 Johan Nicolai Støren. Foto: Ukjent, hentet fra S. Blom (red.): Den Kongelige Norske St. Olavs Orden, A. M. Hanches Forlag, 1934. (født 22. juli 1871 i Trysil, død 14. november 1956 i Oslo) var teolog. Etter å ha virket flere år som prest både i Norge og i utlandet, som sjømannsprest, ble han biskop, først i Hålogaland, senere i Nidaros bispedømme. Johan Nicolai Støren var sønn av sogneprest Abraham Wilhelm Støren (1829–1910) og Lagertha Johanne Dircks (1835–1896). Farsslekten kom fra Støren i Trøndelag. Han ble gift i Kristiania i 1899 med Sophie Castberg (1875–1952). De fikk ingen barn. Han tok eksamen artium ved Kristiania katedralskole i 1889, og gikk deretter på Krigsskolen. I 1890 ble han vernepliktig offiser og beordret som sekondløytnant ved Trondhjems infanteribrigade. Støren studerte deretter teologi, og ble cand. theol. i 1895. Les mer …
Batterie Dietl (MKB 4./516 Dietl) er en tysk kystfestning fra andre verdenskrig i Bø på Engeløya i Steigen. Byggingen startet i 1942 som en del av Atlantikwall. Under konstruksjonsperioden fikk batteriet navnet ERICH. Dette ble senere endret til Batteri Dietl etter Eduard Dietl, som var sjef for de tyske styrkene under invasjonen av Narvik. Stillingen skulle ha fire av de åtte såkalte Adolfkanonene som ble sendt til Norge, men bare tre ble installert da en gikk tapt under transport. De kraftige kanonene sto i retning Vestfjorden og Lofoten. Kanonene ble aldri brukt under krigshandlinger. Ved prøveavfyringen skal vinduer i flere kilometers omkrets ha blitt knust av trykket. Anlegget tilhører nå Salten museum.Byggingen ble ledet av Organisation Todt, som brukte omkring 5000 arbeidere. Av disse var rundt 2000 sovjetiske krigsfanger, mens de andre var tvangsarbeidere fra andre land. 514 av de sovjetiske fangene døde under arbeidet. I tillegg til arbeiderne var det mellom 5000 og 7000 tyske soldater og spesialister der. Innbyggerne i Bø ble tvangsevakuert i 1943, og tyskerne tok fullstendig over bygda. Les mer …
Pitesamisk (pites. bidumsámegiella; lulesamisk bihtánsámegiella, bihtámasámegiella; nordsamisk biđonsámegiella), òg tildels kjent under namnet arjeplogssamiska i Sverige, er eit samisk språk med tre dokumenterte dialektar som tradisjonelt har vorte snakka av pitesamar i Sør-Salten, Rana og tilgrensande strøk i Sverige austover til Arjeplog og, i mindre grad, Arvidsjaur. Typologisk er pitesamisk nært i slekt med naboen lulesamisk i nord, og desse to blir ofte gruppert saman — enten som «vestsamisk» eller som dialektar av lulesamisk. Den sørlige naboen umesamisk ligg derimot nærmare sørsamisk, og ume- og sørsamisk blir oftast grupperte saman som sørsamisk i vidare forstand. Pitesamisk er sterkt truga både i Noreg og i Sverige. Les mer …
Ein straumbåt (lokal uttale: ["strøʊmˌbɔ.t]) er ein lokal variant av saltværingsbåten. Straumbåtane, som normalt har to fulle rom og eit halvrom i midten, og to til tre par årar, blei tradisjonelt bygd på Evensgård og Kvæl på Røkland i Saltdal kommune for bruk i den ekstreme straumen (opptil 16 knop) i Saltstraumen i Bodø. Karakteristiske drag ved straumbåten er den grunne kjølen og relativt flatbotna skrogforma så vel som at sjølve kjølen er kort og går over, via ein knekk, i lett skrånande understemne ved skottane. Straumbåtane har ikkje tollpinnar (som lett kan knekke ved stor belastning), men naturlig vaksne heiltre-keipar. Ofte er det brukt ekstra solide hammelband av sydd dyrehud. Resultatet er ein gruntgåande båt med brei base og lite motstand under vasslinja — ein kombinasjon som er gunstig for å komme seg fram i sterk straum, men til gjengjeld usikker når både straumen og vinden er sterk. Les mer … | 
.jpg)