 Frå møte i Den skandinaviske tannlegeforening 1886. Alle dei fire tannlegesyskena Bræck og Bræck Aurlie er med her. Lina sitjande som nr. 3 frå venstre. Ståande: Syver nr. 3 frå venstre, Gudbrand Julius nr. 6, Hans nr. 9. For komplett namneliste: Klikk på biletet og vidare til kjelda. Foto: Ukjent. (fødd i Skjåk 5. april 1858, død i Oslo 14. desember 1948) var tannlege. Lengste praksisen sin hadde ho i Drammen. Ho var ein pioner som kvinneleg utøvar av dette yrket, som framleis var nokså nytt i landet som offentleg autorisert profesjon. Da Breck tok tannlegeeksamen i 1883, var ho den fjerde kvinna i Noreg som hadde gjort det. Hennar val av yrke er ikkje minst slåande med tanke på at ho var ei jente frå ein vanleg bondefamilie i ei noko avsidesliggjande fjellbygd. Lina var forresten ikkje den einaste i syskenflokken som etter tid og omstende gjorde utradisjonelle livsval. Ikkje mindre enn tre av brørne var som henne tannlegar. Les mer …
Gamle Mossevei var en del av hovedveien sørover fra Christiania som ble anlagt i årene 1857 til 1860, og ble erstattet av ny fellestrase for E6 og E 18 i 1970. Den delen som ligger innen Oslo kommune fra Oslo gate heter fortsatt Mosseveien, og den delen i Oslo som går fra Herregårdskrysset til kommunegrensen mot Nordre Follo ble også kalt Gamle Mossevei fram til 1989 da den skiftet navn til Ljansbrukveien.
Denne artikkelen tar for seg den delen av veien som fortsatt eksisterer som kjørevei gjennom kommunene Oslo, Nordre Follo, Ås, Frogn, Vestby og Moss. Den var fra 1928 en del av Riksvei 1, som gikk fra Oslo til Riksgrensen ved Svinesund. I etterkrigstiden ble den felles trasé for E6 og E18 mellom Oslo og Vinterbro, og var dette fram til ny fellesstrekning for de to europaveiene åpnet i 1970. Les mer …
 Her vert «Nilfisk» sjøsett. (1974) MB «Nilfisk» M-4-G, bygd i 1974 ved L/L Vik Båtbyggeri, Høydalen i Møre og Romsdal, for Kjell E., Atle O. og Karsten K. Molnes, 6040 Vigra. Kjenningssignal: JXAA. I fiskeriregistret for 1980 står båten med desse måla i meter, L/br/dj – 16,8/5,0/2,1. Tonn: 31 br.t. og 10 n.t. i tabellen til fiskeriregisteret er 16,8 m 53,5 fot . Motor Deutz , år 67 på 212 Hk.
«Nilfisk» var den største båten bygd på laminerte spant. Lengda på denne båten var større enn lengda på risseplanet som var i andre etasje på verkstadbygget. Difor måtte linjetegninga gjerast i størrelse 75% og overføring til spanterisset opprekna til 100%. Grunnen til det er at spantemodellane sjølvsagt må vera i full størrelse, dei skulle og brukast til å stille inn spantepressa.
Huda var av fure, natene var utfresa og med innlimd list. Dekket var nata med Formflex, syntetisk gummi. Lugarkappe, lukekarm og overbygg i aluminium. Som vanleg vart også alt stålarbeid utført ved verkstaden. Det er, tankar, beslag, rekkverk, mastrer m.m. Arbeidsstokken var den same over mange år og mest alle budde i bygda, og dei fleste hadde vore ved båtbyggeriet sidan 1940-50 talet. Båtane dei har vore med på finn du på båtlista på Vik. Les mer …
 Mossefossen med kraftverket. Foto: Ulf Larsen Mossefossen er et fall på omkring 20 m i Mosseelva. Vannfallet har en svært sentral plass i byens historie. I 1399 vet man at det var et saltkokeri ved fossen, og i løpet av det neste århundret kom annen industri i gang. I 1503 var det to sager, og etterhvert kom også flere sager og møller i gang.
Mossefossen kraftstasjon fra 1985 med en maskininstallasjon på 3,1 MW, har en midlere årsproduksjon på 21,6 GWh og en fallhøyde på 22,4 meter.
Det første vannverket i Moss kom i drift i 1876. Østfolds første kraftstasjon ble bygget i Mossefossen i 1883. Men flere hundre år tidligere la fossen grunnlaget for industrien i Moss med bl.a. sagbruk og møller, senere jernverk, bryggerier og brennerier, mølleindustri, cellulose- og papirindustri, skipsbygging og glassverk.
Området Møllebyen er et restaurert fabrikkområde langs fossen. En del av vannet føres i en sidegren, Lilleelv, gjennom fabrikkområdet, under flere av bygningene. Denne ble brukt til å drive små kraftverk og møller. Les mer …
 Røyken fra Peterson & Søn var kilden til Mosselukta. Foto: Chris Nyborg Mosselukta var den beryktede lukta fra cellulosefabrikken M. Peterson & Søn i Moss, som gikk konkurs i 2012. Den satte tidligere et skarpt og vedvarende preg på byen. I nyere tid har pipene blitt forlenget, slik at det meste føres vekk og spres for alle vinder, unntatt når visse spesielle værforhold inntreffer. Dette kombinert med en sterk reduksjon av utslippene har ført til at Mosselukta er historie.
I Moss var det sulfat som var årsaken til lukta. Sulfatecelluslose framstilles ved at tømmer hugges til flis og kokes på 150 til 170 grader sammen med en kjemikalieblanding som kalles hvitlut. Koket bryter ned flisa og frigjør fibrene. Sulfat er en av hovedkomponentene i hvitluten. Sulfatcellusloseproduksjon er mer effektiv, og faktisk mindre forurensende enn andre måter å framstille cellulose på.
Produksjonen av sulfatcellulose begynte i 1883, omtrent samtidig som cellulosefabrikkene i Bamble og på Ranheim. Alle disse lokalsamfunnene fikk luktproblemer, men på grunn av den sentrumsnære beliggenheten ble mossefabrikken til plage for flere mennesker. Dette er trolig grunnen til at lukta i Moss er mer kjent enn tilsvarende lukt på andre steder med cellulosefabrikker. Tidligere ble lukta kalt Størmerlukta, da produksjonen var basert på patentene til ingeniør Henrik Christian Fredrik Størmer. Les mer … | 
