i umesamisk. Det umesamiske språket er kritisk truga i dag, men det blir arbeidd aktivt med revitalisering frå barnehagenivå og oppover. Den moderne umesamiske rettskrivinga vart godkjent av Sametinget i Sverige den 26. februar 2014 og vart med det godkjent som skriftspråk. Les mer … | 
