Lokalhistoriewiki:Hovedside
Månedens dugnadVi går inn i vårmånedene, og mange finner fram bunadene fra skapet. Derfor ønsker vi oss artikler om bunader, kofter og folkedrakter for alle aldre og kjønn. I vår bunad- og draktliste har vi en omfattende oversikt over ulike bunader, folkedrakter og samiske kofter, men svært få av disse har egne artikler. Det ønsker vi å gjøre noe med! Har du eller noen du kjenner en bunad? Skriv gjerne en artikkel - den trenger ikke være uttømmende: alle monner drar. Har du ikke tid til å skrive blir vi også glade for bilder. Kanskje vil ett av våre eldre fotografier inspirere deg til å skrive en artikkel? Skriv også gjerne om bunadssølv, kniver, tilbehør som strømper, særegent skotøy som Dufsesko, band av alle slag, hode- og håndplagg som Flesbergvanter. Vi ønsker oss også sterkt bidrag til en overgripende artikkel om bunad- og folkedraktbruk som fenomen. For det er ikke bare de gamle folkedraktene som har forandra seg over tid - også de moderne bunadene forandrer seg i tråd med tidas mote. Bunadbruk i Norge, tradisjonshåndverk og sosial praksis kom på UNESCOs verdensarvliste i desember 2024.
Forslag til artikler:
Smakebiter fra artikleneRolf Mikael Fladby (født 1. juli 1918 i Gjerdrum, død 19. januar 1996 i Bærum) var historiker. Han var i tretti år, fra 1956 til 1986, leder for Norsk lokalhistorisk institutt (NLI). Fladby vokste opp på Nordgarden Flatby i Sørbygda i Gjerdrum. Han kom fra et solid bondemiljø, der faren Kristian Fladby (1868-1932) i to perioder var romeriksbygdas ordfører. Mora het Martha, født Hexeberg (1882-1950). Les mer …
Jon Sørensen (fødd i Sandnes 23. august 1868, død i Ullensaker 1936) var lærar, fylkesskule- og folkehøgskulemann. Han var det ein kan kalle ein skuleentreprenør, ein av dei nokså mange i samtida som grunnla og leia privatskular på idealistisk grunnlag. Mange av dei gjorde seg også sterkt gjeldande innan det offentlege skulesystemet, og det gjeld i høg grad Jon Sørensen. Det meste av yrkeskarrieren sin hadde han på Romerike, og mest kjend er han som eigar og styrar av Eidsvoll folkehøgskole 1908-1918. Dette vart i samtid og ettertid vurdert som eit særs vellykka tiltak. Men eit samanfall av familiekrise og dyrtid under fyrste verdskrigen, gjorde at Sørensen gav opp prosjektet og la ned skulen. Han gjekk deretter igjen over i det offentlege skuleverket. Les mer …
Anders Venger (født 5. januar 1872 på Øgarden Tønsåk i Eidsvoll, død 23. februar 1935 på Røde Kors klinikk i Oslo) var gardbruker, bruksforvalter og politiker (H). Han var ordfører i Eidsvoll og sentral i rikspolitikken. På 1920-tallet var Venger både stortingsmann og statsråd. Han vokste opp på Venjerbakken, en av Eidsvolls beste eiendommer. Garden ligger på vestsida av Vorma, i nærheten av Eidsvoll Verk og industristedet Bøn. Anders Venger var sønn av Marte Olava Aas (1848-1907) og Johan A. Venger (1846-1921). Faren, som hadde kjøpt Venjerbakken i 1873, var aktiv i kommunepolitikken i bygda. Les mer … Lien landbruksskole var landbruksskulen for fjellbygdene i Buskerud. Han låg i Torpo i Hallingdal, og vart bygd i 1922 etter eit drygt tiår med flyttbar skule i ulike hallingdals- og numedalsbygder. Tidleg på 1900-talet var det ingen landbruksskule i Buskerud, og ungdomar frå fylket som ville ta landbrukssutdanning, måtte gjera det på skular i andre fylke. I 1910 vedtok Buskerud amtsting (fylkesting frå 1917) at ein skulle setja i gang landbruksutdanning i amtet. Det vart etablert to skular. Den eine skulle vera for flatbygdene og den andre for fjellbygdene. Skulen for flatbygdene vart lagd til Buskerud hovudgard på Modum. For fjellbygdene i Buskerud, dvs. kommunane Nore og Uvdal og Rollag i Numedal og Gol, Hemsedal, Ål og Hol i Hallingdal, vart det etablert ein flyttbar skule med korte kurs på tre månader. Det skulle haldast eigne kurs for jenter der husdyrlære, kjøkenstell og kosthald var viktige fag. Desse kursa skulle gje nyttig kunnskap for framtidige gardkoner. Les mer …Kultran er eit gardsbruk som ligg rett nedanfor Bykle gamle kyrkje. På vestsida er Torsbu og Bykle nye kyrkje næraste grannane, på austsida kjem ein til Juvet, og mot nord ligg Innistog. På sørsida renn Otra. Namnet Kultran kjem truleg av kult, m, som tyder rund hump eller haug. Kultro er dativforma av Kultran. Difor heiter det «Han bur på Kultro». Bruket kom fyrst til ved ei deling av Austistog i 1844. Det var Tarjei Oddsson Byklum som då selde denne halvparten til Pål, den yngre bror sin. Tarjei hadde overteke Austistog etter faren, Odd Tarjeisson Røysland, då denne døydde i 1839, men sjølv heldt han på denne tid til i Attistog Gjerden, som han hadde teke på odel frå Åvold Jonsson i 1815. Den halvparten av Austistog som Tarjei sat att med etter 1844, overdrog han i 1847 til Olav T. Bjørnarå, som samstundes overtok Attistog hjå han. Tarjei fekk Bratteland i byte, og flutte dit. Pål Oddsson sat då eit tak her på bruket, men truleg berre nokre få år frå 1844 og frametter. For etter at Olav T. Bjørnarå overtok Attistog Gjerden og flutte dit, tykkjest Pål å ha bruka heile Austistog. Han må då ha leigd den halvparten han ikkje åtte. I desember 1863 kaupte Pål att parten av Olav, som då budde i Stavenes. Om Pål budde i Austistog eller på Kultro i åra frå 1847 til 1863, er ikkje dokumentert, men etter tradisjonen var han i Austistog det meste av tida, og me har difor plassert den nærare omtalen av han der. Les mer …Faksimile av en notis om Finnmarksforeningens fest på Betania 20. november 1964. Foto: Sarpsborg Arbeiderblad
Lebensborn e.V. (tysk: «livskilde») fullt offisielt navn: Lebensborn eingetragener Verein, var en velferdsorganisasjon for ugifte mødre som hadde barn med medlemmer av SS, da disse allerede hadde gjennomgått en granskning av familiebakgrunn. Den ble grunnlagt av Heinrich Himmler i 1935 for å understøtte barnerikeligheten i SS og ha omsorg for «rase- og arvebiologisk verdifulle» mødre og barn. Lebensborn drev blant annet fødehjem hvor omkring 11 000 barn kom til verden. Det var meningen at barna skulle komme i varig tysk pleie eller adopsjon. Det ble under andre verdenskrig opprettet flere Lebensborn-hjem i Norge enn i noen andre okkuperte land. Tyske soldater ble også oppfordret til å kurtisere lokalbefolkningen. Les mer … Endestasjonene var datidens signalbygg. Bergen nye stasjon fra 1913 kan betegnes som en katedral for tog. Ark.: Jens Zetlitz Monrad Kielland. Bergensbanen er i dagligtale ensbetydende med jernbanesambandet mellom Bergen og Oslo. Etter at den sammenhengende sporforbindelsen var ferdig i 1909, er både infrastrukturen og togenes kjørerute blitt endret. Bergensbanen er slik sett et begrep med skiftende geografisk innhold. Togenes opprinnelige kjørerute var Bergen-Voss-Hønefoss-Roa-Kristiania Østbanestasjon. Under andre verdenskrig fulgte togene ruten Bergen-Voss-Hønefoss-Hokksund-Drammen-Oslo Vestbanestasjon, sågar med elektrisk drift Drammen-Oslo V for å spare mangelvaren kull. Etter krigen gjenopptok togene ruten over Roa. I 2016 fremføres persontogene ordinært via Drammen til Oslo Sentralstasjon og unntaksvis over Roa. Godstogene går over Roa til Grefsen og videre over Alnabanen til Alnabru godsterminal. Les mer … |
Om lokalhistoriewiki.noLokalhistoriewiki drives av Lokalhistorie (tidligere Norsk lokalhistorisk institutt) ved Nasjonalbiblioteket. Wikien hadde 2,6 millioner besøk i 2023, og akkurat nå har vi 86 965 artikler og 239 193 bilder. Om du vil bidra med å skrive, redigere eller laste opp bilder, er det bare å registrere seg som bruker! Hvis du trenger starthjelp, kan du ta en titt på hjelpesidene våre. Og om du ikke finner ut av ting, ta gjerne direkte kontakt med oss på Lokalhistorie.
Ukas artikkelNorsk Syndikalistisk Føderasjon (oppr. Norsk Syndikalistisk Federation, NSF) var en syndikalistisk fagforening som ble grunnlagt i 1916/1917. Føderasjonen var aktiv fram til 1950-åra, da synkende medlemstall og aktivitetsnivå førte til at den gradvis døde hen. Det er mulig at den ble oppløst i 1964/1965, men det var enda i noen år enkelte blaff av aktivitet. I 1973 ble det holdt et nytt møte der en formell nedleggelse er dokumentert. Organisasjonen ble senere, i 1977, gjenopplivet som Norsk Syndikalistisk Forbund. De første tiårene av 1900-tallet var en tid med mange splittelser i arbeiderbevegelsen. I Norge var det i rundt 1910 ikke noe sterkt anarkistisk miljø, men etter en storstreik i Sverige i 1909 kom mange arbeidere som hadde blitt svartelista over. Særlig er det kjent blant rallarne, arbeiderne på jernbaneanlegga, men også i andre bransjer. Siden det var de mest radikale som ble svartelista først var det et betydelig innslag av syndikalister blant dem. De tok med seg anarkistisk prega ungsosialisme inn i de norske arbeidermiljøene, og i 1911 ser man også ren syndikalistisk aktivitet her til lands. Det året kom en stor arbeidskonflikt. Les mer... Ukas bilde
Nyeste sider på Lokalhistoriewiki
Nyeste bilder på Lokalhistoriewiki
|