Vingersjøen er en innsjø i Kongsvinger kommune rett øst for Glommakneet, 1,5 km oppstrøms for Kongsvinger sentrum. Sjøen er 2,6 kvadratkilometer stor ved normal vannstand, og ligger 142 meter over havet med et nedbørfeltareal på 71,0 kvadratkilometer. Den strekker seg nesten 5 kilometer sørover med Vesle Vingersjøen lengst i sør, som er delvis skilt fra resten av sjøen ved en lav odde ved Fiskegarden.
Vingersjøens viktigste tilløp er Skinnarbølåa, mens Vingersnoret som munner ut i Glomma ved Glommakneet vanligvis er sjøens eneste avløp. Ved store flommer kan vann overføres fra Glommavassdraget gjennom Vingersnoret og Vingersjøen til Vrangselva i sør og videre inn i Sverige via Byälven til Vänern. Overførselen skyldes det lave vannskillet sør for Vingersjøen. At vann naturlig overføres fra et vassdrag til et annet, kalles en bifurkasjon og forekommer forholdsvis sjeldent her i landet.  Vingersjøen, sett fra en av storgårdene øst for innsjøen. I bakrunnen ses Kongsvinger festning og deler av byen. Foto: Paul Larsson (1929-1934).
Ved sørenden av Vingersjøen i Kongsvinger, mot strendene ved Overud og Kabberud, ligger flere strender, blant dem Fiskegar’n, Kabberudstranda (også kalt Blindbergstranda) og Overudbergstranda. På berghammeren mellom Blindbergstranda og Fiskegar’n finnes flere steinrøyser som tolkes som gravminner fra bronsealderen. Slike røysgraver, kjent som åsrøyser, var en utbredt gravskikk i Øst-Norge fra cirka 1500 fvt. Røysenes plassering på høydedrag med utsikt over vann og landskap er karakteristisk for denne typen. Les mer …
Lier gnr. 24/1 er en storgard i Kongsvinger kommune, i tidligere Vinger kommune. Garden ligger ved sørenden av Vingersjøen 6 km fra Kongsvinger sentrum. Eiendommen strekker seg sørvest- og sørøstover mot grensene til Sør-Odal og Eidskog. Lier består pr. 2020 av 673 dekar dyrket jord, 39 dekar innmarksbeite, 30 611 dekar produktiv skog og 8 435 dekar annet areal. Kongsvinger Golfklubbs bane på Liermoen ligger på Lier gards grunn.
Det gamle gardsnavnet var Liðir, flertallsform av lið, som er det samme som li, en bratt og jevn skråning ofte med gras eller skog. Les mer …
 Faksimile fra Aftenposten 27. desember 1929: Utsnitt av nekrolog over Alexander Bugge. (fødd i Kristiania 30. desember 1870, død i København 24. desember 1929) var historikar. Han var professor ved universitetet i Kristiania 1903-1912, deretter statsstipendiat. Dei faglege spesialfelta hans var vikingtidssamfunnet og mellomalderen, med vekt på handels-, skipsfarts-, og byhistorie, og dessutan eldre busetjingshistorie. Ved sida av fleire betydningsfulle vitskaplege avhandlingar skreiv han populærvitskaplege historiske framstillingar, og han var ein etterspurd foredragshaldar. Bugge var blant dei akademikarane som engasjerte seg sterkt i den lokalhistoriske rørsla tidleg på 1900-talet. Mellom anna skreiv han gards- og ættesoge for Våler i Solør. Les mer …
 Portrett av Christen Scmidt (født 22. februar 1727 i Vinger, død 6. oktober 1804 i Christiania) var superintendent av Christiania fra 1773 til sin død.
Han ble student i 1745 og tok teologisk embetseksamen i 1748. Han hadde først en tid som huslærer i Norge. Han virket som skipsprest fra 1752, og var i den forbindelse blant annet på Trankebar. Fra 1759 var han sokneprest i Nebbelunde på Lolland. I 1769 ble han utnevnt til sokneprest i Asmindrød på Sjælland og samtidig slottsprest på det kongelige slott Fredensborg. Dette plasserte ham midt i begivenhetenes sentrum under Johann Friedrich Struensee tid som de facto statsleder. Schmidt deltok aktivt i sammensvergelsen som førte til at Struensee og Brandt ble avsatt i januar 1772 og henretta april samme år. Som belønning for sin rolle i hendelsene ble Schmidt utnevnt til dansk hoffprest. Han ble så utnevnt til superintendent (biskop) i Christiania i 1773, et embete han innehadde til sin død.
I sin tid som superintendent ble han kjent som en «tuktemester». Han krevde orden i rekkene, og nedsatte en rekke ganger prosteretter mot prestene i stiftet. Han var, i motsetning til sin sønn Frederik Schmidt, teologisk konservativ. Mens sønnen ble kjent som en fremtredende representant for opplysningsteologien, er faren blitt karakterisert som en «senfødt representant for ortodoksien» (Valkner), med front både mot opplysningsteologene og mot pietismen. Men både biskopen og sønnen ble kjent som motstandere av herrnhutisme og haugianismen. ( Hans Nielsen Hauge virka som predikant i perioden 1796 til 1804, det vil si i Schmidts siste åtte år som superintendent.) Les mer …
 Martinus Høgåsen (midten) på arbeidarstemne på Hundorp i 1928. Dei to andre på biletet er Hans Baukhol og O.Broløkken (fødd 2. august 1900 i Grue, død 1964 i Vågå) var lærar, politikar, folkeminnesamlar, lokalhistorikar, nynorskforkjempar, diktar og sakprosaforfattar. Han blir oftast omtala berre som Martinus Høgåsen.
Høgåsen gjorde seg sterkt gjeldande på ei lang rad samfunns- og kulturområde, mest regionalt i Gudbrandsdalen, men også på landsbasis. Han var norskdomsmann og sosialist. Han gjekk mykje i bunad, og omsette «Internasjonalen» til nynorsk. Det meste av yrkeslivet sitt verka han i Gudbrandsdalen ( Nord-Fron og Vågå). I båe desse kommunane var han politisk aktiv for Arbeidarpartiet. I Nord-Fron var han mellom anna varaordførar i seks år, og i Vågå var han ordførar 1946-1951. Han var ein markant og aktiv motstandar av tyskar- og NS-regimet 1940-1945. Frå 1945 til han gjekk bort var han redaktør for Årbok for Gudbrandsdalen. Les mer … | 
