| Smakebiter fra artikler
|
 Emil Nordby. Foto: Normann (1952) Emil Nordby (født 21. mars 1888 i Østre Toten, død 16. august 1960 i Stange) var industrileder. Han grunnla i 1924 Flatbrødfabrikken Ideal på Hamar. Fabrikken lå i Vangsvegen, på tomta der Hamar rådhus ble reist i 2001. Småbrukersønnen Nordby ble en velstående mann, uten teoretisk utdanning etter folkeskolen. Emil Nordbys veg i Ottestad er oppkalt etter han.
Som 16-åring fikk han begynne på et lite verksted på Toten. Først fikk han jobbe som hjulmaker, deretter som smed og til slutt som mekaniker.
Etter noen år fikk Nordby arbeid på Gjøvik, dernest var han ei stund i Kristiania, før han i 1907 havna på Nestlés melkefabrikk på Kapp som mekaniker. Ved årsskiftet 1907/08 ble han overflytta til Hamar melkefabrikk, som også tilhørte det sveitsiske konsernet. På denne fabrikken ble Emil Nordby til i 1915, da han starta et lite verksted på Ankerløkka. Han forteller:
| Penger hadde jeg ikke, bare en gammel dreiebenk og bormaskin og noe småredskap, som jeg dels hadde laget sjøl, dels kjøpt med penger jeg møysommelig hadde spart sammen. Jeg var da gift og hadde tre barn. Det ble en hard tid, og det kunne tilmed hende jeg ikke engang hadde råd til å kjøpe ved. Dessuten måtte jeg begynne med reparasjon av biler og motorsykler, et arbeid som jeg praktisk talt ikke hadde noen erfaring i, men jeg måtte jo leve. Det gikk det også. Alt går.
|
|
|
Les mer …
 Forretningsmannen Even Christian Gjestvang. Foto: Svenskt biografiskt lexikon Even Christian Gjestvang (født 28. september 1853 på Nes på Hedmarken, død 8. februar 1932 i Monte Carlo) var bondesønn fra Nes på Hedmarken. Han dreiv som forretningsmann i Kristiania før han i 1890 flytta til Stockholm. Gjestvang ble en sentral person i svensk næringsliv, først i papir- og trykkeribransjen og fra 1903 også i den nye bilnæringa. Firmaet hans, Gjestvang & Co, var lenge den største bilimportøren i Sverige.
Even Christian Gjestvang var Norges underkomissær ved Stockholmsutställningen i 1897, og fra 1898 til sin død var han persisk generalkonsul i Stockholm. I nesten 30 år var han medlem av styret i Kungliga Automobil Klubben. Les mer …
 Anton Solbraa Foto: Studenterne fra 1887 (1912) Anton Solbraa (født 3. april 1867 i Sør-Fron, død 7. mai 1941) var oberst.
Han var sønn av gårdbrukerne Even og Tora Solbraa. Etter eksamen artium på reallinja ved Gundersens skole i hovedstaden i 1887 begynte han på Krigsskolen. Han var ferdig i 1890, og bodde i Sør-Fron et år før han begynte på en omflakkende militær karriere. Han gikk gradene fra sekondløytnant i 1890 til premierløytnant i 1891, kaptein i 1902, major i 1914, oberstløytnant i 1918 og oberst i 1924. Les mer …
 Strand Brænderi rundt 1900. Foto: Kristoffer Horne var de første samvirkeforetaka i norsk jordbruk. Da ringsakerbøndene etablerte Strand og Veldre brennerier i 1843, var de forut for si tid. Dette skjedde hele 13 år før Norges første samvirkemeieri, Rausjødalen andelsmeieri i Tolga, ble stifta. Samvirkebrenneriene i Ringsaker er å betrakte som pionerprosjekter innafor norsk landbruk. Det skal visstnok ha blitt brent brennevin på Hedmarken allerede fra sist på 1500-tallet. Bøndene i Ringsaker hadde derfor lange tradisjoner å bygge på da de gikk sammen om å etablere Strand og Veldre brennerier. Les mer …
 Kar og «kvinnfolk» fra Hedmarkslaget underholder. Foto: Dagbladet (1951) Hedmarkslaget var et av innflytterlaga i Oslo, grunnlagt i 1927. Foreningen ble seinere medlem av By- og Bygdelagsforbundet. I likhet med mange av de andre innflytterforeningene skal Hedmarkslaget nærmest ha fungerte som et «ekteskapsbyrå». «Vi klinte og danset», fortalte Karoline Engemoen fra Løten. Hun var med i laget i mellomkrigstida.
16. oktober 1977 markerte laget 50-årsjubileet sitt, og et av høgdepunkta var helt sikkert statsminister Odvar Nordlis tale. Nordli, som sjøl var oppvokst i Stange, forsvarte i tala si utflytterne, som av og til ble omtalt som «svikere» av dem som ble i bygdene:
| De som snakker slikt er helst mennesker som sitter trygt plassert langt borte fra utflytterens virkelighet. De gamle bygdesamfunnene hadde tradisjoner, de hadde kultur. Men de samme samfunnene hadde også de trangbodde husmannsplasser, de gråe drengestuene, underbetalt slit i skogen og mangel på muligheter for ungdom med framdrift og framdriftsplaner. Bygderomantikken fortonet seg annerledes fra storstua på herregården, i Breda Bulls diktning og i alle de store og små Lundejorddikternes øyne enn det ble sett på fra alle som møtte stengte utdanningsmuligheter og arbeidstilbud.[...] Å rese til byen var protesten, var håpet som trengte seg inn i drengestuene hver vår og høst. Byen, for hedemarkingene, var fjern nok til å bære noe av eventyrets forhåpninger i seg. Den var samtidig nær nok til at drømmen var oppnåelig.
|
|
| Les mer … |
|
|
|
|
|
|
| Kategorier for Hedmarken
|
|
|
|
|
| Andre artikler
|
|
|
|
